ONSDAG 1 OKTOBER. LEGER BLIR SYKEMELDTE AV Å KJEMPE FOR SINE KLIENTER I LAR

 

 

Siri Getz Sollie, det er natt, og jeg får ikke sove.

NATT TIL SØNDAG KOM JEG I AVSLUTNINGA PÅ EN LAR-JOURNAL; DER LAR MIDT I TRONDHEIM REFERER FRA ET ANSVARSGRUPPEMØTE

 

Side 188 av journal ført av LAR MIDT i Trondheim;

 

7/9-2009: Gruppemøte; LAR spør dr..... om hva han mener om utviklingen.

Dr... sier at han er bekymret for utviklingen. Hans klient er satt på en tvangsnedtrapping og et ufrivillig utskriving av LAR på grunn av illegal sidemedesinering. Dr... sier videre at hans klient er en megt syk person, at han er meget bekymret for helsen hennes. Hun er syk, hun har ingen nettverk. Nå har LAR halvert dosen hennes på 24 timer; fra 100 mg metadon til 50 mg metadon. Deretter har de satt henne på en nedtrapping på 10 mg pr uke! Pr uke!

Siri Getz Solllie; her ...akkuratt her ble jeg REDD.IGJEN. Nok en journal som gir meg den følelsen jeg selv hadde en gang i tiden da jeg var i LAR; i oppstarten, i de tre første årene før jeg ble tilbakeført til fastlegen min og tilbake i mere trygge omgivelser. Jeg var så redd, urinprøvene mine var ofte positive på benzodiazepan, dvs bruk av sobril og angsdempende tabletter. Jeg var så redd for å bli utskrevet og miste retten min til å få medisin. Jeg husker jeg var mye redd, og sa alt det jeg til enhver tid tenkte at de ville høre. for å ha mest mulig goodwill.

 Selv har jeg brukt 1 1/2 år på å trappe meg ned fra 140 mg til de 30 jeg står på nå; og på tross av all denne FRIVILLIGE nedtrappingen under helt andre omstendigheter enn denne klienten som er nevnt i journalen; jeg lever trygt sosialt og økonomisk, vi har alt. Hun har ingen ting, hun har ingen, ikke penger, ikke kontakt med sin familie, hun kjenner bare rusmisbrukere. hun er seksuelt misbrukt fra 5 års alder til hun var 9, hun har hatt et forferdelig liv, hun har ruset seg hele livet. Selv har jeg hatt en bedre start på livet; livet mitt var godt til jeg var 12 år. Det gav meg 12 år i bagasjen; og det gjør kanskje forskjellen på oss.

Likevel er jeg blitt dårlig og abstinet under to faser på min egen og frivillige nedtrapping; da jeg kom ned på mellom 60 og 50 mg metadon, og nå fra 35 til 30 mg metadon. Søvnløs, med en brennende følelse i kroppen, verking i kroppen,verking over alt, urolig, full av angst og dårlige nerver. Men så godt ivaretatt i mitt trygge hjem. JEG HAR ET HJEM, MITT HJEM.

........"dr... forsetter;

Han er ikke enig med LAR at det utgjør en fare for klienten å skrive ut benzodiazepiner nå som hun er nede i 40 mg metadon; fordi det er mindre risiko med å forskrive dette medikamentet i en nedtrappingsperiode enn å avslutte LAR.Han viser til mange undersøkelser som viser at pasientene dør etter de er skrevet ut av LAR. Legen sier at han hele tiden forsøker å hale ut tiden for at pasienten hans skal fortsette å få metadionen sin så lenge som mulig.

Han sier at han ønsker å være human, og ser ikke helt den store faren ved å kombinere 40 mg metadon og benzodiazepiner.

HAN SIER VIDERE AT HAN ALLTID HAR VÆRT LOJAL TIL LAR; MEN AT DETTE HAR VÆRT I FRYKT FOR Å MISTE BEVILGNINGEN SIN OG AT MANGE AV HANS ANDRE PASIENTER VILLE LIDE DERSOM HAN MISTER RETTEN TIL Å FORSKRIVE MEDIKAMENTER,

HAN SIER AT LAR SITTER MED MAKTA I I BEGGE ENDER; OG AT VI BRUKER DEN.HAN GJENTAR OG SIER AT VI UTØVER MAKT OG GIR SOM EKSEMPEL AT LAR ANGIR LEGER,  AT DET ER MANGE LEGER SOM ER SYKEMELDTE PÅ GRUNN AV LAR; AT DE ER BLITT SYKE BÅDE FYSISK OG PSYKISK.

.......for første gang leser jeg om det jeg har hørt om igjen og igjen; våre fortvilte fastleger som er fratatt all legeetiske rettigheter i forhold til oss som pasientgruppe.

 

Det er de samme historiene som blir fortalt over alt; som i de historiene jeg har fått utlevert etter å ha hjulpet LAR-klienter med å kreve journalene sine ut fra LAR. Deretter har de gitt meg alle fullmakter. Dette skal frem i lyset. Det forbereder vi i Trygg i Lar.

Men mens vi forbereder; tvangsnedtrapper LAR MIDT en av oss til enhver tid. Og vi dør, vi dør når abstinensene som bare metadon kan forårsake; en smerte verre enn heroin noen gang utgjorde; metadon er mange ganger sterkere enn heroin i sin sammensatte kjemikalieblanding. Vi dør når vi forsøker å finne stoff for å bli friske nok til å stå oppreist når metadonabstinensene kommer. Dette skjer etter at en klient har mistet retten sin til denne medisinen vi får i LAR; man kan miste retten på grunn av mistanke om omsetting av narkotiske stoffer eller salg av sin egen medisin, eller på grunn av sidemisbruk av enhver karakter. Vi kan miste retten til denne livsnødvendige medisineringa på grunn av begått kriminalitet, eller på grunn av trusler.  Det er ikke et stoff som går sterkere til angrep på kroppen enn vår norskproduserte metadon og derfor FRARÅDER HELSEDIREKTORATET alle å avslutte  metadonbehandlinga,  fordi "det er livsfarlig å avslutte behandling". Den er ment å være livsvarig.

 

På den andre siden skyver de oss utenfor det største stupet av de alle; når vi ikke får til å holde ut å leve rusfritt over tid.

 

 

Det er nådeløse tilstander i dagens rusomsorg.

 

 

 

Bergensavisa BA; "det er så lett å glemme dem". To jenter med bolig vis a vis Nygårdsparken; møtte opp på aksjonen vår for å vise sin støtte til det miljøet som nå er utestengt av parken. Stenginga av parken kritiserer vi ikke, og deler med det den oppfatningen at det måtte gjøres noe med miljøet i parken; og gjøre parken trygg og tilgjengelig for alle byens borgere. Men disse jentene ville gjerne vite mere om hvordan det skulle gå med dem; "fordi det er så lett å glemme dem". De møtte derfor opp i solidaritet !

Bergens Tidene dagen etter vår aksjon 9/9-14 på festplassen i Bergen sentrum.

TIRSDAG 16 september; Aksjonen i Bergen 9/9-14, og litt om min hverdag.

PRIMUS MOTORER;
Ruth Stensland Donovand fra Berge til høyre i bildet, og Bente Eck fra Trondheim; begge i Trygg i Lar.

Siri Getz Sollie; i dag.

vi hadde lagt oss i går,etter å ha vært på 55 minutter spinning på Elexia med Tommy,  lest litt som vi alltid gjør i hver vår bok før vi slukker lyset. Så ringer telefonen, det røde lyset på den strømførende vekkeklokka viser tallene 22.32 og jeg strekker automatisk  i halvsøvne ut hånda for å få tak i mobilen som ligger å lyser og lager den støyende ringelyden som river oss ut av den første innsovingsfasen det mørke soverommet vårt. . Jeg mumler til Rolf, hvem kan det være som ringer så seint, og inni meg tenker jeg "dette må være alvorlig..., er det noe med mamma, er det noe med noen i familien, det er utrolig hvor mange ansikter man rekker å se foran seg og hvor mange forskjellige scenaroer som kan ha skjedd i brøkdelen av den tiden det tar å få et fast nok tak rundt mobilen og trykket på tasten for inngående samtale; og jeg ser..." Å...det er fra legekontoret Rolf, jeg må ta den, det er doktor Krokstad" 

For de fleste ville kan hende nettopp det å få en oppringing i nattemørket fra et legekontor; være nok til at hjertet stopper; det er synonymt med at nå har det skjedd noe; nå ringer de pårørende; nå har det skjedd, den telefon vi alle som er foreldre frykter mest, eller noe i den gata.

Men for meg er det gjennom år; tidlige og sene samtaler gjennom de 17 årene Krokstad nå har vært min fastlege; legekontoret er for meg det motsatte, noe jeg forbinder med viktige beskjeder og samtaler vi må ta; og altså noe som alltid vedrører meg.   

Fastlegen sitter fremdeles på kontoret sitt, der han også denne mandag som vanlig var på plass for sine klienter fra kl 08- raskt regnet i mitt hode altså 14,5 timer på kontoret i dag. Beklaget og beklaget at han ringte så seint; hvorfor gjør du det tenkte jeg; du kan ringe alltid, når som helst; så godt du har alltid villet meg og min lille familie, så viktig du var i mange av mine utrygge år, jeg skylder deg alt, du vil aldri kunne forstå betydningen fullt ut  av at nettopp  jeg fikk nettopp deg som min fastlege.

SÅ VIKTIGE ER DERE. så viktige ble en lege for meg og mine rusproblemer og ikke minst; ved å se på meg som en helt vanlig pasient innenfor min diagnose, men like fullt; ikke degradere meg, men la meg være meg og la det være like godt nok som alle andre. Mitt ve og vell inkluderte også deg som vår familielege, og med det så du ikke bare meg; men hele meg; også som mor.  De av oss som er i LAR og som får en stabil og interesert nok lege; som aldri avviker fra  sin lege-etiske samvitighet og handlekraft ovenfor det han måtte mene; uansett hvem det  måtte være av LAR og andre; takk Knut Krokstad. Slike med-menneskelige leger som deg; som er så spesielt flinke med pasienter, flinke med mennesker, burde jobbet i LAR, slik at flere fikk møte den gjesidige respekten som oppstår når jeg, de, vi; klientene forstår at vi sitter foran en lege som har et oppriktig ønske om å OSS., og når han mister deg av syne; får jeg også beskjed om det. Aldri valgte du letteste og korteste veien ut når jeg ble en utfordring ; men TAR samtalen; igjen og igjen. Du stiller spørsmålene; samtidig lytter du og sier hva du TENKER. det blir forutsigbart. Krevende til tider, krevende for meg, sikkert like krevende for deg som skal holde ut pasienter som byr på ekstra utfordringer.  Etterhvert skjer det noe i et slikt behandler/klient-forhold. TILLITT og gjensidig respekt. På et tispunkt sitter man der med sin narkomane hjerne og tenker; denne mannen, dette mennekset, denne legen; er så allright mot meg; jeg fikk meg ikke til å ville lure han slik jeg har lurt og lurt leger tidligere. Også jeg vil være mitt beste tilbake. Etter hvert ønsket jeg ikke lengre flest mulig piller å kunne ruse meg på, jeg ønsket å se hva som skjedde hvis jeg fulgte rådene hans; og jeg kunne ikke møte han og se han i øynene uten å vise han mitt beste; at jeg hadde gjort mitt ytterste. Når jeg tryna, de gangene det var to skritt tilbake, fulgte han meg tålmodig frem igjen.

Så- i går ville han ha bekreftet den neste resepten på bestilling av metadon fra sykehusapoteket og var jeg klar for å nå få 30-mg flaskene fra oktober?  TENK- TENK-TENK; nå er jeg der! på 30 mg.

ANSVARSGRUPPEMØTE fredag før helgen;

tilstede; dr Knut krogstad, Psykolog Trond andreassen,  Rolf og jeg., Hilde Osen, ressisør med kamramann på oppdrag fra NRK.

Ressisør Hilde var med på fredags-ansvarsmøtet på fredag på Lade Behandlimgssenter hos Trond Andreassen. Denne gang med kamramann fra NRK; denne dokumentaren avslutter de nå på 30 mg.Den skulle hete "SISTE DOSE METADON" men det som er klart nå, er at jeg sannsynligvis vil bruke opptil 1 år å klare å nå det målet. Jeg har observert at andre har fått  problemer på slutten, og jeg tør ikke gjøre det jeg var innstilt på; legge meg inn og ta den siste etappen på et behandlingssenter og bruke andre medikamenter over tid for å flate ut det som kommer i ukene etter jeg har gått helt av. Legen min er godt fornøyd med denne avgjørelsen, han har antydet behovet for å ta dette langsomt hele tiden; og jeg har lært ved å bli sjuk, sjuk, sjuk når jeg har vært for utålmodig og redusert med for mange ml av gangen. Totalt er det nå derfor sannsynlig at jeg kommer til å bruke 2,5 år på å gå helt av metadon, og det er helt greit.

 Dette skal sendes på NRK Brennpunk på vårparten i 2015, altså om ca 3/4 år. Den er påmeldt filmfestvalen Panorama i Malmø; det er ekstra spennende såklart. Hilde fortalte meg her om dagen at hun hadde fått 100.000 kr fra Fritt Ord til filmen vår. Ekstra penger til et ellers trangt NRK-budsjett.

 Jeg er såklart spent; det er et nærgående portrett med filming fra januar/februar i år. Det er filmet så uendelig mange timer; å se dette ferdig klippet ned til 60 minutter? Vanskelig!

HELSEDIREKTORATET og Martin Blindheim;

 Martin Blindheim har  invitert oss i Trygg i LAR til LAR-leder-konferansen i desember. Det er første gang de slipper til brukerorganisasjonene til sine møter med bla Helsederektoratet til stede.Dette er det viktigste som har skjedd på rusfeltet i år i mitt hode når det gjelder LAR. At dette vil styrke LAR-brukernes interesser på sikt er det liten tvil om. 

Med LAR MIDT i Trondheim kan det se ut som vi kanskje står foran en tilnærming i komminikasjon. Dette er spennende; mere om dette siden, jeg vet ikke hva vi kan få til sammen; men jeg er optimist! Så klart jeg er; sammarbeid over hele linja er det  som kan forbedre forholdene  i LAR i dag. Statsminister Erna Solberg vil ha brukermedvirkning opp på høyt system-nivå. Med invitasjonen til LAR-leder konferansen og dialog-møte med min egen LAR-region, er det en spennende tid fremover.

  

Jeg er så lettet over at jeg kan bruke tid på meg og mitt nå- med barn som klarer seg selv i forhold til der de er nå i sine liv som delvis vokne gutter på 20 og 16 år. for at mine to barn er friske og raske og der de skal være i sine liv. Med vennene sine, i fellesskapet de har i klassene sine på skolen. Den eldste på høyskole i Namsos; han har valgt sykepleien som en av 6 gutter på en linje med 69 jenter på første året i Namsos. Han trives, og disiplinen han opparbeidet seg på ungdomsskolen med å sitte å lese og lese; og som lå mere eller mindre brakk gjennom de tre årene på idrettslinja på vidregående; der så mye annet tok så mye fokus og tid; det er grunnleggende kunnskapen han har fra årene på ungdomsskolen om studieteknikk han henter frem nå. Det var rett på det største og mest krevende faget for 1-års studenter på sykepleien ørste året; anatomi. Yngstemann er i gang på elktro på yrkesfag, spiller fotball 3 ganger i uka på miljølaget og er blid og fornøyd.

Det betyr alt. At barna har det bra, at ikke greina de satt på på vårt familietree; knakk under dem i mangel på omsorg, i mangel av følelsen av å være en del av sin egen familie, av følelsen av naturlig tilhørlighet, av mangel på daglig respons; på at noen er glad i deg, kjenner deg, ser deg, savner deg, at du betyr noe. Hjemmet du vokser opp i , dette utganspunktet som er så avgjørende for resten av våre liv.

JODA; det fikk vi til, og det takker jeg for hver eneste dag. Hver kveld sender jeg eldstemann en natta-hilsen på sms, det samme med yngstemann dersom han overnatter til faren sin. Bernhard har disponibelt barndomshjemmet han vokste opp i hjemme hos sin far, og  også sitt eget store  rom hjemme til oss i dette huset vi kjøpte for 3 år siden, og bytter på hvor han er alt ettersom hva som er mest praktisk for han. Faren bor i bygda Berhhard er født og oppvokst i; og selv kjøpte vi et hus like ved skolen han nå går på; samme skole hans 4 år eldre bror gikk på og vi kjøpte hus dengang  nettopp fordi det skulle ligge til rette for de da 2 årene eldstemann hadde igjen på videregående skole som ligger 10 min å gå herfra; og de samme 2 eller 3 årene Bernhard også kom til å tilbringe på denne skolen.

Jeg tenker i mitt stille sinn; tenk å være så ønsket at begge foreldrene helst vil ha han hele tiden hjemme hos seg. Så godt det må være, og så; også få lov til det. Slippe å bli pålagt dårlig samvitighet fordi vår voksne verden kan tillate oss å kunne bruke barna fordi det får oss til å fremstå bedre; med å kunne skilte med å si ; nei barna, de bor hos MEG, hos OSS.

Når barna mine har det godt, blir det sjelero til å kjenne på alt som går så forunderlig mye bedre i mitt eget liv nå. Og bruke all min ledige tid på det som engasjerer meg mest ; gjennomføringen av rusomsorgen i LAR på brukernivå.

BERGEN 9 september. AKSJON PÅ FESTPLASSEN. Stiftelsen Trygg i LAR og Føniks Ruspolitisk Tenke-tank går sammen om å aksjonere i Bergen da vi forstod at politikerne i Bergen og byrådet spiller hasard om rusmisbrukernes ve og vel ved å avslå Kirkens Bymisjons søknad om å få legge til rette for et MO-senter der det tidligere Nygårdpark-miljøet kan oppsøke sitt sosiale nettverk og den tryggheten de tross alt har i sine vennskap og bekjentskapskrets. Politikerne hadde på forhånd beroliget omverden med at disse menneskene; de narkomane de rusavhengige, mange av dem syke, skulle ivaretas av et behandlingsapparat den dagen Bergen stengte parken og slo jernring rundt den for å knuse miljøet og ikke gi de et nytt tilholdsted i byen som ville generer den gode borgeskapen og tiltreisene. Derfor var det å legge MO-senterne viktig for dem å legge utenfor sentrum; ute av øye, ute av de flestes sinn. 

Men utenfor sentrum? Hvor kommer denne mangelen på kunnskap fra. Vi ser at nettopp sentrum er det uungåelige møtestedet for salg og kjøp av illegal handel av medikamenter og narkotiske stoffer. Det er gitt seg av opphavets natur; misbrukerne har ikke tid til å vnete på busser som skal frakte dem hit og dit; alt skjer raskt og effektivt, de passer også på hverandre; det er hele tiden folk i sentrum i alle våre fire årstider. For å være narkoman og rusavhengig handler om å hele tiden være på vei til neste dose. All tid til bussholdeplasser, all tid til alt annet enn å skaffe til veie det rusmisbruker krever av en som er avhengig, mere penger til neste dose; det er det ikke tid til. Man stresser nok fra før; alt annet; all tiden går faktisk med tid å holde seg frisk; de fleste trenger å få tak i noe til hver 5'-8  time, det er maks intervall mellom hvert inntak, og holder de rusavhengie opptatt i et endeløst jag. Oppfølging av tannbehandling, avtaler med NAV, avtaler med LAR,forsøk på å fungere i LAR, inn og ut av LAR, alt som man skal gjøre; alt man aldri får gjort;alt man glemmer, alt man utsetter; døgnet som snues, døgnet som ikke er som våre andres døgn, jeg husker det så godt som om det var i går, verden utenfor blir til slutt som en film som ikke angår en, alt det som opptar livet vårt når vi er inne vår trange labyrant.

  Mange vil hjelpe, men det er en vanskelig hjelp å gi. Og en vanskelig hjelp å ta imot. Med LAR er forholdene for noen blitt bedre, men det er enda langt igjen dit man hadde sett for seg resultatene av en LAR-behandling i Norge.

Derfor ble avslaget fra byrådet i Bergen om det som ville vært et godt tilbud til miljøet;  Kirkens bymisjons ønske om å få etablere et MO-senter i sentrum i Bergen, en tung melding å få. Jeg kjente at det gjorde vondt et sted langt inni meg, der det ofte gjorde så vondt før. en blanding av redd og vondt.

Nå har Bergen plassert ut uniformert politi rundt i de gatene i sentrum i Bergen; hvor de rusavhengige kan tenkes å komme etter utestengingen av Nygårdsparken; og jages vider og videre; til steder de ikke veit hvor. For å ta bussen til Mo-senteret utenfor byen, der de ikke har lov til å gjøre noe av det de trenger å gjøre; og ikke vet om de andre de trenger å møte er der.

Vi er vel alle enige om at parken var overmoden for å ta tak problemet og gjøre noe med  den illegale narkotika-handelen som foregikk der; og den utryggheten vanlige familer som bor i området rundt opplevde i forhold til etablerte narkotika-miljøet i Nygårdsparken, måtte tas på alvor og gjøre noe med.

Jeg har selv vært en av de i parken. Ikke Nygårdsparken, men en annen park i en annen tid. PLATA i Oslo for mange, mange år siden.

AKSJONSDAGEN; ALLE  brukerorganisasjonene slo ring rundt arrangementet; dette var noe alle kunne samle seg om; og det var viktig i seg å kunne skilte så tydlig denne enighten.

 Anlov og Ruth hadde i samarbeid med sine kontaktnett fått til et program vi kunne være veldig stolte av. Åpning av  Aksjonen ble introdusert av  Ruth Stensland Donovan fra Trygg i Lar og Anlov Mathisen i ruspolitisk tenke-tank, videre musikalske innslag, deretter appeller fra flere kjente lokal-politikere, appell fra Kvinner i LAR, appell fra Kirkens bymisjon og NRK og TV2 var tilstede med intervju og direktesending. Ca 200 fremmøtte, og omtale i Bergens Tidene dagen etter på halve siden og en hel side i BA. Det abselutt kuuleste av alt; her møtte også flere fra rusmisbruker-miljøet opp selv; det gjorde oss så glade å se, det var høydepunket denne dagen. 

 Vi var godt, godt fornøyde med vår første aksjon, og så gjør vi som vi har gjort fra start; fortsetter å lære mens vi går.

 

  

Anlov P Mathisen og Hans Erik Dyvik Husby fra Føniks Ruspolitisk tenketank, Rita Nilsen grunnlegger av Retretten i Oslo og meg. Markeringa av Verdens Overdosedag i Oslo den 31 august.

Fra møtet med RIO på Gardemoen, med deler av styret Line Eikenes, Kenneth Arctander Johansen og Erik Holm. og daglig leder Jon Storaas til nr to fra høyre på bildet. Jeg var invitert til en debatt med Martin Blindheim fra Helsedirektoratet.

ONSDAG 3 september, fra 32 til 30 mg metadon,STENGINGA AV NYGÅRSDPARKEN I BERGEN 25 august, og markering av verdens Overdosedag i Oslo på søndag 31 august.

Siden de annonserte stengingen av Nygårdsparken i Bergen, har jeg tenkt; jeg håper det går bra.

 INNI meg, et sted lenger ned, fra år tilbake, fra to tiår tilbake, fra de tapte tider da jeg levde mitt tapte liv, det stedetlangt her inne i meg,  som kanskje for alltid vil være tilholdssted for de følelsene og tankene fra ei tid da jeg selv satt med skjeia og kokte opp blandingen av askobinsyre, sitron, vann og heroin; i et sprøytemiljø på Oslo Vest. Fra ei tid da jeg måtte ha det samme skuddet de setter i samme miljøer rundt omkring i  deler av verden; i et hvitt trash-miljø i husvogn-områdene rundt om i USA,eller i townhous i New York og i London, i Hong Kong og i Sydney. I forfalne boligblokk-strøk med stor arbeidsledighet i deler nesten alle større byer i Europa; i smugene i Pakistan og i India;og i Nygårdsparken. Det samme skuddet som der og da, i brøkdelen av et sekund, gjennom nåla i en fyllt kanyle; som etter blodsvar sprøyter jeg inn gifta rett inn i blodsystemt mitt og fjerner det som gjør for vondt, fjerner  alle tankene på alt man har mislykkes , alt som har gått tapt, alle nedrelagene , det å være blant de kasteløse, de nederst på rangstien, de fortapte, de foraktede, alt det du forstår at du ikke lengre forstår,  også for de i Nygårdsparken denne 25 august 2014. Hvor skal vi nå gjøre av oss?

FRA 32 til 30 mg metadon. Det var en stund siden jeg reduserte sist nå. Jeg har ikke trappet ned siden før fellesferien, og jeg kjenner at det kroppen verker. Siden natt til lørdag har jeg sovet gjennomsnittelig 4 timer pr natt; og disse timene er ikke sammenhengende. Jeg våkner, og det er ømt, det verker i ledd, det er ikke vondt; men konstant og  plagsomt. Mangelen på søvn begynner å bli merkbar, jeg blir mere glemsk, forvirra på et vis slik man nådeløst blir når man er manko på søvn, alt blir tyngre å få til, krever mere av meg, men jeg er ikke alene lengre; vi er et helt team som samarbeider. Så jeg trenger ikke være bedre enn jeg får til å være, og så holder det. De andre, som er bedre på sitt; tar sine ting. Stiftelsen Trygg i Lar rommer alt.

Midt oppi alt i denne tiden; hvor stiftelsen vår Trygg i Lar skyter fart; med invitasjoner til LAR-konferanser fra Helsediriktoratet, med jevn kontakt med RIO,Lar-nett, Retretten, og etterhvert også pro-LAR, og FHN, med telefoner og henvendelser; er vi nå i gang med forberedelser til en aksjon i Bergen om ei uke.

Samtidig er vi invitert  til et mini LAR-seminar i regi av RIO nok en gang med debatt og dialog med Martin Blindheim fra Helsediriktoratet. Med denne dokumentaren Brennpunkt og NRK lager; som nå er på igjen etter sommerferien, og som nå kjører film utover meg og min historie der de følger meg på denne nedtrappinga av metadon, vil de nå også se nærmere på det ressisøren har blitt så godt kjent med selv dette 3/4 dels året filminga har pågått; dette LAR MIDT I TRONDHEIM og LAR som eneste spesialhelsetjeneste for stoffavhengige i Norge. Dette vi alle må inn i. Dette LAR som har LAR-sentere som drives så ulikt; at vi har fått et fenomen som heter LAR-FLYKTNINGER innad vårt egen land. Der en datter, en sønn, en du kjenner; må flytte fra hjemme-kommunen til en annen på grunn av et ugjestmildt og kaldt LAR-REGIME.

Så skriver jeg feil om LAR til tider; fordi dette LAR jeg personlig kjenner så godt; med hovedsete i Trondheim, men som i alle år siden oppstarten her i 1998, har hatt makta over hele den nordlige landsdelen, inkludert Møre og Romsdal. Dette LAR; dette regimet; det strengeste LAR i Norge- og som ikke anerkjenner annen medisinering enn det som demper russuget; metadon og subutex/suboxone; og med å opphøye seg til Vår Herre; hevet seg over alle våre personlige fastleger og sa; HER BEHANDLES INGEN MED ANDRE MEDIKAMENTER. Dette måtte bli fatalt for mange av oss, dette har også  kosta liv, dette har kosta mange helse; dette er det LAR-senteret som har vært best i landets LAR-regionale sentre til å kaste klienter rett  ut av programmet; til en tilværelse som har redusert dem psykisk og fysisk hver gang de har havnet ute i mørket igjen; med nok et nederlag som svir og abstinenser som river og rir deg i uker og måneder på disse store dosene med LAR-medisin man har fått over en viss tid.

Med de ulike vurderinger denne spesilhelsetjenesten gjør gjennom LAR, viser det seg at i dag får 20 % av LAR-klientene faktisk sidemedisinering ved sterke angstlidelser. Dette skrives ut i andre LAR-regioner, her i Trondheim har de sine egne regler, som alltid, upåvirkelig av hva regimet deres har påført klientene deres av påkjenning for ikke å bli behandlet for sine angst- lidelser og med det; og som gitt av rusavhengighetens natur; med dette som fare for overdoser som naturlig konsekvens..

JEG- som en LAR-klient her i Trondheim; ville aldi kunnet fått mitt angstdempende medikament hadde jeg ikke vært på vei UT av LAR. Derfor  bryr seg ikke lenger,og med det kunne  min fastlege ta beslutningen; en god beslutning som umiddelbart siden har gitt meg den beste tiden gjennom mine 12 år og noen sinne i LAR: lave doser metadon og en lav dose sobril i døgnet.

Når jeg nå har aktivisert nok en nedtrappings-etappe;  soverjeg  lite,plages mere, men får gjort relativt mye likevel. Stiftelsen Trygg i Lar skyter fart; med etterhvert  alle brukerorganisasjonene i ryggen, og enda mere overraskende også allerede med Helsediriktoratets velsignelse. Det sier litt om hvor aktuelle vi er i tiden; og at våre helsemyndigheter nå ser SERAF-RAPPORTENS svakheter med lupe. Vi skal hjelpe dem med å se riktig godt etter.

I Oslo på søndag; markeringa av verdens Overdosedag.Helseminister Bent Høye, ordfører Fabian stang, Thorvald Stoltenberg- og Retrettens Rita Nilsen. pro-LAR var der, Lar-nett, RIO,Arild Knutsen fra FHN var glitrende som konferansier, A-Larm, LMS, Wayback og BAR. Jeg tok følge med  Anlov Mathisen og Hans Erik Dyvik (Hank) fra ruspolitisk tenke-tank, etter et møte vi hadde sammen med Rita Nilsen i Retretten; vi snakker om hvordan vi som best ser mulighetene for å samle de mange gode kreftene i rusomsorgen; for å nå hver enkelt misbruker/klient på en måte som vi i rusomsorgen ikke klarer godt nok i dag.

Nå er det fullt fokus på INGEN Å MISTE i BERGEN 9 september. ..og for et program vi vil presentere i løpet av dagen!

 

ONSDAG 27 august, til våre politikere/ helsetilsynet. Hvorfor etablerte vi Stiftelsen Trygg i LAR?

BREV TIL VÅRE POLITIKERE;

 

Jeg heter Siri Getz Sollie, mor til 2 voksne barn på 15 og 20 år,

jeg er gift,

jeg er i jobb,

jeg eier min egen bolig,

jeg resirkulerer søppel, og sykler på jobb.

Jeg lever som folk flest, og er som folk flest.

Men jeg skal aldri kunne få bli som folk flest i følge det offentlige rusprogrammet og hjelpetilbudet til spesialhelsetjenesten LAR; legemiddel assister rehabelitering.

jeg har vært narkoman

I disse dager feirer LAR 10 år i Norge, og Helsediriktoratet konkluderer med at LAR har vært en suksess. Metadonbehandlingen startet for første gang opp i norge i 1998, under navnet MARIT, og selv fikk jeg plass i LAR i 2002 etter 2 års ventetid. Norge har derfor 20 års erfaring med medikamentell behandling av narkomane og rusavhengige.

LAR teller i dag 7200 brukere. Modellen er bygd opp slik at ingen skal slutte;medisineringen er tenkt å være livslang  og alle som diagoniseres som rusavhengig skal etterhvert inn i denne spesialhelsetjenesten. Dette betyr at antall klienter i LAR fortsatt vil være økende i årene som kommer. I dag brukes det 200 milloner kroner årlig bare på urinprøver.

Vi er mange som er bekymret for utviklingen av flere årsaker. Noen snakker om LAR som en helseskandale, noen om at det er for lett å få plass i LAR, andre mener at det er behov for en nasjonal gjennomgang av disse helsetjenestene. Det som er helt sikkert, er at like mange dør av overdoser i dag som før LAR. Den eneste forskjellen i dag er at nå dør folk også på statens forskriving av narkotika.

Da Norge startet med metadonbehandling i 1998, valgte de å avvike fra den rusomsorgen og behandlingen de bruker i USA og i Europa.

Der hadde de i årevis behandlet sine rusavhengige med lave doser metadon tilsvarende 50-90 mg metadon pr dag, og i tilegg til dette ble brukerne behandlet med angst-dempende medisiner.

Denne kombinasjonen er viktig, for å få til en helhetlig og langtidsvirkende effekt.

I Norge valgte man i stedet å skrive ut store doser metadon, og LAR  har  utestengt oss fra alle andre typer sidemedisinering bortsett fra medisinene de selv forskriver. Vi er derfor utestengt fra å kunne få bruke angstdempende medisiner.

Tanken bak dette var at bare vi fikk nok metadon, så ville angsten forsvinne.

På store doser metadon, for min del på det meste på 230 mg pr dag, ble jeg overvektig,ble forstoppet, brukte opptil 50 stk egazil pr døgn for å dempe svetingen, ble nedtrykt, tiltaksløs og søvnig. Jeg duppet i sovende stilling, jeg duppet av på møter og i bilen; straks jeg ikke var i fysisk bevegelse var det som lyset slokket og jeg fallt inn i en slags dvale. Ved matbordet, bak skjermen på Pirbadet der jeg satt som vaktleder, i sofaen hjemme der jeg skulle følge opp barnas hjemmelekser. Hodet var så tungt, jeg klarte ikke å huske hverdagens små og viktige oppgaver som ansatt i en bedrift, som mor og omsorgsperson. Men like fullt hadde jeg angst; som er den kanskje mest utbredte årsaken  til  mine og mange andres år i rusmisbruk og "illegall selvmedisinering". På LAR sa de at jeg måtte gi det tid, for metadonen villeetterhvert virke bedre, det skulle komme en slags kjemisk balanse etter noen år ble jeg fortalt av overlegen, og i tilegg virket metadon forbyggende på hjerte og karsykdommer. (dette er loggført av LAR i min journal), derfor økte vi dosene etterhvert som angsten stadig gjorde det vanskelig  å komme psykisk i stand til å kunne delta sosialt i feks foreldregruppa på skolen til guttene mine, møte opp på ishockey og fotballtreningerog kamper, å kunne takke ja til sosiale invitasjoner; å skape meg mitt eget private liv i den voksne sosiale verden. Hele tiden tenkte jeg, det blir bedre, bare jeg får mere metadon. Dette var tunge år å være meg og omsorgsperson.

Etter 3 år med angsten i halsen, og LAR's  kappjakt og fokus på urinprøver, ble jeg endelig overført til min fastlege. Da var jeg opprørt over mangt i LAR.

På et tidspunkt begynte  jeg i perioder å selge deler av metadonen min. For å kjøpe angstdempende medisiner, og også for å få sårt tiltrengt ekstra husholdningspenger som ufør omsorgsperson for barn i en  kostbar alder. Etter hvert som jeg periodevis gikk på sobril, oppdaget jeg nemelig at jeg ikke trengte de store dosene med metadon. Jeg trappet og trappet meg ned. Jeg var sint. Sint på LAR som hadde tatt flere år av livet mitt på store doser metadon; år jeg ikke klarte å skille fra hverandre, år jeg husker lite fra. Sint på LAR av så mange grunner. Jeg følte meg jaget med et LAR som kun hadde fokus på urinprøver; og ikke på hvordan jeg hadde det. Sint fordi medisinen ikke virket slik de hadde sagt på forhånd. Sint fordi jeg gikk opp i vekt, fikk spiseforstyrrelsene tirret igjen, hadde fått tilbake mye av angsten, og selv på mange måter fått det vanskligere enn jeg hadde det før LAR.

Etter å "ha holt pusten" i 3 år i LAR MIDT I Trondhjem, skulle jeg tilbakeføres fastlegen min i hjemkommunen min. Med dette kom det tilbake en ny fremdrift i  hverdagen, og jeg følte at forholdene rundt meg ble forutsigbare igjen. Med denne tryggheten begynte oppturen.

I 12 år har jeg hentet min metadon en gang i uka fra apoteket. Fra å ha stått på 230 mg  trappet jeg meg ned til 140. For 1 1/2 år siden ønsket jeg å slutte med metadon og komme meg ut av LAR. Siden har jeg stått på en frivillig nedtrapping, og i dag er jeg  på 32 mg metadon; og i tilegg har jeg fått utskrevet 30 mg av det angstdempende medikamentet sobril av min fastlege hver dag. Jeg har aldri hatt det så psykisk og fysisk godt som jeg har det i dag. Jeg er på vei ut av LAR, etter å ha bedt om en frivillig utskriving og nedtrapping som LAR ikke har vist interesse å være en del av; all den tid de ikke har et tilbud om nedtrapping av metadon for de som ønsker å slutte med dette frivillig. Nedtrappinga har vært en reise i å bli kjent med meg selv, og har pågått i halvannet år nå.  Det er trist at LAR ikke intereserer seg for å følge opp oss klienter som opplever å faktisk ha  blitt friske; at vi anser oss ferdig behandlet og derfor ikke lenger opplever at vi trenger å oppta en plass i programmet. Dette er nedslående av flere grunner; for det er flere som ønsker å gjøre forsøk på å avslutte sin behandling, og gjøre dette i samarbeide med LAR; få informasjon og oppfølging  slik at du opplever å være ivaretatt , få gode anbefalinger på en nedtrappingsplan, og møtes jevnlig underveis i en ansvarsgruppe.. Som meg blir de i dag  overlatt til seg selv. Alt med LAR har alltid vært slik fra start; enten er du MED oss, eller er du MOT oss.

HELDIGVIS har fastlegen min alltid vært med meg, på lik linje med alle de andre pasientene han har på fastlegelista si. Han gjør ingen forskjell på pasientene sine, ei heller for meg. Men LAR gjør forskjell på hva han som lege kan mene er helt nødvendig sidemedisinering av meg; for å behandle andre lidelser enn russug. At legene våre er fratatt makta si til å følge sin legeetiske samvittighet, og la LAR råde som en diktotor i våre liv son pasienter uten rettigheter utenfor LAR; har fått tragisk utfall for mange av oss.

LAR er livslang medisinering. Det informerte LAR aldri om fra start. Da var det snakk om individuell behandling, og at alt skulle bli så bra. Forventningene til metadon var skyhøye både blant myndighetene, helsepersonellet som ble samlet i en spesialhelsetjeneste for å kunne samle best kompetanse på rusfeltet for å møtemedisinering og oppfølging av våre tyngste rusklienter. .Vi som ventet på plass i det som da het MARIT (metadon assistert rehabelitering i trondheim)  hadde like store forventninger. Som vi gledet oss. Metadon skulle kurerer alt. Metadon ville gi oss ro i våre plagde kropper og sinn.

Så fallhøyden ble stor for mange.

Jeg ønsker å få tilbake friheten min, og med det regimet LAR (LAR MIDT i Trondheim for min del)  fremstår som i dag, er det ikke noe alternativ å kunne fortestte å stå på denne medisineringen som fungerer så godt i dag; lav-dose metadon og lavdose sobril. For for å kunne fortsette i LAR; vil de aldri akseptert at jeg går på angstdempende medisin. I tilegg må jeg for reten av livet møte opp 52 ganger i året på apoteket å hente og innta min mesisin under overvåking. I tilegg må jeg på 6- 8 overvåka urinprøver resten av livet. Det tar aldri slutt; uansett hvor intigrert jeg er sosialt, økonomisk og på alle andre måer i samfunnet; som skattebetaler, som en som er med å bidrar, som foreldre som følger opp mine barn på vidregående skole og på høyskole. Jeg skal aldri få de samme pasientrettighetene som vanlige mennesker har i dette landet; fordet om jeg ikke har hatt en sprekk på narkotika på så mange år tilbake som jeg faktisk kan huske; skal jeg selv etter 10-20-30-40 rusfrie år alltid måtte forholde meg til å bevise LAR om...ja hva da? At jeg aldri vil bli å anse for voksen nok til å ivareta min egen helse på en god nok og forsvarlig måte?  Høres dette rimelig ut?

