JANUAR 2016

Jeg ble kontaktet av "KARI 51år" for noen uker siden.

Hun stod frem med sin historie i Dagbladet i juli i fjor. Hun ble narkoman 11 år gammel og klarte å komme seg ut av rusavhengigheten når hun var 17 år. Etablerte seg og stiftet familie.

Når hun ble 40 år gammel måtte hun gjennom flere ryggoperasjoner og daværende lege skrev ut flere tusen ampuller ketorax som hun skulle sette på seg selv ved injinsering daglig. Dette ble utløsende i forhold til at hun sprakk da hennes tidligere avhengighet av opiater ble aktualisert igjen.

Hun mistet alt hun hadde byggd opp over to tiår. Hun ble bostedsløs, mistet tilliten fra sine barn og familie.

Så søker hun behandling i LAR. Hun får først Suboxone, deretter Metadon.

- her kommer hennes henvendelse til meg, og la det være klart; jeg oppmuntrer aldri noen til å slutte med metadon eller andre medikamenter i LAR. Jeg vet hva det krever, og jeg tror ikke det er en god løsning gitt for alle å avslutte det som er lagt opp til å være en livslang behandling i LAR. 

Men folk tar egne avgjørelser i sine egne liv.

"Det er to grunner til at jeg vil slutte med metadon. Etter at jeg begynte på LAR-medikamenter mistet jeg store deler av huden på beina mine, og under føttene. Hudlegen sa at han aldri hadde sette slikt før og menete at dette skyltes det daglige inntaket på 32 mg suboxone. Plagene fortsatte etter medikamentbytte til metadon.I tilegg mistet jeg hår og neglene ble ødelagt.  Allerede etter å ha redusert dosen på metadon fra 80 mg til 30, har hud, hår og negler blitt bedre.

I dag har jeg planer med livet mitt, jeg  kan ikke leve med å ikke bli stolt på av LAR. Jeg får utdelt medisinen min av hjemmesykepleien 1 gang pr dag;  hjemmesykepleien kommer med metadonen min som jeg skal ta under overvåking.  Jeg får jo aldri gjort noe, jeg må være hjemme og være tilstede for å ta imot medisin hver dag. Dette skjer til tross for at jeg har hatt rene urinprøver i de 5 årene jeg har vært i LAR. Jeg er så sliten av å aldri få tillit, aldri få tilbake mitt voksne og selvstendige liv på tross av den optimale rusmestringen jeg har vist.

"Jeg har nå trappet meg ned til 30 mg metadon, og jeg har det vondt. Jeg har abstinenser, jeg har søvnproblemer, sover nesten ikke, magesmerter, angst og uro i kroppen, og legen min vil ikke hjelpe meg".

Jeg gir henne referanse til dr Knut krogstad på Lade Behandlingssenter i Trondheim. Han er overlege på avrusningsposten der og har blant annet vært min tidligere fastlege gjennom 18 år. Han har i dag erfaring med nedtrapping, seponering og oppfølging i tiden etterpå med pasieneter som går av medikamenter i LAR.

På tross av at fastlegen hennes kontakter dr Krogstad, vil ikke fastlegen endre sitt standpunkt om å ikke forskrive feks sobril. Fastlegen til Kari sier at LAR ikke tillater å skrive ut benzodiazepiner til pasienter i behandling i LAR.

KARI påpeker at hun i de 5 årnene hun har vært i LAR kun har hatt reine prøver. Dr Krokstad har formidlet at fastlegen hennes fikk ta sin egen vurdering på dette og at han selv hadde behandlet pasienter med små doser sobril i siste del av nedtrapping på metadon.

Etter mye frem og tilbake velger fastlegen å gi kari 2X10 mg sobril pr dag; og dette gjør at Kari nå får besøk av Hjemmesykepleien både morgen og ettermiddag.

