JANUAR 2016

25. nov, 2016

Black Friday for mange-

og verdens beste dag for så mange av oss andre tilknytta LAR MIDT.

Pga sakens karakter og omfang er det nå avgjort at vi legger fullstendig lokk på saken mens det nå jobbes på langt flere fronter.

Det er lenge siden jeg satt aleine ved spakene lengre; her har andre tunge aktører kommet inn og tildels overtatt og ikke minst har vi et godt samarbeide i arbeidet videre fremover.  I tilegg har jeg verdifulle brukere i LAR som står på. For første gang forstår vi at dette kan være begynnelsen på ei ny tid; med individuell behandling og brukermedvirkning i LAR ; den tiden vi trodde vi gikk inn i i 1998. Nå først kan den være her - i slutten av 2016/ begynnelsen av 2017.

 

Men såpass vil jeg si at det ingen hemmlighet at jeg for første gang siden jeg ble en del av LAR nasjonalt i 1998 nå ser med stor optimisme  og derav oppreisning for de mange som er døde eller overlevde gjennom år i et ugjesmildt, menneskefientlig LAR-REGION i LAR-Midt.

 

 

 

 

22. nov, 2016

Siste uka har jeg hatt vondt for å slå av det som durer og går i hodet mitt, og har igjen mye vondt i magen.

Sånn som det kan være like før du tror eller veit at noe skal skje, og du ikke veit hvor stort det blir og hvordan det kommer til å treffe. Så går jeg med det i magen, og sover i litt rykk og napp og ligger der og tenker.

Men nå fikk jeg nettopp beskjed- vi går i gang.

Så får vi se da, hva som skjer når vår pandoras eske åpnes.

 

15. nov, 2016
14. nov, 2016

 

Dampende hester, hestehover mot brostein i vill fart,

mørkt,
lys som kan skimtes bak smogen mens jeg forsøker å klamre meg fast til det store dyret i galopp mot steder jeg ikke kjenner.

Jeg kan kjenne det stor dyrets hjerte hamre som mitt eget, vi er i ett i redsel, i panisk flugt fra noe enda mørkere og styggere enn frykten som ligger et sted langt inne i meg. 

Så hjemsøkes jeg igjen, det har begynt å hamre på dørene i det siste.

Tårerer som renner, ingen gråt, Tårer som renner, tårer uten annet forløp enn det sorte, det som bare er, som vokser seg stort og vondt, ligger å værker som sår uten sårstell.

Som sånn nå, stort, vondt, hamrende.

DIKEMARK 1980 ; AVDELING LIEN

jeg er 16 år.

Alt jeg har kjent er vekk, alt jeg har igjen er pakket i en bag og i en koffert og ligger under denne senga, som ikke er min, som mange har ligget i før meg,som flere skal ligge i etter meg,  noen klesplagg jeg har hengt opp i skapet, noen toalettsaker har jeg plassert på nattbordet, rommet er delt av med et skjermbrett mellom meg og Den Andre.

Lydene fra gangene,

det som skulle bli den særegne lyden og påminnelsen av å være forkastet.

Lyden av fjerne og nærmere stemmer utenfra, de ansatte med klirring av nøkkler, de innlagte som rusler søvnløse i korridorene på Dikemark sykehus.

Psykes verden, skrik, jammer, stille pust fra hun som ligger i sengen på samme rom, hun som ikke sier noe, det gjør heller ikke jeg.

Jeg er så redd. Det er alt jeg vet helt sikkert, og så klarer jeg ikke å slutte å tenke og tenke.

Jeg burde fått vært galere når jeg ble sendt ut hit,

så gal at jeg ikke forstod at jeg ble låst inn,

blitt satt fri og fått være prisgitt galskapen som kunne bragt meg med til nye steder,

i stedet for å ligge her i senga, lytte, tenke, føle og oppfatte.  

Som da jeg var liten og lekte i huset på Buvåg, dette skattekammeret av et hus som var familiens arv fra tidligere generasjoner, dette nordlanske kjøpmannshjemmet i 3 etager fra århundreskiftet helt ute i havgapet med storhavet rett ut.

 Der jeg kunne leke meg bort på loftet blant kister med selskinn og nagler, barnevogn med store hjul i treverk fra århudreskiftet, og dukkene mine. Det lille vinduet fra loftet og utsikten mot fjellet som reiste seg som stod der som en bauta i all slags vær og vind, måkeskrik, lukt av saltvann, vinden som lager pipe og ulelyder som skremmer meg litt. Men det er så gøy å leke der oppe, at jeg blir enda litt til.

Men jeg er akkuratt ikke gal nok for dette nye,  hvordan havnet jeg her, hvor lenge skal jeg bli, eller er jeg gal, mye mere gal, så gal at jeg ikke forstår det selv.

Men så vet jeg det så inderlig vel, det er frykten som førte meg hit. Frykten som tok over og begynte å leve sitt eget liv i meg, som om jeg er to, og ikke en.

Fjordgata 24, natt til 14 november;

så begynte beistet å reise seg, først på alle fire, den tramper rundt i magen min, lager vondter, svart, mørke hulrom som føles tomme, hjertet som begynner å slå fortere,

vanskelig å tenke klart, vanskelig å være tålmodig i ett minutt, vanskelig å høre hva folk fakstisk sier, vanskelig å holde følge

så trenger jeg flere av de små hvite pillene enn forskrevet.