Jeg er oppatt av en bærekraftig LAR-modell, med fornuft i bunn for behandling av voksne mennesker med rusavhengighet. Jeg er for et LAR, jeg er for at det stilles krav til brukere, men det må være lagt opp på en måte som gjør det mulig for flest mulig å innfri det LAR krever av oss. Med regionale forskjeller fra LAR-kontor til LAR-kontor er det også blitt store ulikheter i det tilbudet vi mottar; og konsekvenser og vedtak som blir gjort i de samme enkeltsakene;  som kan variere drastisk i utfall alt ettersom  hvilket  LAR-kontor du tilhører. 

LAR gjør ingen forskjell; de har laget et system for en pasientgruppe, og et regelverk som skal gjelde alle de 7200 pasientene som er i LAR. Her i Lar i Trondheim hører man igjen og igjen "vi kan ikke lage noe unntak for deg"; og her snakker vi om å behandle mennesker som er like grunnleggende forskjellige som individer som resten av landets befolkning. Det vi har felles er en rusavhengighet som et felles onde, og mange av oss har fellesnevnere fra dyssfunksjonelle hjem, traumer knyttet til overgrep, psykosomatisk sykdom, psykiske lidelser osv. MEN vi er som alle andre pasientgrupper; vi trenger en individuelt lagt opp behandling.  Vi får så to medisiner å  velge mellom (få får velge; LAR bestemmer også valg av medisin )  som begge har felles at de demper rus-suget. Metadon og Suboxone/subutex er gode medisiner hvis de skrives ut i riktige doser, og dersom man så får nødvendig medisinsk behandling for andre lidelser man har. Angst er en svært utbredt lidelse i denne pasientgruppa, og siden vi for enhver pris er utestengt fra den angsdempende medisinen som så mange av oss så sårt trenger; kan man vel si at LAR og denne spesialhelsetjenesten kom skjevt ut allerede fra start. Når man samtidig vet at kun 37 % har IP, altså en individuell plan, og kun 57 % har egene ansvarsgrupper; blir den lille individuelle betraktningen som kunne vært gjort; og som er så avgjørende for hver og en av oss, et lotteri om hvem av klientene som er gitt de beste betingelsene for å lykkes i LAR. De av oss som har fått beholde den samme fast-legen over år, har også et stort fortrinn. For meg personlig har nettopp relasjonen og oppfølgingen av min fastlege vært den viktigste og avgjørende behandlingen som har ført meg frem til der jeg er i dag. Han så meg, han lyttet, han engasjerte seg, han diskuterte og satte spørsmålstegn, han lot meg finne ut av flokene og ved å vise meg all denne tilliten, fikk han frem  det beste i meg. Han fikk meg til å få lyst nok til å se hva jeg kunne få til. Han var så allright mot meg, at jeg ønsket å få det til. Han hadde aldri fokus på urinprøvene som LAR; LAR rir på urinprøvene; de jakter på oss fra prøve til prøve; det var 3 veldig stressa år i livet mitt før jeg fikk komme tilbake til legen min. 

På vei ut av de høye doseringene på metadon, oppdaget jeg en ny og klarere verden. Jeg er nærmere følsene mine, jeg blir glad, jeg blir trist, jeg er mere såbar, men også sterkere til å tåle dette livet, alle disse hverdagene som utgjør selve livet.

En gang i året foretar LAR sin landsomfattende brukerundersøkelse. Den foretas pr telefon; der en LAR-ansatt som kjenner deg stiller spørsmål for eksempel om  om du har uregistert  sidemisbruk og om du er fornøyd med LAR osv.. Alle i LAR vet at vi trenger all den good-will'en man kan ha til gode i LAR-systemet. Her i Trondheim bruker de systematisk straff ved å skjerpe inn på antall hentedager på apoteket og øke antall urinprøver. Andre kan miste plassen sin; hvis de har mye sidemisbruk og annet som LAR er misfornøyd med knyttet til den enkelte klient.Urinprøver avgjør skjebnen din over tid her oppe i LAR MIDT. Slik er det flere steder. Mange jeg har snakket sammen med om LAR, og disse brukerundersøkelsene, sier at de lyver på mellom 20 og 30 prosent av spørsmålene. Vi får ikke lov til å foreta denne spørreundersøkelsen selv, flere har bedt om det, noen få har nektet å svare; med den misnøyen de da opplever fra LAR. Det vi aldi fikk vite; var at LAR tar denne undersøkelsen med seg videre og opp i systemet; og bruker disse tallene som en del av evalueringen fra år til år!

Når man så vet at LAR loggfører journaler uifra sine opplevelser med oss som klienter; blir det å skulle kunne skrive en klage på LAR til Fylkslegen en sjakk matt før vi så mye har møtt opp med klagen vår. FOR; LAr kommer med sin journal der de har 100 % krav på hvem vi fremstilles som som mennesker; de loggfører enhver telefonsamtale, og kan synse hvordan de opplever alt fra vår sinnstemning til hvordan den enkelte terapauten opplever måten vår å reagere på. Jeg har lest mange journaler, også min egen; og jeg tenker; hvem er det de presneterer oss som? Hvilken makt er de gitt med å skulle nærmest vitne-beskrive oss? Jeg, som så mange andre, kjente meg nesten ikke igjen som menneske. I tilegg forteller flere at instinativ og forslag de selv har kommet med på møter; blir referet av LAR på en slik måte at det oppfattes for en som leser dette og ikke var tilstedet på møtet; som om det var LAR som kom med forslagene. De tar på en måte alt fra oss når slikt skjer; for journalene er litt gitt sin natur ofte nedsettende personskildring. Selv opplevde jeg og min fastlege at LAR loggførte vårt aller siste møte som om det var de som kom med forslag som deres forslag .

Så kommer LAR med journalen til den som har klaget på dem til fylkeslegen. i tilegg har de denne flotte brukerundersøkelsen som konkluderer om hvor mange som er så fornøyde med dem, og hvor få som har sidemisbruk etter de ble vidreført fra LAR; de som har kommet langt i sin LAR-behandling.

Der står denne klageren; som ofte ikke har tilgang på PC, som ikke klarer å se helheten all den tid netopp problemene vedkommende klient har i LAR.  Mange i LAR bruker all sin tid bare på å klare seg som best, og mange har nok med bare å klare å overleve så godt de kan fra dag til dag. Hvordan skal en LARklient klare å skrive en godt nok formulert klage; til å kunne duellere og gjøre sine synspunkter, sin opplevelse av et hendelsesforløp med  store, mektige, overveldende LAR på den andre siden av bordet?  Der møter han/hun/vi en ressusterk LAR-ansatt eller LAR-overlege som prater et språk vi ikke engang forstår. I tilegg bruker fylkeslegen LAR som SAKKYNDIG i disse sakene. Ja, du leser det samme som meg;

I TILEGG BRUKER ALTSÅ FYLKESLEN LAR SOM SAKKYNDIG I DISSE SAKENE.

Er det rart at nesten alle klagene går i vårt disfravør? Er det rart nesten ingen har orket å klage?

LAR har mange utfordringer.

SERAF-rapporten bekrefter dette. En gransking av LAR er helt nødvendig for å kunne se et bedre LAR reise seg i nær fremtid. Hva har LAR vært gode på, hvor har de mislykkedes, og hva sier brukerne selv?  Vi tenger å se nærmere på;

.lik håndtering av regelverket i LAR

.større medisinutvalg

.en ny klageinstangs tilrettelagt for LAR-klienter.

.et LAR som samarbeider med brukerorganisasjonene

.alle som får skader som man setter i forbindelse med medisinbruk i LAR; som nyresvikt, hjertestans, osv må følges ekstra opp av LAR/fylkeslege.  I tilegg ha tilgang til en jurist/medisink-ansvarlig, som kan opplyse en om pasientskadeerstatning og andre  rettigheter knyttet til feilbehandling, overdosering osv i regi av LAR. 

.innføre ANONYME brukerundersøkelser for å sikre seg et viktig og sannferdig bilde av hvordan  behandlinga til LAR virker. Det er i vår alles interesse at undersøkelsene kan gjennomføres under omstendighterer som er trygge for klenten som skal svare.

.se på dosene som skrives ut; burde man se på muligheten for den modellen våre naboland og USA bruker; lavere doser og tillate angstdempende medisiner

.tilbakeføre makt og innflytelse til våre fastleger. Vedlegge deres lege-etiske meninger og vurderinger minst like stor tyngde som det LAR's overlege måtte mene av prinsipp; slik det er i dag.

.inkludere pårørende som en resuss

.alle SKAL ha IP (individuell plan) og ansvarsgruppe.

.se på muligheten til å ta bort urinprøver. Når ble urinprøver rehabelitering?  Kun bruke urinprøver der klienten selv ønsker dette som forebyggende tiltak. Bruk av de 200 millionene kronene som i dag brukes på analyser og gjennomføring av urinprøver; til rehabelitering.

.sett ned en gruppe som kan se på muligheter for aktiviteter som kan utgjøre alternativer til rehabelitering. gruppe-terapi, eller poliklinisk behandling. få fysisk trening med i programmet; lagidrett, sykling, spinning ,kurs, fjelltur, alt som skaper mestring og sosiale feridigheter over tid. Innsikt og forståelse, Viktig for å utvikle en voksen og ny identitet.  

.Gi klientene en oversikt over brukerorganisasjonene, og gi alle som trenger det en bærbar pc. På denne måten får de fulgt med i vår moderne tid på sosiale medier, skaffet seg en profil, passord, brukernavn; slik at de kan kommunisere med Lar-nett, Pro-Lar, RIO,  Wayback, Trygg i LAR, FHN, Retretten, og andre organisasjoner som  ruspolitisk tenke-tank.  Helsediriktoratet/Helsetilsynet, Bergensklinikkene, Frelsesarmeen, Tyrili-kollektivene og alt som rører seg innen rusomsorg. Gå inn på LAR sine sider; lese hvordan de presenterer seg, bli inneforstått med egen rettigheter og muligheter.  Facebook; som gir dem mulighet til å kommunisere med hverandre på en ny måte. Det er overraskende få som har PC blant brukerene,  og som kan bruke den aktivt til nevnte formål, dette kan være del av en viktig rehabelitering. Ta del i samfunnsdebatten, ta del i debatten i rusomsorgen, lære å ytre seg, lære å våge å ha egne meninge,osv 

Før det; må hver stein snus i det LAR som har vært all den tid LAR-regionene har håndtert veiledende anbefalinger fra Helsetilsynet så ulikt; og hva dette har påført mange klienter av lidelser. 

Langt flere kan lykkes i LAR. La det legges til rette for at flere får den muligheten enn det er i dag.

Stiftelsen Trygg i Lar er etablert som en reaksjon på SERAF rapporten 2013, og den virkeligheten vi i styret kjenner fra alle sidene; fra brukerens side, fra spesielshelsetjenesten sin side, fra pårørenes side, fra en sykepleiers, det juridiske og  den medisinske siden.

 

Møtet med Rita Nilsen fra Retretten. Vi får jo aldri snakket oss ferdige; og disse 3 timene vi hadde satt av denne mandagen sprengte tidskjemaet og jeg måtte bestille taxi for å rekke neste møte 20 minutter forsinket. Med Rita deler jeg mye; vi er begge kvinner fra rusmiljø; og vi er opptatt av at kvinner har ekstra belastninger det er viktig at helseapparatet møter dem på dersom de skal kunne få utgangspunkt til å mestre en nykter tilværelse, gjenforening og intigrering i samfunnet. Nettopp fordi har mange bærer på så mye skam som er tabubelagt, og skyldfølelse. Mange har også barn som skal ivaretas; og med å skulle opptre som omsorgspersoner; er det viktig at vi utvikler et ekstra hjelpetilbud for kvinner.

Fra møte med RIO,her ved Line Eikenes, Kenneth Arctander Johansen, (meg i midten, som representent for Stiftelsen Trygg i Lar) og daglig leder i RIO Jon Storaas. Erik Holm til høyre. Debatten mellom Martin Blindheim og meg gikk ei kule varmt denne tirsdagen 19 august. Det gav oss et utgangspunkt for synsutvekslinger der våre ulike oppfatninger kom tydelig frem; men også problem-områder vi er enige om at vi skal ta med oss videre ved neste møte. Jeg opplevede at vi fikk en relasjon gjennom vårt felles ståsted; å få et LAR som er så bærekraftig og vel fungerende som mulig. Da Martin Blindheim avsluttet med å ønske meg velkommen til Helsediriktoratet's neste møte med Brukerrådet, var det noe som kom helt uventet, og til stor glede for oss i Trygg i LAR der mange av oss har brukt veldig mye tid og krefter på å sette søkelyset på et LAR med store utfordringer som også kom tydelig frem i SERAF-rapporten 2013. Foruten så hyggelig det var å få være sammen med gjengen i RIO, ble denne dagen en veldig, veldig god dag for meg rent personlig, for Stiftelsen Trygg i LAR og alle LAR-klienter ble dette en viktig dag for å komme i direkte dialog med Helsediriktoratet. (Med våre observasjoner og den innsikt vi besitter over tid fra bruker-siden gjennom for eksempel mine egen 12 år på metadon i LAR MIDT i Trondheim, gjennom mine møter med andre LAR-klienter i Trondheim og alle de journalene og intervjuene vi har fått tilgang til gjennom de mange LAR-klienter som etter hvert har tatt kontakt, fra ansatte i spesialhelsetjenesten selv, fra fastleger, fra NAV og andre i ansvargruppene, som kjenner begge sidene med årlang erfaring, samt pårørende som har fortalt om sine opplevelser med LAR.) Takk til RIO, og takk til Helsediriktoratet og til Martin Blindheim.

FREDAG 22 AUGUST, viktige møter, gode og dårlige dager.

SIRI Getz Sollie; i går, torsdag 21 august.

Jeg er bare så utrolig lei meg. Lei meg langt inni meg. Der inne jeg kjenner at det svir, der jeg kjenner på hvor urettferdig livet til oss som ikke har vært så heldige og som kom så hjerteskjærende skjevt ut fordi vi ikke klarte å mannøvrere oss ut av dyssfunksjonelle hjem uten å ha blitt påført sykosomatiske lidelser eller psykisk sykdom, rusproblemer og destruktiv adferd.  Med dette var det gitt en  vanskelig start på livet.  Der man så etterhvert foretok  valg; som egentlig aldri fortonte seg som reelle valg, men der ting bare ble som det ble. Så jeg ble en familien ikke var stolt av å ha i sin familie. Allerede da jeg fikk spiseforstyrrelser og havnet på psykiatrisk avdeling, var jeg et ikke-tema. Deretter fulgte Folkehøyskole, og jobb på et plakat-hus/galleri med kunstplakater og litografier og reproduksjoner, og også som bud i LO i Oslo  i ett år. Jeg var ensom, ingen i familien ringte eller tok kontakt, her på Oslo Vest tok man vidregående skole for deretter å ta høyere utdanning. PUNKTUM. Jeg var ikke stolt over meg selv jeg heller, jeg skammet meg over å være så mislykket, ikke få noe til;  men inni meg var jeg sint. Jeg var veldig, veldig sint.

 Så fulgte årene etter i det kriminelle og rus-miljøet. Men jeg kom bort fra  i krenkelsen i min dype, bitende  ensomhet; som gjorde  så vondt  at da jeg først kom bort stoff; var det som å endelig finne et hi av trøst, varme og omsorg. Ingen kunne skade meg mere, så lenge dolcontinen, heroinen, rohypnolen og valiumen virket; var jeg usårlig. Så godt var det å endelig få sitte på fanget og bli der, lenge. Bli godt holt godt om, vugget i søvn, nå er alt bedre.

Slik kan en rus fortone seg i den første tiden. Men stoff er en listig slange. 

Slangen har fulgt meg helt hit, så mange år etter. ikke i form av rus. Den er med  i de menneskene som aldri lar meg glemme; og som aldri vil la meg få lyset jeg har i meg i dag; rett til å skinne. 

Det oppleves som  truende mot alt det gode og trygge Rolf og jeg har fått lov til å ha i de 3 1/2 årene vi har vært sammen. Fordi det forsetter å komme direkte inn i våre voksne liv med det som er oss mest kjært; våre barn. Når en voksen  pålegger barna sine sine egen følser for meg; og med det pålegger dem en samvittighet til å ta avstand til meg som person, fordi jeg er meg; med alt jeg har bak meg og alt jeg er. Det er stadig en del av min virkelighet, og noe det er vanskelig følesesmessig å klare å skåne seg mot.  

Så tenker jeg, kan jeg omtale dette? Vel, det er en del av mitt liv som  tar mye fra meg; og som jeg er  maktesløs i å kunne gjøre noe med. Og mange LAR-klienter og kvinnlige rusmisbrukere møter dette når de begynner klatringen tilbake i sine rehabeliteringer. Derfor finner jeg relevans i å dele det. Jeg er ikke noe unntak. 

Siri Getz Sollie, Oslo mandag 18 og tirsdag 19 august denne uka;

Mandag;

langt og hyggelig møte med Rita Nilsen i Retretten. Rita er ikke bare en jeg møter som er innenfor samme fagfelt som meg, og som også selv har brukererfaring. Som menneske er hun også unik for meg; i alt vi deler og som bare er der; i blikk, i små kommentarer, i de små pausene mellom samtalene våre...som  vi som har hatt det psykisk vanskelig og vondt nok i livene våre gjennom mange år, kan oppleve en søster-lignende relasjon gjennom. Vi diskuterer saker i fortid, nutid og fremtid slik vi på hvert vårt hold opplever dagens utfordringer i rusomsorgen og i rusfeltet forøverig. Vi avtaler neste møte.

Så møter jeg Anlov Mathisen fra ruspolitisk tenke-tank Fønix. dette er andre gang vi møtes, og derfor  mere avslappa enn sist. Det skulle bare mangle; sist var det hektisk rundt Anlov; med lansering foran Stortinget og presentasjon av styret, samt 4 inviterte gjester; 3 topp-politikere...og jeg som skulle debutere med mikrofon på et podie i all offentlighet.Vi fortsatte dialogen der vi slapp sist. 

Så et møte med Hege Grostad; som etter en omdiskutert debut i media der hun stod frem som sex-arbeider; (mange ble sjokkerte; hun går på høyskole og er mensa-medlem; og en ressusterk kvinne) i dag retter hun fokus på sexarbeidernes rettigheter, deres sikkerhet/trygghet i forhold til yrkets utsatte situasjoner mellom kunde og sexarbeider (Hege Grostad kaller en spade for en spade!) osv. Hun ønsker å være med på å endre lovverket, samt hjelpe kvinner i rus og kvinner som prostituerer seg under tvang og menneskesmugling. Dette er en kvinne som vi sannsynligvis er kommet for å bli i mange år i den offentlige debatten om sexarbeidere. Med Hege Grostad ble den personifisert.  For min del er jeg  spesielt interesert i den biten om kvinner i rusmiljøet som prostituerer seg. Rita Nilsen og jeg har diskutert dette at kvinner fra rusmiljøet har behov for et eget tilbud der det er tatt høyde for den traumatiseringen de har med seg med dette videre inn i avrusning og intigrering tilbake i samfunnet. Det er så mye tileggsbelastninger kvinner bærer med seg fra år i rus og kriminalitet. Skam og skyldfølelse, en sårbarhet det er vanskelig å leve med når man blir nykter, og når man blir mor til egen barn.  Mange av disse har selv opplevd å  blitt seksuelt misbrukt som yngre, og igjen gjennom tenårene; for så å bli seksuelt utnyttet i det kriminelle rusmiljøet.

TIRSDAG 19;  

      Jeg var invitert til et møte som skulle finne sted på gardemoen SAS der RIO, rusmisbrukernes interesse-organisasjon, skulle ha 2 dagers samling denne uka. Daglig leder Jon Storaas spurte meg om jeg kunne tenke meg å møte Martin Blindheim fra Helsedirikotratet til debatt.

Som en av de to gründerne av Stiftelsen Trygg i Lar, var dette en fantastisk invitasjon å få. Vi hadde såvidt rukket å sette sammen et styre før fellesferien etter en dag i Bergen, der flere av oss møttes. Jeg tok tidligste avgang fra Værnes denne onsdagen i juni/juli, og da jeg reiste hjem med den siste avgangen fra Flesland i Bergen; var styret på 6 på plass. Vi har første styremøte i slutten av september; og da presenterer vi alle, og endelig kan vi også si mye mere om hvordan vi vil arbeide og hva vi først og fremst vil ta tak i.

Men det jeg kan si er; styret består fag-folk og brukere; og styret ledes av en LAR-bruker. Brukerne skal til enhver tid utgjøre 1/3 del av styrets medlemmer. Foruten meg, er det en sykepleier, en i spesielhelsetjenesten for rusomsorg, en advokat, en professor i biologi og en politiker. Vi har 2 plasser til; som vi har spart litt, og vil tenke grundig gjennom. Jeg er så stolt av at vi har fått med så kompetente mennesker, som er villige til å bruke av tiden sin til dette arbeidet.

Stiftelsen kom som en reaksjon på SERAF-rapporten, som avdekker at kvaliteten i LAR ikke er god nok. Serlig i min LAR-region LAR MIDT i Trondheim, har vi gjennom mange år har vi LAR-klienter hatt store utfordringer med et apparat som oppleves kynisk og lite tillitsvekkende. LAR i Trondheim har skilt seg ut fra andre regioner; ved å praktisere et  regime med kontrollrutiner, straff og fokus på urinprøver. LAR MIDT i Trondheim er også det eneste LAR i Norge som har opprettet LAS; lege middel assistert skadereduksjon som det heter så fint.Dette skal jeg komme tilbake til siden.

Vi ønsker å bidra til et tryggere LAR og gi av vår tid og kompetanse til dette arbeidet. Vi ønsker å fremme brukernes stemme og øke brukermedvirkningen i LAR. Tanken er at brukerne skal få større ansvar for eget liv og helse.

 Stiftelsen Trygg i LAR bistår foreløpig brukere og pårørende med informasjon, støtte og hjelp i ulike sammenhenger. Vi har vært på besøk hos brukere i Vestfold og Østfold. Vi  har vært invitert til å holde tale ved den ruspolitiske tenke-tanken Fønix sin lansering foran Stortinget i juni, og nå sist også en fresk debatt med Helsediriktoratets Martin Blindheim denne uka. Vi ble da invitert til å sitte i neste møte Helsediriktoratet har med sitt brukeråd;, og vi ble svært glade og ikke minst overrasket over å få denne mulightene så tidlig.Jeg må bare få legge til at med så mange ulike oppfatninger, men også med så mange viktige saker å få belyst fra flere sider, tror jeg det at det at Martin Blindheim også oppfattet det som er det aller viktigste som ligger til bunn for Stiftelsen Trygg i LAR; vårt felles mål for et så godt fungerende LAR som mulig.

LAR skal få like regler for alle sine LAR-regioner. LAR skal gjennom en gransking; hva har de vært gode på, og hvor har det gått dårlig?

Hva med brukerundersøkelsene- de må tas tak i, for i den ikke-anomyserte formen de har i dag;  gir disse for store og missvisende tall. En LAR-klient kan ikke svare sant på spørsmål som "har du sidemisbruk", "er du fornøyd med LAR" osv, hvis vi som klienter ikke stoler på LAR, og man vet at svarer du "feil" blir du innkaldt til møte med beskjed om flere urinprøver og tilbake til flere hente-dager på apoteket. Atså en forverring i hverdagen din, og en straff for å ha vært ærlig. Man trenger goodwill i LAR, hele systemet er lagt opp slik.  Disse brukerundersøkelsene som LAR foretar årlig, ved at en som kjenner deg i LAR, gjerne terapauten din, ringer deg. Det sier seg selv at mange føler dette som et press. Med hensyn til alle parter, må man for fremtiden sikre at dette foretas anonymt. Først da kan undersøkelsen gjenspeile virkeligheten; og den er viktig at når myndighetene og  Helsediriktoratet.

Hva med hente-ordninger og urinprøver som aldri skal ta slutt; men som du skal måtte fortsette med resten av livet uansett hvor intigret og rusfri du er blitt. Selv har jeg for mange år siden kommet meg i jobb, fikk startlån av Malvik kommune og fikk stoltheten av å være eier  av min første leilighet. Så var jeg i gang; med den daglige omsorgen for 2 barn. Like fullt insisterer LAR på at jeg for alltid skal ha de samme restreksjonene ved henting av medisin som skal inntas overvåket den dagen du møter opp og går med meg dosene for resten av uka. Likefullt skal jeg minimun ha 6 overvåka urinprøver i året; RESTEN AV LIVET. Selv om allt er helt etter kontrakten og avtalen for å motta metadon; vil jeg alltid være uten full tillitt fra LAR. Så som 60, 70, 80 og 90 år gammel dame skal jeg fortsette med dette til jeg dør. Selv når jeg sitter med rullator på eldresenteret; og ikke har hatt en positiv prøve med utslag på ulovlig inntak av andre medikamenter/stoff de siste 20 årene, eller 30 årene, ; skal jeg altså aldri få min frihet tilbake, og aldri bli likestilt andre mennesker. Vi skal altså aldri få tilbake fulle pasientrettigheter. Dette er urimelig, og ikke akseptabelt. Dette er også bortkasta skattepenger, og borsett fra at det er en krenkelse for den det gjelder; er dette penger som burde gå tilbake til foretaket og heller brukes på rehabelitering.

Denne tanken til LAR om at urinprøver er forebyggende og en rehabelitering i seg selv, ber vi dem sette seg litt dypere inn i. Brukere som er i en periode der de er i behov av urinprøvetakninger som et forebyggende element, kan be om det. Ellers burde de 200 millionene de bruker årlig på analyser av urinprøver gå til positive tiltak; som på sikt gjør oss LAR-klienter mere motiverte og i stand til gradvis å kunne ta bedre valg for oss selv. Gi oss tiden vi trenger i de første årene; så vi blir trygge på den nye stien vi holder på å gå opp. La oss møte raushet og varme, det er den beste oppskriften på at vi utvikler samvittighet, livsglede og lyst nok til å ikke gjøre det vi har måttet gjøre for å overleve og selvmedisinere oss illegalt i så mange år; lyve og lure. Når gjensidig respekt og tillit er grunnlagt mellom terapaut i LAR og klient er etablert; kan fjell flyttes.

Vi diskuterte og utvekslet ulike utfordringer i dagens LAR-system. Det gikk ei kule varmt. Diskusjon og debatt er den viktigste arenaen vi har for å oppnå forståelse, og om vi ikke er enige i alt; så får vi være enige om at vi også må få lov til å være uenige. Trygg i Lar har mye vi ønsker å ta opp med Helsediriktoratet, og er svært glade over å ha fått denne mulightene til å delta i Brukerrådet.

  

Fantastiske dager om bord i Blomøy. Vi var 6 voksne, og 5 barn. Det var ikke plass til flere om bord. vi badet, vi fisket, vi laget rykende fersk fiskesuppe på dekk, stekte vafler, stupte fra båten i iskaldt hav, gikk i land på steder som Kjerringøy, Tranøy og Engeløya.

Dette var vår fjerde sommer sammen. Livet vårt som kjærester, treningspartnere og ektefeller med familer på hver vår side, har aldri blitt kjedelig. Noe kunne vært bedre, annet igjen er blitt bare mere fantastisk, romsligere, tryggere og godt. De beste årene i mitt liv.

Når vi først planla å feriere nordpå , ble dette århundrets sommer med nesten bare Syden-temperaturer og sol og blå himmel. så artig vi hadde det, vi kunne være ute i fantastiske Steigen/Hamarøy dag etter dag. Jeg tenkte mye på det underveis, hvor dyrebare dager vi fikk oppleve sammen.

LØRDAG 16 august, trappet ned til 32 mg metadon, og forberedelser til møte med Helsediriktoratet.

vi gikk ut fra Bodø i en 60 fots restaurert fiskeskøyte med lugar og senge-plass til oss alle på 11 personer,og videre til Kjerrinøy, Bogenes, Buvåg, Tranøy og tilbake.

32 mg metadon

Denne uka har jeg grublet og notert og forberedt hva som er de største utfordringene og de mest kritikkverdige sidene ved LAR som system. Jeg ble invitert av Jon Storaas i RIO (rusmisbrukernes interesse-organisasjon) til et møte som skal finne sted på tisdag i Oslo. RIO har samling, og i den anledning ble jeg invitert for å være med på møtet med Martin Blindheim fra Helsediriktoratet.

Dette er et viktig møte. Det handler om LAR, legemiddel assistert rehabelitering.

Det handler om det viktigste i livet til dagens 7200 klienter; og disse to medisin-vakgene det står om som vi får forskrevet gjennom LAR. OG denne medisinen er det viktigste i livet vårt, den omtales som livsnødvendig medisinering av helsepersonell, og av alle jeg personlig kjenner og har truffet gjennom jobben min i Wayback og Stiftelsen Trygg i LAR, som mottar og bruker denne medisinen.

Men vi får bare ikke medisin. Vi får og får og får ikke bare disse medisinene. Vi må også gi tilbake. Det er i seg selv faktisk ingen selvfølgelighet.

KJENNER du til noen andre medisiner der det følger med på resepten at vedkommende terapaut som behandler deg, kan ta den fra deg dersom man skulle mene at du ikke oppfører deg skikkelig nok? I LAR er det viktig å unngå å få tryne-tilegg og miste goodwill. Da kan neste positive utslag på urin-prøven som man er pålagt minimum 6-12 ganger i året, som påviser at du har røykt cannabis igjen, føre til at du mister retten til denne livsviktige medisineringen.

DET STORE PROBLEMET;

Medisineringa er avgørende for at vi får et forutsigbart liv på sikt. De fleste av oss som ble narkomane, kommer fra dyssfunksjonelle hjem. Rus går i arv, miløet man vokser opp i påvirker en, foreldrenes vaner i hverdagen påvirker en gjennom alle de viktigste årene i livet vårt; fra vi blir født til vi tidligst flytter hjemmefra som 16-18 åringer. Så hvis man tenker seg at mange av oss som ble rusmisbrukere, opplevde at både mor og far drikke i hverdagen, år etter år; hvem var da igjen for å ta seg godt nok av oss emosjonelt?

Det skulle gå mange år før jeg så den røde tråden gjennom mitt eget liv. Og ikke før jeg snakket med Rita Nilsen i "Retretten" i Oslo i juni, forstod jeg at jeg ikke bare var rusmisbruker og LAR-klient; jeg er faktisk pårørende også. PÅRØRENDE?! Jeg har alltid blitt spurt om pårørende ved innleggelser på avrusing og på sykehus, og jeg forstod raskt at det altså var en pen formulering for et følsomt spørsmål; har du noen som bryr seg om deg i nær familie? Har du kontakt nok med noen NORMALE personer som kan kontaktes hvis det skulle være noe, skje deg noe, hvis du skulle dø? Jeg har alltid svart og svart.

Siri Getz sollie, tilbake til barndommen, Hamarøy 1969;

Faren min var lege. Jeg var pappas gull-jente, og jeg var alltid opptatt av å være flink nok i hans øyne som liten. Flink pike. Flink i de tinga som appelerte til hans humor og vidd, flink til å få han glad, og hjemme hos oss var holdningen "vi blir ikke syke". For vi var "ikke pasientene som kom inn på kontoret hans, eller som han ble kalt ut til i hjemmebesøk i bil eller i legehelikopter". Vi var doktor-ungan, og det var som usagte og uskrevne  regler; det var som om vi ikke kunne bli like syke som de som kom inn inngangsdøra på kontoret hans. Vi kom aldri inn den veien, gjennom samme døra. Det stod "lege-kontor" på et lite skilt som var montert på den gulmalte husveggen. Kontoret var et tilbygg til huset vi bodde i, og hvis vi skulle inn til pappa i arbeidstiden, noe som normalt var utelukket, gikk vi fra den ytre gangen, som var et rom med tre dører. Den ene var hoved-inngangen til huset vårt, vårt private hjem og i  kommunens eie til disposisjon for "doktoren" og hans famile. På 60-tallet var tanken om en kvinnelig lege nærmest utenkelig, iværtfall her, langt nord i landet, på Oppeidet på Hamarøy.Og doktoren hadde en høy og ubestridt status og makt.

 Den døra vi ungene og mamma  brukte , var  døra som førte ut til hagen og oppkjørselen til huset vårt. Hagen vår var overlatt til  naturens eget verk, her fikk gresset og løvetanna vokse vilt; min mor var ikke opptatt av hagearbeide. Hun knøt heller ryer, løp i marka med sin slanke,sene-sterke kropp, med det lange brune håret satt opp i en hestehale. Om vinteren kunne vi ake bak huset, til høyre for huset, rett utenfor og nedfor soverommet mitt i 2 etagje der jeg hadde en liten balkong, kunne jeg stå å se på at min et år yngre bror bygge hopp av snømassene som var kommet om natta. Bakken var kort, og gikk i hellinga nedover mot garasjen. Dette var også samme  døra ut til butikken og postkontoret som lå like ved, rett over veien for huset vårt. Litt lenger ned lå telefon-sentralen, eldresenteret, barne- og ungdommskolen. Og tannlege-huset, som på mange måter var innrettet som vårt. Vi bodde i sentrum av kommunen, og dette var døra ut til hverdagen, barneskolen, til svømmetreninga på kveldstid, på svømmestevner i helgene, på hytta eller landstedet i helger og ferier, det var døra ut for å leke, til å være ute sammen med vennene våre og  å bli litt større for hvert år enn året før, så spennende alt var. Den andre døra, på motsatt side, den gikk ut til bakgården der det stod et ut-hus. Dette var ikke noe oversiktelig innredet, og det var alt mulig der. Ski, akebrett, pappas is-fiske-utstyr, noe gammel ved, verktøy som var for stort til å ligge i verktøykista, et og annet gammelt møbel som var skiftet ut, og også tilholdsted en periode for kaninene våre; som pappa sørget for fikk egen "hunde-gård" med netting rundt. Pappa fikk noen til å komme å lage en inngjæring også inne i ut-huset, slik at kaninene kunne hoppe inn og ut som det passet dem. Det lykkelige paret kaniner som vi ungene sikkert hadde mast oss til, ble raskt til veldig mange flere, og til slutt fikk vi beskjed om at "hele familen Kanin hadde flyttet til Kanin-land siden de var blitt så mange."

Joda, vi var en normal familie. Likevel visste jeg at vi på så mange måter ikke var det. En ting var det at mamma  fortalte oss at "vi var doktor-ungan", en annen ting var at jeg forstod at det var for mye annet hjemme hos oss. Jeg ville heller ha det slik de hadde det til Aa, hjemme til rektor-familien, fordi fordet om jeg visste at far i huset der hadde det samme som pappa med å tømme flasker som gjorde voksne anderledes på en skremmende måte, så hadde barna der hjemme  en snill og altoppfordrende  mor som alltid var hjemme, og alltid var glad. Hun smilte, hun bakte, hun klemte meg så godt; hun klemte meg med hele kroppen, hun lagde hjemmelaget brød, hjemmebakte kaker og hjemmelagde middager; det luktet alltid godt der hjemme. Jeg fikk lyst på mat, og jeg tenkte at jeg ønsket hun var mora mi.

Den tredje døra, gikk inn til pappa's kontor. Da var han ikke pappa lenger, da var han dr Sollie, i hvit kittel og i sine svarte tresko. Det var som om når han tok på seg den hvite kittelen, da forvant også mye av min pappa. Vi visste at å banke på døra inn til han, inn til Kontoret, det gjorde vi ikke uten at vi var blitt bedt om det, eller beordret til det.

Jeg vet ikke om pappa hdde en forværelse-dame, for vi kom aldri inn til pappa som vanlige pasienter. Det var som jeg institunativt forstod at for å være flink, ble jeg helst ikke sjuk som "de andre".

Kankskje er det derfor jeg ble så flink pasient i mitt liv. og ELENDIG til å få legene på gli til senere i livet til å skrive ut resepter på store doser smertestillende.

Men det jeg veit, er at pappa ble oftere og oftere synlig full etter endt arbeidstid. Han satt inne i den påkosta stuen mamma hadde innredet av møbler fra Steen & Strøm i Oslo. Ekornes i svart og maghoney, stess-less med puff og et lite rundt bord på hjul; som rommet pappas lille bar.

Og jeg veit at da vi flyttet til Oslo da jeg var 12 år, forsatte han å drikke. Et år etterpå er mamma og pappa skilt; og den nye mannen drikker også etter endt arbeidsdag. Nå drakk mamma også. Mamma fortalte at min stefar hadde dette som en del av sin litt finere kultur fra det høyere samfunnslget han kom fra. Min stefar vokste opp med en far som alltid tok seg noen glass etter å ha inntatt sin middag, og slik skulle det være. det var ikke noe farlig, det var kultur, en del av de rikeres tilværelse. For dette var edle dråper, og aldri hjemmebrente greier  man brukte blant arbeidfolk. Her drev man ikke med fyll, dette var drikke-kultur og en del av den sosiale og selskapelige omgangsformen.

Men med dette forsvant de. Pappa flyttet til en leilighet på Adamstuen; der var jeg så lite at den alltid ble meg fremmed. Midt i stua tronet den svarte stress-lessen med det ovale bordet i maghoney ved siden av. På kjøkkenet stod det tomme brus-flasker på rad og i poser.

Jeg forstod det. De drakk. Pappa mistet førekortet for 5 år etter å ha kjørt i fylla, kræsjet inn i en parkert bil og forlatt åstedet. Mamma og Lasse var blitt til nettopp Mamma og Lasse. de var som i ET, og jeg visste aldri hvem jeg snakket med når jeg snakket med mamma; snakket jeg med henne eller snakket jeg med henne og Lasse?  vi bodde på Oslo Vest, men det var også alt jeg nå hadde igjen av det som en gang hadde vært min rike barndoms eventyrrike med et Hamarøy med Vesterålens høye fjell som reiste seg stolt opp av havet. Midnattsol, lukten av saltvann som river i neseboret, måkeskrik, gå på oppdagelsesjakt i fjæra, være oppe på loftet, eller kvisten som pappa kalte det, på landstedet vårt på Buvåg. Dette handelsstedet i 4 etagjer der min fars besteforeldre hadde drevt post og diverse gjennom år for lenge, lenge siden. Kister på loftet med selskinn og ganle rustne låser. Hval-tenner og hvite beinfragmenter fra en hval som hadde strandet inne i fjære på buvåg en gang i tiden,, en barnevogn fra begynnelsen av 1900-tallet, pipe-lyden av vinden som uler, følsen av huset som er tjoret fast av kabler, for å kunne stå i opptil orkans styrke her ute i havgapet. Jo, jeg hadde mine føste 11 år i et sakttekammer. Kveldene jeg , min bror og min søster satt hjemme oppi trappa, halvskremte og likevel litt for nygjerrige på bråket fra stua, larmen av et leende og støyende sosialt lag der musikken fra platespilleren ble skrudd høyere og høyere. 

Selv begynte jeg å drikke å gå på fest når jeg var 12-13 år. Jeg pleide å få med ei flaske vin av mamma. Jeg syntes hun var snill, og hun opplevde seg nok også som det.

Siri Getz Sollie, 50 år, det er lørdag 16 august. 

Så skulle det gå mange år. Rita fra Retretten sier denne dagen for ca 8-9 uker siden noe som burde være opplagt; men som ikke har vært opplagt en eneste dag for meg. Det har ikke fallt meg inn at jeg var PÅRØRENDE til etterhvert  alkoholiserte foreldre. De drakk i perioder, de klarte seg  i hverdagen til en høy pris. Men det er klart; de hadde mere enn nok av å skulle ta vare på seg selv. Hvem tok seg av oss, av min et år yngre bror, min et år eldre søster og meg?