Kari legger til "Det er svært viktig for meg å lykkes med å gå av metadon, og ha et godt samarbeid med min fastlege. Det å kunne stole på at fastelegn min tilrettelegger en riktig medisinering for meg og at livet er sånn nogen lunde forutsigbart for meg i tiden fremover. dette anser jeg som helt nødvendig for at jeg skal lykkes med å slutte med metadon. Jeg veit jeg har det mest krevende avrusningen noen sinne foran meg. Dette er ikke noe noen får til helt aleine eller uten helt nødcendig helsehjelp mens det pågår"

KARI har fått fremskyndet innleggelsen på Lade på grunn av den vanskelige situasjonen hun nå står i. Hun velger Lade på tross av at hun bor på en helt annen side av landet, etter at dialogen med dr Krogstad er etablert. Jeg forstår henne godt; det var den samme tryggheten jeg selv fikk tilgang til da det var som viktigst for meg i livet.

Fastlegen til Kari ville i utgangspunktet ikke involveres i utskriving av medikamenter jeg selv fikk tilgang til  og selv kunne velge mellom i samme fasen som Kari er i nå.

Kari velger å bytte fastlege etter at hennes nåværende fastlege sier at dette blir for vanskelig for henne all den tid hun ikke har erfaring med nedtrapping, seponering og oppfølging i tiden etter å ha gått av metadon. fastelegen hennes er ung, og hun vil ikke ha trøbbel med Fylkesmannen og LAR. Kari har nå byttet til en eldre lege som tidligere har gått ut mot LAR i media. Han har gjennom en årrekke behandlet pasienter med rusavhengighet.

Hvorfor skal det være slik i LAR at noen av oss får utskrevet medikamenter for å øke mulighetene til å lykkes ved seponering av medikamenter i LAR; og andre ikke? Skal alt stå å falle på fastlegen vår; om han/hun har kompetanse nok og våger å satse på oss som pasienter? Og våger å utfordre et lite samarvbeidsvillig LAR?

 

 

 

Så våknet jeg igjen med hara-hjerte, kald i kroppen og med det svarte tomrommet i magen som har sitt eget navn.  ANGST.

Jeg var så sjuk i måndene etter seponering av metadon i juni i 2015 at det sannsyneligvis verken var rom, tid eller plass til angst og annet enn rein sykdom. Abstinens i forskjellige grader, i forskjellige intervaller, døgnet rundt i en endeløs rekke av dager og netter, uker og måneder.

Så ser det ut som en bedring inntraff i februar  og den har vedvart. Kanskje er det derfor at beistet kommer på besøk igjen, for å sjekke om ting er som før, eller for å se om det går like greit å komme inn under huden på meg som før i tiden. Som før jeg ble narkoman, som før jeg mistet evnen til nærvær med andre mennesker, som i tiden rundt da jeg fikk spiseforstyrrelser da jeg var 14 år og bodde på Slemdal i Oslo.

Mange år senere var beistet blitt for stort for meg. Da holdt ikke spiseforstyrrelsene lenger noen eller noe på avstand . Tvert om, jeg ønsket meg så sterkt tilhørlighet at jeg selv valgte å skade meg selv i forsøk på å¨oppnå det. Alkohol, Heroin, dolcontin, selvskading, alt jeg gjorde mot meg selv, fornedrelse og uverdighet. Alt var likevel bedre enn alternativet, og så vondt tror jeg mange har det før de blir narkomane. Jeg er neppe alene om den smerten. 

Den panikken jeg fikk når dette kom over meg; var jeg spent på om jeg ville møte igjen etter at jeg gikk av metadon i juni i fjor. Og i det siste har jeg fått besøk.

Det er godt å se at jeg klarer å ta bedre valg ved situasjoner som dette i dag. Jeg er overrasket over hvor god og solid rusmestring jeg har fått. Sobrilen jeg får utskrevet for 1 månede av gangen blir brukt, ikke misbrukt. SUPRISE; jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme dit noen gang i livet mitt. Nå er jeg her, dagene er ikke bare lette, men de har tilstedeværelse, dybde og substans. Jeg har fått tilbake alt jeg engang mistet i form av trygghet og familie.

Mens hara-hjertet i dag fikk meg til å stå opp, ta på meg sykkelklær, sette meg på landeveis-sykkelen og sykle ; for å ta kontroll over øyeblikket og livet mitt igjen.

Trening er verdens beste medisin!

Kjellaug og Ketil har nå blitt trappet godt opp på Subutex og er for første gang friske siden de gikk av metadon i august i  2015.