Dagene er bltt formørket igjen, og jeg vil ikke gjemme meg bak esker med Sobril. Jeg har det vondt med Sobril, og jeg har det vondt uten Sobril. Samtidig har dette minst av alt i hele verden med Sobril å gjøre.

Jeg forstår jo det, at det er noe inni meg som ble skapt en gang i De Vonde Årene  som etterhvert skulle gi meg også andre navn; både det ene og det andre av de skiftende tidenes moteord av diagnoser.

Til forskjell fra før vet jeg at jeg ikke er aleine om å ha det sånn, å leve med dette som får meg  til å ville slipppe mere.

Gå ut av tiden, følge etter min far, kanskje kunne hånda mi nå hans.

 

 

 

12. nov, 2016

 

Jeg var på et fantastisk sted denne uka. Jeg var invitert på Samarbeidsforum for norske kollektivers konferanse på Guriseth høyfjellshotell for å snakke 3 timer om LAR.

Så godt å møte mennesker som ikke er skeptiske og møter meg uten fordommer, en helt annen inkludering av det å være mennekse i et fellesskap; enn den out-sider følelsen jeg til enhver tid opplever i alle LAR-relaterte konferanser der jeg ikke blir invitert som foredragsholder, der jeg kanskje ansett som "for kontroversiell". (ref ansatte i LAR-systemet, sitert fra fagfolk)

Interesant er det iværtfall å se i hviken grad forespørslene om foredrag fortsetter å komme inn fra alle andre enn LAR og SERAF.

Når dette er sagt, og dette mine personlige tanker rundt dette. Jeg tror det er flere brukerrepresentanter på lik linje som meg, som kjenner seg igjen i å ikke bli inkludert som en av stemmene som blir hørt. Brysomme stemmer som kan ha en tendens til å ta opp spørsmål som er viktige for brukerne, og som fagfolkene i liten grad ønsker å bruke tid på.

Jeg bryr meg lite. Nei, det er ikke sant. Jeg bryr meg . Jeg har vært såret, og  lei meg, jeg har till tider tenkt å gi opp; men så møter jeg menneskene jeg bryr meg om; fra brukere med store utfordringer i LAR til fantastiske mennesker som selvsagt også jobber i SERAF,LAR og i bransjen forøverig.

Så sitter jeg her i Trondheim, og har fått opparbeidet meg solide støttespillere; jeg er ikke lengre aleine, jeg blir trodd, jeg blir respektert, jeg har tillitt hos  mange etterhvert, flere og flere ønsker hva jeg har å si på vegne av brukerne i LAR, og fra de som faller ut av behandling; og så finner jeg ny styrke. GO SIRI; GO! Dette får du til! Dette får VI til; vi beveger oss nå endelig i rett retning, det er det ikke til å ta feil av!

På fredag fikk jeg en mail fra politiet om at avdelingslederen på LAR MIDT TRONDHEIMSKLINIKKEN har vedtatt forelegget.

ALTSÅ; hun vedkjenner å ha gjort noe straffbart.

Nå tar vi ut sak; og vi er flere som møtes til uka for fremdriften videre. Litt synd vedkommende avdelingsleder vedtok forelegget, hvis ikke ville politiet tatt ut siktelse mot henne og jeg spart flere titusner kr til advokat. Jeg er ikke serlig bekymret for å ikke få tilbakebetalt dette etter krav om erstatning og oppreisning; og det er av aller største betydning for meg at det offentlige får full innsikt i sakeen.

Lang viktigere er det at denne saken sannsynligvis vil være startskuddet på noe langt større;

 med å sette i gang en prosess som vil føre til en hittil ukjent innsikt i norsk rusbehandling i LAR.

Tiden er inne for at de stemmeløse i LAR skal bli hørt.

Er det rart vi ikke lykkes bedre i dette systemet; og hvorfor gir Statusundersøkelsen i LAR et annet inntrykk knytta til rusfrihet og fornøydhet med LAR? DET skal vi komme tilbake til.

Ja- jeg er mye sliten nå, jeg har ikke alltid lyst til å stå opp når jeg våkner.

Men jeg kommer meg opp; jeg har en sønn som skal vekkes 06.30 hver dag, og jeg har en jobb jeg må gjøre. Jeg er ingen mor Theresa, men jeg gjør det jeg må gjøre. Jeg gjør vel omtrent det min far ville gjort, han jeg var så stolt av, han som var en så elsket kommunelege; jeg følger min overbevisning om rett og galt, med et mål om å ikke svikte noen.

Den eneste jeg kan svikte er meg selv. Noen få som står meg så nær, som hjelper meg når jeg faller, så også ikke jeg gjør, det min far gjorde når han ikke så håp og mening i sitt eget liv i en alder av 63 år, tar valget som rammet min far.

Jeg skriver dette fordi jeg siden jeg var ca16 år har slitt med å ha et sterkt nok ønske om å leve, og selv nå, er det der, underliggende. Mørkt og vondt inn meg. Slippe mere av alle disse dagene, det gjør mye vondt å leve.