Jeg ser hvor viktige det er å forstå hvorfor det gikk som det gikk med meg, og med min familie. hva som førte oss ut i en oppløst familie, og hvor vanskleig det er å så senere få egen barn å mestre denne oppgaven samtidlig som man skal gjøre alt det jeg selv aldri lærte godt nok hjemme. Hvordan fylle rollen som mor. Hvordan gi barna trygghet, grensesetting, kjærliget.

Det jeg har opplevd som en løs kanon ombord på forskjellige dekk gjennom de to første tiårene av min ungdomsliv; og der mange har yttligere dyrebar tid som glapp; er at vi trenger et program for å lære å bli hele mennesker igjen. ikke bare få en medisin, av et LAR og et system som behandler oss som unger. I LAR blir de heldigste friske og velfungerende, men alt for få får en reell sjangse til å bli friske nok til å ta tilbake plassen sin i samfunnet. noe i LAR vil ikke la oss bruke den tiden vi trenger til å nå dette stadiet som er så avgjørende; de første årene burde det overhodet ikke tas urinprøver. Det ligger i sykdommens natur at det må og skal gå mye opp og ned, før man begynner å få hodet over vann og se lyset fra tårnet ute på skæret. da er det enda et stykke til land. vi må få denne tiden, uten at bLAR jager oss som ville dyr; på jakt etter det vi ikke får til. For det tar ÅR å begynne å få noe til godt nok.

På Retretten i Oslo har de skjønt dette mere enn noe annet sted i den rusomsorgen jeg personlig  har møtt.

 At LAR kjører et behandlingsapparat uten individuell tilrettelegging med et regelverk "som skal være likt for alle"., med trusler om straff og utskriving, der utrygge mennesker som meg; går konstant utrygge og holder pusten, der det som skulle bli varme-stua vår; er blitt et fjernt, kaldt og farlig sted. 

på lista mi i møte med Helsediriktoratet står det;

FYLKESLEGEN; denne klage-innstansen fungerer ikke for denne gruppa. Jeg har med et titalls eksempler på overdoseringer fra LAR som ikke er meldt fra om verken av LAR eller av klienten. Nyresvikt og hjertestans etter år på store doser metadon og på Martindale Metadon som ingen -ingen- er meldt videre.Dødsfall etter utskrivelser fra LAR; rett på gata etter ufrivillig utskriving og rett inn i en overdose. Nedtrappinger i gang satt av LAR på 10 mg pr uke! Nedtrappinger som slutter på 60 mg; og klar deg selv med pisse-sjuke redde mennesker som resultat. For hva; fordi de har hatt for mye sidemisbruk i forhold til sitt regionale LAR-kontor's krav!   LAR oppmunterer og informerer ikke om våre rettigheter til å kreve pasientskaderstatninger, og at det finnes andre steder å klage inn saken sin enn fylkeslege. For de fleste av oss LAR- og LAS klienter; er det en for stor oppgave å skrive en klage. Journaler folk ikke kjenner seg selv igjen i; slik jeg vantro leste LAR's rapporter om meg. Mange har kommentert at det virker som LAR later som instinativ og gode ideer er foreslått av dem i journalen; noe som ikke er riktig. dette opplevde jeg selv; min fastlege og jeg møtte LAR-legen med diverse forslag til min personlige nedtrapping i fjor; dette ble omskrevet som LAR' sine egen forslag! Det skjer igjen og igjen; vi fratas liksom over hele linja inteligens og resusser. vi blir derfor  fremstilt negativt , passivt, benektende og egentlig; umulige å få til, umulige å stole på. Ved sykehusinnleggelser, selv ved operasjoner og amputasjoner, skal ikke vi få smertestillende etterpå, slik du og alle andre får. Fordi vi får en medisin som fjerner rus-sug, skal vi ikke få andre medisiner.Ikke skal vi få angstdempende medisiner heller. Hvor mange i LAR er kommet seg ut av sine kriminelle rusmiljøer. LAR operer med ikke anonymiserte brukerundersøkelser, der vi som skal svare, derfor gir dem de svarene de vil ha, for ikke å miste livsnødvendig goodwill. Dette bruker de videre som evaluering ovenfor myndighetene. Hva er sannheten? Hvem velger hvilke viktige spørsmål som skal stilles? Hvorfor er LAR så pågående og aggresive i å få oss i tale denne en gangen i året når brukerundersøkelsen skal fylles ut per telefon mellom klient og og denne LAR-ansatte som kjenner deg? og stiller spørsmål som " fra 1-10, hvo fornøyd er du med oss i LAR", og diverse andre spørsmål i samme dur. "Har du sidemisbruk?" (hvem kan innroømme ikke-påvist positive prøver!! Når man vet at det for umiddelbare konekvenser med en straff i en og annen form)  Hvor mange LAR og LAS-klenter lever i dag gode og veridge nok liv? Hvor velykket fremstår LAR i dag? Det er så mye mere, det er så mange døde. Det er så mye mere. Adet må foretas en gransking av LAR er helt nødvendig, hvis vi i fremtiden ønsker et LAR som skal fungere.

Dette er mitt LAR i Trondheim.   

 

 

 

        

TIRSDAG 12 AUGUST; HVA BLIR EGENTLIG RAPPORTERT FRA LEGEMIDDEL ASSISTERT REHABELITERING TIL HELSEDIRIKTORATET/MYNDIGHETENE VÅRE?

Siri Getz Sollie mandag 11 august, i går.

Klokka 07.45. Jobb-telefon.

KVINNE, 49 år, fra Hedemark. Hun hadde flere vanskelige år i og med LAR. Hennes personlige historie skal jeg komme tilbake til. Hun opplever nå å stå i en livskrise som legemiddel assistert rehabelitering, LAR, er opphavet til.

 LAR-systemet  er etterhvert  det enste tilbudet for medisinsk  behandling av oss som har vært rusavhengige i Norge; der man også  er ment til å skulle være klient reten av livet med kun tilbud av 2 medisiner. TO MEDISINER; metadon eller subutex/suboxone, som man dessuten i mindre og mindre grad får være med å velge mellom selv. Jeg har brukt begge medisinene, og vet hvor ulikt de opptrer og oppleves.  

 Hun har sin egen personlige LAR-historie. Den skal jeg komme tilbake til i sin helhet senere. I dag har hun i de 4 siste årene vært "heldig og ute av LAR" som hun sier. Hun har fått forskrevet Dolcontin av sin lege, og i tilegg fått en lav dose angstdempende medisiner. I disse årene har hun fått tilbake livskvaliteten og tryggheten sin, som hun opplevde å miste de årene hun stod i LAR. 

Nå banker LAR på døra hennes igjen. hun er vettskremt. Jeg har ingen andre ord for det. Vettskremt. Det ville jeg også vært i hennes situasjon, slik så mange andre har ringt å fortalt meg om i lignende situasjoner fra rundt om i landet. "Jeg kan ikke gå tilbake til LAR", sier hun." Ikke for enhver pris. Hva kan jeg gjøre? Hvem kan jeg henvende meg til? Hvordan kan LAR sette seg over legen min, og meg selv, og påstå at jeg ikke har noen andre alternativer enn å tvinges tilbake til LAR, til hele systemet deres, til medisinen jeg ikke tålte? Hvilket inngrep er det LAR er satt i myndighet til å kunne foreta i våre liv; når det måtte passe dem? "

Medisinen hun har fått forskrevet av sin lege er kjent for å være en god medisin som alternativ til de 2 medisinene LAR forskriver. Det er en medisin vi i Trygg i LAR ønsker skal bli tilgjengelig for alle klienter i LAR; gjennom LAR. 

Det at en hel pasientgruppe, som hver og en av oss forøverig bare har det felles at vi en gang har vært rusavhengige, og ellers er akkuratt like ulike hverandre som alle andre mennesker  i kongeriket Norge, skal altså ikke få behandling av andre medikamenter. Uansett er det slik at den medisinen legen hennes har kunnet skrive ut gjennom de siste 4 årene nå, ikke gir henne bivirkninger,, og har rett og slett fungert bedre. Hun forteller om det " å få lov til å leve som et voksent menneske." Om forutsigbarhet, frihet. Om det å få lov til å leve som et vanlig menneske.Om det å få ha bakgrunnen sin trygt forankret langt tilbake i tid, og ikke bli påminnet om sine år som narkoman gjennom å møte andre rusavhengige ukentlig gjennom LAR-systemets hente ordninger og urinprøvetakninger.

Det tar LAR ingen hensyn til- Alle rusavhengige SKAL gjennom tvangsinstitusjonen LAR. Alle, uansett alder, kjønn, livssituasjon og omstendigheter, skal måtte gå på urinprøver resten av livet, hente sin medisin og innta den under overvåking på apoteket HVER UKE, og alle skal vi bare få denne  ene medisin. Vi er derfor blant annet fratatt retten til medisinsk behandling mot et av de største problemområdene vi rusavhengige har felles; ANGST. Dette er VIRKELIGHETEN til Lar-klientene. De som ikke klarer å leve opp til dette, blir utskrevet eller tas inn i noe de kaller LAS; der de må møte opp på apoteket hver eneste dag, hver eneste dag, hver eneste dag; HVER ENESTE DAG (de kan derfor  stort sett ikke reise noe sted, for det å få med seg dette medisinske tilbudet utenomlands eller andre steder er en omstendig prosess)

I GÅR, mandag kl 15.30. MØTE. Jeg møter familien til GUTT ca 30 år. Han har fått amputert den ene foten, og LAR insisterte på at det skulle foretas uten øvrig bedøvelse/smertedempende enn den suboxonen han allerede stod på. (!) Ørene mine faller vitterlig av og til av. Slik føles det iværtfall. Det er som om jeg et øyeblikk blir nummen, må gispe etter litt ekstra luft, få litt tiltrengt oksygen, ren luft, kjølig luft. Og så falle ørene mine av. Helt ned på gulvet.Der ligger de litt. Så er det som jeg kommer  tilbake. De sitter fremdeles rundt meg, og jeg er fullstendig klar over hva jeg hørte. Ørene mine sitter selvfølgelig der de skal være. De pårørende forteller videre at "selv vi, Siri, som ikke kan så mye om dette med medisiner, forstod heldigvis at det var GALSKAP. Aldri i livet om broren vår skulle usettes for slikt, vi var rystet. Tenk om han hadde vært på sykehuset uten oss. Hva hadde da skjedd ? Etterhvert måtte LAR gi seg, men de syntes nok vi var en veldig krevende familie. Etter 2 år skrev LAR han ut. Vi skjønte ingen ting, men de begrunnet det med at det var vanlig praksis." Vi blir enige om at familien stiller med journalen neste gang vi møtes. Denne journalen er en av mange som skal gjennomleses, og gå videre til juridisk vurdering på sikt.

TELEFON i går; innringeren forteller om en av vennene sine som døde av avføringsforgiftning. Han stod på rundt 400 mg metadon, og som så mange andre medførte all denne medisinen til at han hadde store problemer med avføringen. Det er helt normalt at man ikke klarer å ha normalt antall ganger med avføring, slik man alltid har hatt før man starter på metadon. Selv husker jeg dette godt. Det kunne gå 2 uker uten at jeg fikk det til. Klyste'r og  avførinspiller ble vanlige virkemidler, og selv ved hjelp av dette var avføringen så hard at den kom ut som stein. Det å presse slikt ut kommer da med blod, på grunn av de sprengte blodkarene ritualet medfører. Jeg husker hvordan jeg gråt og gråt, jeg grudde meg så forferdelig til dette hver gang det ikke var til å utsette lenger. Dette var også noe som var så flaut, som jeg ikke ville snakke om. Det er så intimt, så privat.

Men denne MANN 45 år fra Hedemark, døde av forgiftningen han fikk.(!)

Alt jeg hører om. Alt jeg blir fortalt. Alt jeg leser og får bekreftet i journalene.

Hva blir egentlig rappotert inn til helse-myndighetene våre? Hva rapporterer de og til hvem?

Hvis det de rappotrerer er like ugjennkjennelig som min egen journal var for meg, er det i seg selv skremmende. Men evalueringen LAR i Trondheim offentliggjør hvert år, kjenner jeg ingen brukere som kjenner seg igjen i. Hvor er alle de som klarer seg så bra? Hvorfor er det slik at av alle i rusmiljønen jeg har stilt dette spørsmålet; feks ta Trondheim; jeg har spurt hver person jeg har møtt; hvor mange kjenner du som har gjort det bra i og med LAR? I Trondheim har jeg en liste på 6 navn, noen sier at de kjenner 2, andre 4, noen svarer " bare du", svarene varierer; men totalt er det til enhver tid maks 6 navn som går igjen. I Trondheim. Selvsagt er det flere. Men den andelen LAR opererer med, den er en oppblåst ballong. like usannferdig som den ikke anonymiserte brukerundersøkelsen som bant annet ligger til grunn for disse tallene de oppgir til myndighetene.

Og hvordan kan det ha seg at LAR ikke oppfordrer brukerne sine som har fått skader av bivikninger påført dem av medisinbruken, til å fremme krav om  pasientskadeerstatning? Jeg tenker her på blant annet kjente bivirkninger av massiv metadon-bruk over tid som om nyre-svikt og hjertestans?

Hva med alle de som er døde, og som har familer som mister sine under tilsvarende omstendigheter? Har vi LAR og LAS-klienter så liten verdi?

 

Utrolige fine tre uker fellesferie! Stort sett ute; om bord i ei 60 fots skute Nordpå sammen med famile, i Sverige på camping med sykler og campingvogn, og tre dagers i fjellsko fra hytte til hytte mellom "Trekanten" i Trollheimen. Så godt det er å leve igjen!

ONSDAG 6 AUGUST, TRYGGERE I LAR., og i gang igjen etter fellesferien.

På toppen av et av fjellene i Trollheimen...torsdag 3 august, her er det full konsentrasjon om å ikke legge vekten på venstre kne..derav poseringen!

3 uker sammenhengende sommerferie er over,

jeg har trappet meg yttligere ned til 32 mg metadon.

 

FØRSTE ARBEIDSDAG

satt jeg på et overfylt legekontor inne i Hommelvik, og ventet på en  akutt-time som dro ut. Første dag etter fellesferie på et legesenter er noe helt spesielt. Spesielt fullt av folk, og nesten alle er like akutte.

 Da ulykken skjedde meg i fjellet på tur i Trollhimen på første etappe av Trekanten, tenkte jeg nettopp på hvor ironisk det er at jeg tross all personlig  fremgang; likevel klarer å være blant de aller første pasientene på legekontoret første arbeidsdag etter fellesferien år etter år.

 I de siste årene har jeg gjerne tatt kneskålene mine i løpet av sommeren. For 2 år siden  hadde jeg et fall her hjemme, som resulterte i krykker, og etterhvert et kikkehuls- inngrep etter en " betydelig" minisk-skade. I fjor var jeg utålmodig etter å ha hinket rundt i 6 månder, og endelig blitt operert, etter å komme meg avgårde på en planlagt  sykkeltur nordpå, med en 50-60 kilos tralle hengende bak. Det viste seg at venstre knee syntes var i tidligste laget, og hovnet opp som en halvmåne. Jeg fullførte med drahjelp av paralgin forte, og kom hjem til noen uker med beskjed om å ligge med  foten i været IGJEN. I år har jeg altså tatt høyre kneskåle; den gamle operasjonen med avrevet korsbånd og minisk der de satte inn 4 skruer for 20 år siden, tålte ikke klatringen fra Jølumshytta til Trollheimshytta. Hva gjør man i en slik situasjon. det er jo ingen taxi tilgjengelig. Vel, Rolf og jeg håpet det beste, og fortsatte videre.

Man kan jo håpe og håpe.

Jeg satt altså på legekontoret på mandag, og ikke på mitt eget kontor nede i byen. Jeg har fått en så stor betennelse og hevelse i venstre kne, at jeg nå går på betennelsesdempende og smertestillende og venter på time innen 3 uker på MR, dvs fotografering av musklaturen. Så håper jeg det beste, og jobber inntil videre hjemmefra.

 Jeg har hatt så fine ferieuker. Men mere om det senere. Jeg vil tilbake til sak, og rett på sak.

Etter hvert som jeg har lest journaler i sommer, ser jeg også svært tydelig hva LAR er gode på. Det er mye, og dette er viktig å ta med meg fremover. I all den tid før Stiftelsen Trygg i Lar ble etablert før fellesferien, følte jeg meg så utrygg og alene om å sitte inne med å kjenne til så mye tragisk og vondt som har foregått i LAR. Det er så mye som burde gjennomgås av myndighetene, og med Stiftelsen åpner det seg større trygghet også for meg. Disse sidene på min blogg vil for alltid være private, jeg får stå for det jeg skriver selv, men personlig kjenner jeg altså på en ny, god og nødvendig sosial trygghet. Etableringen av Trygg i LAR var tvingende nødvendig for å i hele tatt kunne forsette denne kampen for å bli hørt av ansvarlige myndigheter.

Ikke desto mindre- jeg leser journaler. Det vil være min prioriterte oppgave fremover.

Tirsdag 19 august er jeg invitert av Jon Storaas i Rio i Oslo å få delta i et møte sammen med dem med Martin Blindheim fra Helsediriktoratet. Det handler nettopp om - LAR!

FREDAG 11 JULI- første feriedag, og en telefon med bekymringsmelding for en LAR-klient til ansvarlig kommunehelsetjeneste

FØRSTE FERIEDAG; pakkedag.

fra 35 mg metadon til 34 mg!

solen skinner, det er allerede over 20 grader...og jeg gleder meg til avreise fra Værnes flyplass mandag morgen.

 

MEN-jeg kan ikke dra fra henne, jeg kan ikke dra fra henne slik hun har det nå, og ta meg fellesferie vel vitende om hvilke uker HUN har foran seg, kontra mine egne.

KVINNE , født i 1969.

-10 år gammel utsatt for seksuelle overgrep av en onkel til ei veninne. Dette medførte en rettsprosess, som blant annet ble omtalt i media.Tiltalte fikk 1 og 1/2 år for seksuell omgang med mindreårige jenter. Dette medførte skam i familien, og "siden ble livet mitt aldri det samme , Siri. Jeg "mistet" foreldrene mine den dagen rettsaken stod omtalt i avisen, min mor kom å sa hva jeg hadde gjort mot familien, jeg følte at jeg hadde ødeagt alt, og at ingen så på meg slik det hadde vært før dette skjedde. Jeg vokste opp med "fri" barneoppdragelse, og hadde hatt en fin barndom helt til dette skjedde. Etter dette fikk jeg Hallison jevnlig på å sove på, og begynte å bruke alkohol til å roe meg både opp og ned på, som et stemningsleie-barometer.

Etterhvert ble jeg pillemisbruker, og stoffmisbruker; dette medførte;

-angst og rusmisbruk som til slutt gjorde meg til narkoman

-leverbetennelse 14 år gammel

-begynnelse på fettlever 17 år gammel

-hepatitt C 18 år gammel

- 1990; avrevet arm i en bilulykke, bar armen sin ca 750 meter til hun møtte hjelp

-kom i overgangsalderen bare 23 år gammel, slikt kan skje ved feks kraftig underernæring. på dette tidspunktet veier hun 35 kilo, er i.70 høy og bruker gå-stol.(diagnotisert for meno, dvs overgangsalder,  og er siden medisinert for dette med østrogen)

-kronisk betente tarmer

-cyster og utposinger, enometriose.

-blodpropp

-pyree (sårdannelser i munnhulen)

"Jeg var 10 år i et samboerforhold, der jeg fikk mye juling. Jeg var veldig glad i han likevel, enda alle sier at han er en psykopat. Jeg forstod til slutt at det ikke gikk, og brøt forholdet i 2011.Da var alt ødelagt igjen og igjen, det var liksom ikke noe igjen av neg etter dette forholdet. Se på meg Siri, jeg er 44 år, og ser ut 65 ? Det er slik jeg føler meg, jeg er så sliten siri, så sliten av livet, av dagene, av å holde ut. Av å måtte forklare meg for LAR hele tiden, som jeg har måttet gjøre i 14 år nå."

"Jeg våkner med kramper i halsen, lik de man kan få i leggene. Jeg måtte over i LAR da denne spesialhelsetjenesten kom. Jeg har vært i LAR i 14 år.Jeg har i denne tiden hatt 11-12 forskjellige rusterapauter, 5 eller 6 forskjellige leger. Jeg har  ikke fått etablert et stabilt forhold til noen som kan snakke for meg; jeg klarer det ikke selv. De snakker over hodet på meg i ansvarsgruppemøtene, jeg forstår ikke alltid hva de blir enige om der, og mener at jeg ikke skal ha annen behandling enn andre rusmisbrukere i Lar. De sier at jeg bare simulerer." 

"Det siste LAR har gjort mot meg nå, er å fatte et vedtak på at jeg ikke får hente medisinen nin selv en gang i uka; men at hjemmesykepleien skal komme hjem til meg HVER DAG. Jeg kan derfor ikke reise å besøke verken min far eller søster, eller andre steder som krver overnatting.  Alt jeg får er 150 mg metadon, og de 5 stesolidene jeg får hver dag; skal de nå trappe ned til null. Jeg har så vondt i kroppen min. Jeg er helt fortvilt, jeg blir bare så sint når jeg må snakke med LAR, jeg klarer ikke snakke med dem lengre, jeg blir sint bare jeg tenker på dem og sint når jeg ser dem. Jeg er så undermedisinert; jeg må få medisinsk oppfølging for min helhetelig medisinske situasjon;og ikke bare for min rusavhengighet."

Siri Getz Sollie, hjemme, her og nå.

HVORFOR spør aldri LAR; "hva kan VI gjøre for DEG? 

Jeg snakket med min kollega Ruth Donovand da hun stod klar til avgang til Kreta i går og blir enige om fordeling av det som må foretas av grep i forbindelse med denne jenta. Hun er alene,hun er syk, underernært, i kroppsmerter på grunn av en helhetelig og kompleks epikrise. og hun trenger hjelp. NÅ.

Jeg ringer Fylkeslegens kontor i Moss i går, og snakker med ruskonsulenten i kommunen. Og treffer verdens mest vennlige mann;(JØSS!!)(IGJEN; de finnes!) som er oppriktig interesert; han lytter, han stiller spørsmål; vi blir enige om at han skal registere vår samtale som "rådgivende samtale/bekymringsmelding", der han informerer meg om hvem jeg videre skal kontakte i pasientens hjemmekommune. Han sier; ring til ansvarlig for kommunehelsetjenesten., og han tar seg tid til å  informerer meg  om rettighetene vi har i omsorgstjenesten, og hvordan denne saken kan/vil/burde  gå videre som en tilsynssak. Han sier at han vil kjenne igjen saken når den foreligger som klage til fylkeslegen i løpet av høsten.

Så nå skal jeg ringe til vedkommende LAR-klients hjenmmekommune; og informere om hennes kritiske psykiske og fysiske tilstand; og at hun erUTEN behandlende lege. Denne samtalen skal jeg ha registert som en bekymringsmelding fra undertegnende i Trygg i LAR. Da er det bare å gå i gang. Klokka er 08.15.

 

 

Onsdag 9 juli, siste arbeidsdag før sommerferien.

 På jobb, Nedre Bakklandet nr 56.

 

MANN f 1956

9 år som klient  i LAR Midt, legemiddel assistert rehabelitering i Trondheim.

Bakgrunn; tidligere hjelpepleier i psykiatrien.

"jeg har hatt angst siden jeg var liten Siri. Jeg husker ikke annet. Ble jeg født med det, jeg veit ikke, men det har vært der hele tiden, alltid, som en halvgale plaget del av meg som gav konstant uro i kropp og sinn. Den har preget hele livet mitt, hele oppveksten min, barndommen min, mitt liv som voksen, som privatperson, som far, som bror, som sønn, som ektefelle, som alt, som rusmisbruker..angsten har kosta meg alt"

Siri Getz Sollie, på jobb på kontoret vårt i Nedre Bakklandet, like ved det nye Rica, like ved Solsiden. Sentral fin beliggenhet, samtidig et lokale som ligger behagelig skjerma; du må låse deg gjennom flere dører for å komme inn og opp hit i 5 etage. Det er alltid rolig her,vi har to lyse kontorer, et som vår daglige leder Trond disponerer og det ande, det litt mindre, er mitt, men til gjengjeld har jeg en liten terasse, og hele døra ut dit er i glass. Det er derfor alltid mye lys inne på mitt lille kontor, det er svært høyt under taket, jeg har en gammel god sofa , et hvitt kontorinventar fra Ikea, 2 svarte høyrygga kontorstoler på hver side av skrivebordet mitt, der jeg og vedkommende jeg snakker med kan sitte ansikt til ansikt å prate.  Det er godt å låse seg inn her, alltid. Jeg blir glad når jeg kommer inn hit på kontoret vårt, akkurat som jeg alltid blir glad når jeg endelig  låser meg inn igjen hjemme. Den gode følelsen av tilhørlighet, trygghet. Arbeidsplasse i seg selv, disse veggene, blir for meg likevel aldri mer enn det det er; et sted jeg trives,det er arbeidet i seg selv som er så personlig for meg at jeg ikke kan skille det fra meg, det er i meg, en levende del av meg, det er 40 år av mitt eget liv hver eneste dag jeg sitter i samtale med en person som ønsker kontakt på grunn av sin tid i LAR, sine år i rusmiljøer, sine tapte år av sitt liv.

Det er som vi en gang i tiden lærte vårt eget språk, vi som ble rusmisbrukere, vi som ble narkomane. Vi lærte vår egen overlevelsesstrategi i en verden som ble et nummer for stor for oss. Satte vi opp farten selv, i forhold til den farten dere andre overholdt, eller senket vi den? Uansett hva som skjedde, fant vi en annen retning, ved ett kryss et sted,eller i en rundkjøring, der dere kjørte sørover, kjørte vi på måfå; all den tid vi bare ikke kjørte samme vei som dere.

Hvorfor var mange av oss blitt redde? Vi vokste opp i  fredstid, i et Norge med økende velstand, vi hadde fått en stor middelklasse, og de fleste av oss hadde det vi hadde behov for hjemme, og vel så det. Tak over hodet, mat i kjøleskapet, ransel på ryggen med skolebøker i. 

Jeg ble etterhvert reddere og reddere inni meg uten å skjønne hvorfor. Så ble jeg 13 år, og jeg fikk en spiseforstyrrelse,jeg visste det ikke da, jeg visste ikke hva det var som skjedde inni meg, eller at det hadde en diagnose. Kom dette som en reaksjon på den etterhvert så usynlige redselen inni meg, som jeg ikke å klarte å få tak i selv, som jeg ble så redd etterhvert skulle komme og ta meg i sosiale situasjoner, og som nettopp gjorde det etterhvert. Var det fordi jeg ble så desperat at jeg trengte noe konkret for å overleve at jeg fikk et synlig problem, noe jeg kunne forholde meg til, fordype meg i kalorier og mat, ernæring, forbrenning, trening, helse, skjønnhet, som endte oppi en stor gryte presentert ved navn; denne nymotens diagnosen SPISEFORSTYRRELSE. Kom det som svar på den plagsomme engstelsen som gjorde meg konstant nervøs blant vennene og skolekameratene mine? Så jeg var ikke gal, det beroliget meg jo noe, en stund ihvertfall, jeg hadde BULIMI, en spiseforstyrrelse.

Etterhvert ble jeg redd for å møte folk uforberedt, bare sånn tilfeldigvis, slik du kan møte på folk overalt ute, på trikken, på T-banen, på Majorstua, i Frognerparken. På holdeplassen til Østeråsbanen på vei hjem til Smestad, fra Nasjonalteateret eller Majorstua stasjon. Redd, redd, redd, stiv i kroppen, ser rett frem, ser rett ned, ser, men ser ikke, hører men hører ingen. Bare komme meg bort. Så fort som mulig. Håper at ingen kommer. Gjøre meg usynelig. Så liten jeg kan, stå lengst unna der folkemengden er størst, bak en søyle, med ryggen mot, alt for å skjerme meg.

For hver dag risikerer jeg å møte noen jeg kjente fra Før Tiden Jeg Ble Anderledes, det gjorde fysisk vondt å tilfeldigvis skulle være så uheldig å treffe på en klassekamerat fra Riis skole, eller venner og bekjente fra før jeg ble innlagt på avdeling Lien på Dikemark sykehus., eller enda verre; treffe flere av dem sammen i flokk.. Hadde jeg fått valget mellom å kjenne tuppen på bootsene til denne sterke mannen som senere skulle igjen og igjen skulle sparke og slå løs på meg mens jeg lå nede, kun beskyttet av mine egne hender, der han sparker meg i et så grenseløst sinne, fraværende for alt annet enn vilt raseri, sparke, sparke, sparke, i sidene på meg, i ribbeina, i hodet, rent og ustoppelig raseri, et sinne som et rabis smitta dyr. Heller det, igjen og igjen, enn å møte de gamle vennene mine.

Siri Getz sollie, på jobb, tirsdag 8 juni

........Mann, født i 1958. LAR mente at han skulle begynne med metadon, men dette ønsket ikke han Han hadde stått på Temgestick i mange år, på kvote av sin fastlege, dette hadde fungert godt. Derfor ønsket han subutex, som langt på vei er det samme stoffet. Men LAR insisterer på METADON. "Jeg ble aldri hørt på LAR, Siri, du vet nå hvordan det er der, de bestemmer alt for de vet jo best, de er utdanna spesialhelsetjeneste, og hvem er VI. Hva kan vel vi forstå.

Så det startet allerede på første møtet mitt med LAR i Trondheim, de hører meg ikke, de hører bare seg selv, det jeg tenker og mener er jo bare kunnskapsløse antagelser fra en rusmisbruker og holdningen til Berit Nordstrand og Unni Korsan var; dette veit vi bedre enn deg, derfor blir det slik. Jeg fikk derfor metadon, og det fikk jeg mere og mere av, høyere og høyere doseringer, med dette mere og mere bivirkniger, forstoppelser fra 1-3 uker, jeg ble sløv, sov og sov, nedstemt, vektøkning, jeg var dårlig, Siri, jeg var dårlig! Men jeg fikk ikke bytte medikament, dette pågikk i flere år...." 

"Så fikk jeg hjertestans. Da hadde jeg stått på 320 mg metadon i lang tid. TRE HUNDREDE OG TJUE  mg METADON PR DØGN i flere år."

Lå på sykehuset i et par måneder etter dette. Ble sittende i rullestol over en lengre periode, fikk nå subutex: og etterhvert fikk jeg tilbake følelsene mine og livet mitt.

Jeg har en fantastisk lege, uten han hadde jeg ikke vært i live i dag. Jeg får endelig angstdempende medisin i tilegg til LAR-medikamentet subutex.

LAR MIDT i Trondheim var en evig angst, de motarbeidet meg, de var ikke interresert i å bli kjent med meg, hva jeg tenkte, hvordan jeg opplevde samarbeidet vi liksom skulle ha,, jeg følte meg så ubetydelig, så overflødig, så liten, at jeg skulle være så takknemelig for hva DE gjorde FOR meg.

---krav om utlevering av journal er levert LAR MIDT i Trondheim. 

 

KVINNE 44 år gammel

"jeg har hatt angst hele livet, mora mi hadde angst, hun var nervrotiker, jeg har kanskje arvet det av henne. Stod på 140 mg metadon, det gikk så bra i så mange år, hadde bare rene prøver., fikk anbefalt å bytte til MARTINDALE METADON 140 mg. Ble fort tungpusta av denne,men siden denne ikke var tilsatt sukker, tenkte jeg at den var sunnere for bla. tennene mine og helsen min forøvrig.Jeg sier fra til legen min; jeg føler det er noe galt med hjertet mitt for jeg har hjertebank hele tiden, det er noe rart, det dunker i hodet, jeg er konstant sliten. Legen beroliger meg å sier "du er for ung , du kan ikke ha noe problemer tilknytta hjertet ditt.

Så går tiden.Så får jeg HJERTESTANS.

Jeg ble lagt rett inn på hjerteavdelingen, der lå jeg i 2 uker. LAR tar meg av MARTINDALE METADON på 140 mg som jeg har fått i flere år, over på en opptrapping på suboxone.

Jeg blei så sjuk. TENK DEG- fra 140 mg metadon til opptrapping på suboxone. Jeg ble så tynn, jeg fikk ikke i meg mat, jeg var dehydret, jeg veide til slutt 38 kilo. Men LAR mener jeg bare spiller for å få mere og andre medisiner. "Siri, jeg var sjuk i 3 - TRE- år. Enda jeg stod som LAR-klient måtte jeg ikke på en eneste urinprøve, jeg hadde ikke leneger en individuell plan, LAR ringer jo ingen av oss og spør hvordan vi har det, det gjør de heller ikke med meg, selv ikke etter hjertestans, forårsaket av MARTINDALE METADON, har de ringt og spurt om vi skal se på om det kan ha vært på grunn av denne medisinen at jeg fikk hjertestans, for det er jo kjent nå, at det er en av grunnene til at denne metadonen er trukket tilbake fra markedet, flere årsaker til overdoser på grunn av den lange nedbrytningstiden på Martindale som forårsaker bla. hjertestans" Ikke ringer de, ikke bryr de seg"

Hadde jeg visst hva jeg gikk til den gangen, hadde jeg aldri begynt i LAR. Jeg sluttet i LAR. jeg er så redd dem. Siden har jeg overlevd takket være en snill lege, men nå truer LAR meg igjen med at de skal ha meg inn igjen. Jeg er så redd siri, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg holt på å dø av metadon, og var så sjuk på suboxone i 3 år, allikevel sier de nå at jeg skal tilbake på suboxone; at jeg bare spilte sjuk! Tenk deg det; se på bildene fra disse årene Siri; se hvordan jeg SER UT! Ring faren min, ring å hør med han hvordan det har vært for han som far, i disse årene."

Det skal jeg gjøre. Jeg ringer alle jeg blir bedt om å ringe. Pårørenede og andre vitnebeskrivelser blir en stor del av det materialet vi vil samle inn som en del av det vår advikat/advokater skal vurdere alvorlighetsgraden av det neste halve året.

Når høsten kommer, møter vi  LAR-klienter hverdagen med LAR; med Trygg i LAR i ryggen.   

  

 

KVINNE 36 år; 260 mg metadon i flere år.

SIRI GETZ SOLLIE; over sommerferien kommer TRYGG I LAR med full presentasjon av styret, hva og hvordan vi skal jobbe, og det viktigste av alt; hvilke krav og forventninger vi har til å få utbedret det LAR vi har i dag. Visse regioner fungerer så dårlig, at vi ser behovet for en full granskning av LAR som en absolutt nødvendighet med respekt for alle de avdøde og deres pårørende alle de som er påført skader, feilbehandlet og uverdig behandlet. Samt alle de som i dag har et behandlingstilbud som gir dem minimale muligheter til å lykkes i behandling i LAR. Like fullt er det viktig å samle informasjon i det samme LAR å se på hva som fungerer. Jeg gleder meg til vårt første styremøte i august, og gleder meg til å få være med på å stolt presentere hvem som har sagt JA til å sitte i styret vårt.     

SØNDAG 6 juli, MANN 58 år, MANN 53 år, MANN 54 år, behandling med metadon i regi av LAR Midt i Trondheim; nok en vanlig dag på jobb.

 

På jobb fredag;

Klokka 07.20- 09.30; filming/intervju med LAR-klient, hjemmebesøk.

 

Klokka 10; avtale med MANN 58 år,

i LAR i 9 år. Stod på 320 mg metadon pr dag på det meste.. TRE HUNDREDE OG TJUE MG METADON.

Krav om utlevering av journal fra LAR- Midt i Trondheim er levert.

 

Ny avtale, klokka 12; MANN 53 år.

Bakrunn; En vond, traumatisk oppvekst i et  barndomshjem, der barnevernet grep inn og plasserte han på et offentlig barnevernsinstitusjon. Ble her utsatt for trusler, vold og seksuelt misbruk fra 12 års alder. Denne institusjonen ble på begynnelsen av 2000-tallet anmeldt av flere av de som hadde blitt plassert på dette stedet,  og etter en rettsprosess ble de fleste barna/ungdommene som forsatt var i live, vedkjent erstatninger for de krenkelsene og overgrep de var blitt påført på dette hjemmet.

Mange av disse barna ble senere rusmisbrukere / psykiatriske pasienter/ uføretrygdet.

Siri Getz Sollie, fredag klokka 10. Jeg hadde vært på hjemme-besøk til et par jeg har blitt bedre kjent med, der MANN 54 år, ble pasient i LAR i 1999, første klient på metadon i det som dengang het MARIT, metadon assistert rehabelitering i Trondheim. Er i dag ufør, inn og ut av LAR 3 ganger, er i dag på LAS da" han ikke orker mere av LAR-REGIMET som nesten tok livet av meg, Siri".  Han Gikk på 140 mg metadon, var fornøyd med det, ville ikke ha mere. Etter flere ufrivillige utskrivelser  av dette behandlingstilbudet som var rettet mot de tyngste og mest belasta opiatmisbrukerne, med de  påfølgende nedtrappingene LAR krevde av han; der han bare får uker på nedtrapping. Den ene gangen stoppet de nedtrappingen på 60 mg da han hadde utslag på Cannabis, og siden han allerede var så sjuk fra før på grunn av en avgiftning fra 140 mg på ubegripelige 2-3 måneder; ble han så sjuk at han "nesten ikke overlevde, jeg blei bare skinn og bein" tross av store doser heroin og alt han fikk tak i for å prøve å unngå smertene og krampene fra de vannvittige abstinensene kun METADONAGGIFTNING kan utløse.

Senere gikk han over en 4 år-periode  på MARTINDALE METADON. Denne er i dag trukket fra markedet, på grunn av flere spesielle forhold knyttet til bivirkninger. Ingen på LAR informerete MANN 54 år om at store doser Martindale Metadon kunne gi flere alvorlige bivirkninger, som nyresvikt.  Det var iværtfall det som skjedde, og i dag må MANN bruke hverdagen sin på å bruke ca 4 timer hver dag, på 4 daglige hjemme-dialysebehandlinger. Jeg hadde planlagt et intervju med han, samtig med at han utfører en av de fire daglige dialysene, på forespørsel fra et fagmiljø innen rusomsorgen.

Etter å ha vært hjemme til dette paret, i en ren, pen velstelt leilighet, slik det alltid er hjemme hos dem på de ca 60 kvadratene de har fått tildelt av kommunen i sentrum i Trondheim, hadde jeg en ny avtale jeg skulle rekke.

MANN 53 år,plassert på  barnevernsinstitusjon fra 12 års alder. Her ble han, i likhet med mange andre unge gutter, seksuellt  misbrukt,utsatt for grov vold, replesalier og  trusler. Dette ble kjent for offentligheten for et tiår siden, og etter rettsprosess der de tiltalte ble dømt og pasientskadeerstatninger ble tilkjent de fornærmede. Iværfall de av dem som enda var i liev. MEN;det er alltid et MEN,  I Norge er det slik at det er frivillig for kommunen du bor i om den vil være med på å utbetale denne type erstatninger. Jeg kjenner imidlertidig ikke godt nok til det juridiske og lovpålagte ansvaret , tolkninger av dette, det eneste jeg kan konstantere er at også jeg leste i avisene om denne personen, som nå satt foran meg, som på den tiden bodde i en kommune hvor de nektet å utbetale den erstatningen de andre ofrene fikk fra sine hjemmekommuner. Det er ubegripelig at vi i Norge har kommunale forskjeller som kan slå ut i rettsavgjørelser på denne måten.,og det er vanskelig å ta innover seg hvilket nytt og traumatisk slag dette må ha påført han. Skam deg, Norge. Hvorfor møtte ikke folk hjemmehørende i denne kommunen opp i demonstrasjonstog? Hvorfor nektet ikke ordføreren i denne kommunen i trønderlag å være med på å fatte slike vedtak på vegen av et med- menneske i sin egen kommune? Er vi så lite verdt?  Det kan se slik ut i denne kommunen i Norge i begynnelsen av 2000-tallet.