Ut i fra alt vi har snakket om, og alt de har fortalt, er vi enige om at et godt alternativ er å søke seg inn i LAR igjen og vudere en full opptrapping på Subutex og bli der.

Fastlegen til Kjellaug og Ketil ble en av heltene i denne historien. Hun kastet seg til slutt rundt og ringte alle som kunne være med på å finne ei god løsning. Stikkordet ble subutex, og derfra ble det gitt grønt lys fra LAR om å forskrivingen ; da med en målsetting om på sikt å forsette å trappe ned på dette.

Nå har kanskje målsettingen endret seg. Man må ta alder og helse i betrakting, og jeg tenkete at målsettingen hele tiden må være å leve så godt som mulig i hverdagen.

Det kan være et godt bytte å gå fra metadon til subutex, men det viktigste nå er at de selv får bruke tid på å komme seg.

De finner selv ut av hva de ønsker for seg i sine liv.  Nå har de iværtfall en mulighet til å velge mellom en trygg seponering med smertelindring og ansvarsgruppe hvis de ønsker seg ut av LAR, eller å bli i LAR og bruke Subutex.

ETTERSPILL: klage til fylkesmannen for mangelende og helt nødvendig tilrettelagt helsehjelp fra LAR etter seponering på metadon.

 

 

 

Dette brevet er sitert her på min blogg på oppfordring av EKTEPAR.

Hei Siri.

Jeg og min kone har gått på metadon siden april i 2000. Vi begynte å trappe ned dagsdosene som da var på 160 og 140 mg metadon i september 2014. vi hadde hørt at de siste 30 mg var den verste perioden og bestemte oss for å trappe ned denne siste etappen på Sigma Nord.

Vi ble oppstartet i LAR (dengang MARIT) av dr Nordstrand som de to første fra Nord-Norge og dr Nordstrand fortalte oss at metadon var løsningen og at det ikke fantes bivirkninger. Vi trodde på alt vi ble fortalt om metadon den gangen.

Etter 4 år med reine urinprøver ble vi overført tilbake til hjemmekommunen vår der vi bodde fra 1995 til 2012. Vi fikk nå utlevert metadon hver 14 dag av hjemmesykepleien.

De første årene var vi i relativt god form. Vi elsker friluftsliv og var daglig ute på lange turer. Hver høst plukket vi alt som var av bær i store mengder, vi fisket og drev bruktbutikk til inntekt for barn og unge i kirken.

Da vi begynte med metadon valgte vi å være ærlige om dette, og vi stod frem i avisa Nord Salten, Nordlandsposten og til NRK Nordland. Responsen var nesten utelukkende positiv; sikkert fordi alt vi hadde gjort i kommunen gjennom år. Min kone drev kafeen ved Knut Hamsunds barndomshjem og selv jobbet jeg som guide.

Vi startet vår ruskarriere først etter fylte 30 år. Min kone lider av en rekke somatiske sykdommer; Morbus Crohns sykdom, en alvorlig mage-tarm sykdom som gir betennelse fra spiserøret til endetarmen og er operert 7 ganger for dette. I tilegg er hun operert for livmorhalskreft, og begge nyrene er fulle av nyresteiner. Hun har vært på knusing av disse steinene 4 ganger. I 2015 ble hun operert fordi nyrebekkenet hadde utvidet seg.  i tilegg knakk hun lårhalsen i 2014. I tilegg har hun gallestein og fikk diabetes i 2005. (noe vi tror skyltes bruken av svært høye doser med metadon)

Kjellaug sin avhengighet av medikamenter startet i yngre år på grunn av behovet for smertestillende knyttet til sykdomsbildet hennes. På et tidspunkt gav legen henne en ny medisin som kom på markedet; Temgstic. Denne skulle ikke gi avhengigeht og Kjellaug fikk over tid skrevet ut inntil 30 tabletter til daglig bruk.