Nå er han her på grunn av LAR MIDT i Trondheim. Et nytt, vondt kapittel i livet hans begynte den dagen han så forventningsfull startet opp i dette behandlingrtilbudet for rusavhengige i 1999. Han var en av de første klientene, og er en flere som har tatt kontakt med meg; av de som har overlevd.

Det er mye av den samme historien jeg hører igjen, og igjen, og igjen og igjen.

Han fikk 120 mg metadon. "Det gikk så bra, lenge. Men jeg har angst, og metadonen dempet ikke dette. Jeg hadde bare reine urinprøver, og jeg visste hele tiden hvor avgjørende dette kunne bli. Så ble jeg att for 3 positive cannabis-prøver.  Jeg fikk beskjed om at LAR i Trondheim hadde fattet en beslutning om umiddelbar utskriving.  Jeg fikk bare noen ukers nedtrapping, og blei så sjuk at jeg ble psykotisk. Jeg, som aldri har vært voldelig eller aggresiv på noe vis (bare spør alle du vil,noen vil si jeg er dum-snill, andre vil si jeg er en pingle i miljøet, jeg har jo aldri gjort noen noe, jeg er ikke sånn, jeg har for mye nerver, og jeg har ikke det i meg, og du kan spørre politiet; jeg kan ikke gjøre en liten fugleunge fortred, ingen,) Nå ble jeg altså pågrepet under et  bevæpna  RAN !. Jeg var nærmest gal av søvnmangel på grunn av abstinenser i en avgiftningsprosess jeg aldri har opplevd makan til på noen andre stoffer. Jeg hadde i meg alt jeg kom over; amfetamin, piller, alkohol, alt som kunne lindre vannviddet. Siden jeg aldri har vært innvolvert i vold eller annen alvorlig kriminalitet, fikk jeg derfor samfunnstarff for det som skjedde. Jeg husker ikke noe i dagene før dette skjede, mjeg kom til meg selv under pågripelsen; det er det første minnet jeg har fra en tid i abstinenser og stoffmisbruk der jeg på et tidspunkt mistet virkeligheten. Dette var en veldig skremmende opplevelse for meg. Senere ble det ny oppsart i LAR; det er jo ingen leger som får lov til å medisinere oss, og vi blir jo alle henvist dit. Det gikk så bra igjen fra 2001-2008. Jeg ble overført og slapp å se eller snakke med noen i LAR. Det er det jævliste stedet jeg veit om, følelsen det stedet gr meg kan ikke beskrives. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på dem, og du må levere dokumentet om krav om utlevering av journaler for meg der selv siri, for jeg klarer det ikke".

"Etter en klage til Helsetilsynet på grunn av en henteordning, som ble endret av KIF/LAR da jeg skulle avtjene samfunnstraffa mi, med bakgrunn i at det som skjedde, ble nå plutselig henteordninga av medisin endret. De krevde nå at dette måtte skje daglig igjen og det tok meg nå 3 timer tur retur hver dag å gjøre dette. Det var jo helt sjukt, jeg hadde ikke penger til bensinutgiftene engang, det var i praksis umulig bare av den grunn! Så sender jeg altså en klage på dette til Helsetilsynet, og får medhold. Da går det ei uke så ringer overlege BERIT NORDSTRAND fra LAR-Midt meg i Trondheim. Hun ringer meg altså allerede uka etter jeg fikk medhold i klagen mine", og hun sier; " Nå må du huske hva du har gjort, og du får ta konsekvensene av det selv. "

"Jeg ble redd. Jeg opplevde  som en trusel, når ringte LAR meg sist? Når begynte selveste Berit nordstrand å ringe MEG?  Jeg vet jo hva de er i stand til, hun og Unni Korsan, og dette som ble sagt til meg så direkte på telefon, gav meg en dyp uro og jeg har siden vært redd for hva som kunne skje meg i LAR. ; alt som ville vedrøre meg og mitt pasientforhold i LAR i fremtiden, ville heretter være påvirket av at jeg fikk medhold i min klage. Den good-viljen jeg hadde opparbeidet meg gjennom disse nye 7 plettfrie årene jeg  hadde bak meg nå, var med dette borte for godt.

Jeg tør ikke mere. Jeg tør ikke være i LAR; jeg veit hva de vil gjøre med meg hvis de får en urein prøve på meg. Nå trapper jeg meg ned selv, helt uten å være i kontakt kontakt med LAR.

Jeg fikk slag/drypp i 2009. Jeg gikk på MARTINDALE METADON i 2 år.

Du aner ikke Siri; hvor mange historier jeg kan fortelle deg om de andre jeg kjenner i LAR". (Jo takk, det vil jeg gjerne vite mere om, jeg noterer navn, jeg skriver og skriver i arbeidsboka mi, og vil senere forhøre meg om de ønsker kontakt med meg og Trygg i LAR.

SIRI GETZ SOLLIE; jeg har i dag en liste på ca 25 personer som alle er døde siden oppstart i LAR MIDT i Trondheim. Jeg samler nå inn vitnebeskrivelser av hvem de var, hvordan de levde; jeg forsøker å gjøre dem levende, se dem for meg, bli kjent med dem. Hva tenkte de, hva likte de å gjøre, hadde de kontakt med noen i sin egen familie de siste årene de levde og hvem hadde de kontakt med ellers, var noen glad i dem,hadde de barn,hvordan bodde de,hva førte dem inn i rusmisbruk,  hvordan følte de seg ivaretatt av LAR? Tanken er å senere opprette kontakt med pårørende; for å høre om de ønsker å fremsette krav om å få journalene deres utlevert fra LAR i Trondheim.

TAKK- til dere som har sagt ja til å sitte i styret vårt i Trygg i Lar. TAkk; vi trenger deres faglige tyngde og kompetanse, alle deres proffesjonelle og årlange virke i de forskjellige yrkesbakgrunner dere representerer.. Takk til deg som kommer fra spesialhelsetjenesten i rusomsorgen,takk til deg som er proffesor i biologi, takk til deg som er toppadvokat, takk til deg som jeg ennu ikke kan kommentere; det står mellom to valg.; til alle dere 4. Takk til alle som har tatt kontakt og ønsker å være med å bidra!  Selv ble jeg forspurt om styreledervervet; for å  på vegne av ALLE LAR- og LAS-klienter i Norge  representere oss i dette vervet! Det skal aldri herske noen tvil om hvem vi er der for; DERE. Hver og en av dere. Vi er kommet til på bakgrunn av alt det som ikke fungerer i LAR, og alle utbedringene vi mener det er helt nødvendig å innføre i denne spesialhelsetjenesten. Vel så viktig å se på alt som ikke fungerer, er det å også se på hva som fungerer. Ruth Stensland Donovand; du er makeløs, din personlige erfaring som pårørende i LAR, ditt engasjement for din søster i Lar i Helse Bergen, din bakgrunn som sykepleier og lektor på høyskole; men først og fremst; din klokketro på at ALL URETT SATT I SYSTEM  IKKE KAN ELLER SKAL AKSEPTERES, og din kunnskap i din kjærlighet til din søster om at vi LAR-klienter skal ha like pasientrettigheter som andre grupper her i samfunnet. Vi Lar-klienter er også like ulike hverandre som folk ellers; derfor MÅ og SKAL en IP (individuell plan) lages i samarbeid med hver og en av oss. Det er mye å ta tak i, men med det styret vi nå har samlet; sitter vi endelig i en bulldoser! 

Men først av alt; krever vi en nasjonal gransking av hva som har foregått i LAR. Fra oppstart over fellesferien, begynner vi på den store jobben med gjennomgang av journaler i samarbeid med hver enkelt klient.Dette er tidkrevende arbeide, og prosessen videre vil ta tid. Kanksje også lengre tid enn jeg orker å tenke på i dag.

 Jeg vil presentere hver enkelt historie jeg selv kommer i personlig kontakt med her i min blogg. Lar i Trondheim skal på sikt stilles til ansvar og konfronteres med hver enkelt klient som mener seg feildosert, feilbehandlet, uverdig behandlet; alt dette ofte på en gang i en og samme pasientfortelling, og alle de som har overlevd hjertestans og organsvikt. Like fullt håper jeg at pårørende ønsker full gransking av sine personlige tap av familiemedlemmer som døde mens de var inn og ut av LAR. Det meldes nå inn personlige LAR-historier fra flere regioner i Norge til Trygg i LAR.

VI HAR EN STOR OG VIKTIG JOBB Å GJØRE.     

FREDAG 2 JULI, Legemiddel assistert rehabelitering LAR, rusomsorgen i Trondheim.

En helt vanlig dag på jobb.

På stedet hvil, 35 mg metadon.

Jeg tror jeg må vente å skrive om de utfordringene og de opplevelsene jeg nå gjør i felten. Dette arbeidet som er så direkte rettet mot brukerne selv; LAR og LAS- klientene, og også de  rusmisbrukerne som står utenfor dette statelige programmet med utskriving av metadon eller subxone.

Det er og blir til tider nå for mye for meg. Det er så mange utfordringer på en og samme gang; bare for en person som jobber med alle henvendelsen fra LAR-tragediene i LAR-systemet. Jeg sitter helt alene på kontoret mitt i hverdagen; jeg har ingen avlasting, og hvis jeg sykemelder meg, stopper derfor feltarbeidet for registering av rusmisbrukere og narkomane som opplever et uvennlig, uverdig og arrogant system i LAR MIDT i Trondheim, simpelten opp. Alle lidelsene, alle de usannsynelige og ubegripelige utskrivingene og vedtakene LAR i Trondhim står ansvarlige for. Alle de som lever med senskader, alle disse som er oppgitte og samla opp i det de etterhvert kaller LAS, alle de som ikke overlevde LAR;  Denne nakne fakta.

Når da dette arbeidet mitt også medfører reaksjoner jeg egentlig var naivt uforberedt på, alle disse sinte menneskene, de er jo langt ifra like glede for å se meg alle sammen. Igjen kommer det noen som vil skape håp og forventninger, og det skaper også utrygghet.  På toppen av at jeg jobber langt over det som er forsvarlig nå, en jobb som tilsvarer 1/ G, dvs en sideutbetaling på 4000 kroner i månden. Uføretrygden min er forsatt hovedinntekten min, men etter at jeg giftet meg fallt den ned til 12500 utbetalte kroner i måneden. så jeg har 16.500 kroner i månden, og blir betalt for halvannen dags arbeide i uka. Det er en grunn til at jeg forteller dette nå. Ingen skal tro at dette er på egen personlig berikelse. Det er ikke det som er eller noen gang har vært drivkraften min. Når nå noen der ute forteller andre at jeg har "superlønn" og at jeg gjør dette for å bli både rik og berømt, så tror jeg vi alle som jobber i rusomsorgen veit hvor lite glamorøst dette er. Hvis du skal gjøre en god jobb her, må du bruke TID. vår tids største luksus, alt det som kunne vært fritiden min, men som JEG velger å bruke på dette feltarbeidet. Fordi jeg vet hvor viktig det er, fordi jeg kjenner til så mye av den store stygge mørkesiden til LAR i Trondheim. Resultatene de aldi presenterer på konferansene sine, og brukerundersøkelsene de fremstiller som evaluering som skjer uner ikke-anonymiserte telefonsamtaler fra terapauten din i LAR. Hvor de spør om du er fornøyd med dem, om du har sidemisbruk..og der alle svarer at vi er så fornøyde og ikke har sidemisbruk; fo vi kan jo ikke riskiere straff og replesalier og tap av sterkt tiltrengt good-will i LAR!

I dag jobber jeg  tilsvarende en hel-stilling, (Min ektefelle Rolf er ikke enig i dette, han sier at den stillingsprosenten jeg er oppe i nå om dagen utgjør mere; fordi jeg i tilegg jobber helg og ettermiddager)

I går satt jeg en stund på kontoret mitt å tenkte "jævlar". Sånn som de bare kan si det på svensk. "JÆVLAR". Jeg tenkte det i et lengre øyeblikk IKKE om LAR. , men om flere av de klientene jeg treffer. Så tenker jeg; er dette de samme  følsene som de som startet å jobbe i LAR en gang også etterhvert kjente på, som har gjort dem så harde, tidvis brutale? Jeg traff engang en overlege på LAR i Trondheim, hun heter Berit Nordstrand, dengang hadde lege- middel assistert rehabelitering LAR, et annet navn. Det het MARIT; metadon assistert rehabelitering i Trondheim og Berit hadde den gang et annet etternavn, Skjærvold. Det er 12 år siden. Berit Skjærvold var nyansatt, hun overtok etter sin daværende ektefelle, som hadde hatt stillingen i halvannet år før hun tiltrådte.

SIRI GETZ SOLLIE, lege middel assistert rehabelitering i Trondheim, oppstart 2012.

Hun var alt annet enn jeg hadde forventet meg. Hun er ung, veldig ung, jeg er 15 år eldre enn henne, og jeg tenker; hvordan kan du våge å gå inn i en stillling som burde forutsatt 100 års erfaring med mennesker i krise og lidelser, med de påfølgende 100 års klokskap du da ville kunne hatt med deg inn i denne utfordrende jobben ?  Jeg sitter der og tenker, at nå vil jeg være positiv.

I journalen min fra denne første tiden, står det anført av LAR selv,..." Berit Skjærvold informerer om hvordan METADON forebygger hjerte og karsykdommer"...!Berit forteller at hun nettopp har vært på en konferanse om metadon og metadonbehandlinga  i USA, og hun er over seg av begeistring, lik en nyfrelst, lik lyset i øynene på Jehovas Vitner når de forkynner sin overbevisning, hun er like overbevist i troen på at metadon virker. Metadon kurerer! Metadon forebygger! Metadon er skadereduksjon, metadon virker angstdempene, metadon er Svaret.

 Vi får dobble og tripple doser av anbefalt dosering fra alle de landene vi sammenligner oss med gjennom forskningsresultater.  Men vi veit ikke det selv. Det forteller ingen oss. Her skal alt satses på EN medisin.Den skal vi få mye av. Den Store Kuren. Den som skulle få oss alle ut av narkotikamiljøene, den som skulle få oss tilbake til samfunnet igjen, vi skulle tilbake på skolebenken, i jobb, på kurs, bli sosialt intigrert både familiært og sosialt, vi skulle bli i stand til å bygge egne nettverk. Vi skulle bli i stand til å leve et verdig liv med venner, kollegaer, ta opp kontakten med barndomsvenner og bekjente, bygge bro over tapte år. Gjenreise bygg på glemte tomter på askehaugene som stod igjen etter oss. Vanne og luke i overgrodde bed. Se sola, se sola som skinner, kjenne varmen av sol igjen. Bygge nye liv. Heise flagget på 17 mai.Sitte ved bordet sammen med familien på juleaften, slik man ser det på film, slik man selv husker fra vår egen barndom, eller aldri.

Vi hadde så mange forventninger. Dr. Berit Skjærvold hadde sine veldig klare og uttalte forventninger. Mange av oss som hadde oppstart disse første årene i Trondheim, husker derfor det samme. Det er den samme historien igjen og igjen. En overlege som forteller og informerer om noe hun ikke minst også tror på selv.

Det er derfor jeg etterhvert begynte å gruble på hva det egentlig var som skjedde på LAR. Med de som jobbet der, både med Berit selv og disse terapautene; som etterhvert nærmest har gitt inntrykk av at de har slått en jernring rundt henne, og mot oss.

Berit mot oss. Oss mot henne. De mot oss, vi mot Dem.

en gang i tiden smilte vi når vi så hverandre igjen på kontorene til LAR i Trondheim. Jeg ble glad når jeg så Berit igjen,og glad når jeg skulle snakke med terapauten min. Men det varte ikke lenge, var det bare en høst, eller var det en hel vinter. Så kom det inn andre stemninger etterhvert. Som på værkartet på TV2-været kl 18.50 hver ettermiddag; skyer som danner seg i det fjerne,, en ansamling av mørkere skyer som man bare  aner konturene av litt lengre unna, helt i høyre  hjørne på tv- skjermen. Bris fra nord, et lavtrykk som kommer inn fra Atlanterhavet.

For resultatene viste ikke det Berit hadde sett det for seg. Myndighetene hadde klare forventninger, og alle fagfolkene i rusomsorgen  som hadde den samme troen som Berit og helsedepartemenet på det store Fixset, de må jo se det. Det vi ser. Hver dag. Skeptikerne til denne massevaksineringen med metadon og subutex (dette var før suboxonen kom på markedet, og som i dag er føstevalget til LAR) var i fåtall, men de var der. Som alt anna som lanseres som Vidundermiddelet; som i dag nærmest fremstår som å skulle kurere selve livet; og nå så ikke skjer, blir falldybden desto større. Visjonene var skyhøye, og jeg trodde at jeg skulle komme til himmelen.

Som meg, som er en LAR-klient som jobber med andre LAR-klienter, som meg selv, etter likemannsprinsippet vi har i brukerorganisasjonen Wayback i Trondheim, begynte kanskje Berit å erfare at ikke alle brukerne/pasientene hun møtte var like begeistret. Noen fikk det overhodet ikke til å stå i programmet slik hun hadde klare forventninger til oss om; metadonen virket ikke godt nok, de hadde for stor angst, for mye uro, for høyt tempo inne i hjertet, for mange vonde svarte tanker, tanker fra tidligere år, fra barndom, fra det de ikke ville huske. Metadonen holt ikke dette godt nok på avsatnd, og vi fikk panikk.  Jeg følte jeg ble nummen, der kom den angsten igjen, den som kom før Alt, den som ledet meg inn i dette rommet, uten veger, tak eller gulv, dette ingen-manns-land ,som  jeg aldri fant veien ut av igjen. så begynner det å svi, og så brenner det,  i magen. I dette jeg  ikke holder ut serlig lenge av gangen, før alt blir for vondt, for stort, for høyt, for trangt, for skremmende.

Så Berit skriver ut mere metadon. Mer og mer. Noen er oppe i dagdoser på 320 mg pr døgn, andre som meg på 230 mg, dosene er opptil 3, 4 og 5 ganger ANBEFALT MAKSDOSE i andre land som i USA og ellers i Europa, (som ligger fra 40 mg til 80, fra 30mg til 60 mg, alt ettersom; men ingen- INGEN- overskrider 100 mg pr døgn) før fylkeslegen i Trondheim setter ned foten i 1997.

Hvordan kan hun ha opplevd dette? Hvordan kan det å bli beordret til en masse-nedtrapping av alle sine pasienter, ha påvirket henne følsemessig? Jeg tenker, tenkte hun også kanskje "disse JÆVLARNA"! Som aldri får nok av noe, som bare vil ha og ha,klager og skriker, lyver og lurer. Dette  lurer jeg på om hun tenkte. Kan hun ha følt seg lurt, forført av manipulerende narkomane pasienter til å stadig skrive ut mere og mere? Og hun hadde kanskje tro på det, hun må ha hatt det, en forsvarlig tro på at dette skulle gi resultater. At det til slutt ble skrevet ut NOK. At vi pasientene skulle bli fornøyde, bli mettet av kjemikalier og reise oss igjen som hele mennesker, hel ved.

Istedetfor blir LAR i Trondheim innkaldt til møte med ansvarlige myndigheter i helse Nord. 

Mange av oss kunne aldri nok metadon. Jeg fikk ikke nok. For egen del opplevde jeg at metadonen aldri tok  vekk den  av min største og mest plagsomme lidelse; angsten. Men i følge Berit ville metadon kunne gjøre det bare jeg fikk NOK. Så til slutt, da jeg ikke fikk mere, begynte jeg å selge deler av medisinen min. Så kjøpte jeg angstdempende medisiner  på det samme markedet,  jeg kjøpte sobril, stesolid, valium og vival. Stengt ulovelig sidemedisinering av LAR,  alt i alt ville dette medført direkte utskrivelse hvis det ble oppdaget. Hvor mange av oss gjorde ikke det samme. de store dosene gjorde det mulig, vi kunne ta av den delen vi ikke hadde behov for; for så å bøte på med den helt nødvendige sidemedisineringa.Da opplevde jeg å frisk. Nå ble jeg frisk nok til å fungere i hverdagen; slik startet min gjenoppbygging og jeg fikk et utgangspunkt som satte meg i stand til å mestre de oppgavene hverdagen krevde. 

Det ironiske, eller oppsiktsvekkende, burde være at dette gjorde meg gradvis i stand til å få bedre og bedre grep på tilværelsen min. I periodene der angsten ville sykemeldt meg, brukte jeg den i så små doser jeg maktet, for så å komme meg på jobb. Med hjelp av hjalp min ekssamboer, og far til mine to barn, delte han ut angstdempende medisiner i så små mengder at jeg ble arbeidsfør den dagen, eller de dagene , det var som værst. Det fungerte. Jeg kom i jobb, og jeg ble i jobb. Jeg begynte å jobbe samme året Ann Lisbeth på Malivk kommunes boligetat informerte meg om startlån og muligheten for å eie min egen bolig. FOR en absurd motivasjon. Jeg trengte å øke inntekten min med noen tusen i måneden for å få dette godt nok til, som enslig 2-barns mor og de omkostningene dette nødvendigvis medfører.Jeg fikk lånet fra Husbanken og Sparebanken Midt Norge i Hommelvik ; et såkalt kommunalt lån i 2007.

Tilbake til Berit. Kan hun ha følt seg forrådt av sine egne pasienter. Det har jeg spurt meg om flere ganger. For hvordan kan en overlege være ansvarlig for alle de historiene så mange  LAR-klientene forteller meg? Noen av dem kjenner jeg, andre igjen har jeg aldri truffet tidligere. De fleste er helt ukjente for meg. Men det er de samme historiene som fortelles  igjen og igjen. Ubarmhjertelige utkastelser på grunn av sidemisbruk; der de blir skrvet ut på så høye doser metadon at de aldri har opplevd verre abstinenser som heller aldri ser ut til å ta slutt. Metadonabstinensene er verre enn noe annet, ingen avgiftning gir større smerter enn metadon, ingen avgifting er mere langvarig. Vi er alle er like redde for å havne i denne situasjonen, vi vet hvordan det gikk med dem. Vi er alle like utsatt  like utsatt for straff og replesalier. Det er så rart; når vi får problemer som gjorde oss til narkomane; da er Lar det mest skremmende stedet å være.  Ingeni LAR  vil høre på at medisinen vi får ikke virker slik de sier den skal. Den virker, jo, den tar rus-suget; men alt det andre kommer tilbake. Alt det som fikk oss til å BLI NARKOMANE.

Når man skriver ut for store doser av en medisin, gir det selvsagt ikke de samme resultatene som mindre doser gir. Bivirkningene blir større..og hva skjer med oss på sikt når vi får utskrevet disse dosene over år? Berit fortalte oss heller ikke en annen vesentlig ting;  Norge valgte også en annen annen type metadon. Her ville helsemyndighetene forsøke ut høydose-utskrivinger, og IKKE behandle oss med de de forskrev av  angstdempende sidemedisinering i tilegg til lave doser metadon,  de gjorde i USA og i europa. I tilegg gikk de bort fra den metadonen de forskrev i nevnte land. Siden denne metadonen kunne iinjiseres, altså "skytes", gjennom sprøytebruk, ville Norge lage en metadon der dette ikke var mulig,og  tilsatte kjemikalier så dette ikke lot seg gjøre. Vi får derfor en rødfarget metadon, som er tilsatt solbærsmak for å ikke smake så forferdelig som blandingen egentlig smaker. Denne metadonen er altså så urein og full av kjemikalier; at den forskningen de har på langtidseffekt fra opptil 40 og 50 års behandling i nevnte land; sannsynligvis ikke kan sammenlignes i forhold til vår medisinske behandling med metadon. Av de to nevnte årsakene; langt større doser metadon, ingen angsdempende sidemedisinering OG også en  annen type metadon (er det derfor abstinensene etter langtidbruk kan vare fra 1/2 år opptil 3/4 år og nærmest er umulig å slutte med, slik LAR og Helsediriktoratet selv sier? De fraråder oss alle nedtrapping og forsøk på individuelle målsettinge, de anbefaler kun livlang og varig medisinering resten av livet) (Og jeg som ble fortalt at metadonbehandlinga vill gjøre meg FRISK. Da tenkte jeg jo at jeg isåfall ville kunne slutte med metadon når jeg ble frisk, men at jeg aldri ville kunne avslutte denne behandliga, sa Berit aldri noe om)

Så alle bivirkningene vi ble informert om (og det var ikke mange somn hørte så mye om bivirkninger, men vi så jo med en gang at svært mange av oss gikk enormt mye opp ivekt, folk som hadde vært tynne ble feite, folk som røykte begynte å røyke dobbelt så mye, folk ble passive, folk satt rett opp og ned og orka ikke gjøre noe. De mange av oss som sleit med angst, fikk den tilbake for full hornmusikk. de av oss som sleit med psykiske problemer i form av traumer, fikk det midt i fleisen. Alle som sleit med en dyp og varig angst, og de med panikkangst; var sjangseløse i det lange løp. Det kan sammenlignes med å holde pusten; man klarer det kun for en kort periode av gangen.

Så vi sprakk, den ene etter den andre. Noen føyk på hue og ræva ut av LAR, til å bli sjukere og fattigere enn noen gang, for så å søke seg inn på LAR igjen, så skjer akkuartt det samme en gang til. Og en gang til.

Så lager LAR det de kaller  LAS. Der alle får medisin som må hentes hver eneste dag, hallo, hver dag må folk reise fra korte eller lengre avstander, noen bor bare 10 minuuer unna hente-stedet, andre bruker opptil flere timer hver eneste dag for å hente medisinen sin. kommer du for seint, mister du dagsdosen din. Så kan du ha i deg så mye hasj og narkotika og alkohol og piller du orker i tilegg. Ingen krav, ingen urinprøver. Sagt på en annen måte; INGEN TING.

Jeg klarte meg. Du skal være bra ressusterk for å klare deg i LAR. Du skal ha mere enn flaks, men den kom godt med.

Og jeg veit at de som nå er like utrygge på meg, som de ble på Berit, alle disse følsene, alt de sier, at jeg har en sinnsyk lønn for det jeg gjør, at jeg blir rik på deres bekostning, at jeg bare bryr meg om enkelte, at jeg ikke bryr meg om dem alle,  at jeg er sånn og sånn...Og jeg som bare er meg, jeg kan ikke være noe annet! Og jeg skal ikke gjøre noe enn akkuratt dette også i fortsettelsen av mitt personlige møte med  mine medmennesker, som mange kommer fra mye av det jeg selv engang også var en del av. Jeg trenger ikke fortelle dem eller overbevise dem om noe. Etterhvert vil de forstå. Når de ser hva som skjer med alle de jeg jobber med, når de ser hvordan oppfølgingen blir, gjennomgang av journaler i samarbeid med frivillige med juridisk kompetanse, klager til fylkeslege og krav om pasientskadeerstatning. Etterhvert vil de forstå. Og RIK; vel det er jeg ikke blitt, hvem som helst kan vel gå inn å se på hva jeg tjener, hvis de er så interesert.

MEN- jeg tar ikke dette personlig. Det spørsmålet jeg stiller meg er; gjorde Berit det? Gjorde Berit, Tonje Holter og  Unni Korsan dette til en personlig greie?

For hva driver dem til slik ubarmhjertelighet?  

 

   

TRYGG I LAR; Fra venstre; Ann-Heidi Andersson fra brukerorganisasjonen Lar-nett. Nr 2 fra venstre; Pårørende og engasjert innen rusomsorgen i Norge Bente Eck. Nr 3; meg fra brukerorganisasjonen Way Back i Trondheim og helt til høyre Ruth Stensland Donovand, sykepleier, lektor på høyskolen i Bergen og pårørende.

Ruth Stensland Donovand til høyre, min sjelesøster fra Bergen! I love you very, very much!

FREDAG 27 juni, for her skal vi leve, og her skal vi dø.

Arbeidsgjengen fra gårdsdagen. Mye Power i kvinnekraft!

 

Er dette meg?

Dette er alt jeg har drømt om. Dette har alt.

Jeg må få lov til å si det. Så langt unna jeg har vært den pallen jeg står på nå, så hundre tusen mange mil det tok å komme hit. Så mange fallgruber. så mange blindeveier. Så mange skrubbsår, og alle disse dypere men likevel overfladiske arrene på venstre arm;  kutt på kutt på 2-3 cm; ett og ett etter hverandre i blekt hvitt, avsatt som helleristninger i hud. Armen jeg ikke skjuler lenger, det jeg trodde var superteite, supermislykka, superflaue, selvmordsforsøk i de aller første årene på 90-tallet, som vi i dag omtaler som "selvskading".Den gangen het det sucidal, og tulling, som meg.  Når det gjorde så vondt inni meg, at selv ikke rusen kunne dempe skriket som presset seg oppover og oppover i meg, og som ikke lot seg bedøve på annet vis, og jeg fant en kniv, et barberblad, en stykke glass med skarpe kanter; for å slippe å holde ut det inni meg, og for å komme bort, til et anna sted.

Alle disse innesperra årene.

SIRI FRANCK, Skøyenveien 26,i det brune huset bak frognerparken i Oslo,  1985.

Jeg står å ser på meg selv i speilet på det lille badet. Det lille baderommet i andre etage, som ble satt opp på 50-tallet, med epletrær og hage. Mamma og stefaren min fikk aldri nok penger  til å restaurere eller pusse opp til en tilnærmet standard slik de andre bor og lever i omgangskretsen vår på Oslo vest. I andre etage har mamma og min stefar fått satt opp en himmelseng, som de bestilte  av en snekker. Vi tre barna har hver våre soverom, og alt som er gjort, har vi vært med på å gjøre selv.  Legge brun og beige striglet strie over gammel tapet fra 50-tallet, så rart ingen har gjort noe her før, tenker jeg, hadde stefaren min et så trist hus, et så trist rom å være ungdom i selv. Værelsene til oss tre barn;,rommet mitt, og min et år yngre bror og min et år eldre søster, blir identisk pusset opp. Det er ikke noe forseg gjort arbeide, vi gjør så godt vi kan, vi har jo aldri gjort slikt før. Det renner brun maling her og der, strien på veggen buler ut i små bobler med luft i på veggen her og der, som det ikke er mulig å gjøre noe med etterpå. Vi maler de innbygde gardrobeskapene i brunt, over alt er det lagt vegg til vegg tepper i en ensfarga lyst, som etter kort tid fikk flekker og misfarging som ingen ville ta ansvar for. Jeg tror ikke noen maste noe om det heller. Ingen av oss snakket om hvordan det så ut. vi håpet alle at vi skulle få det bra. At vi skulle få det så bra. Jeg håpet på at vi skulle få det like bra som før alt føltest så galt. Jeg ville ikke snakke om det. Men jeg sa at den røde stuen, det brune spisestuen og det grønne bibloteket var fint. Badet er det mest forfalne rommet. Et gammelt slitt badekar,med partier av avskallet hvit emalje, som har fått et skjær av matt gult, er så kort at jeg ikke kan strekke ut kroppen i karet når jeg setter meg ned i det, og jeg blir sittende med beina trukket opp til knærne. Rommet er på ca 9 kvadrat, og badekaret går fra vegg til vegg. Når jeg tråkker ut av karet, er det en liten plass å stå foran vasken, og det er bare plass til en av gangen her inne.Det er her jeg står nå. Foran det store speilet. Og jeg ser. Og jeg veit.Jeg er redd, men jeg har ikke noe sted å dra. På veggene her inne er det orginal tapet fra da huset ble satt opp, og den er nå falmet med blomstermotiv i 3 farger, kan det ha vært rosa, hvitt og gult en gang, i en annen tid. Har noen vært glde her før tenker jeg. det tror jeg ikke. Det er noe i huset, noe fremmed, noe som gjør at jeg ikke er trygg her, og hadde det ikke vært fordi jeg er redd for at noen skal si jeg er gal, ville jeg si at mamma, min søster, min bror og jeg ikke er velkommen i dette huset. Det vil ikke ha oss her.Like etter at vi flyttet inn her, tok jeg en dag en svart tursjpenn med meg inn på dette badet, og skrev på veggen. Ikke sånne store graffiit-bokstaver, ikke noe stort over det,og med liten sirlig  håndskrift skreiv jeg ; "for her skal vi leve, og her skal vi dø." Jeg lurte alltid på hvor jeg hentet det motet fra, jeg som aldri gjør noe galt hjemme, bare ute. Jeg husket ikke engang at det var jeg som hadde gjort det, men alle så jo at det var håndskriften min.Jeg så det jo sjæl. Og jeg var merkelig og hemmelig stolt over det. Det var stort nok og skjemmende nok til at mamma ønsket det vekk, men ingen vaskemidler klarte å fjerne tursjspriten som hadde satt seg godt i strukturen i baderomstapeten. Det som var like rart som at det faktisk var jeg som skreiv det, var at mamma virket like stolt over det som meg.

Og jeg døde i dette huset. Jeg kjente det, det var for seint nå  og jeg løp ikke lenger fra det. Alle de tre årene på ungdomsskolen på Riis skole på Vindern i Oslo, var et løp for livet. Det gikk fortere og fortere inni meg. Jeg var blitt så sint. Jeg var så sint. Jeg var så sint. Jeg var så sint inni meg at jeg drømte om å sette fyr på Huset. Brenne det ned til grunnen. Få bort alt det stygge, få bort alt det jeg var så inni hælvete redd, alt jeg ikke forstod men som jeg instinktvis alltid hadde visst at var inne i dette huset. Jeg så det for meg i tankene når jeg satt på stolen min i klasserommet og prøvde å høre etter hva læreren min sa. Mindre og mindre begripelige tallrekker. Mindre og mindre forståelige fag. Språk med gramatikk som var umulig å forstå. Alt som bare gled inn i hverandre og forsvant foran øynenen mine. Huset. Jeg skulle sette fyr på det med lighter og avispapir, stå der selv å se på at det tok fyr, stå og stå og stå og stå. Med armene rett ned. Stå der, helt stille. Alene. Vite at ingen er inne i huset, og at jeg får huset helt bort og ut av denne verden så det ikke kan gjøre oss mere. Stå der og se og se. Jeg så det for meg. Det var nesten som det skjedde. Jeg kunne høre flammenes rov, flammene som vokste seg sterkere og sterker, som ei ørn som har satt sine kraftig klør i ei hare, som speller og spreller med beina, byttet som likevel veit at den har tapt. Fordi overmakta er så stor. Rovdyret med livets rett. Øverst på næringslista. Flammene som overmanner huset i skøyenveien 26, den svarte røyken, det gule og orangje raseriet, som brenner og brenner, og fortærer alt det onde.

Siri Getz Sollie, Ekornveien, fredag 27 juni.

I går satt vi endelig alle 5 rundt det lange kjøkkenbordet hjemme hos oss. Ruth kom fra Bergen kvelden i forveien, jeg trengte å "bånde" ekstra med henne. Fra første gang vi kom i kontakt, kjente jeg dette Ekstra. Gjenkjennelsen. Meg selv. Henne. Oss. Ruth og siri. En gang hadde jeg ei veninne som het Karen.Ruth minner om henne. Rolf og jeg stod i ankomsthallen på Værnes flyplass å ventet på onsdag i 18-tiden, og Rolf lurte på om jeg kom til å kjenne henne igjen ut i fra profil-bildet på Faceboook og alle bildene hun har på siden sin på nettet. Vi har tekstet og snakket sammen på telefon i timesvis. Vi ble kjent på Lar-nett sine kommentar sider, der debatten om LAR-behandliga i Norge går varmt om dagen, og har gjort det lenge. Ruth er sykepleier og lektor på høyskolen i Bergen, hun er pårørende til ei søster som er på min alder og som sannsynligvis vil stå meg like nært i nær fremtid, som Ruth gjør i dag. Så Ruth innehar også pårørende-rolle. Hun er pårørende til en familie som ble oppløst og ødelagt av rusmisbruk; en far og en bror som ikke lenger lever, som er  mistet i overdoser og psykiatri, faren jobbet i nordsjøen, av og på 2 uker på jobb, 3 uker hjemme. Han ble 38 år. Så broren. Han ble også 38 år. Da hadde hun den noen år eldre søstra si igjen, som hun kjempet for som en rasende løve for å få lov til å beholde i live. Denne søstra, som er like vakker,  søstra med det samme gyldne skinnende vakre håret; som har en farge som er så skinnende blankt og blondt at man aldri er i tvil om at det er ekte, en farge som de annonserer utenpå utallige emballasjer med farge til kjemikaliefarget hår. En  sjeden farge, dette blonde nordiske håret, som sammen med blå øyne er gener det blir mindre og mindre av. Det er også naturens gang. Dette har jeg lest om. Det brunt blonde og mørkere blond nordiske utseende er så overtallig, at forskerne sier at det gyllne helt lyse håret som skinner som i gull, vil forsvinne en gang i fremtiden. Det gjorde sånn inntrykk på meg den gangen jeg leste det. Jeg stod sammen med Rolf og ventet, vi står alltid hånd i hånd Rolf og jeg, det har vi gjort helt fra vi traff hverandre, det er som om han er min andre halvdel, og det er så trygt og godt. Så ser jeg henne. Det lyse lange håret, det er ikke mulig å ikke se henne i mylderet av mennesker som nå kommer gående mot oss, og skal passere den siste sperra inn til selve terminalen.

Store blå øyne, og så mye personlighet at jeg lurte på om jeg ville bli lita i forhold. Så mye energi, så mye erfaring, så mange akademiske ord og utrykk fra år på lesesaler og i klasserom, fra år på sykepleieskolen, fra år som lektor på høyskolen i Bergen, dreven og selvsikker på den behagelige måten man kan tillate seg det, når man kjenner at man har det i seg.  Kraften. Den ingen kan ta fra deg. Når du er deg selv. Ruth ER Ruth. Det var jeg sikker på ville være akkuratt slik, før jeg traff henne, og nå vet jeg det.  Så lekende lett å være sammen med.Så spennende å diskutere og utveksle erfaringer og inntrykk med. Allerede på vei hjem fra flyplassen er vi blitt kjent med hverandres liv, det er som om jeg har kjent henne hele livet, og det jeg ikke veit; det spør jeg om.

 Ruth smiler hele tiden. Og jeg ble aldri liten sammen med henne. Jeg ble bare mere. Mere av meg, og sammen med henne.Felleskap.

Nå er jeg en del av igjen. En del av en familie. En del av et felleskap. Jeg er faktisk intigrert igjen.

TORSDAG 26 juni, i går. MØTET er satt. De kom alle. Bente Eck, pårørende til en narkoman sønn som har hatt rusproblemer siden han var 17 år, i dag er han 34. Bente Eck, denne dama som er nærmest en institusjon på nettet i sin kamp for verdighet i rusomsorgen, og sitt vantro møte med LAR-REGIMET i Trondheim. I alle år siden sønnen hennes fikk en plass i metadonbehandlinga i Lar Midt i Trondheim, har Bente viet all sin helse, tid og økonomi på å ikke miste gutten sin.Hun har to, og ingen å miste. Møtet med menneskene i LAR har gjort noe med henne som er så opprørende, at det minner meg om den følelsen jeg hadde før jeg kutta meg i armen. Kuttet den opp, snitt på snitt, drevet fram i desperat maktesløshet. Jeg kjenner igjen alt hun sier og forteller om møtene og samtalene med legemiddel assistert rehabelitering i Trondheim. Og denne overlegen som har vært der i alle år. På tronen over oss alle. De som bestemmer  skjebnene våre. Berit Nordstrand. Tonje Holter. Unni Korsan.  