 

Kjellaug ble avhengig av Temgestick via fastlege på grunn av det helhetlige somatiske bildet og  behovet for smertelindring. Da fastlegen får en forståelse av at hun var blitt avhengig av disse tablettene, fikk hun påska på å trappe seg ned. Kjellaug hadde ansvaret for 2 barn, hun var mamma på heltid med husarbeide og matlaging og alt som følger med å være foreldre. Hun ble så sjuk etter å ha brukt Temgestick over så lang tid, at det endte med å kjøpe på det illegale markedet. slik startet Kjellaug sin ruskarriere i en alder av 30 år.

Ketil sin somatiske helse; knær som burde vært operet for iværtfall 5 år siden, Artrose, kalkavleiringer, små brudd i ryggen; såkalt Inoperabelt. Hodepine som kan være migrene som han har slitt med siden han var 10-15 år og som han får med jevne mellomrom og varer fra 4-10 dager.(lyd og lysømfintelig, kvalm, stiv nakke, veldig sterk hodepine)

BEGGE har en svært dårlig tannhelse med alle de problemene dette medfører.

Ketil jobbet som portør ved Bodø sykehus og etter et ekteskapsbrudd begynte han med illegale medikamenter, hasj og etterhvert også amfetamin.

De møttes i 1994 og siden har de holt sammen. De beskriver det som kjærlighet ved første blikk.

I AUGUST 2015 møter de op på SIGMA Nord for å starte den siste nedtrappingen på metadon, de stod da på 30 mg metadon begge to. Legen på senteret sa at han aldri hadde behandlet klienter på nedtrapping som hadde brukt metadon over så mange år som dem tidligere. De fikk aldri tilbud om medikamentell behandling etter seponering av metadon, ei heller informasjon om hvilken situasjon de ville befinne seg i med fare for organsvikt og overdose på grunn av de sterke abstinensene som ville komme.

Vi ble trappet ned alt for fort; deretter skrevet ut til ingen ting. Vi ble så sjuke som vi aldri noen sinne kunne forestille oss, og vi sov gjennomsnittelig 1,5 til 3 timer pr natt. Kjellaug gikk ned 10 kg, Ketil 13 kilo på 4 måneder. Kjellaug lå å sparket i veggene. Abstinensene var hinsides. Kjellaug kollapset og ble hentet av ambulanse, og på sykehuset konstanterte de at kollapsen skyltes mangel på søvn.

Vi spurte etter hjelp, men ingen leger ville hjelpe oss siden vi var LAR-pasienter, og " normalt hørte til under LAR" og derfor kunne vi ikke få medisiner mot abstinenser og søvnmangel. Vi ble formelt skrevet ut av LAR 4 uker etter seponering av metadon. (august 2015)

Fra januar 2015 er Kjellaug sendt med både redningshelikopter og ambulanse etter at hun fallt helt sammen i forbindelse med nedtrappingen på metadon. Ketil la puter under hodet hennes og ringte 113. Det ble konstantert SEPSIS (urinen hadde gått ut i blodet) og denne tilstanden har hun hatt 2 ganger tidligere.

Ketil og Kellaug; Vi er atypiske narkomane; ikke har vi gjort innbrudd, ikke har vi stjålet og vi har begge levet et tilnærmet normalt liv i over 30 år. Kanskje er det derfor vi blir starffet så hardt; eller er det slik de straffer mange av oss. Det vil si; jeg har sittet å snekret paller på Verdal en gang etter bruk og besittelse av hasj i 10 dager. Det er det. vi har vært tilstede som foreldre så godt vi har kunnet, og ønsker nå bare å få leve i fred og ro på våre eldre dager sammen med barn og barnebarn.

Vi blir sjukere og sjukere. Jeg er redd for at Kjellaug ikke overlever. Kan du hjelpe oss?

 

 

 

 

 

 

EKTEPAR på metadon i 16 år; hun 60 år , han 61 år.

De har aldri vært kriminelle, de har begge vært i jobb "halve livet". De ønsker bare å få være i fred og ro som foreldre og besteforeldre. De bor lang unna nærmeste by. Kanskje er det ikke de typiske brukerne i LAR; men ikke desto mindre er de de som har gått lengst på metadon i LAR i denne regionen.

Det er en tid for alt i de flestes liv.

 For et og et halvt år siden bestemte de seg for å skulle slutte med metadon. Årlang og god rusmestring, et stabilt liv..og skrantene helse med stadig mere bivirkninger av dagsdosene som nå lå på 160 og 140 mg metadon pr døgn.