Bente Eck har kommet utenbys fra, og har tatt inn på et hotell i byen. Hun er den eneste jeg personlig har truffet tidligere av disse 5 kvinnene vi skal være på dette møtet i dag.Det er bevisst planlagt av Ruth og meg at vi ikke ønsker å være flere på dette første møtet som ene og alene skal handle om hvordan vi opplever LAR som brukere/pasienter, og som pårørende.Og hvilke tiltak som må gjøres. hva som må prioriteres, hva som er påkrevd av hver enkelt av oss, hvilke fagfolk som må kontaktes, hvordan vi skal jobbe fremover. Ruth Stensrud Donovand overnatter hjemme hos oss, på et av våre gjesterom, det skal også Ann-Heidi fra Steinkjær gjøre. Hun jobber i  LAR-nett, denne brukerorganisasjonen som blant annet har en side på Facebook der vi alle som er engasjerte i rusomsorg , spøsmål og erfaringer knyttet til behandling, ruspolitiske temaer, pasientrettigheter osv møtes til debatt på nett. Det er der jeg ble kjent med alle som skal komme hit i dag. Ann-Heidi er tidligere narkoman, som meg. Hun har 14 år som pasient i LAR. Jeg hater ordet pasient, jeg vil si bruker eller klient, men Ann-Heidi er mere komfortabel med pasient. Så skulle man kanskje tro at det ikke betyr noe. Hvilke betegnelser man bruker. Men for oss, som har mistet år, for mange av oss traumatiserte fra en oppvekst med ulike grader av foreldre i rusmisbruk og avmakt, psykiske lidelser hos en av foreldrene, eller hos begge, noen fra seksuelt misbruk, for så å tillate seg å bli misbrukt selv i tiår etter tiår, spøyter med nark som tar deg bort fra alt det her, alt som gjør vondt, som er så vanskelig å forstå, som jeg ikke klarer å løse selv. Galskap og fyll, vondt i magen, som en stor, tarm knyttet i en stram, vond og hard  knute. Redde små barn. Meg. Deg. Oss.

Alexandra fra Oslo/Drammen. Forsker. Akademiker. levende engasjert i det arbeidet hun holder på med. Betaler selv for tur retur Værnes-Gardemoen. en så behagelig tilstedeværende person, som med sin naturlige skjønnhet; den eneste av oss som ikke bruker maskara, rouge eller "fondeisen", eller mineral-pudder; mitt eget MUST til enhver tid. Iværtfall, med hennes ungdoms skjønnhet trenger hun ikke noe av dette. Hun er på min høyde, rundt noe over en søtti-to. veier kanskje det samme, kanskje noe mindre, 57-60 kilo, er tett oppunder 30 år. Fra Polen, utdannet i Norge, gift med et barn på halvannet år. Superinteresert i det hun driver med, og jeg tenker. Hvordan kan du være så interesert uten selv å ha opplevd det, uten selv å være i det minste LITT rusmisbruker eller pårørende?? Hm. Det er vanskelig å forstå at noen kan bli så personlig interesert i "vårt" felt som henne. Ære være henne, ære være englene på jord. Takk for at du kom Alexandra, og jeg ser frem til neste anledning. Alexandra utgjør ikke en av denne gruppa vi nå organiseer, men er med å bidrar.

Med meg er vi 5. Ruth, Bente, Ann-Heidi, Alexandra og jeg. Og HILDE. Ressisøren som også har lært seg å bruke kamra, slik at hun ikke alltid er avhengig av å ha med seg kamramann. Det har vi bare med når det er nødvendig og mere krevende forhold der lyd og lys krever andre forberedelser. Dokumentaren er selvsagt begrenset av et budsjett, og Hilde ser på Tid slik jeg kan sitte å se på den store karaten jeg har i et blått etui i safen. Dyrebart. Hun er her i dag for å sannsynligvis bruke bare 1 minutt av alle de timene hun er tilstede og filmer. Hilde som selv har blitt kjent med en ny verden. Min verden. Med LAR og min nedtrapping på metadon som er redusert fra 140 mg til 35 mg nå,  Wayback i Trondheim,min historie, mine barn, min ektemann Rolf,livet mitt med Rolf,  Ekornveien 38,  og metadon.

TRYGG I LAR kom til verden i dag, torsdag 26 juni. Det er dagen vi etablerte oss, dagen vi organiserte oss. Ruth jobber nå med siden vår som kommer her på nettet, og jeg skal komme tilbake til et referat.

Gårdsdagen er den beste dagen siden oppstarten i LAR i 2002 og da årene med store doser metadon begynte. Alle de jeg har truffet gjennom denne spesialhelsetjenesten, som aldri ser ut til å få straffet oss nok.

 

Foran Stortinget 12 juni, lanseringen av Tenke-tanken Fønix, der jeg fikk si noe om mine erfaringer i den rusomsorgen jeg personlig har opplevd som mottager av metadon i LAR Midt i Trondheim gjennom 12 år, og litt også om andres utfordringer med samme spesialisthelsetjeneste. I tillegg en del ren fakta om LAR på godt og vondt, og de utbedringene jeg håper vi kan se frem til i årene som kommer.

ONSDAG 18 JUNI. EI NY TID.

Rita Nilsen, grunnleggeren av Retretten i Oslo. Et møte som gjorde stort inntrykk på meg, og jeg leser nå alt jeg har fått med meg om informasjon om hvordan senteret drives osv. Vi luftet også noe som kan bli et fremtidig spennende og felles prosjekt.Rita; bli frisk!

 

FRA 36 TIL 35 mg METADON.

 

Jeg våknet opp i 02.30-tiden, tok halve dagsdosen min, la meg igjen, maskina inni meg er igang igjen, jeg trappa ned i mg mandag, da går det gjerne ca 48 timer og så kommer den fysiske reaksjonen på at kroppen får 1 mg mindre metadon enn den er vant til. Den store kværne inni meg går sakte rundt og rundt, det er såvidt den klarer å dra opp og i ring, men i mg utløser likevel nok manglende tilførsel, til at kværne begynner å gå igjen. Det kværner og kværner, varme bølger, jeg ligger å svetter, og kjenner småverkinga som jeg vet snart opphører. Bare 50 minutter,så virker metadonen som balsam, så er jeg frisk igjen. De neste dagene nå vil det fortsette akkuratt slik, 1 mg på dette stadiet vet jeg nå koster et par dager der metadonen i kroppen min begynner å gå ut noen timer før den normalt skulle. Slik som det må være med all nedtrapping.  

 

Monique Franck, Oslo 1990

Jeg skjønner det bare ikke. Enda så mye jeg drikker, klarer jeg ikke å komme dit de andre er, det kan være et øyeblikks lykke, og jeg skulle ønske det hadde vært mulig å fryse det der. akkuratt der. Samme hjerterytme. Samme åndedrag, trekke det lille oksygenet og ta seg den lille pausen det er på innpust og utpust. Roen. Den roen de har i seg. Hvilepulsen. Selve limet i sosialt samvær. så kommer jeg. Konstant makspuls. Det gjør så vondt inni meg å ha det slik, faktisk fysisk vondt, det er vondt i magen, og det er som om jeg er dobbelt. Jeg ser meg utenfra, ser og hører meg snakke litt for høyt, litt for mye, ta for stor plass. Enda jeg er så nær nå, så nær å få venner igjen, de er jo her, rundt meg, hver eneste dag. Hvorfor klarer jeg ikke slippe noen innpå meg, når mitt høyeste ønske er å få tilbake vennskap og fellesskap. Jeg husker så godt det var. Nærhet. Betroelser. Ha en å ringe til, ha en å snakke med, ha en å være sammen med, vite  at jeg har mine folk, vite at jeg er en del av.  Jeg klarer ikke å bli sittende sammen med dem og småprate og "bånde". Jeg er fysisk uvel og sliten av å ikke slippe ut av alt som holder meg tilbake. Jeg savner hele tiden slik det var,  livet og følsen av virkelighet og mening, å ha en naturlig tilhørlighet. 

Monique Franck, Holmenkollveien, Oslo 1990.

Jeg hadde en gang en mamma, en pappa, en søster og en bror. Det gjør vondt å tenke på det, jeg kjenner jeg blir nummen, jeg tillater meg sjelden å tenke på hvor jeg kommer fra. Det er lenge siden jeg gikk å håpet på at alt skulle bli som før. At jeg skulle komme tilbake til min familie, at jeg ble den vanlige meg igjen. At jeg igjen gjør det de fleste andre gjør, slik vi alle skal, å gjøre det som er så vanlig, at man ikke tenker på det, når det er så vanlig vanlig for en. Ikke en eneste dag tenkte jeg over at uansett hvor vanskelig jeg hadde det den gangen, før jeg begynte å ruse meg, så befant jeg meg likevel på et sølvfat. Kanskje er det det verste med det, for etterhvert som mulighetene glapp, etterhvert som spiseforstyrrelsene mine ble større enn alt, større enn meg, var det som om de nye spaser-og løpe-turene ut, de jeg begynte å gå og foreta alene, ble utflukter i en slags dempet sorg over at alt var ødelagt for meg.

For jeg var så klar over det, at jeg ikke lenger deltok som de andre, jeg kunne ikke fri meg fra redselen over at jeg hadde mistet alt jeg engang hadde vært, og alt jeg kjente,og  alt jeg hadde drømmer om å bli. Jeg trodde oppriktig, at det allerede var for seint for meg. Jeg var jo så mislykka. Alle de andre befant seg der de skulle, de var på vidregående skole og senere begynte de studieri inn og-utland.

Siri Getz sollie, Trondheim 2014.

For en sårbar tid ungdomsårene er. Ungdom, og tenåring. Ikke et barn lenger,og ikke helt voksen. Disse årene som er så avgjørende i forhold til sosial intigrering, nettverk, utdannelse, alt som skal utgjøre fremtiden din, ligger i disse årene, og hvordan du mestrer å forvalte dette. Disse årene er så avgjørende. mister du dem, har du  handicap resten av livet, jeg vil alltid halte på et vis, uansett hvor mye jeg klarer å reise meg i dag. Så jeg må leve med det. Som andre med meg som har mistet, opplevd stort tap.

Så vondt det gjorde.

I går var jeg invitert hjem til en familie som fikk meg til å tenke tilbake på nettopp årene mellom 12-13 og 20. En Marlboro-reklame pen familie, et ressursterkt hjem, gode varme inkluderende mennesker. En gutt, så flott, forteller om mye av det samme som også gjorde meg så forvirret den gangen. Og som man ikke har forutsetninger til å forstå selv når man er så ung. Når livet ens blir så vanskelig,til tross for at man tilsynelatende har alt. Den manglende  kontrollen over handlinger i øyeblikk i alkohol og hasj-rus, som kan ødelegge alle fremtidsvisjoner og mulighter. Vi har vidt forskjellige utgangspunkt og livshistorier han og jeg, men det handler om mye av de samme tingene. Utagerende og destruktiv, og å utsette seg selv og andre, for  fare igjen og igjen. Om angsten etterpå. Alle de vonde tankene. Allt man ikke forstår. Skammen. Etterhvert denne frykten for seg selv,  hvorfor man er den ene som gjør allt dette i rus, og omgangskretsen som begynner å unngå en.

Denne gode følelsen det gir meg at han og jeg snakker samme språk,  og få oppleve hvor verdifullt livet kan være når vi deler.

KONTRA det som den gang ble min virkelighet, jeg hadde ingen  foreldre som ringte rundt og som aldri gav seg .

 For en imidlertidig lykke det var å finne noe som endelig fikk meg bort fra alt vondt og uforståelig, alt jeg hadde mislykkes med år etter år, jeg var blitt 23, når jeg første gang kom bort i heroin. Det gav meg tilbake noe av stillheten, dybden og roen for noen timer. Ingen kunne såre meg når jeg var der, og jeg var også selv på en underlig måte uskadeliggjort så lenge rusen i seg selv varte. Jeg kunne til og med spise mat uten å måtte kaste den opp igjen etterpå når jeg var i opiatrus.  For en stakkars stund, for slik varte det jo ikke serlig lenge,i fra det øyeblikket jeg ble avhengig og jeg våknet opp, var alt allerede blitt verre.

STORTINGET, Oslo torsdag 12 juni klokka 15,

Anlov Mathisen står å snakker, han står på regga scene med lanseringen av tenke-tanken FØNIX tydelig markert på bannere og plakater med skrift i blått på hvitt. Fønix. Tenke-tank. At han har mot til å kaste seg ut på dette minelagte feltet, det er vel knapt en bransje som vekker sterkere følelser i en yrkesgruppe enn rusomsorg. Det har jeg tenkt en del over. Hvorfor blir det så personlig for så mange. Å jobbe med mennesker over tid, som krever et slikt ekstra arsenal med personlig engasjemnet og egen overbevisning om at det finnes behandling og håp, å motivere når ting er som svartest, å være med ned å forsøke å finne den hånda til det ene mennesket du mener å ha sett gjennom all rusen og alt det unevenelige,, alt det man gir og gir for å makte å følge dette medmennesket i med- og motgang. Det er slett ikke rart at rusomsorgen har utfordringer i hvilke løsninger av hvordan dette burde håndteres og ivaretas. Og alle spørsmålene og debattene. For eller imot Canna\bis? For eller mot behandling med metadon resten av livet, eller andre målsettinger for avrusning som rusfrihet? Er metadonbehandling og legemiddel assistert rehabelitering (LAR) forenelig med å ha gitt opp individet, eller er det livsnødvendig behandling med stor skadereduksjon både for en selv og for samfunnet? Og så er det denne rehabeliteringen da, det mest krevende av alt, tiden mellom misbruk og avvenning, den tiden som er så avgørende. Hva er mest lønnsomt å fylle denne tiden med, og hvem skal ha ansvar for det. Parken i Bergen som skal tømmes for narkomane 1 august i år. Fjerning av synlig narkomane i ferie-Oslo. Fattigdom, psykiske problemer, dusfunksjonelle hjem, barnevern, pensjonister som selger medisinen sin, lar-klienter som selger medisinen sin, all den medisinen som kommer via bestillinger over nettet,fra østblokkland, fra afganistan, fra alle depot-land, alt som kommer i trailere, i båt, i fly, i hulrom i kropper og tanker.Det offentlige hjelpeapparatet, alle behandlingsklinikkene,organisasjonene og brukerorganisasjonene, Retretten i Oslo, Pro-Lar, Lar-nett, Rio, Wayback,pårørendegrupper, forbundet mor rusgift, LAR med sine regioner fordelt på 4 regioner rundt om i landet, Gryta, frelsesarmeen, Tyrili, Veksthuset, Renåvangen, osv osv. Så mange år med kunnskap og erfaring innen rusfeltet.   Dette er et felt, med så mange avgreininger, uansett hva man debatterer er det som om det reiser seg et nytt spørsmål i neste setning. Mental helse og avhengighet og konsekvens berører så mange. Direkte og indirekte.

Tenk hvis all den dyrebare erfaringen som allerede foreligger i forebygging, i behandling og i rehabelitering kunne forenes og samles på et sted? Kanskje står jeg å tenker på at det er noe av det Anlov sier, som om nettopp dette, som er det viktigste av kanskje alt å forsøke å få til?

 Kanskje en rådgivingsgruppe med alle aktørene representert innen rusomsorgen; de offentlig ansatte, private, pårørende og brukerorganisasjoner og andre organisasjoner skulle hatt sine representanter, som samlet kunne gitt sine anbefalinger til helse og sosialdepartementet og til helseministeren.  Dette, og mere står jeg å tenker på mens Anlov snakker. 

Jeg har vært 3 dager i Oslo, og jeg er full av inntrykk. Jeg har vært på Retretten og møtt Rita Nilsen. Det ble sterkt for meg, av mange personlige grunner. Å være kvinne fra rusmiljøet, er ekstra belastende, av så mange grunner. Sosiale, psykiske, økonomiske.Det at vi har omsorgen for egne barn, mange uten å ha fått være barn selv. Mange har traumer fra seksuelt misbruk, først som mindreårig, deretter i rusmiljøet. Rita og jeg rakk knappest å begynne å snakke om dette, jeg kjente det i magen da vi snakket sammen, og hun sa, du skal få boka mi. Jeg tenkte; det er godt å være her, dette er nærvær,jeg er så til-stede,jeg blir så oppmerksom på øyeblikket, oss, Hilde med kamraet som Rita ber henne om å ikke bruke. Rita har fått kreft, og det har rukket å ta fra henne håret. Hun skal påbegynne en av 2 kraftige cellegift-kurer denne sommeren, allerede på mandag. Mens vi sitter der og prater, kommer jeg på noe. Det er noe som er blitt anderledes, jeg har det godt, jeg er i hvilpuls, jeg er nykter, glad, lett i kroppen, sherpa og åpen, jeg tenkte når kom jeg ut avpanseret mitt? Når skjedde dette? For det må ha skjedd i den siste tiden, så trygg jeg kjenner meg og den roen jeg har i meg nå i disse dager,  som er med meg videre og ut når jeg gå hjemmefra , og blir med meg og i meg, hvor enn jeg skal og uavhengig av ærend eller anledning. Det er som jeg har med hele meg, uansett om jeg er fornøyd med sko, klær, håret og sminken, ting som tidligere har vært så viktige. som fremdelse er viktige, men ikke er tilagt større betydning lenger enn akkuratt det det er.

   Dette er så nytt at det må ha kommet bare for litt siden. Kanskje den gode, hele følsen kom engang  mens jeg sov. Jeg kjente det jo ikke, det bare var  der en dag, og jeg har ikke reflektert over det før nå. Jeg har forsøkt å tenke etter, hvor lenge er det siden dette skjedde?

Det jeg har funnet ut, er at det iværfall kom noe veldig stort og godt inni meg etter sykkelferien på Mallorca. Så glad som jeg fikk være der, det å kunne sitte så edru og være en del av en gruppe som inkluderte meg på en så naturlig måte. Alt bare fallt seg så lett, som om jeg aldri hadde vært noe annet, eller noen andre, enn nå.

Jeg er kommet hjem for godt, og jeg kommer aldri til å dra herfra. Hjem, kjære hjem. Til Bernhard, til Nickolay fra mamma.   

 

Forberedelser til appell foran Stortinget i forbindelse med lanseringen av tenke-tanken Fønix på torsdag.

LØRDAG 14 JUNI, den beste følelsen i hele verden

Den siste uka har det skjedd så mye, at da jeg satte meg ned å skulle skrive blogg husket jeg ikke passordet. Det er tidlig lørdag morgen, jeg stod opp i 05-tiden, etter å ha vært våken en stund. Ikke fordi jeg er abstinent, men fordi jeg sov for mye på dagen i går. Da jeg kom meg i seng sent natt til i går, natt til fredag, etter 3 dager i Oslo, sovnet jeg før jeg fikk lest en eneste side i boka mi som jeg hadde glemt å ta med meg til Oslo. Jeg sovnet før jeg fikk ligget å tenkt noe mere over disse utrolige dagene sørpå, byen min Oslo, der sola skinte i kapp med en følelse av å oppleve min livs vår.

36 mg metadon

Jeg ble endelig stabelisert på 36 mg natt til torsdag. Den siste milliliteren, denne ørlille mengden med rødlig væske,som utgjør en så liten del av innholdet, at den er  knapt merkbar i synlig mengde når jeg tapper den avden delvis gjennomsiktige hvite flaska med rød skrukork . Dette er likevel nok til at det har lugget og raslet i kropp og sjel både 6 og 7 netter i strekk. Men jeg har valgt dette selv, en gang i tiden var denne mengden en del av oppstartfasen på metadon, og nå er jeg så heldig at livet har gitt  meg min scecond schans til å leve.

Jeg trodde jeg for alltid ville måtte prøve å holde ut livet for mine barn skyld. Jeg kjente hvordan det begynte å dra seg til igjen for noen år siden, det gjorde for vondt. Hver eneste dag var lang og vond og komme seg igjennom. Jeg hadde metadon, jeg hadde mye av det, men det var også alt.

 Slik er det ikke lenger. Noen klarte likevel å tine steinhjertet mitt, på et tidspunkt ble jeg satt fri. Jeg var så ensom, det var fysisk vondt å være så alene,  jeg hadde vondt i magen på tross av de høyeste dosene metadon det er mulig å få. Selv på 230 mg metadon hadde jeg vondt i magen av angst. Det var bare når jeg var helt alene, at det ikke gjorde vondt. Dette må være Helvete, tenkte jeg. Jeg må ha gjort noe fryktelig galt, for å være dømt til slik pine. Jeg kunne bli helt desperat av fortvilelse over alt jeg ikke turte være med på, og alt som gikk galt når jeg ruset meg opp for å tørre å være med på noe. Så det tryggeste var å ikke ta noen sjanser i livet mere, jeg hadde fått barn, og jeg var mor.  

Det er som  jeg kommer gjennom den glassruta jeg en gang gikk inn i. Den glassruta jeg aldri klarte å finne ut av igjen, og som gav meg ekko i ørene og en følelse av at det jeg opplevde egentlig ikke skjedde likevel, så det var ikke så farlig.

Jeg kjente det da jeg stod på podiet foran Stortinget på torsdag formiddag klokka 15. Jeg hadde vært så engstelig og redd i et helt døgn fra jeg fikk vite at jeg fikk holde appell i forbindelse med lanseringen av tenke-tanken Fønix i Oslo. Hvilken situasjon hadde jeg satt meg i? Jeg gikk gjennom stadier av kaos og hysteri, hva skulle jeg finne på å si? Hvordan skulle jeg klare å snakke foran et ukjent antall mennesker og medier, i mikrofon stående slik man ser våre politikere? Jeg fikk full angst, den jeg nesten hadde tillatt meg å glemme, den som ikke en 10 mg's sobril kan gjøre noe som helst med, så jeg tok en til, og det gjorde fremdeles ingen forskjell. Så da forstod jeg det; jeg må sette i gang å skrive. Det er dette jeg kan, det er dette jeg kan stole på, så får resten gå som det går.

Som timene gikk og jeg satt å skrev hjemme hos min bror i Oslo, det var blitt onsdag morgen og klokka var 06. Noe nytt og stort gikk opp for meg. Herregud, jeg er jo ikke alene, jeg kan ringe til noen å be om hjelp. Hvor kom den påminnelsen fra, jeg har jo aldri tenkt slik før. Jeg har aldri hatt noen å ringe til, eller jeg har ikke skjønt det.Jeg har alltid vært så alene.  Jeg har jo hatt en hel verden rundt meg hver eneste dag hele livet, uten å klare å stoppe hjertet som slo så fort at jeg ikke klarte å skru ned det tempoet resten av verden var i. Folk merker slikt. Jeg merket det. Det var plagsomt, og det lagde en avstand som gjorde at jeg aldri fikk noen nært nok inntil meg. Slik hadde det ikke alltid vært, men siden den gangen jeg var 16 år og gikk inn med kofferten min på psykiatrisk avdeling på avdeling Lien på Dikemark Sykehus i Bærum kommune, gikk noe i stå. Jeg forstod  at jeg nå var flyttet ut hjemmefra, at det ikke var noe sted som var hjemme lenger. Jeg visste at det livet jeg kjente var slutt, jeg hadde ingen som kunne redde meg. Jeg antar at min stefar kjørte meg, eller om jeg kom i taxi. Jeg husker ikke. Men jeg husker inngangsdøra, som ble åpnet av en smekklyd og summingen av en dør som ble åpnet på innsiden. "Å, her er døra låst, er det et slikt sted, et slikt sted som det ser ut som, ent slikt sted vi alle innerst inne var redd, og flirte og lo av da vi var små" Instinktet mitt fortalte meg at alt var tapt, det var som ikke noe var ekte lenger.

Så gikk det 100 år.

Men noe har skjedd. Jeg hadde flere jeg kunne ringe,men jeg visste hvem jeg skulle ringe i denne situasjonen. Ruth Marie Stensland Donovand i Bergen. Søstra mi som ikke er søstra mi., men min sjelesøster som tilfeldigvis bor i Bergen, der den egentlige søstra mi også bor.

 Jeg skrev i timesvis, og allerede før jeg ringte Ruth visste jeg at jeg hadde fått det til. Da hadde jeg skrevet fra 05.30 til 10, og hadde et utkast som jeg visste var godt nok. Da skrev jeg på facebook noe jeg aldri hadde turt å gjøre under noen omstendigheter, kanskje var jeg blitt litt smågal i mangel på søvn i en hel uke, "Jeg trenger STØTTE, jeg trenger like's, jeg trenger smilefjes og hjerter"

Jeg kunne jo fått 3 like's og ferdig med det. Rolf mente at det måtte være bra med 3, men "men det er mye hyggeligere å få 178 like's og 72 kommentarer"! For det var det som skjedde, jeg kjente noe så stort, godt og varmt, og var det jeg som grein mens jeg smilte og smilte.

 

 

FREDAG 6 JUNI

Å sykle er blitt en viktig del av mitt nye liv. Det er lett å mestre, det er sosialt, det gjør en sterk, og gir ro til kropp og sjel. En god, trygg og sikker måte å bygge seg opp på. Det har vist seg å også være et godt hjelpemiddel mot div plager knyttet til min nedtrapping av metadon. Sykling kan rett og slett brukes til alt, og fremfor alt er det gøy og så kommer en seg ut i frisk luft. Okey; jeg er nyfrelst!

MESTRING

 

Jeg får det til selv! Jeg får det til helt på egen hånd! Hvem skulle tro at jeg noen gang, noen sinne, på noe som helst tidspunkt kunne ta vare på egen medisnbeholdning? Eskene med 10mg sobril er ikke lenger nødvendig å holde innelåst. Det var min siste høydemeter å nå, og jeg trodde at jeg antageligvis aldri ville klare å komme helt dit. Flaskene med metadon har jeg oppbevart i årevis uten noe problem, de 6 flaskene har vart fra dag til dag til neste henting på apoteket. De gangene jeg har fått med metadon for opptil både tre og fire uker, har det heller aldri vært noe problem. Å ha i seg for mye metadon er bare ubehagelig. Man sovner, man blir sur, trett, irritabel. Jeg klarte å bli frisk bra bulimi og spiseforstyrrelser, jeg klarte å slutte å røyke i 2002, jeg kjøpte meg egen bolig ved hjelp av Startlån og Ann Lisbeth på boligetaten i Malvik kommune, (som er av de få kommunene i Norge som satser på at vanskligstilte eller lavtlønna får kjøpt seg egen bolig fremfor kommunale boløsninger) jeg fikk til budsjettet allerede fra dag 1 i min nye tilværelse som etablert singel og mor med omsorgen for 2 barn. Jeg fikk meg jobb.  Jeg fikk til en hel del. Men jeg slet med angst i hverdagen, den var stadig plagsom og isolerte meg og hadde ikke noe privatliv utenom jobb og det som var naturlig av oppmøter rundt barnas virke. Jeg slet og jeg slet, og dosene med metadon var høye, veldig høye. så høye at jeg STOD å duppet, så høye at jeg sovnet mens jeg spiste middag, så høye var doseringene at jeg spiste opptil 50 egacil-tabletter i døgnet for å ikke svette opp i en enste plaskedam mens jeg gikk rundene mine som badevakt på Pirbadet. Men ikke f... om LAR MIDT i Trondheim lar oss få medisinering med angstdempende medisin. Legene våre kan skrike seg hese av avmakt over å ikke få ta individuelle hensyn til oss LARpasineter.

På et tidspunkt for ca 4 år siden var jeg så nedkjørt av depresjon og fortvilelse, at jeg gikk med selvmordstanker daglig. Jeg hadde ikke mye som hindret meg i det, men det som stod i mellom var så dyrebart at jeg måtte forsøke alt for å berge. BARNA. så enkelt var det. Jeg mistet min far under tragiske omstendigheter, det de kaller "familitragedie", men er selvmord. Jeg visste hvordan det var å sitte igjen etter å ha mistet min far på denne måten. Min far. Min store helt.Jeg var så glad i han, jeg var så stolt av han. så den virkelige kampen for mitt eget liv startet da jeg selv kom så langt ned at jeg ble tvunget til å ta affære. For å få til å komme gjennom glassruta, den som har omsluttet meg og beskyttet meg mot verden her ute, boblen min, var det en ting jeg til slutt forstod jeg måtte gjøre. jeg måtte tåle å gjøre meg sårbar. Jeg måtte klare å komme igjennom den ruta uten sidemisbruk eller alkohol. OG OGSÅ DET GIKK. I dag er jeg lykkelig, lykkelig, lykkelig gift. Vi har det godt, og vi lever et aktivt liv. Da kunne jeg starte nedtrappingen av metadon, jeg visste det, jeg var blitt frisk nok.

MEN å klare å håndtere pillene i hverdagen som jeg har til støtte underveis mens jeg trapper ned? De ørsmå 2 x 10 mg med sobril pr døgn! Var det MULIG. Nei, nei, nei tenkte jeg. hjelp meg rolf, fordel det daglig til meg du. Men så begynte jeg på et tidspunkt å glemme å spøre etter pillen min, det skjedde oftere, og jeg tenkte...hva skjer. Hvordan er det mulig, da er det kanskje mulig å ta hånd om dette selv. Og det har gått bra det også. Det hadde jeg aldri trodd skulle kunne være mulig, ikke virkestoffet diazepan, som visker ut så mye av det som lugger og verker og som gjør så vondt inni meg. ikke virkestoffet som gjør meg varm, litt tyngre på en god måte, som gjør meg litt overmennskelig når jeg tar litt for mye på en gang. Jeg har fått det så bra i livet, at jeg ikke lenger tenker på kjemikalier lenger, eller på at jeg må ha "noe". Det er kanskje like før jeg virkelig kommer hjem til meg selv!

NEDTRAPPING og full tilitt.

Legen min er mennesket som så meg som hvilken som helst av pasientene sine på legekontoret i Hommelvik. Jeg kjente det med en gang jeg kom inn på kontoret hans første gang for ca 15 år siden. Jeg hadde gruet meg lenge for oppmøtet til min nye fastlege. Forholdet mitt til legekontoret til denne bygda jeg hadde flyttet til i trønderlag i 1992, var alt annet enn avslappet. Nå var det gått 6 år siden jeg flyttet hit,og vært uten behandlende lege eller i annen medisinsk behandling. Jeg gikk til samtaler på Ungdom Psykiatrisk Team og snakket sant om alt annet enn pillebruken min. Den løy jeg derimot veldig mye om. Slik gikk de første 6 årene her oppe, og  livet mitt gikk sin skjeve gang med angst som virket delvis isolerende, som fikk meg til å skvette og få mageknip bare det ringte på døra eller jeg måtte gå å handle på butikken. Det aller værste scenarioet var ærendet til postkontoret. Det var et iskaldt møte med menneskeheten hver eneste gang.. Der inne satt de. Kvinnene. Bak skranken. som ble tause i det de så hvem som kom inn. Stillheten, den knugende vonde stillheten som fikk tankene mine til å høres som larm. "kan ikke noen være snille mot meg, kan ikke noen smile til meg, si noe hyggelig, bare være grei, gjøre det lettere for meg". Åtti og nitti-tallet hadde vært det store tiåret for HIV, AIDS og smittehysteri, som fra å peke ut det homoseksuelle miljøet som folk du ikke kom i fysisk kontakt med uten å ha på beskyttelseshansker og annet smittevern, også hadde spredt seg med tilnærmede holdninger  til narkotikamiljøet. Vi var alle dyr som kunne behandles som fritt vilt. Å komme fra store Oslo til et lite sted utenfor Trondheim der alle visste hvem alle var, skulle skru angsten min opp på et nivå jeg aldri tidligere hadde befunnet meg på. Og postkontoret var døra inn der all den forakten mitt blotte nærvær frembrakte,i sitt mest synlige og merkbare form. Mitt illegale pillemisbruk ble en dagelig medisinering i overlevelse fra en dag til en annen. Jeg var blitt mor 2 år etter jeg flyttet hit, og jeg ble værende fordi jeg hadde en samboer som, uansett hvordan samlivet vårt fungerte, ønsket å ha meg der.  Og jeg hadde ingen andre steder i verden å være, og kjente ingen som ønsket meg. Jeg hadde ingen hånd å holde i her heller, men jeg holdt et godt tak i de små barnehendene jeg fikk og hadde omsorgen for. Kjærligheten til dem var siden drivkraften til min overlevelse videre, og grunnen til altjeg har oppnådd siden.

På postkontoret satt Kvinnene. De var tre stykker. Av og til var de der to av gangen. Da var det værst. Med blikk og mimikk, med måten de ikke så på meg på, blikkene som straks vek unna, så en annen vei, på noe over meg, eller rett gjennom meg. Jeg ble simpelten betjent med bruk av færrest mulig ord. Etter først å ha blitt identifisert med et direkte blikk fra den postansatte, var jeg Ingen. Svarte sinte øyne, og dårlig skjult forakt. Det var kanskje meningen at jeg skulle merke at jeg ikke var en ønsket kunde på postkontoret, og de gjorde en grundig jobb. På den måten fikk de demonstrert sin egen ufeilbarlighet og sitt bidrag til samfunnet som individer som ikke belastet staten og skattebetalere for uføretrygd og rusmisbruk. de følte seg sikkert dobbelt så godt etter at jeg gikk. Der går hun, dritten, se på henne!

Hvordan klarte jeg disse årene ? Det kostet mange, mange piller. For ingen lege på Hommelvik Legekontor ønsket å skrive ut angstdempende medisiner til meg. Jeg fikk ganske enkelt ingen ting, og det kjentes ut som jeg døde litt hver eneste gang jeg henvendte meg der. Akkuratt som på postkontoret. Det var mere enn jeg egentlig tålte, og jeg kjente på et ønske om å få slippe dette livet som en del av de 24 timene i døgnet jeg pustet og stadig var i live.

Men nå skulle jeg få møte en lege, et menneske, et medmenneske, som gjorde den første store forskjellen i livet mitt siden jeg var 16 år. I den samme bygda. Dr Knut Krogstad. "Siri Getz Sollie" var det en mann som sa i døråpninga på venterommet. Jeg reiste meg opp, og det neste som skjer er at han tar meg i handa og sier "Knut Krogstad". Jeg kjenner ikke noe av det jeg hadde forberedt meg på,alle de vanskelige følsene et slikt møte normalt ville frembringe og den  motstanden jeg trodde han ville ha merkbart i seg allerede før han hadde møtt meg. Jeg kommer inn på det lille kontoret hans, de ca 12 kvadratene med det aller mest nødvendige. Et avlangt rom, med vindu som slipper inn lys fra parkeringsplassen utenfor. "...og hva kan jeg hjelpe deg med" sier han...og smiler. SMILER.

Slik startet det, for det ble min start. Starten på å utvikle mitt første forhold til en lege der jeg veldig tidlig kjente på at jeg ikke likte å være uærlig. Der jeg ikke ville si noe usant. Han nvar så allright, og jeg ville være allright tilbake.Ikke ville jeg forsøke å få han til å skulle skrive ut medikamenter jeg kunne ruse meg på. Eller lage historier som ikke var sanne for å få mere av det han mente var forsvarlig. Krogstad SÅ meg, fordi han vil se. Han ser pasientene sine som raskt fylte opp pasientkvoten hans i den grad at han allerede bare noen år etter at han kom som nyansatt lege fra en annen kommune, måtte operere med ventelister. Han er en av disse legene som har legeyrket som en sjelelig begavelse, og med et uutalt ønske om å være med å gjøre livet best mulig for menneskene rundt seg. Han er en av disse legene som ser på yrket sitt som en livsgjerning, som om jobben i seg selv er en gave han har fått tildelt. Krogstad er ikke mange år yngre enn meg, men som så mange andre i omsorgsyrker med overordnet ansvar for liv og helse, har han denne store forståelsen av mennesket som vesen. En slags inneboende visdom jeg undret hvor han på tross av sin relativt unge alder, kunne ha fra.

Allerede 3 vanskelige og stressa år etter jeg ble overført fra LAR MIDT, legemiddel assister behandling i Trondheim, og tilbake til legen min, begynte fremgangen igjen. For å gå tilbake til rusomsorgen i LAR i Trondheim i 2002 fikk frem narkomanen i meg igjen, som hadde vært på vei ut av kroppen min gjennom den tette oppfølgingen jeg hadde hatt i mitt samarbeid med dr. Krogstad. Nå var jeg tilbake i trygghet. Jeg trengte ikke flere i ansvarsgruppa mi enn han mente jeg, men var nærmest pålagt å måtte ha det. Jeg stod på 230 mg metadon, og forventningene jeg hadde hatt til LAR, var for å si det pent, ble ikke slik jeg hadde håpet.  Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få noe gratis i LAR. Jeg var fullt ut forberedt på å samarbeide, og innrette meg etter et rimelig og fornuftig regelverk og kontrolltiltakene i kjølevannet av dette. Jeg var så lykkelig å endelig være tatt inn i dette rusprogrammet som alle snakket så positivt om. Det skulle kurere alt. Og jeg hadde serlig et mål med metadonbehandlingen; å få dempet angstnivået dit at jeg kunne leve mere normalt. Jeg trodde jeg skulle bli frisk.

Jeg hadde ventet i 2 år på å få komme inn i LAR, og all informasjonen vi som var klienter fikk om metadon og subutex var positivt. Det var opplysninger om bivirkninger selvsagt, men det ble aldri informert om langtidsvirkninger, om hvordan store doser metadon ville påvirke oss psykisk,eller fysisk i negativ forstand. Det ble aldri sagt noe om at dette var en medisin du aldri kunne slutte med. Det ble aldri sagt noe om at jeg for resten av livet måtte møte opp 1 gang i uka på apoteket; og gå inn i avlukket der; for ikke å bli sett og med det stigmatisert som narkoman av andre kunder når jeg hentet disse flaskene med metadon, denne rød lignenede saft i, med røde skrukorker og trekantvarsler på. Drikke dagdosen i påsyn av en apotekansatt. Og resten av livet måtte kontakte leg eller LAR for å få lov til å ta med meg medisin for mere enn ei uke av gangen ved feks feriereiser. Alle opphold lengre enn to-tre uker må skriftlig søkes LAR, og det er ingen som vet på forhånd om man får grønt eller rødt lys for å få dette. Det var ingen på LAR som informerte om at jeg for resten av livet må gå på overvåka urinprøver minimum 4 ganger i året, og opptil 8. Selv som 60 år gammel dame, 70 år, 80 år og 90 år. Jeg har spurt dem om dette, senest for 2 år siden, i møte med en lege på LAR MIDT i Trondheim. Det var ingen i LAR som informerte om at de aldri ville gi oss tilbake våre fulle pasientrettigheter etter år uten sidemisbruk og fullt ut ha overholdt kotrakten med LAR. Det var ingen som fortalte meg at de brukerundersøkelsene de foretar 1 gang i året pr telefon, der en av de som jobber på LAR og som kjenner deg, senere bruker denne ringerunden blant alle LARklientene sine; som en offentlig  evaluering og med dette gir inntrykk av at dette er etterrettelige klientopplysninger. Alt LAR MIDT har reklamert sine "gode resultater på", skal være basert på hovedsaklig denne brukerundersøkelsen. Der alle jeg har møtt i kraft av jobben min i Wayback og som LARklient selv, har fortalt meg at 40 prosent av det de svarer er misvisende på grunn av frykt for replesalier og straff fra LAR. Det var ingen som fortalte meg på LAR i trondheim at jeg med mitt høye forbruk av metadon, levede i en daglig nærmest akutt fare for overdose ved inntak av selv små mengder illegalt sidemisbruk.Oppfølgingen fra LAR de første 3 årene er konstant for oss alle som begynner i dette programmet, og LAR satt derfor med en overveldende mengde urinprøver som med tydlighet viste at jeg hadde et periodevis diazepanmisbruk. Siden angsten ikke slapp taket underveis som jeg ble trappet opp, og opp, og videre opp i antal milligram metadon. 

I dag gleder jeg meg til å møte dr krogstad på ansvarsgruppemøte. Det er så artig dette, å få det til! ....

 

    

Tirsdag 3 juni

Kjærlighet skulle kunne skrives ut på resept. Det er i vært fall et universalmiddel i seg selv, og gjør det umulige mulig. Jeg skulle ønske jeg kunne gi det til alle som trenger det, men vi må nok alle finne det, og ta godt vare på det, selv.

Fra 38 mg til 37 mg metadon

Nå merker jeg lite til at jeg overhodet bruker metadon, og at jeg er på nedtrapping.Rolf sa i går at jeg har blitt så mye roligere.  Det er som om jeg har kommet inn i en frisone, der medikamenter og alt som påvirker den psykiske helsa mi med kjemiske eller andre stimuli, ikke lenger er noe jeg trenger i livet mitt og derfor ikke er noe jeg tenker på. Det hadde jeg ikke forventet kunne skje, serlig ikke så lenge jeg fremdeles er på nedtrapping. Jeg hadde håpet å få det slik om et halvt år, eller et år. Det er målet mitt. Så får dette være en forsmak, om det er kommet for å bli får fremtiden vise. Men så godt som jeg har i dag, har jeg sannsynligvis aldri hatt det.

Men ett har jeg forstått; videre nedtrapping bør skje i så små dosereduksjoner som 1 og maks 2 ml om gangen. På fredag forsøkte jeg for første gang  å redusere med 1 ml. Jeg var spent på om jeg ville merke en så liten justering, og vel vitende etterhvert om at den fysiske reaksjonen merkes først etter 48 timer, var jeg usikker på om jeg kom til å huske å kjenne etter! Men hallo, joda, på dette lave stadiet merkes selv en så liten reduksjon. Det var likevel såpass greit, at jeg i løpet av denne sommeren kommer til å redusere med å sjonglere mellom 1-2 ml om gangen. Jeg sover godt om natta, jeg får gjort det jeg skal og jeg nyter virkelig å ikke lenger ha dorskheten i meg som de store dosene med metadon påførte meg av bivirkninger.

Jeg har det så godt, at jeg får dårlig samvitighet for å skrive om det. Samtidig har jeg grublinga mi, som kommer straks jeg ikke er opptatt og engasjert. Jeg er spent på hvordan denne biten vil utvikle seg, og om jeg noen gang vil kunne leve mere i harmoni også med det som skjedde meg. At jeg mistet alt som knyttet meg til det de fleste tar for gitt som 15-åring. Å falle ut så tidlig innebærer for mange av oss at vi også mistet den naturlige sosiale utviklingen i de viktige ungdomsårene og frem til et voksent liv. Jeg fallt ut av familen, mistet alt som var meg og mitt, jeg mistet Meg. Slik fortsatte det. Jeg fikk ingen utdannelse, og stod dermed utenfor å kunne etablere det viktige sosiale nettverket man opparbeider seg i disse årene. Dette vil for alltid være den  største tapsbomben i livet mitt.  Å miste alt det dette innebærer en kostnad som jeg må bære resten av livet. Det er sikkert ikke vanskelig å forstå at dette er min store sorg.   

På "Retretten" i Oslo tilbyr de kurs for brukerne sine der de lærer om hvordan fraværet fra det normale samfunnet har påvirket dem. Mange kommer ut av så lange misbruk i rusmiljøer, at når de blir avruset og er rehabeliterte på mange måter befinner seg følelelsesmessig på det stadiet de var på når de droppet ut. Det er en av mange grunner til at vi føler oss så utilpass og ikke har følsen av tilhørlighet når vi forsøker å intigrere oss i samfunnet igjen. Ved å lære om hvorfor vi er som vi er ved en oppstart i samfunnet igjen, øker vi selvsagt sjansene for å lykkes med å bryte med de uvanene vi har lagt oss til. Vi lærer oss til å forstå hvorfor vi engang valgte rus. Vi lærer å forstå hvorfor denne mekanismen inntreffer gang på gang, og i hvilke situasjoner det skjer i livene våre. Hvorfor vi velger å ruse oss som egenmedisinering mot alt som er vondt og vanskelig.  De tankene og all den kompetansen innen psykiatri og rus som  "Retretten" er bygd opp på, traff meg så jeg fikk gåsehud da jeg satt med den nylig utgitte boka og leste. Dette vil jeg vite mere om, og et slikt kurs ønsker jeg meg.

På fredag er det tid for ansvarsgruppa igjen. Det er oppsummering, og kjøreplanen frem til høsten skal diskuteres. Det er serlig en ting jeg gleder meg til å fortelle.

 

På sykkelferie på Alcudia på Mallorca sammen med en gjeng syklister fra Trondheim i mai.

ONSDAG 27 mai,38 mg metadon, og en historie om rusbehandling i LAR MIDT i Trondheim.

17-mai feiring på sykkel.

38 mg metadon

Det er i dag halvannen uke siden jeg trappet ned fra 40 mg til 38 mg metadon. etter 2 dager kom reaksjonen, og jeg var dårlig i de påfølgende dagene. Men etter ei uke var jeg igjen ovenpå, og defor kunne jeg dra på konfirmasjon i Oslo sist helg, frisk, glad og oppegående.

Jeg er i hele tatt forbløffet over hvor godt jeg har det inni meg om dagen. Ha det så godt mens nedtrappingen pågår, og ha det så bra på 38 små mg metadon, en lav-dose så lien at den for 12 år siden ved oppstart het opptrappingsdose.Jeg har det så bra, så godt i hodet, i hjertet, i sjelen. Det er som om brisen fra drømmen om å engang få komme tilbake fra alt jeg mistet,igjen få være en naturlig del av det gode liv, det vanlige livet,  virkelig har inntatt markene mine igjen. Der jeg nå er,kjenner jeg brisen som en lett kjærlig berøring, den er overalt nå, der jeg beveger meg, der jeg puster, spiser, sover, lever.

Kanskje er det det at jeg nå har levd så trygt så lenge.

Det konstant fungerende forsvarsapparatet mitt, som om hver dag var en slags krigssone der flyalarmen kunne gå når som helst, er der sikkert enda. Men nå alt det kanskje tilbake i den delen i meg, og generelt i oss mennesker, der den skal være plassert.

 Dette nye, som gir en så god sterk følelse, som durer og går inni meg, må være frigjøring. Det er litt slik jeg kjenner på gleden og den roen som hviler i meg nu. Det er så nytt, og likevel føles det bare trygt. Det er ingen gamling i livet mitt, jeg kjøper ikke lottokupponger engang. Jeg har vunnet med loddet mitt jeg.

 Det er ikke noe i min nye tilværelse som får meg til å føle at jeg er for sårbar lenger. Ting skjer, men boet mitt tåler det i dag.

I går syklet jeg ut på en 4,2 mils tur på terrengsykkelen min, i disse unikt flotte varme dagene vi har, med blå himmel, grønne åkre, grønnt gress, hvitveis, løvetann, måkeskrik. Alt i en fargerik kontrast til Trondheimsfjordens dyp blå farge, som ligger der å blinker og skinner i kapp med sola. Et ekorn som piler over den tørre asfalten, lenger og videre inn i stillheten i inn-landet, passerer Jonsvannet på grusveiene, sauene går å spiser gress med sine små lyse gul-hvite lam som spretter og breker rudt seg, og skal ha patte.

  Lukten av syriner, lukten av tidlig sommer, en foss som går i hvitt skum og faller brusende med tonnevis av vann fra nedbør og smeltet snø fra fjellene, ned i en dyp dal omkranset av tett skog, der den forsvinner ut av synsvinkelen min etterhvert som jeg sykler i høyt tempo videre. Så lykkelig jeg er, så sterk jeg kjenner meg,sterk i beina, sterk i hode, sterke meninger. Sykklingen har vært en så viktig del av min rehabelitering, å ta meg helt ut og få den roen i kroppen bare fysisk trening kan gi, og ikke minst; sykklinga ble en viktig del av det å stå imot dårlige valg, å holde ut, reflektere og ta selvkritikk. Sykklinga gjør en sterk, gir god mestringsfølelse. Man kommer seg ut hele sommerhalvåret, ut i lyset, ut i all slags vær, det er sosialt, det er et sted der vi alle er like, der du blir målt utifra om den du er der og da. Så sterkt jeg kjenner på gleden over å endelig , endelig endelig være her. 

At det å komme ned på lavere og lavere doseringer, også skulle gi meg den beste funksjonelle følelsen både fysisk og psykisk, er stadig overraskende for meg. På dette stadiet hadde jeg forventet å være mere plaget av abstinens, og at jeg ville være sykemeldt i lang tid. Det er jeg ikke, og det ble jeg heller aldri underveis i denne nedtrappingen, a-rbeidstiden min er jeg i stor grad herre over selv, og jeg har kunnet tilpasse dårlige dager/gode dag er i forhold til når jeg har jobbet. Likevel er det spennende å finne ut av hvilken kapasitet jeg vil stå med etter denne nedtrappingen på metadon er et avsluttet kapittel, og er blitt  helt, helt  frisk igjen. Jeg  håper da jeg vil finne et langt bedre funksjonsnivå enn jeg noen gang har hatt tidligere i mitt voksne liv. 

At LAR MIDT har valgt å ikke åpne et tilbud for slike som meg, som ønsker å avslutte behandlingen frivillig etter årlang og "velykket" behandling, er et aktuellt spørsmål. De har valgt å forbli passive i forhold til å innhente tilgjengelig informasjon fra bla kollegaer i Oslo, der det finnes tilgang på denne etterspurte informajonen som min fastlege og jeg har etterspurt. Jeg føler jeg tilhører en utbrytergruppe, som LAR MIDT egentlig ikke ønsker. Denne nedtrappingen startet jeg ,egentlig helt i det blå. Ikke vet LAR MIDT noe om hvordan en nedtrapping av denne type og karakter burde legges opp, eller hvordan den nedtrappingen de selv tilråder, egentlig vil utarte seg og fungere på sikt. For de "hadde aldri fulgt en frivillig nedtrapping", og de tilrådet det ikke i utgangspunktet. Men betyr det at de ikke burde føle et visst ansvar og interesse for å følge meg som den Lar-klient-statusen jeg likefullt har helt frem til jeg kommer ned på 0 og kan bryte mitt samarbeide med LAR? Skal neste LAR-klient med samme målsetting som meg, møte den samme holdningen og den samme dårlige nedtrappingsmodellen de forla meg og min fastlege?

Ikke har de et opplegg som samsvarer med den informasjonen som finnes, som er basert på tidligere LAR-klienters erfaringer med frivillig nedtrapping. Disse er i dag medikamentfrie og i full jobb. De 4 personene jeg etterhvert kom i kontakt med, som alle har gjennomgått en frivillig nedtrapping, lykkedes alle med dette.

 Så de verdifulle opplysninger og råd til neste klient som ønsker å slutte med legemiddel assistert rehabelitering i LAR, vil de kanskje møte på samme måte som de møtte meg. Det er tragisk, det minsker muligheten til å kunne lykkes, og  førte meg og mitt første forsøk på å slutte inn i en labyrint, som jeg ikke fannt ut av. Jeg hadde  store fysiske plager i de tre månedene jeg var helt uten metadon. På tross av opptrapping på suboxone, det var et HELVETE. Det ble et stort nederlag, og det er lett å se i dag at dem medisinke utfordringen knapt var mulig å få til i utgangspunktet. Legen min var fortvilt, jeg, som hadde den daglige omsorgen for mine to barn mitt oppi alt, var på sammenbruddets rand. Den gang måtte jeg avbryte. Nedtrappingsplanen fra LAR MIDT, med en nedtrapping på siste trinn med en slutt på 60 mg metadon, så ned til 30 dag 2, og dag tre skulle jeg få 0 mg. Alt dette på vanvittige, og ikke engang forsvarlige, 3 dager! Deretter skulle de ha meg på suboxone. jeg gikk i en slags eletrisk sjokk med maur i beina, leddsmerter i hele kroppen, ble nesten sinnsforvirret av mangel på søvn, ble nærmest sucidal i den depresjonen som fulgte. Med den daglige omsorgen for å få to barn på skole, og alt som følger med en hverdag med to barn. De så en mor de skulle sluppet å se i disse ukene. Det er ikke hyggelig å høre dem fortelle fra denne tiden. Og ikke en telefon fra LAR om hvordan det gikk. Ikke en eneste fordømt telefon fra LAR MIDT; som hadde fortalt oss at den første tiden etter stopp av metadon er "kritisk, med stor fare for det ene og det andre..." Mange overdosedødsfall skjer akkuratt i denne perioden. og ikke en -EN- telefon fra LAR MIDT.

Da vi 2 år etter dette forsøket, ønsket et nytt, fikk vi samme resept på nedtrapping! De hadde ikke lært noe, ei innhemntet de informasjon jeg skisserte for dem hvor de kunne finne. Da skjønte jeg at her fikk jeg leke sporhund selv. Uten de mulighetene våre sosiale medier i dag gir oss, kunne jeg aldri fått de svarene jeg igjen og igjen hadde rettet til LAR MIDT i Trondheim. Informasjonen jeg etterlyste, fant jeg i deres egen forhage, LAR i Oslo. Dvs de fant meg, jeg ble oppringt av en lege som tidligere hadde jobbet i Lar i Oslo, som hadde fulgt og bistått pasienter under frivillig nedtrapping.

Jeg har alltid sagt det at det var på grunn av metadon, og på tross av Lar Midt i Trondheim at jeg i dag er der jeg er. Det har aldri vært mere sant enn i dag. Like sant er det at LAR ville fått så mye mere respekt bare ved å feks tatt instinativ til å fått satt sammen et eget lokalt rådgivingsorgan i kraft av nåværende og tidligere LAR-klienter. Der LAR-klientene stiller til valg selv blant sine egne, og ikke blir plukket ut av LAR MIDT. Et samarbeid med brukerne selv, vil kunne gi det løftet som først og fremst trengs. Den dagen LAR MIDT kan møte oss med gjensidig respekt, og lytte til oss, som er brukere av deres tjenester, da har vi fått et utgangspunkt hvor vi iværtfall er gitt en viss mulighet til å kunne være med på å  påvirke de vedtak som i dag blir fattet over hodene på oss. vi vil med et slik mulighet også kunnet få stilt aktuelle spørsmål, både medisinske, andre dagsaktuelle, fått vite mere om feks forskningsresulteter, fått stilt spørsmål om disse brukerundersøkelsene som vi ikke får svare på anonymt, og hvordan disse opplysningene eventuelt blir brukt som "evaluering", og kanskje fått være med på å utforme spørmål vi mener er viktige og relevante til denne årlige "levekårsundersøkelsen". Er det LAR eller Helsediriktoratet som utformer spørsmålene? Ett er iværtfall sikkert; mange av spørsmålene kan vi ikke svare ærlig på utifra sakens natur. Dette omhandler noen av de viktigst spørsmålene, og som gir LAR MIDT de beste resultatene i Norge. Det er et paradoks, og svært uheldig for oss selv som brukere av en tjeneste som da mener å ha Norges beste LAR. Hvorfor er det tilatt at de forskjellige regionene har ulike regler innenfor samme sektor? De forskjellene sier de selv er små, men for oss brukere er det for mange så store at de ser seg nødt til å flytte for å få tilgang til et LAR hvor vi iværtfall har bedre muligheter til å lykkes.

Jeg har enda ikke møtt en Lar-klient som ikke bærer på den samme drømmen som jeg selv hadde i så mange år. I dag lever jeg den drømmen.  

I neste uke er jeg tilbake i byen, på jobb i Nedre Bakklandet i våre lokaler og inne på mitt kontor. vi skal i gang med å se på journaler som flere LARklienter ønsker å gå videre med. og klage inn til fylkeslegen. Det blir mye å gjøre i tiden fremover. 

På sykkel sammen med Rolf, og på hjul med flere andre landeveisyklister i fint vær ei hel uke på Mallorca.

MANDAG 19 mai, fra 40 mg metadon til 38 mg. BETLEM, MALLORCA.

ei uke på sykkel på Mallorca, ei uke i et eneste langt smil og tar man fra to reisedager ble det 58 mil på sykkel.

I flere dager etter at jeg kom hjem fra Mallorca, gikk jeg å vurderte frem og tilbake over min nye gode psykiske og fysiske helse. Jeg har kommet ned på 40 mg metadon, og etter å ha stått der en stund, og nytt det å være frisk over litt tid, var det dags for å trappe yttligere ned. Det gjorde jeg på fredag for 3 dager siden, og som jeg nå vet, helt sikkert ville medføre at jeg ble dårlig igjen. Og dårlig nok ble jeg tidlig i natt. Jeg stod opp klokka 03, etter å ha ligget å vridd meg og kjent på dette maskineriet som stater et sted langt inni meg. Som dreier rundt og rundt, som oppstarten  på et kjølesystem, som en generator, det dreier rundt og rundt. Varme og svette i voltvendinger. Minner fra gamle dager. Frem og tilbake i et 12,5 meters basseng på Oppeidet som barn. Frem og tilbake i et 25 meters basseng i Bærumsvømmerne som tenåring.  Minner fra en annen tid, fra dager jeg skulle ønske aldri var blitt mine. Fra ei tid, som når jeg tenker på det, alltid skulle gjøre meg mere bedrøvet enn glad, men også mere vidsynt, med forståelsen av andre måter å leve på. Måter som man ikke velger, men som blir.

Her har jeg gått på metadon i 12 år, og aldri fungert så godt som nå. Jeg har aldri tenkt klarere, sett tydligere og hørt bedre. Slik føles det. Som om jeg har fått alt nytt igjen. En restart. Her er det nye livet, hver eneste dag fremover og resten av mitt liv.  

 Jeg er ikke i tvil om at de store dosene som ble skrevet ut over mange år av LAR MIDT, kostet mange av oss brukere år av livene våre med langt dårligere odds enn det metadonforskriving i mindre doseringer viste seg å kunne gi oss. Jeg er svært skuffet over dette. Helsemyndighetene hadde all kunnskapen, men ville spare seg for bryet eller omkostningene en side-medisinering av oss ville innebære. Det er nesten for utrolig, og fremfor alt, utilgivelig. De satte i gang et stort medisinsk prosjekt, uten å vite hva høye doser metadon ville medføre for brukerne på sikt. I USA hadde de drevet med metadonbehandling i russammenheng i 40 år, og vi hadde nok av dokumentasjon, forskning og statestikk å gå utifra ved oppstart i Norge for ca 20 år siden. Likevel valgte de altså anderledes, og se hvor det har ført oss.

I alle de år som er gått siden oppstart ved LAR-senterne i norge, ser vi hvor dårlig dette har fungert for alt for mange av oss. At jeg klarte meg, og også klarte å etterhvert bryte med LAR-regimet i LAR-midt i Trondheim, er underliggende ensbetydende med å  lykkes i denne sammenheng. Det er et forhold jeg håper kan endre seg på sikt, og den dagen LAR er villig til å lytte og ta innover seg brukernes behov for alvor, er det også mulig. Men inntil den dagen vil det nok fremstå som to fronter. Meg Mot dem. Dem mot Meg. Hvor trist er ikke det, når det å lykkes for hver og en av oss burde få LAR's fulle oppmerksomnhet? Hvorfor er de ikke mere nygjerrige på hva det er som har gjort at enkelte av oss har "fått det til"? Hvorfor forstår de ikke at protest og demonstrasjon i seg selv er sundt og helt nødvendig for å utvikle gode nok systemer? de kan ikke bare innføre et system de bestemmer deg for, og så ikke ta innover seg de resultatene de får og avvise resultatene "som vår egen skyld" hvis det ikke står i forhold til det de hadde sett for seg. så lettvindt LAR MIDT i Trondheim har sluppet unna fylkslegen og alt ansvar for tragedie etter tragedie.

 I dag blir en stor andel LAR-klienter her oppe som LAR MIDT i Trondheim har ansvaret for, etterhvert skrevet over i det de kaller LAS. Dette er et tilbud som har kommet til etterhvert som LAR-klientene sprakk og sprakk på kun å klare seg medisinert på metadon. Når man i tilegg da fikk utskrevet for store doser av dette,med alle de bivirkningene dette medførte, og all den tid man ikke fikk noe forskrevet medisin også for for angstlidelser, gikk vi narkomane og rusavhengige mange og vansklige år i møte. Umulige for de fleste av oss å få til.Det er det verste ved det hele, at det ikke var mulig å skulle få det til i utgangspunktet. 

Selv opplevde jeg at metadon tok russuget, men så kom angsten og den bare fortsatte å komme. Jeg klarte en dag, og to dager, tre dager og fire dager. Jeg fikk tilbake angsten som engang i tiden kostet meg alt. kostet meg å ikke tørre å åpne døra når det ringte på. ikke turte å gå på butikken. hjertet som slår, hjertet som hamrer i brystet. Hjertet som slår så fort og så høyt at jeg ikke helt klarer å høre hva de sier til meg, sekundene som blir til minutter i en langsom vond film. Angst. De fem små bokstavene. Hvem kunne tro at et så lite ord kan koste så mange mennesker så mye vondt, i så mange år. Hvordan får man noen til å kunne forstå hva det er, hvis de aldri har hatt noe av det selv? Ikke har det farge, ikke har det lukt, ikke har det lyd. Det bare er. Hvordan kan man få noen til å forstå. Dette er psykiatriens evige dilemma; hvordan skal vi klare å bli sett, når det vi har ikke syntes? Det er fatalt at metadon ikke virker mere angstdempende enn det gjør, og fraværet av dette er grunnen til at så mange mislykkes. Jeg hører det igjen og igjen, i nesten alle de historiene jeg blir fortalt i mine møter med LAR og LAS-klienter gjennom jobben min i Wayback.

 Mange LAS-klientene får en trasig tilværelse, hvor de må hente medisin ved personlig oppmøte til en spesiell tid hver eneste dag. TENK OVER DET; hver eneste dag! Få, om noen, av disse er i stand til, eller har tid til, annet enn å hente sine daglige medisiner. De er oppgitte som side-misbrukere av LAR, og flere av disse bruker timer hver eneste dag på å nå frem til senterne der de henter medisinen sin. Enkelte steder må LAS-pasientene ta buss og ferge og bruker opptil 4 timer hver eneste dag å dette. Hvor er logikken, hvor er poenget, hvor er det som skulle gjøre tilværlesen mere balansert og bærekraftig? Hvor blir det av menneskeverdet og forebygging mot å leve helt uten følelse av mening og verdi? Dette er klienter, som meg, som en gang i tiden var like motivert og hadde de samme forhåpningene, om ei framtid. vi håpet alle at metadon skulle sette oss fri. Det ble vi også fortalt. Av de samme ekspertene som i dag vil stramme inn hente-ordinger i bekjempelsen av overdosedødsfallene og all metadonen som er kommet på avveie og ut på narkotikamarkedet. Av de samme ekspertene som sa til oss hvor sundt og bra metadon var, og alt denne nye medisinen ville gjøre med hver og en av oss. Metadonen skulle frelse vår verden, den skulle gi oss tilbake livet. alt skulle bli bra igjen. de fleste av oss gav alt vi hadde for å få det til. De fleste av oss har også angst, og det var her det for så alt for mange av oss gikk galt. Når metadonutskrivingen begynte, startet gamblingen med at det skulle holde å skrive ut metadon i store doser til oss, og intet annet. Det gikk galt fra start. Se nå hvor dette har ført oss. Hvem visste hva LAS var ved oppstart på LAR MIDT i 1999? Hvem trodde det skulle bli nødvendig, og hvorfor ble det nødvendig å starte opp et LAS-tilbud? Det får metadonsentret i Trondheim til å fremstå i et grelt, grelt lys. 

Det er urolig trist å møte mange av disse LAS- brukerne. Trist fordi jeg ser meg selv. Hvordan jeg kunne fått det. Trist fordi langt flere kunne fått det bra, og ikke har fått det.  Trist fordi det kunne gått bedre med et LAR-apparat som hadde hatt større respekt for også mangfoldet blandt oss metadonbrukere. Hvordan kan man tro at det skal være riktig å forskrive kun en medisin til en hel gruppe ulike mennesker? Som om vi ikke er like mennskelige som resten av befolkningen, der folk også sliter med et sammensatt bilde av sykdom og andre lidelser. Det at LAR MIDT ikke er villig til å la legene skrive ut medisin mot angst i tilegg til metadon, har kostet mange å lykkes i metadonprosjektet som ble startet opp i norge for ca 20 år siden, og her i trondheim i 1999. 

Hvor tragisk er det ikke å lese at Helge Waal mener at løsningen på overdose-dødsfallene der metadon etterhvert spiller en større rolle i hvert tilfelle, mener at løsningen ligger i å stramme inn på den daglige utdelingen av metadon?  Slike utspill gjør også meg motløs, jeg kjenner bare på hvor overveldende det blir når folk som han, som skal være eksperter på feltet, velger så lettvindte løsninger. Som så klart vil gjøre vår daglige tilværelse bare enda vanskligere enn den er i dag.

Siri Getz Sollie, Mallorca,7 mai 2014.

Jeg kunne vært hvem som helst, og jeg er hvem som helst. Jeg sykler som om jeg ikke har gjort noe annet, og vi sykler alle som om det ikke skulle finnes viktigere ting å gjøre. Akkuratt som under Oslo-Paris står selve syklinga i fokus hver eneste dag. Det er det man reiser ned hit for å gjøre, og det er det man gjør. Jeg ser ingen som blir distrahert fra å stå klare og kledt ved sykkelen hver eneste morgen. Blide, åpne fjes, inkluderende smil, utålmodige etter å komme i gang med nye mil. Nye turer ut på landevissykkel,smale dekk, sykler som veier knappe 9-10 kilo, girsystemer som får oss rakt opp og enda raskere ned der vi ligger over styret og på hjul etter hverandre i kjeder. For mange  kjente turer, og for oss andre et helt nytt landskap.

Jeg hadde vært på Mallorca en hel dag før jeg orienterte meg yttligere om hvor på kartet vi var . Mange av disse jeg reiste nedover sammen med nå, kjenner Mallorca som sin egen bukselomme, de har vært her utallige ganger og syklet enda flere utallige mil. Flere sykler 60-80 mil per uke her nede, og kjenner Mallorca på tvers, både nord og sør, øst og vest-siden. Da vi er ute å sykler dag to, tar jeg mot til meg å spør om noen har vært i Betlem. Joda, det var det. Det var til og med en ganske liten tur, bare 3 mil hver vei. Om jeg hadde vært der før.

Monique Franck, 1990, fra Oslo til Mallorca.

 Det stod "Lee Waterman"  i hans nye, engelske pass,og passfotoet i svart/hvitt bekreftet at det vitterlig også skulle være vedkommende jeg satt side ved side av på vei fra Madrid til denne øya ute i Middelhavet. signaturen Lee Waterman var lett å kopiere, en slik signatur man bare behøver noen ti-minutter på å etterligne før det sitter i hånda. Lee Waterman ja. Jeg kjente han  som Sverre. Hans engelske og norske venner hadde vært behjelpelige med omsider å fremskaffe et pass, som skulle få han ut av Oslo etter uker på flukt fra norske myndigheter. Dette var den fatale sommeren Jonas Wold hadde stukket av fra fangevokterene sine og satte det norske narkotikapolitet i forlegenhet. Vi kjente de samme mennskene, det var de samme Sverre hadde ligget å ventet på skulle hjelpe han med å rømme fra det samme landet og fra års soning på Ullersmo. Sverre klarte ikke mere. Han satte skudd brune og mørke som dødens tjern. Pupillene var små og svarte,på størrelse med hodene på fyrstikker, og det var mine etterhvert blitt også. Det var lenge siden pupillene mine hadde forandret seg ved variasjoner i lys og mørke. Det skjer ved påvirkning av opiater, da trekker pupillene seg sammen, de blir små, de blir urørlige, de påvirkes ikke av lysvariasjoner lengre. De er små hele tiden. Like upåvirkelige som jeg var blitt, tenkte jeg. Det gikk lengre og lengre mellom hver gang  pupillene mine var store og tallerkenrunde. Med sverre var jeg på god vei til å bli sprøytenarkoman, jeg var blitt 24 år, og brydde meg ikke lenger om hvem jeg var, hvor jeg kom fra, og hva som ville skje. Jeg hadde for lengst sluttet å se meg tilbake. Jeg gikk ut i fra at dette var "it", og jeg var på en måte tilfreds med det. De siste årene hadde jeg levd på en måte som forbød en fremtid likevel, nå gjalt det å bedøve meg mest mulig. Kjenne på minst mulig.

Det var nå 25 år siden. Nå kjente jeg igjen følelsen av å sitte i  et stort fartøy som nærmer seg bakken,det rister i skroget som om flyet ikke helt klarer å bestemme seg for hva det vil, og jeg gjorde meg klar til å møte Mallorca igjen. Jeg hadde ikke vært her på alle disse årene siden jeg bodde i Betlem med sverre og hans engelske venner. Nå sitter Rolf ved siden av meg, og vi har våre egne pass, og jeg har min egen vilje. Jeg ser bort han som i dag er min mann, som jeg har alt dette som i dag er mitt liv sammen med, og tenker på hvor usannsynlig livet mitt har vært. Og så kjenner jeg den gode følelsen komme, som det alltid gjør når jeg ser på rolf, og jeg kjenner hvor trygt, hvor godt, og hvor høyt jeg elsker livet i dag.  

Jeg hadde vært litt spent på hvordan det kom til å fungere i praksis, for det var vanskelig å se for seg så mange syklister skulle sykle sammen i ei uke. I ti år har syklister fra trondheim møttes til 2 ukers sykling på Mallorca. Alle reiser ned til samme stedet i Alcudia. Der skulle vi bo i leiligheter, som lå side om side i et større feriesenter. Det hadde begynt for 10 år siden, de var ikke flere enn man kunne telle på ei hånd. I dag var vi 50-60 pr uke på dette stedet.

 

 

  

Ut på tur sist helg. Nå drar vi til Mallorca for å sykle i ei uke sammen med 50-60 sykkelentusiaster fra Trondheimsområdet. DET har litt av ånden fra Oslo-Paris på sykkel i 2011 over seg. Som vi gleder oss, 3 dager igjen til avreise.

LØRDAG 3 mai, GRYTA og livet.

Guttene mine! De viktigste av alt.

Siri Getz Sollie,hjemme,lørdag 3 mai. 

Så var det på'n igjen. I går våknet jeg igjen på natta, klokka 02.45, lå lenge å kjente på hvordan det svei. Det svir langs med hele den delen av kroppen berører madrassen, alt som er av hud kjennes som om jeg ligger på et smijern. Slik svir det, og det er det jeg våkner av.

Jeg hadde vært på spinning på kvelden, de 55 minuttene der jeg har frikvarteret mitt. etter 20 minutter kjenner jeg den komme. Følelsen av kontroll. Mestring. Spinnsykkelen og jeg. Som å sitte på en hest og svinge pisken, opp og ned i bakker og berg, gjennom dal etter dal, og bestige topper høydemeter for høydemeter.  Jeg hadde håpet at spinningen skulle gitt lengre ro til kroppen, men den er ikke der enda, den lever fremdeles sitt eget liv, jeg er enda ikke fullt stabelisert på 40 mg metadon, og kroppens indre styres av kjemikalier fra et laberatorie. Hva ER egentlig metadon, hva ER de forskjellige stoffene som er blandet sammen for å bedøve vekk smerte? Og hva er denne smerten så mange av oss opplever? Hva er det med oss, siden livet gjør så vondt at vi trenger kjemisk lindring? Klokka 06 står også Rolf opp, jeg har ordnet til frokost, noe jeg normalt alltid gjør men som i den siste tiden ikke alltid blir gjort slik det alltid er blitt gjort likevel. For jeg sitter halvsjuk å skriver, og tiden løper fra meg. Men i går var jeg ferdig skrevet i 05-tiden, og hentet inn avisene. Jeg kikket i vedlegget i Aftenposten, og der er det et 6-siders portrett av Ulf Jansen, mannen og legenden som startet Tyrili-kollektivene. Etter å ha tent de to stearinlysene, satt frem tallerkner, bestikk, glass, skåret de tre skivene med brød, 2 til Rolf og 1 til meg, satt frem syltetøy og smør, laget kaffe på presskanna, kan jeg endelig sette meg og begynne å lese. Endelig kan jeg få leser igjen. I mange uker var jeg så dårlig at det ikke gikk. Men det stadiet er over. Jeg står på 40 mg metadon, og får i tilegge mine 2 x 10 mg sobril daglig. Det siste er viktigere enn noe. Jeg har det bedre enn noen gang, bedre enn siden noen gang. Jeg er halvdårlig av metadon men så frisk i hodet, så glad i hjertet, jeg kjenner en jubel og glede inni meg til tider, så jeg har lyst til å åpne alle vinduene i huset og rope ut så glad jeg er.

ULF Jansen ja."hør her da Rolf, han sier det han også...det er paradoksalt at de medisinske LAR-programmene drives med strenge restreksjoner og sanksjoner. Hvis du er så ute å kjøre at du ikke klarer å møte opp til faste tider for å hente medisinen, stenges du ute. Det er vel ingen andre steder i helsevesnet der du nektes behandling fordi du er for dårlig"?

GRYTA , fredag 2 mai.

Jeg går av på bussen like ved Olavskavartalet. Så er det bare å passere gata, over på andre siden. Der ligger det en inngang, som det tok meg tid å finne. De første gangen bomma jeg på denne inngangen hver eneste gang, og jeg måtte be B møte meg utenfor. Nå finner jeg frem selv, og begynner å bli litt mindre utilpass, som om jeg tar meg inn på et sted der jeg egentlig ikke hører hjemme. Nå kjenner jeg at jeg er der jeg skal være. I det jeg åpner den hvit-malte døra i 2,dre etagje ser det tomt ut. "Jøss, er det bare ansatte her i dag", neida, sier de, "neida, de er på røyerommet". Og der inne er det fullt. Det er ei glassdør som skiller meg, og de to ansatte som sitter i den samme sofaen, så jeg setter meg i den som står tvers over, og E vinker til meg gjennom glassdøra.

E," Mann, født i 1972".

Jeg hadde snakkket med han i går, og vi går igjennom saken hans igjen. Det viser seg at det er en opplysning som er gått meg forbi. Det er ikke LAR som tar fra han medisinen denne gangen. Problemet er at legen hans er fratatt lisensen, og at dette er grunnen til at flere LAS-brukere plutselig blir stående uten de høye doseringer med forskrivinger på både A og B-preparater som de har fått i lang tid.  E er veldig stressa," tenk så sjuk jeg blir, hvordan skal jeg klare det som kommer, jeg er tom i neste uke, jeg må ha hjelp, Siri, jeg tror ikke jeg klarer mere"

LAR har vissnok sendt ut et brev til legene på et eller annet tidspunkt, der de informerer at LAS-pasienter kan forskrives medikamenter på tross av at de e tilknyttet LAR. Alle i LAS får suboxone, den må de hente hver eneste dag, 7 dager i uka. De må møte opp til rett tid om morgenen, ellers mister de retten på dagens dose. Ingen trenger gå på urinprøver. Dette kaller de LAS.Det er de som ikke klarer seg uten bruk av andre medikamenter enn de to som forskrives i LAR Midt-systemet; suboxone ller metadon. Det betyr at det er opp til LAS-pasientene selv å finne seg leger som er villige til å skrive ut medikamenter til dem. Noen får derfor utskrevet en medisin, andre igjen får utskrevet en annen medisin, og andre igjen får ingen ting. Det er med andre ord på mange måter som før LAR, som på 80-tallet. Bare det at legene i dag er under fylkeslegens konstante overvåking og press for å få ned reseptutskrivingen serlig i denne pasientgruppa. Det er vanskligere enn noen sinne å få utskrevet medikamenter for oss, og nesten umulig. Det råder full forvirring, andre igjen sier at LAR ikke har sendt ut noen informasjon til det legekontoret de tilhører.

Når jeg spør de forskellige LAR-brukeren, de som står i systemet eller også de som har vært en del av programmet og blitt utskrevet eller har skrevet ut seg selv, om "hvor mange de vet som har klart seg bra i LAR", får jeg det samme svaret hver eneste gang. Den eneste variasjonen i navnene de oppgir, er på 1-3 personer. Men legger du alle sammen; er det 6 navn som går igjen. SEKS NAVN som nevnes. Da bruker de tid, sitter og tenker. Hun og han, han og han, og hun...Mitt navn er ett av dem, og det sjette navnet diskuteres. Mange mener hun ikke kan regnes med fordi hun har hatt så mange sprekker det siste året. Så spør jeg, men LAR oppgir at 57-60 prosent klarer seg så fint i LAR, hvem er disse da? Så får jeg det samme svaret,igjen og igjen, nei det veit de ikke. Men hvis det er tall de bruker utifra den årlige BRUKERUNDERSØKELSEN, den som foregår per telefon, da en terapaut som kjenner deg ringer fra LAR og stiller spørsmål som du ikke kan svare ærlig på fordi du da vil få straff, kan jo dette forklares på denne måten. Ingen svarer ærlig på de fatale spørsmålene om sidemisbruk. Alle veit jo hva LAR gjør med de som innrømmer noe. så folk sier at de er fornøyde og ikke har sidemisbruk. Men kan vi ikke få undersøkelsen i posten og anonymt har vi spurt dem om. Nei, det kan vi ikke. Selv har jeg bedt om det samme, og fått akkuratt det samme svaret.

KVINNE, 38 år.

Kanskje er hun noe av vakreste jeg har sett.

 Men så er det der, i øynene hennes. Det som ødelegger alt.

Det er den Andre historien. Den jeg og flere andre i rusmiljøet kommer fra, den som ingen så komme  på 80-tallet. De av oss som kommmer fra "resussfamiliene", de av oss som hadde bedre stilte foreldre, som tilhørte den øvre middelklassen. Hun var idrettsjente, drev med håndball i 16 år. Hun gikk nesten ferdig vidregående skole. "..men jeg hadde angst, jeg vet ikke hvor den kom fra, den hadde vært der så lenge, som en del av meg. Jeg tror jeg fikk den av mamma, jeg veit ikke, men mamma var sånn, og jeg ble sånn" Så ble jeg narkoman. Det gikk så fort alt sammen.

Jeg begynte i LAR i 2005. De første 18 månedene gikk så bra, kun rene prøver, så jeg ble overført tilbake til legen min. Jeg gikk på 140 mg metadon.

Så kom"Martindale metadon", den safta som nå er trukket tilbake fra markedet på grunn av flere dødsfall. Den var uten sukker, og jeg tenkte at det måtte være et bedre alternativ for tennene mine.

Så forandret alt seg. Jeg ble tungpustet, det dunket i hodet, jeg hadde hjerteklapp, jeg var sliten hele tiden. Legen min sa bare at "du er for ung til at det kan være noe alvorlig, du skal ikke bekymre deg". Men jeg var bekymret hver dag, jeg kjente jo at noe var galt, jeg var dårlig, konstant sliten, og jeg ble dårligere og dårligere, jeg veide til slutt under 45 kilo.

Så skjer det. Det var en kveld og jeg følte meg  dårligere enn vanlig. Jeg var så sliten, så tung. Jeg gikk derfor å la meg i 20-tiden, mens samboeren min satt å så på tv. På et eller annet tidspunkt reagerer han. Han hadde da kommet og lagt seg, og merker at jeg ikke rører på meg i hele tatt. Jeg er sannsynligvis bevisstløs, og han ringer umiddelbart ambulanse.

Det ble 14 dager på hjerteavdelingen. Der lå jeg og de sa jeg var heldig som hadde overlevd. 

Så tar de fra meg metadonen. Jeg hadde da gått på 140 mg metadon hver dag i flere år. Så er det ned til 0 på 2 dager, men jeg ble så sjuk at de gav meg den nye medisinen de sa jeg måtte over på,  suboxone,  allerede etter 30 timer.