LAR sa nei til nedtrapping.  De begynte derfor nedtrappingen selv. LAR kom på banen da de var kommet ned på 70 mg. Etter seponering av metadon var det ikke etablert ettervern eller ei ansvarsgruppe i regi av LAR med lege som skulle følge dem videre på den mest krevende etappen; de kraftigste abstinensene som setter inn og varer i måndersvis..opptil et halvt til  3/4 år.

LAR skreiv dem offesielt ut 4 uker etter seponering i august. Siden gikk det bare en vei videre med dem, nedover og nedover. At hun overlvede med sin svært dårlige somatiske helse er kanskje bare flaks. At de ikke sprakk på heroin, Xanor og dolkontin og annet  utover den illegale metadonen de kjøpte for "ikke å dø", er for meg en gåte. Ville jeg klart å være så disiplinert selv? Å stå i den torturlignende smerten metadonabstinenser er hvis du ikke er inne i en trygg og forutsigbar behandling med smertelindring i første fase?

Å ringe Fykesmannens kontor, å ringe Pasient og Brukerombudet, å ringe LAR , å ringe Rusenheten i kommunen; og henvise fastlegen deres til kompetansen som tross alt foreligger i forbindelse med nedtrapping, seponering og tiden etter også i LAR-systemet selv; gav resultater på halv annen uke. Men LAR løftet ikke en finger i første omgang. Det var det andre som måtte gjøre.

Fastlegen ringte tilbake fredag og gav beskjed om at LAR nå gav grønt lys for Subutex med omgående start allerede over helga. Hjemmesykepleien måtte få tid på å organisere seg og de skulle komme hjem til dem allerede mandag.

Mandag ble han friskere i noen timer, så sjukere igjen etter kl 19. Mens hun ikke fikk noen effekt av dennne startdosen. Jeg tenker; de er så ydmyke, de er så alt for gode for denne verden; de krever ingen ting; de gjør minst mulig ut av seg...de vil ikke ligge noen til bry. Så jeg sier; da ringer vi å sier fra om at dere må ha en høyere forskriving Subutex. Dere skal ikke ligge sjuke en dag til, ingen er tjent med at helsetilstanden deres forverres. Dere lider uten å noen sinne få noe tilbake for det.

Vi avtaler at de selv ringer LAR å forteller om situasjonen. Jeg gir dem referanser på behandling med subutex etter seponering av metadon som skal være uproblematisk å få inntil 8 mg pr døgn.

Samme dag ringer de tilbake og forteller at de nå skal få 6 mg subutex dagen etter. De må selv dra inn til legekontoret der de skal sitte til observasjon inntil en time etter inntak. Deretter vil hjemmesykepleien komme daglig hjem til dem.

I går ettermiddag ringte jeg dem; jeg hørte med en gang at noe var veldig forandret. Stemmenen deres! Er det sånn de egentlig høres ut; de var så glade, de var endelig friskere og ikke minst tryggere. Nå skal dere bare spise og sove, være i fred og ro, ta den tiden dere trenger på å hente dere inn. Så vurderer vi sammen om vi skal sende en klage for manglende helsehjelp etter seponering av metadon til Fylkesmannen, og en klage til Pasientskadenemda i Oslo.

 Igjen ser jeg at sammen kan vi få til det vi ellers ikke får til når vi står aleine i LAR! og LAR er blitt mere lydhøre ovenfor individuell behandling og brukermedvirkning. Det er en positiv utvikling tross alt.

Nyeste kommentarer

09.07 | 11:55

Hei

Har du sluttet å blogge? 😊

...
05.07 | 13:35

jeg har lest denne siden for første gang og jeg blir veldig imponert av deg siri getz. og at du hjelper så mange er veldig bra. du er et fint menneske.takk

...
08.06 | 21:04

Jeg er uenig i at ingen klarer å gå ut av Lar og slutte med metadon eller Subutex. Sluttet selv med begge deler helt på egen hånd. Men det er tøft.

...
28.04 | 20:31

Fantastisk oppmuntring til mang.Takk Siri

...