Så sjuk jeg ble. Jeg var så sjuk, så sjuk, så lenge. Jeg var sjuk hver eneste dag i et halvt år. Jeg var iskald i kroppen, jeg frøys og jeg frøys. Jeg sov nesten ikke, og var bare skinn og bein. så tynn som jeg blei da, har jeg aldri vært før, jeg veide under 40 kilo. Så sjuk man blir av metadonabstinens, sjukere enn på noe, og det tar jo aldri slutt. Det varer i måndesvis og i år. Jeg trodde jeg skulle dø, dette overlever jeg ikke tenkete jeg. Men nei, jeg fikk ikke annet i følge LAR. Dette var slik det skulle være, det var bare psykisk sa de. Alt av de forventa restreksjoner som normalt skulle følge med i behandlingen, som alle andre har,bare uteble uten at det ble forklart noe.  Ingen individuell plan, ingen urinprøver, ingen ansvarsmøter, ingen målsetting. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg er ikke i LAS. I juni i fjor hørte jeg om en lege som skrev ut medisiner til folk som meg, som var villig til å også hjelpe meg. Siden har jeg klart å legge på meg, og jeg fikk det bedre selv. Endelig ble jeg frisk igjen, jeg fikk varmen i kroppen, ble glad igjen. Han skrev ut 400 mg dolcontin og 7 stk 25mg sobril pr døgn. Jeg kunne sikkert fått litt mindre, men du vet hvordan det er. Man tar imot det man kan få. I tilegg får jeg altså 16 mg suboxone, det kjenner jeg ikke noe av, det er en dårlig medisin for meg, og den hjelper jo ikke i hele tatt mot angst. Suboxone virker simpelten ikke for meg. Men nå fikk jeg medisin som gav meg en bedre hverdag igjen. Jeg fikk tilbake livet mitt, og nå har jeg hatt det bra i et helt år. Men da jeg kom på timen min på legekontoret på tirsdag, sitter det en ny lege der å sier "at dr...har blitt fratatt retten til å forskrive reseptbelagt medisin, og du får ikke mere utskrevet herfra. du får finne deg en ny lege, et nytt kontor". Jeg tror ikke jeg kjente at jeg stod på begge beinjeg ble så redd, jeg er så redd. Dette har jeg hørt før, dette er det vi alle en gang i tiden fryktet mest. Å miste legen vår. Slikt som aldri skulle skje igjen i følge LAR. Hvor er LAR nå? de som sa at alt skulle ordne seg, vi skulle endelig bli ivaretatt og få nok og bra medisin.

Dette kan du ikke gjøre sa jeg. Jeg kommer til å dø. Jeg har hjerteproblemer, hjertet kommer ikke til å tåle denne påkjenninga. Vær så snill. Jeg ringte til pasientombudet, og hun ringte til denne nye legen på kontoret og kranglet med henne i 30 minutter "for å få 25 stk tabletter med sobril, og det er de ALLER SISTE DU FÅR". Nå har jeg 14 sobril igjen, og en resept på dolkontin. Kanskje jeg har nok til torsdag i neste uke. Så kommer det. Jeg er så redd som jeg aldri har vært før. Jeg tør ikke tenke på det, jeg er konstant i beredskap nå for kroppen min husker det jo hele tiden, selv om jeg kan ha øyeblikk der jeg ikke tenker på det, for det er så stort og skremmende. det er som om jeg veit jeg snart skal bli overkjørt av et av de største togene. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre nå, jeg veit ikke hvor jeg kan dra, hvem jeg kan snakke med, hvem som kan stoppe dette som holder på å skje.

SIRI Getz Sollie, lørdag 3 mai.

Da jeg våknet i 04-tiden i natt ble jeg liggende å tenke på henne. Ikke på hvor uvanlig pen hun er. Men på kreftene i 400 mg dolkontin og 125 mg sobril pr døgn. Det er som å bli kastet ut av 12 etage, uten fallskjerm, og håpe det beste. Det er det ingen ved sine fulle fem som gjør. Det gjør ikke vi i LAR eller LAS heller.  Alle veit vi  at det er et sammenstøt ingen overlever. Å møte 400 mg dolkontin og 125 mg sobril, er som å møte  asfalten 12 etager lenger ned.Uten sikkerhetsnett er det fare for liv og helse.. Bare det at det skjer i langsomt tempo, i minutter, timer og døgn etter døgn. Kroppen som vrenger seg, kroppen som blir et sjukt dyr, som rabies som herjer, fråde og skum rundt munnen, det kommer ut gult slim i munnvikene, det lukter forråtnelse, det renner av en. Det renner svette, og det renner annen væske ut av alle hulrom.  Ledd som vris på dreiebenk. Hud som står i gåsehud. 1000 maur som krabber rundt inni leggene, opp og ned, frem og tilbake, fort og sakte, store og små, noen biter, andre setter brådden i en.Sjuk, sjuk, sjuk, sjukere enn noe, sjukere enn noen. Så sjuk som bare galskapen i  gift og narkotika kan gjøre en. Det man i diktaturer kaller tortur.  

Så hvorfor ringer ikke hun til LAR hvis det er slik at LAR har åpnet for at legene kan forskrive "livreddende behandling" også til oss, til de av oss som er i LAS?

----------------------Jeg måtte bare komme meg ut av lokalene igjen på Gryta i går. Det skjer jo hver gang.  Jeg kjente hodepinen, kjente den samme følelsen av at det blir for mye, for stort, for omfattende, for komplisert, for mange som har det slik. Og den veggen av fylkeslege, LAR MIDT og de fire kvinnene på toppen; selve makta i LAR MIDT. De som har vært der i alle år, selve knuten. All makt. På mobilen ligger det 2 henvendelswer. Den ene beskriver en nedtrapping fra 150 mg pr dag, til 60 mg på EN DAG. Den andre handler om et par; som har stått i LAR i 12-13 år, og som vurderer "å avslutte alt hælvete med LAR". Når jeg kommer hjem ligger det yttligere to henvendelser med kritiske livssituasjoner i LAR MIDT. Lar Midt, Lar Midt, Lar Midt.

Hvor er LAR oppi alt?

LAR er som er fjernt, fjernt sted. Det er stort,det er alvor, vedtak som fattes, det er for seint,  mørkt og lukkede dører. Inn til der de bestemmer alt. Der de avgjør selve livet.

Så kan man si- er det ikke noe POSITIVT med Lar Midt da? Det er det helt sikkert, men det er de flinke til å fortelle om selv. Jeg kan sikkert si litt om det jeg også. Men ettersom årene er gått, husker jeg ikke lenger hva som var så positivt. Jeg trodde jeg skulle finne det igjen i journalen min. Men det var ikke der heller. Likevel vil jeg si at jeg tror på et LAR, men med en helt annen innstilling til oss som hele mennesker. Vi er for mange som ikke lykkes i LAR, vi er for mange som får hverdagen vår redusert på grunn av LAR's restreksjoner og sanksjoner, vi er for mange som trenger tillit, gjensidig respekt,ærlighet, forutsigbarhet, omsorg og trygghet i tilegg til medisin. For å kunne få lyst nok, til å ville nok, for å senere bli i bedre og bedre stand til  å mestre utfordringene i livene våre.  Vi er for mange som trenger å få bruke den nødvendige tiden på å lære å bli hele mennesker igjen. Derfor er det for få som lykkes, det er for smalt, for strengt, et nøkkelhull alt for få av oss klarer å finne nøkkelen til. Og den nøkkelen jeg fant, den fant jeg på et sted ikke LAR ville tilatt meg å finne den. Så hadde jeg vært et resultat av behandlingen i programmet til LAR MIDT i Trondheim, hadde jeg sannsynligvis vært en av de jeg oppsøker på Gryta i dag. Jeg ønsker at flere skal få finne veien, og hvis det skal bli mulig, må LAR MIDT begynne å lytte til også andre enn seg selv.    

 

 

 

 

 

TORSDAG 1 MAI, GRYTA og LAR MIDT, legemiddel assistert rehabelitering i Trondheim.

SIRI GETZ SOLLIE, onsdag 30 april, GRYTA i Trondheim

Jeg var  sliten i kroppen etter de siste døgnene, med reisa til Oslo midt oppi det hele. Nedtrappingen av metadon til 40 mg har på det verste vært smertefull, og på det beste bare ubehagelig. Men det har vært noe som har ligget der og kostet hele tiden, og i går var jeg så sliten når jeg stod opp at jeg tenkte at denne dagen må jeg bare avlyse avtalene jeg hadde i boka mi.

Men å avlyse avtaler for mitt eget forgodtbefinnende? Det har jeg gjort, og det har jeg gjort nok av. Det vil jeg sikkert måtte gjøre igjen, men ikke i dag, jeg var frisk nok til å kunne dra.

GRYTA.

MANN født 1972.

"Får du tatt rotta på dem"? sier han stille til meg i det jeg skal til å gå. Jeg har sittet å pratet med en annen LAR-klient i over en time, på et kontor vi fikk låne av staben nede på Gryta. Jeg har sett han tidligere i de samme lokalene. Sist satt han med øynene mere lukket enn åpne, og når de åpna seg hang øyenlokkene etter. Denne gangen virker han kvikkere, og jeg blir igjen forbauset over at jeg fremdeles kan bli overrasket over å stadig møte på så mange allrighte folk.  Han begynner å fortelle, og jeg skjønner rask at her er enda en historie.

Han er 42 år. Han har vært i LAR Midt i Trondheim siden sommeren 2007. Han hadde da fått utskevet Dolcontin hos fastlegen sin i mange år, og han ville ikke inn i LAR. Han hadde det "bedre enn det de hadde det i LAR, han var redd for å gå inn der etter alt han så og hørte.Men de sa at jeg ville miste dolkontinen hvis jeg ikke frivillig sa fra meg den behandlingen jeg fikk til fastlegen min og søkte meg inn i LAR. De sa at vi alle skal være der, og ikke få behandling utenom systemet. Jeg skulle bli svitsjet over på metadon, og det ble jeg. Jeg ble satt over fra bruken av 400 mg dolkontin pr døgn,  til 40 mg metadon. Jeg ble dårligere og dårligere. På Lar sa de at det ville bli bedre, at jeg måtte gi det tid.  Jeg tror ikke jeg tåler metadon, da jeg etter å ha følt meg dårlig i 1 år var kommet opp i 90 mg, klarte jeg ikke mere. Jeg følte meg sjuk, jeg var så dårlig.De sa det var psykisk, men jeg kjente jo at jeg var dårlig! Så trappet jeg meg ned til 60 mg, og det ble litt bedre. Så ble jeg utskrevet fra kollektivet jeg var på, og så røyka jeg hasj. Flere ganger. Selvsagt slo det ut på urinprøvene. Da valgte jeg å skrive meg ut og søke LAS. Der må jeg møte opp hver dag for å hente suboxone som jeg aldri har fungert bra på. Det virker ikke på meg. Men den sobrilen jeg får av legen min, er viktig. Jeg har sånn angst, du vil ikke tru sånn angst jeg har, Siri. Nå truer dem med å ta fra meg sobrilen, jeg veit ikke hva som skal bli av meg da. Jeg tåler ikke å leve uten medisin for angst.Det er jo derfor jeg ble narkoman. Angsten min har ødelagt alt for meg. Jeg ble misbrukt da jeg var 11 år, det er kanskje derfor"

Jeg kan ikke tro det jeg hører. Skal LAR ta fra han Sobrilen sin? For å stå igjen på 16 mg suboxone? Er de ikke rett? Selv har jeg en angstlidelse som jeg ikke vet om jeg noen gang blir kvitt. Jeg fikk angst i løpet av noen år da jeg var 14-15 år, og den har vært der siden, som et stort hull inni meg.Som et hull etter et prosjektil som gikk tvers gjennom innvollene mine, slik kjennes det ut. Siden har medisinene døyva for det værste, men den har ligget der og kommer tilbake når jeg aller mest trenger å være sterk. Nå kom den tilbake for fullt da jeg kom ned på ca 55 mg metadon, og er det jeg er mest spent på om jeg vil klare å komme meg gjennom etter dennne siste etappen. Å slutte med metadon får jeg til. Å slutte med dop får jeg også til. Men klarer jeg å fullføre uten å måtte medisineres mot angst? Dette sorte, tomme hullet i magen, der alt høres som i et ekko, det er kaldt, det er nakent, ikke noe sted å holde seg fast. Ordene mine, som kommer ut av munnen, høres hule ut, det er en lyd i stemmen min som ikke er min,som blander seg i stemmen min, eller som et belegg på selve ordene.Det er veldig ubehagelig, veldig stressende. Jeg har aldri klart å få det bort, det som kommer herfra opptrer helt uten min vilje. Magemusklene strammer seg, kjevene spennes. alt inni meg vris. det er som å bli spent fast og rettet helt ut, leddene dras og jeg blir dreid ut,som på sløyden, når vi satte fast et stykke treverk for å sløye det. Jeg vet jeg må ut, men ikke kommer meg ut herfra. Jeg er innestengt, og jeg er liten , jeg er redd, jeg er aleine. Jeg ser meg selv utenfra, jeg ser meg selv, uten å være i stand til å kjempe med noe som ikke er, som bare jeg kan føle. Selv nå, midt oppi alt dette fine jeg har i dag, har jeg angst. Jeg skulle gitt bort mye for å slippe den lidelsen. For når den kommer, lider jeg.  Den er seig, den er fysisk, den er i magen, den lever, den biter. Hva kom først den gangen, spiseforstyrrelsen, forstyrrelsen eller angsten?

Han fortsetter å fortelle. Han er en bamse av en mann, stor og røslig. Brunt hår med en pannelugg han hele tiden retter på med å kaste hodet litt bakover. Store, snille øyne, og jeg vet, denne mannen er bare snill inni seg. Det er som om jeg kan se tvers gjennom øynene hans, jeg ser, jeg ser, jeg ser meg selv.

"I 2011 måtte jeg altså inn i LAS. det er jo ingen leger lengre som får hjelpe oss. LAR bestemmer over alt og alle. Samme år døde bestevennen min, den eneste gode vennen min, hjemme hos meg. Jeg fant han død om morgenen. Han gikk på metadon. Jeg ringte LAR og politiet, og etter at likbilen hadde tatt han med seg fikk jeg komme inn i leiligheten min igjen. Der satt jeg de neste dagene. Ingen fra LAR ringte, enda de er forpliktet til 3 oppfølgingssamtaler etter slike hendelser.Ingen telefon. Ingen ting. ingen å snakke med. Så dør faren min, etter lang tids sykdom. Like etterpå blir moren min påkjørt og hun dør av skadene. Alle mine nærmeste ble borte på et halvt år. Livet mitt er nesten ikke til å holde ut slik som det er nå siri, og nå skal de ta fra meg sobrilen min!"

..........................................(..!) Jeg gikk hjem med denne historien i magen, jeg kjente skriket hans, det som kommer fra magen. Jeg har det slik selv, og jeg får sobril mot det. Ta fra meg sobrilen, og ta ut innvollene mine. slik kjennes det. Alle som har sterk angst vet det.

Vi legger en plan, jeg skal møte han fredag morgen. "Men du må snakke med R, de skal ta fra henne også den sobrilen hun får av legen sin"..

Hva er det LAR er blitt og hvem er det de utgir seg for å være? De er de snille og vi er de slemme. Når de så i tilegg påberoper seg å vite mest, mere enn alle andre, mere enn meg selv, de vet best enda folk henger seg.  For de dødes historier får jeg også, historier om folk som "gikk hjem og hang seg etter vedtak i LAR MIDT". 

Det er mye verre her ute, enn noen forstår og begriper. Akkuratt som jeg innerst inne tenkte at jeg hadde overdrevet min egen historie fra LAR, de tre årene før jeg ble overført. Så oppdager jeg, etter å ha lest gjennom de ca 350 sidene, at det var verre. Tenk, det var verre. Det var mere stress enn jeg husket, det var 3 år i et jag etter urinprøver. For jeg skulle ikke få medisin mot angst i tilegg til metadon. Da ville jeg gått  ut av programmet og stå uten pasientrettigheter til å få noe som helst. Nesten ingen leger tør å skrive ut medisin til folk som meg lenger. Det er blitt galskap her ute. Her oppe i LAR MIDT.

MANN født 1960.

"Jeg var en av de første som starta opp. Jeg var tung-narkoman sørfra. Tung heroin i årevis. Jeg husker så godt forventningene, alt de sa. Hvor fint det skulle bli. Hvor godt metadonen virker. At de skulle stole på oss, bygge opp alt på tillitt. Jaget skulle ta slutt. Vi skulle bli trudd, vi skulle ikke mistenkeliggjøres. Det tok tid før jeg hadde utbytte av denne nye medisinen som het metadon, og jeg gikk derfor sjuk lenge. Det var den gangen vi måtte bli sittende under overvåking av medisinsk personell i opptil 2 timer etter inntak. Den gangen var jo alt nytt, også for dem. Den visste ikke hvordan det ville bli i praksis, så alt ble testet ut på de første av oss. Men jeg holt meg rusfri, jeg satset alt på dette. Hele familien min var innvolvert, og vi hadde sånn tro på dette. Etter 9 mnd skjer det en dag noe. Jeg skulle hente kjæresten min, som bodde på et kollektiv. Den ansatte som var tilstede ber meg skynde meg, og det ender med at han drar meg i jakka, og jeg stritter imot. Jeg tenkte ikke mere over det, før jeg etter en stund blir kalt inn til LAR, og der har de besluttet å ta fra meg metadonen fordi det var rapport som voldsbruk. Vedtaket var fattet på forhånd. de setter meg på en rask nedtrapping, jeg stod på 140 mg metadon, og de hoppet over de første 40 mg i et jafs. deretter var det raskt ned til 50-60mg. siden alt gikk til helvete,jeg var abstinent og dårlig, så sint og skuffa, røyka jeg cannabis. For de skulle stadig ha meg på urinprøver, og du vet jo selv Siri, hvordan en nedtrapping på metadon i en slik fart må kjennes på kroppen. Du vet jo selv hvor dårlig man blir når det går for fort. Så får de den positive utslaget på dette i en urinprøve, og da jeg skulle hente metadonen min dagen etter, hadde de ringt fra LAR og stoppet utdelingen av medisin til meg. Jeg stod et sted mellom 50 og 60 mg, og ble så sjuk som jeg aldri hadde vært i hele mitt liv. Jeg klarte å komme meg sørover, og mine foreldre betalte for 3 daglige doser heroin i 6 uker til jeg fikk lagt meg inn på Blå kors".

"Siden har jeg vært ut og inn av LAR MIDT 3 ganger. Hver gang tok  nedtrappingene  kilo av kroppen min. De setter folk på nedtrappinger som nesten tar livet av folk. Det TAR jo livet av noen, flere dør jo i denne perioden, det vet vi jo. De har i seg hva som helst for å stoppe abstinensen som kommer i kjølevannet av for rask nedtrapping".

 "Det har vært en endeløs rekke av stress. alt handler om urinprøver.  Så fikk jeg problemer med å tisse. Dette ble jo et helvete for meg på LAR. Jeg måtte jo gå på flere stikkprøver hver månede, og jeg fikk ikke til å tisse. Du veit jo det rommet der vi tisser, med speil på alle veggene, med et vindu der 2 damer sitter å ser på oss mens vi skal avlegge nok urin. Men det var ikke det vanlige presset som jeg normalt alltid har følt på dette rommet, den jævlige følelsen av å stå der som et dyr.Jeg fikk det ikke TIL. Ikke hjemme heller, det ble et helvete. de trodde meg jo ikke på LAR. De tror jo ikke på noen av oss, uansett. For å gjøre en lang historie kort; den ene nyra holt på å svikte,og jeg hadde fått medisink tilstand der det ble så vanskelig å late vannet, at jeg heretter måtte bruke urinveiskateter for å i hele tatt få til å tisse. Siden har jeg måttet stå å tisse med dette kateteret og det føles så jævelig Siri. du vil ikke tro hvor fælt det er å dra frem alt, fikle og dra for å få dette kateteret på plass..mens minuttene går, og jeg bare orka det ikke til slutt. Jeg orka ikke mere. Jeg måtte tisse 3 ganger i uka på dette viset, de ville ikke gjøre noe unntak sa de.Jeg var forlengst passert 50 år Siri, og slik holder de på med meg. Så jeg sa fra meg metadonen, og sa at jeg heller går på LAS. Nå får jeg suboxone, har mye sidemisbriuk såklart, den virker ikke noe serlig på meg, men jeg slipper urinprøvene. Jeg har fått operert inn en slange i magen, jeg venter på Dialysebehandling, det starter snart. Nå må jeg hente medisinen min hver eneste dag, 7 dager i uka".  

Ute på sykler i finværet i helga.

TIRSDAG 29 april, 40 mg metadon, hjemme.

Det går veldig opp og ned nå. Som om jeg sitter i en bil uten sjåfør, uten ratt, uten bremser. Jeg håper og tror på det beste rundt neste sving, og det går fra veldig gode dager til rett til bunns. etter en veldig god helg, kunne jeg skrape restene etter meg selv på gulvet i går kveld. Rolf sendte meg i seng som en unge i 20-tiden. Herlighet så godt det er å bli tatt vare på. 

I natt våknet jeg 02.20. ble liggende å tenke lenge før jeg gav meg, stod opp, gikk inn på badet, åpnet skapdøra og tok frem dagens lille røde. Den mektige safta. Kjemikaliene som brenner som napalm hvis en ikke trapper ned over 400 dager. Det som fikk meg opp på 10 dager, tar meg altså ganget med 10 for å gå ned. Det er ulogisk, og logisk. Logisk for legene som sitter å forklarer om hvordan ting og tang fester seg på nervetråder og hva vet jeg. Jeg er blitt forklart det like mange ganger, og det går likefullt like fort inn som det går ut. Det er som om jeg ikke klarer å oppfatte helt hva som skjer og hvorfor. Akkuratt slik var det også før, i tiden mens jeg utviklet en spiseforstyrrelse.

Jeg var 14 år, og jeg kjente hvordan alt begynte å løsne. Jeg kjente på en utygghet, en slags innboende redsel, som fikk meg til å utagere på en slik måte at folk trakk seg sakte men sikkert unna meg. Eller var det bare noe jeg innbilte meg. Det var akkuratt dette, denne jevne truende usikkerheten, det å ikke vite hvor jeg hadde noe eller noen lenger, som fikk meg til å stadig gå rett mot alle røde lys. Til slutt satt jeg i et eneste stor matematisk regnestykke, der alt var omregnet i kalorier.

Jeg måtte løpe i 120 minutter for å forbrenne like mange kalorier, som det omregnet var, i en viss mengde mat. Jeg løp og jeg løp.Jeg løp fra alt som en gang hadde vært trygt og godt.Alt jeg hadde kjent, og som jeg ikke fant igjen. Jeg lette og lette. Jeg ropte ikke lenger på noen. Nå løp jeg forbi hus etter hus, der jeg kunne ane at alt det jeg selv hadde hatt engang, befant seg bak vinduene jeg gløttet inn i. Lys i stuer, mennesker som satt sammen å så på tv. Et lys som forandret seg i sekunders fart i menneskenes liv og drama på fjernsynet. Gult, rødt, blått, hvitt. Og der løp jeg, i ly av mørket, så gjemt som jeg kunne bli, som om jeg aldri hadde passert, som om jeg ikke veide noe, som noe som bare blåste forbi uten å sette avtrykk. Uten å belaste, uten å kreve, uten å ha krav på noe. Jeg var omsluttet av mørket,  man kunne ikke se meg innenfra og ut. Jeg husket ikke lenger hvordan det var å være sulten eller mett. Når jeg tenkte på det, var jeg ikke sikker på noe lenger. Hva som hadde vært ekte, hva som var sant. Det eneste jeg hadde igjen i livet mitt, og jeg hadde ikke engang fått lov til å bli voksen før det tok slutt, var mat. Mat, mat, mat. Før trodde jeg bare var mat var. Men det var det ikke lenger. Det var blitt noe helt annet. Som tok overhånd, og som var der hele tiden uansett hva som skjedde. 

Det var en ensom tid. Jeg var så alene at det gjorde vondt. Det var første gang jeg forstod at det kunne gjøre fysisk vondt å være alene.

Siden skulle spiseforstyrrelsene diktere livet mitt i mange år. Først spise og kaste opp, så leve på lånt tid. Til neste omgang med mat. 

Dette lå jeg å tenkte på i natt.Hvordan spiseforstyrrelser og rus ligner på hverandre i adferd.  Dette og alt annet. Før og nå. Alle årene som er gått. I helgen hadde vi besøk fra nordnorge. Ei klasseveninne som jeg gikk de 6 første trinnene i barneskolen sammen med. Det har tatt meg 30 år å komme tilbake igjen. Jeg satt å tenkte på det, skulle tro at alt bare har vært en film. Nå satt vi her og hygget oss sammen en lørdag kveld. Hun, hennes mann, Rolf og jeg. Endelig er jeg Meg igjen, jeg kjenner det så godt. Alle veggene er på utsiden nå, der de skal være, og jeg er i ly for vær og vind, inne sammen med mine. Jeg er hjemme igjen.

 Søndag hadde vi middag med guttene, mamma og Jan Otto. ( far til mine to barn, altså min eksmann gjennom et tiår, og en av mine aller beste venner). Jeg lever så normalt som om jeg aldri har gjort annet. Men jeg vet vet jo hele tiden. Alt.

 Denne helga syklet vi både lørdag og søndag;4,5 mil på lørdag på terrengsykkel i bratt terreng. 4,2 mil på søndag på landevei, mil etter mil på tørr asfalt, blå himmel og sol. Sittende på sykkelen er jeg meg mere enn noe annet, mere meg enn jeg kan være  noen annen gang. For en sterk og god følelse av å leve, og dele. Jeg lever som jeg aldri har gjort annet enn dette. Nå er jeg tilbake, jeg er hjemme igjen. Fjellet som stengte meg inne, det kalde, som gjorde meg bortkommen, er borte.Jeg kjenner jeg er satt fri, og det gjør fremdeles vondt og ømt i ledd etter jern og stål. Det er som tusen tårer renner bort i en bekk av eventyr, gull og myrra. Jeg har ikke mareritt lenger, jeg drømmer. Det er ikke farlig lenger. Rolf kommer hjem så fort han kan hvis det er noe. Og det er nesten aldri noe. Samtidig er det noe hele tiden, på en måte jeg mestrer.

Nå som metadonen reduseres, kommer alt tilbake med en synlighet og merbarhet som lugger i hele meg.  Reduksjonen av metadon på dennne etappen, gjør at det klør og klør,men det svir ikke slik som før. Jeg er litt dårlig hele tiden, det er dette det skal handle om nå. Tankene er klarere enn noen gang, det ble slik for en stund siden, da jeg passerte 60 mg. Med et brak. som om hundre fjell måtte flytte seg.  

I all denne tiden har jeg bodd her. I mai er det 3 år siden jeg traff Rolf. Siden ble det en ny tidsregning, en ny tid.  Det er så fint her, jeg elsker å være her, bo her, vite at det er vårt.

Nå bor jeg selv innenfor de vinduene jeg en gang løp forbi. Jeg har hele tiden denne gleden i meg over å være hjemme igjen.

 I dag skal jeg tidlig avgårde. Jeg skal møte ressisøren til denne dokumentaren de lager, (...har ikke fortalt så mye om det, men det er nå en del av hverdagen min det også) på flyplassen på værnes, og sammen skal vi til Oslo. Jeg skal til Oslo, for å møte dr Joe siri Ekgren. Jeg er spent, og jeg gleder meg til å møte denne legen, som bruker så store deler av sin tid til å hjelpe mennesker som meg. Vi deler mang en oppfatning om måten rusavhengige blir behandlet, eller kanskje heller feil og mangelfullt  behandlet. Jeg skal møte han for å diskutere den siste, store etappen av denne avgiftningen på metadon. Jeg skal snakke med han om det og om hvordan jeg som best kan møte den første tiden uten morfinsubstitutt. Det er mulig dette kan gjøres best ved å gå over til et medikament som ikke medfører like mye bivirkniger og som er lettere å trappe presist ned på. Ordet lettere kan vel diskuteres i denne sammenheng. Jeg tror  forresten heller ikke at det å leve noen gang vil bli lett.Det er heller ikke målet mitt.

Målet mitt er å bli medikamentfri, og FRI. 

 

TORSDAG 23 april,LAR MIDT, torsdag og ny hente-dag på apoteket, 40 mg metadon.

I går fikk jeg den første telefonen klokka 08.

KVINNE, ca 60 år.LAR-historie.

 Min mann var LAR-klient, og han stod på 90 mg metadon. Han klarte seg forholdsvis bra, hadde ikke noe sidemisbruk av narkotiske stoffer, men han drakk for å roe nervene. Derfor hadde han fått et alkoholproblem ved siden av bruken av metadon. Av den grunn bodde vi nå fra hverandre, men vi hadde god og jevnlig kontakt, og min var var en viktig resurss for vår felles sønn. Selv har jeg jobbet i rusomsorgen i mange år. Han hadde brukt metadon i 11 år, da han en dag havnet på sykehuset uten å kunne redgjøre godt nok for seg. De propper han full av anti-psykotiske medisiner og tar fra han metadonen sin.(hvordan kunne de ta fra han den? Alle vet at en slik avgifting som så vil komme, setter ens liv og helse i akutt fare) (90 mg daglig dose METADON!) Dag 4 finner vi ut av hvor han er, vi hadde lett overalt. Synet som møtte meg og min sønn da vi endelig kommer, vil forfølge meg resten av livet. Uten å være i stand til å snakke, paralysert av anti-psykotiske medisiner og i full abstinens, kryper han rundt på gulvet på alle fire. Siden min mann aldri har hatt psykiske problemer på dette nivået, fantes det ingen grunn til at de skulle medisinere han med disse medisinene. Det satte han ute av spill til å kunne fortelle personalet hva som skjedde med han og hvorfor. Urinen var svart, og han var fullstendig dehydrert. Abstinensen ble det så belastende for systemet hans, at han døde der den dagen. "Vi er stadig knust, 2 år etter at dette skjedde" 

GRYTA, Trondheim, onsdag 22 april. Jeg møter B som avtalt utenfor Gryta. Selv har han gått inn og ut av LAR 4 ganger,han er 47 år, han har gitt fullstendig opp. Han sjonglerer mellom stoff, piller fra lege og piller på svartebørs. "jeg ordner heller alt selv, med Lar går det bare til helvete. Jeg må fikse og ordne, men jeg holder meg frisk og har større kontroll på denne måten" B er blitt min mann i miljøet. Han kjenner alle, alle kjenner han. Historien hans i LAR er en av de jeg skal komme tilbake til siden.

KVINNE 42 år; inn og ut av LAR MIDT 5 ganger."jeg er så sliten, jeg har mistet alt"

MANN, 48 år; Jeg gikk i LAR i 5 år. Jeg gikk på metadon, og alt gikk kjempefint. Jeg startet egen butikk, kjøpte meg bolig, og alt var bra. Jeg følte meg frisk, og ønsket å trappe meg ned. Det klarte jeg og brukte ca et år på det. Men etter 3 mnd fikk jeg sånn angst,og kjente at det ikke gikk. Da tok jeg kontakt med LAR MIDT i Trondheim, men LAR nektet å ta meg inn i systemet igjen. Jeg sa "men da mister jeg jo ALT, alt jeg har fått til" og til det svarte de at "sånn går det når du ikke hører på oss". Dette er nå noen år siden. Se på meg hvordan jeg ser ut i dag! Jeg mistet alt.

KVINNE; 38 år. Inn og ut av LAR 6 ganger.

Mann 40 år; oppstart på metadon i LAR MIDT. Fikk allergisk reaksjon med utslett over halve kroppen. Ville ha subutex, men ble nektet å få bytte medikament. Dette er noen år siden; "det nytter ikke med LAR, se på folk da Siri, se hvordan de har det."

Siri Getz Sollie, kl 03.30., torsdag 23 april., hjemme. Uro i kroppen, måtte ta halve dagsdosen klokka i sted. Da hadde jeg ligget våken siden klokka 02.45. Jeg nærmest besvimte i går kveld, husker såvidt at rolf kom å la seg. Så våknet jeg brått og jeg vet det med en gang. Hva som vekker meg. Nå er jeg nede på 40 mg metadon, det føles som en seier, dette får jeg til. Det får gjøre vondt inni mellom. Livet vil aldri bli helt smertefritt likevel! 

Da jeg kom på Gryta i går, satt flere bare å venta på meg. Mens jeg var der, kom og gikk det folk hele tiden. Det er alt for mange som ønsker å fortelle historiene sine om LAR MIDT, lege- middel assistert rehabelitering i Midt-norge.  Nå virker det ikke så overveldende lenger, jeg vet hva som venter meg, og hvor mange vi er.

 Jeg har også forstått at dette er verden der de ikke er på pc, og de var sånn sett disse de siste som selv får vite at vi er i gang med å organisere oss for å få helsemyndighetenes oppmerksomhet. Dette går sakte men sikkert, vi må være mere tålmodige enn vi noen gang har vært tidligere. det skal vi klare. Vi er vant til å vente.  

  Nå gjelder det etterhvert også flere andre regioner, det eneste LAR som ser ut til å fungere tilfredstillende er Oslo. Hvorfor er det slik?

Historiene om hvordan LAR skriver folk ut på grunn av sidemisbruk, går igjen og igjen. Det som er det verste med dette, er selve nedtrappingen. Selv har jeg fått bruke 14 måneder på å trappe meg ned fra 140 mg til 40 mg metadon; og dette kommer det meldinger om fra bla en som jobber i Helsediriktoratet " går raskt". Hvordan kan det ha seg, når folk som MISTER plassen sin ufrivillig, på samme institusjon, blir satt på samme nedtrapping på noen få UKER? Folk er i årevis blitt skrevet ut og overlatt til seg selv i uker i abstinenser. LAR MIDT har gitt folk en nedtrapping som skremmer livet av oss. Hadde jeg blitt utsatt for den samme nedtrappingen, hadde jeg løpt. Og det er det de gjør. De løper avgårde, for de veit hva som kommer. Den største abstinensen av de alle. Den som ikke har noen mor. Det største mørket, med de mektikste kreftene. Ingen andre narkotiske stoffer skremmer folk mere enn "å bli sjuk på metadon". Derfor dør mange rett etter "utskrivelse fra LAR". De har i seg hva som helst for å stoppe abstinensen. Ingen annen abstinens er som denne. Da metadonen kom, skulle den også bli et nytt, tungt narkotisk stoff på det illegale markedet. Dosene de selv har skrevet ut, er så store at dette har vært mulig. Folk forteller det samme om igjen og om igjen; metadonen hjalp jo ikke mot angsten! Folk var fortvilte, alle sprekker på grunn av de samme årsakene; angst, angst, angst. Så de selger deler av metadonen, for å få penger til sobril og andre angstdempende medisiner. Men da vi startet med metadon, ble vi fortalt noe helt annet.  Ingen medisin skulle gi oss mere trygghet enn metadon. Ingen favn skulle kjennes tryggere og varmere. Nå var vi alle trygge. Ingen annen medisin skulle være et bedre substitutt enn metadon. Metadon ville kurere oss alle. Det var masse-vaksineringen, selve løsningen, alt skulle heretter bli bra.. Endelig skulle vi få komme hjem igjen. Helt til vi våkna opp på LAR MIDT sine lokaler i Trondheim og ting ikke gikk så greit likevel.

 Jeg skal komme tilbake med de personlige historier, jeg skal presentere menneskeskjebner utifra journaler, for jeg vil vite "begge sider" . Likevel er det slik at jeg kjenner igjen historiene som blir fortalt, fra mine egen år i LAR MIDT. De tre første årene før jeg ble overført til legen min. Det ble etterhvert 3 år i frykt, så redd jeg ble makta deres. Jeg så den utspille seg på sidene mine,til høyre og venstre for meg, jeg så det i sidespeilet, i blind-sona. Jeg så det, hørte det. Folk som gikk på trynet ut av LAR. Fordi de hadde blitt tatt. Tatt i ha hatt i seg også noe annet. På LAR gikk stolte ansatte å fortalte at de var "beste LAR i Norge til å skrive ut folk med en gang de brøt reglene". Nå satt jeg på  forværelset til alt jeg hadde løpt og løpt fra hele livet. Ingen har jeg fryktet mere enn LAR. De kunne ta fra meg alt. Alt jeg hadde klart å ta vare på, alt jeg hadde spart, alt jeg hadde klart å få til. BARNA MINE. Jeg så jo hvordan andre ble ribbet på grunn av de samme utvanna eller positive prøvene som mine.  Der satt de å så på meg med stive, alvorlige ansikter. Jeg forstod at dette nå handlet kun om en ting for meg; å aldri tilstå, og aldri fortelle. Å holde ut til at jeg ble overført tilbake til legen min. Det er nå 9 år siden.

 Jeg trodde at metadonen ville fjerne angsten min, det var jo det som var problemet mitt, det var jo derfor jeg brukte piller. Jeg hadde vært narkoman, men livet mitt hadde stabelisert seg med et jevnt pillemisbruk på et nivå jeg kunne leve med. hverdagen min fungerte, men selvsagt forstod jeg som 2-barns mor at dette ikke var bra. Metadon skulle kurere alt grufs ble det sagt, og i tilegg var det SUNDT. Den var full av vitaminer, den beskyttet mot hjerte og kar-lidelser. Alt dette og mere fortalte dr Berit Nordstrand oss. Alle de andre forteller det samme. Og alle forteller også den samme historien; om store doser metadon som aldri fjernet angsten. Om LAR som nekter legene deres å skrive ut medisin mot angst.  Selv trodde jeg at bare jeg fikk nok metadon, ville det til slutt bli bra. Det sa jo "de på LAR også", og jeg fikk høyere og høyere doser.   På det meste stod jeg på 230 mg metadon, uten at angsten forsvant. Den var der like fullt. Nå var jeg  full av bivirkninger i tilegg. Det mest ubehagelige var den volsomme svettingen. Jeg kunne bruke opptil 50 egazil-tabletter fordelt pr døgn, for å prøve å minske svettinga. Det skapte slik munntørrhet, at jeg måtte ha medisin mot det også.  Mens jeg sovnet stående og sittende.Det gikk rykter om at jeg var blitt narkoman igjen, og det var ikke så rart. for første gang så jeg også slik ut. Jeg var så dopa på metadon, at jeg duppet over alt. Selv da jeg møtte Rolf,og jeg hadde klart å trappe meg ned til 140,var det fremdeles litt igjen av denne bivirkningen. Det er et klassisk sympton på over-medisinering.  Jeg sovnet "så fort vi satte oss i bilen" i følge Rolf og  "sovnet så fort vi satte oss i sofaen".

På metadonsenteret i Trondheim vil de ikke behandle oss med annet enn metadon eller suboxone. De fleste av oss narkomane, ble rusmisbrukere på grunn av angst. Igjen og igjen hører jeg fortelle den samme historien. De klarer ikke å stå bare på metadon, fordi den ikke hjelper mot angst. De klarer det en stund, slik de alltid har klart å holde seg, men så sprekker de. Det er jo fortellingen min, slik hadde jeg også det.  Er det min egen historie jeg hører?    

ONSDAG 23 april,LAR MIDT, og HALLO politikere!

Siri Getz Sollie,i dag onsdag 23 april, hjemme på Vikhammer.

En ting jeg etterhvert er begynt å reflektere over, er det faktum at hver gang jeg blir for tydelig med hvordan jeg selv har opplevd noe, når jeg nærmest trer budskapet mitt over hodet på folk og forteller dem hva de skal tenke og mene,  ja da får jeg dårligere respons på det jeg har skrevet. Det er veldig lærerikt, for det sier litt om hvordan vi mennesker fungerer i hverdagen. Vi liker ganske enkelt ikke å bli belært. De aller fleste av oss er kompetente nok til å tenke sjæl og mene.

Kanskje det er det som utfordringen med LAR MIDT, lege middel assistert rehabelitering i Trondheim. Det at de hele tiden gir oss den følelsen. Følelsen av at noen hele tiden forteller oss hva vi kan og ikke kan, hva som er tilatt og hva som er straff. Vi får  aldri lov til å bli voksne. Det er ganske enkelt dårlig psykologi, og en total undervurdering av en hel gruppe mennesker. systemet er bygd opp på at vi ikke kan stoles på noe som helst tidspunkt. Vi er voksne mennesker, og vi kan ikke oppdras på denne måten. Hva er dette for tull? Det blir aldri  rom nok til å få  bli hele mennesker i dette systemet. Det er støpt kun i en størrelse, som skal passe oss alle. Det sier seg selv at vi ikke kan gå inn å passe i samme størrelse alle mann. Det passer for noen få, resten går det dårlig med. Hvem passer inn i LAR MIDT? Hvor mange er fornøyde og tenker at dette stemmer med den gode følelsen det gir, å få vokse selv? Hvor mange får LYST NOK til å bli friske?

Mange av oss har opplevd så mye vondt. Omsorgssvikt, mobbing, skoletaper, taper på arbeidsmarkedet, spiseforstyrrelser og psykiske problemer, angst, overgrep, ja det er få som kommer fra A4 med alt i orden og inn her. Når man har opplevd så mye negativt som så mange av oss rusmisbrukere har felles, skjer det noe med oss. Vi gjennomgår en slags forandring, som gjør mange av oss reagerer med aggresjon på det igjen å bli hersjet med og undervurdert. Det er dessverre det som underbygger det alt for mange LAR KLIENTER forteller av personlige opplevelser i sine år med inn og ut av LAR MIDT. Hvor mye kunne ikke LAR ha tjent seg på å lytte også på oss, ikke bare på hverandre. Hvem har egentlig LAR i Trondheim vært for? For de ansatte selv?

Jeg vet at metadon og subutex/suboxone fungerer, og det er en god medisin for å forebygge rusproblemer forutsett at den brukes i en sammenheng der det er nok vissyn og romslighet. LAR kunne med enkel grep hatt et stort forbedringspotensiale, men LAR vet til enhver tid best, og vi kan ikke komme her og der å fortelle dem noe. De tilegger ikke oss å kunne vite nok selv om vår egen situasjon på noe som helst tidspunkt. Det er her det svikter så fatalt, og brukermedvirkningen svinner hen som et stearinlys som gradvis  brenner ned. De fleste av oss, brenner rett ned. Så blir det vanskligere og vanskligere å tenne det samme lyset for hver gang man igjen starter opp det samme forsøket i LAR. Vi møter det samme, upåvirka systemet. Intet nytt under solen i Lar Midt sine lokaler på Øya i Trondheim. 

Og dette burde interesere også deg som ikke er berørt. For LAR-systemet koster skattebetalerne enorme summer hvert år. Overvåka urinprøvetakninger, ansvarsgruppemøter og saksbehandling belaster helsebudsjettet vårt i 100 millionersklassen hvert eneste år. Hvis dette rehabeliteringssystemet kunne gi bedre avkasting i form av friskere, sterkere og mere oppegående LAR-klienter, dvs tidligere narkomane og rusmisbrukere, burde dette budskapet gå hjem til våre ansvarlige politikere.

Ikke undervurder oss! Det er flere av oss som klarer oss mot alle odds. BRUK OSS! Vi er flere som kunne utgjort en rådgivingsgruppe for myndighetene, og hvor vi kunne få være med på å gi råd til hvordan vi kan få utformet en best mulig og  mere bærekraftig rusbehandling. Ingen har mere kompetanse på dette enn oss selv. Vi vet hvor skoen trykker, for vi har gått i disse skoa selv i mange, mange år. La representanter for brukerorganisasjonene få slippe til, og i regjering i dag sitter det ene partiet som hadde tro på WAYBACK og bidro med økonomisk støtte og livsgrunnlaget vårt på slutten av -90 tallet/begynnelsen av  2000. Siden har det kommet til flere brukerorganisasjoner, som styres av resurssterke tidligere rusmisbrukere. 

BRUK OSS. Ta kontakt.

  

I går var jeg endelig i form igjen til å være med ut å sykle. Vi syklet vårens første 3,5 mil sammen, i det fantastisk fine og varme påskeværet. På ettermiddageen hadde jeg stadig mere igjen å gå på, og ble med Rolf på en 55 min Tommy-spinning på Elexia. Det er pusten av å være frisk og sterk, jeg kan så vidt skimte målet lengre frem. "Alt er vilje", roper Tommy, "sterk i hodet, sterk i beina"!

TIRSDAG 22 april, min far, mitt liv.

På solskinnsdager som dette, og sykle i team med min aller beste venn og ektefelle, er noe av det fineste jeg gjør.

Siri Getz Sollie, 22 april,hjemme, her og nå.

Klokka er 04 , prikk. Den gamle klokken  med spir og en ørn som troner øverst, med utslåtte vinger i all sin prakt, et stø fugleblikk i profil,, som jeg har arvet etter pappa, henger høyt oppunder himlingen i taket på stua vår. Den er i mørkt treverk, og den tikker og går. Hver time slår den antall slag etter hvor mange klokka er, og akkuratt nå slår den fire slag. Da jeg telte tre,lå jeg i senga vår og  hadde  vært våken en liten stund. Å nei tenkte jeg, er klokka bare tre, og jeg dobbeltsjekket med den klokka jeg har på nattbordet, som går på strøm. Skal jeg virkelig stå opp så tidlig igjen. Det er for tidlig å ta metadonen min, og kroppen kommer ikke til å falle til ro før den har fått sine 40 milliliter med metadon. Det er den minste dosen jeg har stått på siden opptrappinga på metadon i regi ev LAR MIDT i 2002. Klokka er 04 i skrivende stund, og jeg gav opp kl 03.30. De 2 små ml med metadon, som jeg trappet ned søndag, utgjør nok bry til å få min 60 kilo tunge kropp, opp og ut av senga, på med slåbrokken og inn på badet, åpne den ene skapdøra der. Der står de på rekke og rad, en for hver dag. De  djevelske flaskene med rød skrutopp og trekantvarsler. De er liv, og de er død.

Sansynligvis kunne jeg ikke  klart meg like godt uten denne medisinen. Uten metadonen ville det vært vanskelig å komme meg like godt gjennom årene som etter oppstrat i 2002. Samtidig fikk jeg så alt for mye av det; dosene jeg etterhvert fikk ble så så store, at det utgjorde en trussel mot helsen min. Etterhvert begynte det å komme opplysninger som jeg ble kjent med gjennom å lese i media, om at metadon ikke var så sundt likevel. Jeg begynte å forstå at det å bruke metadon daglig hadde en nedbrytende effekt på lever og nyrer osv. dette hadde jeg aldri hørt noe om tidligere, og jeg avslo i begynnelsen denne negative omtalen som vås. Jeg hadde jo selv blitt fortalt hvor bra metadon var. En ting var effekten, som fjernet suget etter dop. Deretter hadde dr Berit nordstrand fortalt om alle helsegevinstene. Men jeg fikk stadig høre om de samme opplysningene, som knyttet seg til langtidsvirkninger. Jeg hadde begynt å bry meg om livet, jeg hadde fått et liv. Det stod klart for meg at jeg måtte ta en beslutning. Jeg hadde lenge vurdet hvor upraktisk og forsmedelig hele LARmedisineringen viste seg å skulle bli. Som et endeløst oppmøte på apoteket, og sittende på doskåla med en person ruvende over meg, som skal kontrollere at jeg ikke jukser med en annens urin ved stikkontrollene. Jeg må kontakte legen min for hver gang jeg ikke kan hente metadonen min på torsdag, som er min hente-dag. Alle ferier som går utover 2 uker må søkes skriftlig til LAR Midt, lege middel assistert rehabelitering i Trondheim, region Midt-Norge..Jeg kan ikke bare komme her og komme der.Jeg vil aldri kunne få pasientrettigheter tilsvarende andre pasientgrupper med andre diagnoser. Jeg kan aldri gjøre noe annet enn LAR,s instrukser. Da risikerer jeg raskt å miste retten min til denne medisinen.

   Jeg kunne velge å fortsette, og jeg kunne slutte. Jeg kunne også trappe meg ned, å stå på en mindre dose metadon. Tanken på å stå på en mini-dose, og samtidig måtte fortsette i det regide systemet til LAR MIDT i Trondheim, fylte meg med så mye sinne, at valget ble lett. Jeg har hentet medisinen min hver eneste uke i 12 år. Det er 12 månder i året, av disse møter jeg opp 4 ganger i måneden, 12 ganger i året, det blir 48 oppmøter i året. Hver gang skal jeg drikke den ene flasken, dagens dose, i påsyn av den apotek ansatte som tilfeldigvis ekspederer meg. Så skal jeg signere ut for å ha mottat metadon for de neste 6 dagene. Så skal jeg møte opp mellom 8-12 ganger i året på tilfeldige urinprøver. De skal alltid  være overvåka av en person som skal stå å se på deg hele tiden mens du urinerer. Det er noe man aldri venner seg helt til. Jeg har alltid bedt om at springen får stå på, la vannet renne og bryte den stillheten det blir når to voksne skal dele en slik selsom stund. Jeg som forsøker å late som alt er helt normalt, og hun som later som det ikke bryr henne og at det bare er en del av jobben hennes. likevel er det noe anstregt over oss begge, jeg prater for fort og for mye, hun er overdrevet hyggelig. jeg vet ikke hvem jeg syntes mest synd på de siste årene. Lyden av vannet som renner i vaskeservanten.  Da blir ikke de intime lydene av å sitte på toalettet like krenkende. Jeg ble etterhvert sterkere psykisk, men dette setter  meg på  prøve hver eneste gang. Det er unaturlig  å dra den høyre hvite gummihansken over hånda mi, å tre fingerne mine inni så de passer hansken, sitte på doskåla med buksene nede på leggene. Så gir hun meg engangskoppen som jeg skal tisse i. der sitter jeg. En nær femti år gammel tobarnsmor. Jeg må sprike med beina, for å få plass til armen og hånda med plastkoppen i. Det er så nakent, jeg føler meg så liten og hun er så stor. Hun må stå der, og jeg må sitte her. Slik er det.Det er et godt bilde på å stå som pasient i LAR MIDT. Jeg kjenner lukten av kroppen min, ute er det vått, og det fuktige stoffet i buksene mine, utgir en egen lukt. Jeg håper det ikke vil renne utenfor koppen,at strålen av urin treffer midt i kppoen, og ikke på sidene så alt blir vått og ekkelt i hånda. Det er toppen av egen vemmelse å måtte gi henne koppen, med tiss utenpå. Men først skal jeg altså få til å tisse, mens hun ser på at jeg ikke har tapet en beholder med en annens urin et skjult sted på kroppen. Eller lurer dem på noe annet vis. Derfor skal de nærmest og helst se at du også GJØR DET. Det eneste som mangler er at de signerer for selv og personlig kan bevitne at de så strålen med urin med egen øyne. De måler temperaturen på urinen i byen,på toalettet på St olavs hospital, toalettet som er spesialinnredet med speil og vindu for å overvåke LAR KLIENTER mens de avlegger urinprøver. De måler temperaturen i urinen til hver enkelt fordi de skal se at den stemmer overens med gjennomsnittelig kroppstemperatur. Dette skal vi alle gjøre resten av livet. De gir deg aldri fri fra et minimum på 8 stikkprøver i året, uansett hvor ren og frisk du er blitt. Jeg skal altså for alltid drikke metadon overvåket av personale en gang i uka, og alltid måtte dra av meg buksene for dem. Uansett hvor godt jeg har gjort det. siden jeg ble overført FRA Lar Midt, har jeg hatt rene prøver. Jeg ble overført til legen min i 2005, det er nå 9 år siden! Siden har jeg kommet meg i arbeide, kjøpt meg bolig, barna er blitt 15 og 19 år. Likevel forsetter de samme kravene.  DET var grunnen til at jeg fikk nok til slutt. De svarte at jeg måtte fortsette med dette,når jeg blir 60 år, når jeg fyller 70 år, når jeg blir 80 å. Uansett hvor mange tiår jeg har levd nykter og rein, skal jeg aldri få fri og fred for LAR. De er de eneste som aldri vil stole på oss. Det var altså aldri målet deres med rehabeliteringen, og det stiller jeg er stort spørsmålstegn ved. Hvis det ikke det å stole på at vi tar ansvaret for vårt eget liv er målet, hva er da målet med denne rehabeliteringen?

Toalettet jeg er på, er fellestoalettet for pasienter ved Hommelvik Legekontor. De andre som ønsker å bruke toalettet må eventuelt vente en stund på at det blir ledig. Eller de får finne et annet toalett ute på gangen i dette store huset vi er på. Rådhuset i Hommelvik med en gang i tiden  alt-i-en-pakke. Tannlegekontor, sosialkontor, legekontoret og kommunesenteret. . Nå er NAV flyttet til et annet bygg, og resten av huset rommer i dag legekontor, tannlege og  kommuneadministrasjonssenteret. Så sitter jeg der da, slik jeg har sittet et hundretalls ganger siden oppstarten. Den første tiden måtte jeg sitte på toalettet 3 ganger i uka.

For dette var nytt om METADON. Da jeg startet med metadon i 2002 fortalte tvert imot dr berit Nordstrand meg om hvor bra og sundt det var. Hun hadde vært på en konferanse i USA, og var nyfrelst metadontilhenger. I alle disse 12 årene var det serlig en ting jeg senere skulle referere til igjen og igjen, og det var noen ord jeg skulle finne tilbake til som spesielt anført i min journal. Der stod det svart på hvitt; på side 37, i et møte med konsulent Marøy, Sivertsen (en student) dr.  Nordstrand og jeg,  som referat skrevet av dem selv "....Berit Skjervold Nordstrand gir informasjon om hvordan metadon gir beskyttelse mot hjerte og karsykdommer".

SIRI GETZ SOLLIE, Trondheim 2002.

OPPSTART PÅ LAR MIDT, legemiddel assistert rehabelitering i midtnorge.

Berit og Jan har fått metadon! Jeg klarer nesten ikke la være å tenke på det, hvor heldig de er og hvor uheldig jeg er. Ingen har fortalt meg at det var tilatt å bruke metadon og at man samtidig fikk beholde barna sine. Jeg var ikke klar over det, og hadde i de siste årene hatt et av og på misbruk med ymse piller innen B-preparater. Det aller beste jeg kunne få, var vival, stesolid, valium, rohypnol og sobril, mens jeg i nødens stund også kunne ta paralgin forte.

Her tar jeg ikke en eller to av noe, jeg tar iværtfall 4 om gangen, hvis jeg skal kjenne noe, hvis jeg skal bli lykkelig i noen timer. Lykkelig, glad, ubekymret, tenke positivt. Pillene visker ut alle de svarte årene, og jeg føler meg i noen timer som hvem som helst. Da er jeg bare Siri, og har aldri vært noe annet enn det jeg er der og da. Som om jeg ikke kommer fra noe, og ikke skal noe sted. Med pillene er det bare nuet som teller, og siden tiden går så fort når jeg har det slik, og fordi jeg bare husker brøkdeler av det etterpå, blir det så viktig å nyte denne tiden maksimalt.  Jeg kan hoppe bukk over fjell for å få tak i en dagsdose, og vi betaler i rikelige monn for piller kjøpt på svartebørs.

Sånn har det vært i alle årene etter at jeg kom opp hit til Hommelvik fra Oslo i 1992. Den landinga var så vond, at jeg enda tok smertestillende mot de sårskadene jeg fikk i mitt sammenstøt med bygda. For når jeg kom hit, var det ikke slik at andre enn "de i miljøet" satte pris på at det lille rusmiljøet i vika ble forsterket med en person til. Til min store overraskelse oppdaget jeg etterhvert et sprøytemiljø, det var som et storby-miljø i størrelse XL small. I dag er det miljøet for lengst knust og det uten at et nytt og like ille er etablert igjen. Miljøet forsvant og kom aldri tilbake igjen. En ble drept, en døde av overdose, en fikk Hiv. Vi var ca 10 stykker med hjemmeadresse 7550 Hommelvik, og 5 av oss skulle senere starte på LAR MIDT sin behandling med metadon i Trondheim. De 3 andre dro videre, uten at jeg vet noe mere om dem, verken hvor de dro eller hva som skjedde. Selv skulle jeg være en av de som fikk lov til å reise meg, og  dra veksel på livet i rikt monn.

Men den gangen i 2001 syntes det langt unna. Min veninne Berit var mor til jevnaldrende barn med mine, og hun gikk nå å henta flasker med metadon ut av apoteket. En gang vi var i byen, bad hun meg stå å holde bæreposene sine, deriblant posen fra apoteket med ukerasjonen på 6 flasker. Selv måtte hun finne et toalett, det var sommer og sol, jeg står ved det som i dag er Mercursenteret, like ved Vår Frues Kirke. Jeg ser med ett alt så klart der jeg står. Jeg ser meg selv med en ukes rasjon morfin-lignende base i hånda. Det var første gang jeg stod med den lille plastflasken med rød skrukork i hånda. Herregud, tenkte jeg, så lyst jeg har på deg. Hva skulle jeg ikke gjort for å få dette selv.Tenk om jeg bare kunne tatt posen og løpt, stælt alt sammen. Men slik var ikke jeg, og det visste Berit. Derfor stod jeg der med posen, og Berit visste det, at jeg ville stå akkuratt der, selv en halv time etterpå. Slik var nemelig jeg. For dum selv som rusmisbuker,jeg var en av de som aldri kunne stjele fra de andre. Med andre ord dårlig rustet for en tilværelse alene i rusmiljøet, og siden jeg ble hekta passet jeg på nettopp det, å ikke være uten mannlig beskyttelse.  Og jeg hadde mannlig beskyttelse til gangs.

METADON. Det ville jeg ha. Jeg satt å så på Jan duppe med øynene, han var ikke rusa sa han, men han så rusa nok ut på meg. Og dette fikk de gratis, det var slutt på alt stress og mas, nå fikk norges elite-narkomane tilgang på morfindepo direkte fra apotekene og med myndighetenes velsignelse. som med alt mulig annet, er det som er for godt til å være sant, nettopp det.

SIRI GETZ SOLLIE, Trondheim, AUGUST 2002.

Det verst tenkelige har skjedd. Min far er død. Min far er død. Min far er død. PAPPA! PAPPA! Hvordan kunne du dra fra meg, hvordan kunne du gjøre det? Hvordan kunne du dra fra meg, og la meg bli igjen alene?

Min far ble funnet omkommet, jeg elsket han. Jeg hadde vært pappa-jente hele livet. Uansett hva som skjedde i mitt liv, var min kjærlighet til han uafektet av det. Han avviste meg aldri, han var den samme, og derfor kunne jeg være den samme. det var det eneste stedet i hele verden jeg kunne være meg. Han hang seg i rekkverket mellom første og andre etagje i boligen i sitt hjem i Straumen. Han hadde vært kommunlege i full stilling, frem til den katastrofale dagen i juni 2001, da hans kone som han nå hadde fått to barn med som nå var 12 og 15, fortalte han at hun ønsket å gå fra han.

Jeg hadde vært hos han hele sommeren. Begge barna mine var med, og vi vekslet om å ha det fint og smertefullt. Det imellom manglet, som et stort hull. Pappa ville ikke se annet enn det tomme hullet, han så iværtfall ikke annet. Et eller annet i det han så i  hullet, gjorde han så redd som jeg aldri tidligere hadde sett han. Han gikk bevæpnet med kniv når han la seg, og det har jeg tenkt mye på siden. Hvor redd er et menneske, når det tar med seg en svær kjøkkenkniv inn på soverommet om natta. Når man ligger der helt alene i mørket, full av alkohol og påvirket av diverse medikamenter, og det likevel ikke tar brodden av redselen? 

Første gang jeg forstod rekkevidden av pappa sin panikk-angst, den han må ha hatt, var etter begravelsen. Flere hundre mennesker, de fleste tidligere pasienter, møtte opp for å ta farvel med pappa denne tidlig høstdagen i slutten av august. Skolene hadde nettopp begynt etter sommerferien, pappa klarte å holde ut i 14 dager etter skolestart. Han skulle bo hjemme med barna, og hans kone skulle bbo videre på landstedet deres. Min lillebror begynte i 4 klasse det året. Min lillesøster var fylt 16, og skulle begynne på vidregående skole, og skulle reise for å bo på internat i Lofoten. Alt var klart for et nytt skoleår for begge to. Denne helgen skulle de være sammen med sin mor. Jeg hadde sagt fra igjen og igjen at pappa ikke kunne overlates alene og til seg selv. Jeg har bebreidet meg selv for at jeg ikke ble hos han igjen og igjen. Jeg skulle gjort alt jeg ble bedt om for å få han tilbake i livet vårt. Det var 4 dager til det formelt skulle tas ut separasjon. Min far ringte meg ustanselig, jeg hadde måttet reise hjem og bli her siden jeg selv hadde 2 barn som skulle på skole og i barnehage. Eldstemann begynte antageligvis i første klasse dette året, det er slikt jeg må undersøke nærmere, for jeg klarer ikke huske det. Jeg husker neste ikke noe av det som var rundt på denne tiden. Men jeg husker at telefonen ringer. Fast-telefonen som stod på stua. designapparatet i lys rosa sukkerspinn. Med svart/hvitt tasatur, og tall i lys blå, lys gul, de lyse fargene som var så in på tidlig 80-tallet. Telefonen ringte, og min samboer og far til mine to barn, Petter, hører den samtidig med meg. Og vi veit det begge to. Det er søndag og klokka er 21, jeg har forsøkt å ringe pappa siden i går lørdag kveld.    

Tirsdag 21 april, siste dagen av påskeferien, fra 42 mg metadon til 40.

Siri Getz Sollie,påsken 2014, hjemme på Vikhammer, 40 mg metadon.

Denne påsken hadde vi trodd at jeg skulle fortsette å være dårlig, så vi betemte oss for å ikke reise noen steder. Da vi så hvor dårlig jeg faktisk ble etterhvert, ble det ikke engang aktuelt å ta noen dager på hytta på Frøya engang. Opprinnelig hadde vi ønsket å leie samme hytte i år, som i fjor påske, i Funesdalen i Sverige, ta med barna og ski,  bort-over-ski og ned-over-ski. Jeg hadde i tilegg fått nye fjellski, og Rolf og jeg hadde drømt om dager på ski på høyfjellet, mens guttene kunne boltre seg i skibakkene på twintip og  pausene sine på Burger King, med "meny" og Coka cola.

 Så dårlig som jeg ble uti mars, og i ukene etter at jeg passerte 55 mg, var det ikke sannsynlig å tenke seg at jeg ville klare å gjøre annet enn å gå på halv tolv, for sjuk til å gjøre noe, men frisk nok i perioder til å være ute av sengen. Alt handlet etterhvert om å vente på å bli frisk  igjen. På det tidspunktet var jeg bekymret for om jeg ville kunne bli i stand til å delta på noe som helst det neste halve året. Det var andre forsøket på å komme fra 55 mg, og ned til 50. Jeg var så abstinent, at jeg var blitt isolert til en pasienttilværelse her hjemme. Likevel surfet jeg videre på denne bølgen, som jeg har stått på siden sommeren 2011, da jeg traff Rolf. Jeg kjente hele tiden, uansett hvor sjuk jeg ble, at jeg var trygg, og visste at alt var sikkert og ivaretatt rundt meg. Barna mine ble ivaretatt av barnefar og Rolf, de byttet på å kjøre dem hit og dit, og når de var hos oss ordent Rolf alt. Middagene og innkjøp. Jeg var i trygghet, hjemme her, så godt midt oppi alt som gjorde så vondt i skjelettet,likevel safe. Barna er safe, vi er trygge alle sammen.Jeg kunne få lov til å ta meg denne tiden, jeg ble fullt avlastet.  Så jeg kunne forsette å være så dårlig, jeg har hele tiden visst at jeg er heldig som kan gjøre dette. Nedtrappinga av metadon, føler jeg er som å ta ett lite skritt tilbake til det virkelige livet, hver eneste dag. At det gjør vondt, er som med å føde barn, noe uungåelig hardt og pinefullt, som man hele tiden likevel vet skal utløse nytt liv, nytt håp, ei ny tid. Igjen værer jeg en ny og spennede horisont, som medfører endringer, som ved alle andre store og betydningsfulle hendelser i livet, kjennes viktigere enn alt annet.

 I går stod jeg opp 04.30, kroppen jamret seg etter ny dagsdose metadon, og det var bare å gi etter. Igjen hadde jeg fått sove meg gjennom en hel natt,  5 hele timer i strekk. som alltid våkner jeg og veit med en gang hva det handler om. På samme måte jeg har våknet opp i de siste 28 årene av mitt liv. Det første jeg tenker på er SMERTESTILLENDE. De siste 12 årene har jeg hatt visshet i dette,at jeg har smertestillende og at jeg har nok av det. Det har vært det beste med å stå i LAR, legemiddel assister rehabelitering i trondheim. Det å vite at jeg får dempet Det. Det som har vært så mye sterkere enn meg, det som flerret meg opp som et stykke rått kjøtt uten kjent opphavsland, uten fortolling og unndratt moms,  svart import, samma det, det er nok av dette kjøttet og det flår folk  levende. Så ubarmhjertelig blir fort livet når du er hekta. Så vondt kan også angst i seg selv gjøre. Angst kan på det verste være vondere enn å bli slått, det hadde jeg aldri trodd hadde jeg ikke fått erfare det selv. igjen og igjen. Det var vel derfor jeg ble i voldelige forhold, å bli slått var nesten som selvskading, som en befrielse fra den opprinnelige smerten. Fra all selvlasting og bebreidelsen for selv å ha ført meg hit. Det var en lettelse å kjenne slagene ramme, en stor sterk neve som slo, og slo. Som fortsatte å denge løs, som ikke fikk slått meg hardt nok, lenge nok., og jeg tenkte, som i en slags god,varm og ny følelse av at nå er det endelig slutt. Aldri var jeg lengre unna min personlige tragedie, enn nettopp der og da,intet annet fjernet meg med større makt fra  min opprinnelige tilværelse. Slik tenkte jeg, jeg var klar over situasjonen min til enhver tid. Av og til ønsket jeg at jeg kunne sluppet det, denne evige bevisstheten som til enhver tid fortalte meg hvor jeg var, og hva som skjedde. Stemmen i hodet mitt. Klar og tydelig, lite følelsemessig preget av hva som skjedde. En kald registering om tid og sted og gjeringsmann. Jeg var altså like smertelig klar over det selv den gangen jeg levde slik, og var ved alle mine fulle fem, slik jeg alltid har vært. Det var evnene som sviktet, kaoset, spiseforstyrrelsene, en spaltet personlighetsforstyrrelse,og ikke hodet det var noe feil med. På det tidspunktet i Oslo i 1987, kunne jeg tørt konstantere at det var bedre å leve sammen med noen og bli slått, enn å leve i ensomhet og uten noen. Alkoholen, pillene og cokainen gjorde det endelig mulig å bli satt fri.  Jeg hadde vært  innesperret i angst i så mange år, at øyeblikket der jeg satt å skålte og drakk meg pære sammen med Frank Johnson og co på SAS-hotellet i Olso i 1987 ble banebrytende, som å finne veien ut av fengsel.Jeg fant endelig  en måte å leve på.

Siri Getz Sollie, Hommelvik, 2001.       

Den vanskligste tiden av de alle. Det var som å bli skilt fra kroppen min, og som om det gjaldt å holde pusten lengst mulig  mens de satt å tok tiden på meg. Tiden mellom hver pille er et løp jeg taper hver gang. Jeg må ha dobbelt så mye som det legen forskriver, og dermed er det umulig å holde balansen. Hver morgen tenker jeg det samme når jeg våkner. Hvor mange tabletter har jeg, hvor mange dager klarer jeg å holde meg frisk på det jeg har.

 Jeg har fått 2 barn, og jeg elsker dem på en måte som gjør meg i stand til å holde pusten på en ny måte. Det er som om jeg har fått dobbelt så store lunger, og jeg kan fylle dem med store mengder luft av gangen. Når barna er i barnehagen, gjør jeg alt jeg kan for å holde ut nok en dag. Jeg vasker og rydder, støvsuger,vasker og rydder, og..vasker og rydder.Folk har nesten sluttet å skrive brev. De første årene jeg bodde her fikk jeg mengder med brev i posten. Men nå har folk begynt med pc, de skriver mail, og det er ikke noe jeg kan. Men jeg  leser bøker. Og jeg går turene mine, jeg og jeg går,jeg går med hundene opptil 4 ganger om dagen. På formiddagen går jeg hovedturen, den opp til Stavsjøen. Det er 50 minutter opp til toppen, og langt raskere nedover i de lange nedoverbakkene fra fjellet og ned.

 Virkeligheten hadde innhentet de fleste av oss. De av oss som brukte for mye, for ofte, av det vi hadde tilgang på. Vi spillte alle  høyt, med en slags manglende bevissthet ovenfor det som ellers skjedde rundt oss og det var 2 liv. Det var dette, som var vårt, og det var Det Andre. Samfunnet kalte jeg det. "Samfunnet der ute". Det var like ved meg hele tiden, jeg så det, jeg hørte det,jeg husket det slik det hadde vært, men jeg ville ikke kjenne på det lenger. Jeg ville ikke ha noe med det å gjøre. Det gjorde meg redd.  Hver gang det stakk i meg, måtte jeg ha mere smertestillende. Så jeg ikke lenger kjente det. Det var den vondeste følelsen av de alle. En påminnelse om noe som hadde vært, for lenge, lenge siden. Alt jeg hadde mistet, som jeg aldri fant noe igjen av, aldri nok. Jeg ville være sint på dem, så sint at alt ble farget rødt, så sint at alle kunne høre meg, så sint at ingen turte se på hverandre. Men jeg klarte aldri det. De gangene jeg måtte kjenne på det vonde, mitt ødelagte liv,  jeg visste selvsagt at det var ødelagt. Alt var ødelagt. Jeg hadde ødelagt det, de hadde ødlagt meg. Nå spilte det ingen rolle lenger, hvem som hadde gjort hva. Jeg kjente ingen ting når jeg tenkte på Dem. Det var som å igjen bare gjøre en registrering, å rutinert krysse av nok en dag, nok en time. Det hadde skjedd. De hadde skjedd. Ingen kom. ingen hørte fra seg. Det var ikke til å misforstå.  Jeg var fortid, og alt med meg snakket man ikke om i familien på Oslo Vest. Nå var jeg fri til å kunne jeg  ødelegge resten, det spilte ingen rolle, men jeg skulle få leve litt tilog jeg skulle ta igjen. .Derfra var det med livet som innsats, og her ute var ikke livet verdt en brøkdel av det jeg engang kom fra. Her ute hadde man flaks eller uflaks. Her var hver dag like utrygg. 

Siri Getz Sollie, i dag. 40 mg metadon.

Nå går det ganske bra. Jeg har litt lite energi, og det er som å hele tiden ikke være helt i form. Det er som når man går å bygger på noe.Jeg er med andre ord overraskende frisk på 40 mg metadon. 

Noen vil sikkert si at nedtrappingen nå går for fort. Men her har jeg fått føle meg frem, og tiltrodd at jeg  er den som selv vet best i livet mitt. Jeg er 50 år, jeg har to nesten voksne barn, jeg har levd et høyst oppegående liv i mange år nå.  Dette er individuell behandling i praksis, med høy brukermedvirkning. Takk Gud for min lege, han som har fulgt meg gjennom bakkar og berg gjennom de siste 15 år, som så og lyttet. Jeg skulle derfor etterhvert  få større rom for å klare meg etter de første årene i LAR MIDT, lege middel assistert rehabelitering i Trondheim. Det tok 3 år å stå han av, etter oppstart i 2002, til jeg fikk separert meg fra dem i 2005. Det gjaldt å lyve for livet i de tre første årene i LAR. Jeg leser linje for linje. For et stressnivå, for en intens jakt de hadde på positive urinprøver. De så ikke annet, alt dreide seg om sidemisbruk. De så ikke hva som skjedde ellers i livet mitt, det var som alt som betød noe, var den halve desiliteren med urin man måtte avgi 3 ganger ukentlig. En positiv prøve fikk alt fokus, mens livet mitt bestod av så mye mere, samt omsorgen og oppfølgingen av to barn. Hva var dette? Det jeg hadde ventet og ventet på, i 2 år, viste seg i all sin gru å være en institusjon med kun ett viktig fokus; NESTE URINPRØVE. Slik var det fra start. Livet mitt ble nå analysert utifra hvilken urin jeg avla. Jeg var da hektet på et nytt stoff, metadon, som er sterkere enn noen andre stoffer jeg har vært avhengig av, og jeg følte meg så fanget, og ble som et vilt dyr. Jeg kjente fare, for hva kunne ikke LAR bruke mine positive prøver opp mot? Plutselig befant familiesituasjonen min på utrygg grunn. Skulle jeg kunne miste barna mine til barnevermet fordi jeg hadde tatt en sobril, eller en valium?

  Alt som var negativt, ble hentet frem og brukt mot meg på en måte jeg aldri tidligere hadde opplevd fra norsk rusbehandling.

De første sidene i Journalen fra LAR i Trondheim satte meg tilbake i tid, på en måte som kjentes svært ukomfortabel. Jeg leste 136 A 4-sider etter hverandre i går. Det var slik jeg husket det. Nettopp slik, og verre. 

  

FREDAG 18 APRIL, fra 45 til 42 mg,uten at det gjør vondt.. det er ingen som er mere overrasket enn meg.

Fra 45 til 42 mg metadon

Hvor uventet er det ikke å trappe videre ned...og så skjer ingenting? Jeg var 100 prosent innstilt på at disse dagene skulle fortsette å dra meg og kroppen min  over på det som kjennes som grovt sandpapir.  Jeg var forberedt på det,innstilt på det og jeg hadde akseptert det. Alt er i grunnen lagt opp til det her hjemme. Siri som går for halv maskin, Siri som går rundt med dratt ansikt, såre ledd, øm hud, vondt i magen, søvnløse netter, vondt i leggene, vondt i skjelettet. Uro. 

Nå kan jeg se tilbake på dager i sammenhengende allright form, og bare litt murring i leggene. Jeg sover meg gjennom nettene igjen, og våkner ikke før i 05-tiden, akkuratt som før. Før. I all tiden før jeg trappet ned til 55-50. Da skjedde det noe. Jeg spant tilbake i full fart, etter å ha møtt på en vegg av Full Stopp. Akkuratt som 100 års motvilje. Rykket tilbake til start på 60 mg, stod der en stund igjen, ble helt menneske umiddelbart. Huden som la seg tilbake og fordelte seg som en mykt, varmt godt teppe over hele meg. Det var som å bli lagt i sideleie i morfin igjen. Jeg tenkte likevel ikke et øyeblikk at jeg skulle bli der lengre enn å samle krefter til det som eventuelt stod å venta på meg igjen, foran Dør nr. 55 mg. Det er ubegripelig selv for en selvlært kjemiker som meg, at det skulle bli så vondt å sprenge den grunnmuren mellom 55 0g 45 mg metadon. Hva i helvete var det. Var det en siste påminnelse om akkuratt det? Ei lekse? Jeg klarer ikke nå å ta det på rappen, hvor lenge det varte mens det stod på. Men jeg kan jo bare gå tilbake i denne historien selv, å se. Men slik er det med denne tiden, at alt som ligger bak meg, inntil videre bare får ligge der. Jeg ser kun fremover i dette racet. Det er lettere nå. Det slapp meg. De slapp meg. Alt det Store Stygge, alle De Små Slemme, alt som skreik og vrei på seg, alt som kom om natta, er borte.

Om det kommer igjen, så kjenner jeg det igjen. Og vet at det er akkuratt slik det kan være å avgiftes. På det meste stod jeg på 230 mg metadon, i flere år stod jeg på 200 mg.Det står her svart på hvitt i journalen jeg fikk utlevert. Det er tragisk, jeg husker ikke serlig fra denne tiden, så jeg har bare papirene fra LAR MIDT å forholde meg til. Hvordan kunne de skrive ut slike doser til meg? Jeg måtte legge fra meg bunken med de ca 350 sidene fra LAR Midt, Legemiddel Assistert Rehabelitering i Trondheim, Midtnorge. Jeg skal sette meg ned en dag nå, men jeg vil være alene hjemme når jeg gjør det. 

Etter at jeg kom ut av Abstinens,har jeg levet tilnærmet normalt i det siste.Snart er jeg sterk nok til å trene igjen. jeg gikk tom for ca 3 uker siden, da kom jeg ingen vei. Da var jeg stort sett sengeliggende. Jeg kjenner riktignok at jeg har mindre panser og vern mot alt og alle her ute, men det går greit. Jeg er ikke redd lenger.

  Noe som i alle år, i flere tiår, siden jeg var 13 år, det var da det kom første gang, har sittet på innsiden i brystet mitt, er borte. 

Jeg kjenner hvor sterk jeg antageligvis er. Jeg kjenner igjen den følelsen. Jeg var sterk før jeg ble syk den gangen. Jeg var ikke i tvil om at jeg kunne bli ALT. Jeg var ikke i tvil om noe før den verden jeg kjente så godt, forsvant foran øynene på meg. Uansett hvor høyt jeg ropte, uansett hvor mye jeg skreik og ropte, fortsatte den ufortønet videre å gå i oppløsning. 

MANDAG 14 april, fra 48 til 45 mg metadon, LAR MIDT, legemiddel assistert rehabelitering, i Trondheim.

Nå gjør jeg det igjen, går ned noen mg uten å ha konfrontert med legene mine. Men det er slik avtalen er, jeg får føle meg frem, og tar beslutningene selv. På fredag tappet jeg yttligere av noen små, små ml rød farget metadonsaft. Her sitter jeg nå klokka 03, etter at jeg våknet i dobbeltsenga vår, som på svijern og ikke liggende på en  god madrass, i 01-tiden. Jeg lå lenge å tenkte på de siste 4 nettene jeg har fått sove i timer i strekk, og den utrolig gode innkasseringa av å endelig å fått effekten av en viss stabelisering på 47-48 mg.Jeg har ikke ro på meg til å brukefor mange dager på å være frisk, men vil allerede videre. Som om jeg går fra slag til slag, og gang på gang reiser meg fra en ny slagmark. At det kan svi så ubarmhjertelig i leggene. Det er der det gjør vondest. På det værste, i de 2-3 ukene som har gått uten netter med sammenhengende søvn på grunn av  disse kroppssmertene som abstinensen bringer med seg,  lå jeg  å tenkte at jeg skulle ønske noen kunne kappe av meg leggene. Så husket jeg hvor utrolig mye vondere dette har gjort før. Da jeg var 25 og opplevede abstinenshelvete for første gang. 

 Dette skulle jeg senere få gå igjennom mange ganger. Rennende nese, blanke øyne med store pupiller, iskalde hender. Kroppen som gjør seg så liten som mulig, ryggen begynner å leve sitt eget liv den også,  krommer seg sammen som et slags skjold , innover, som for å beskytte kroppen mot noen vi ikke kan se, bare ane er her ute. Alt lukter anderledes,jeg kjenner igjen en lukt som jeg ikke helt vet hvor jeg har fra.

Kanskje husker jeg den fra da jeg var liten, og vi var på besøk på "gamlehjemmet"som vi kaldte eldresenteret  den gang. Der ingen skulle ut fra i live. Sykdom og forråtnelse. Der  satt de å ventet, medisinerte, med eller uten hukommelse, noen i bleier. Den lukten som kunne bli så sterk at jeg ville holde fingerne for nesen. Men det var uhøflig, det fikk vi ikke lov til.

  Metallsmak i munnen. Det verker og svir i ledd jeg ikke visste jeg hadde i kroppen, alt går bokstavelig talt i oppløsning, og så er man i en slags sjukelig tilstand, der alt bare er Smerte. Så vondt, så vondt, så vondt ikke noe annet kan gjøre. Vondt på en helt annen måte enn noe annet.

Så jeg veit hvor sjuk man kan bli.Jeg er ikke der, og dit slipper jeg å komme, fordi jeg foretar denne nedtrappingen frivillig. Hadde jeg ikke gjort det, men fulgt den nedtrappingen legemiddel assistert rehabelitering , LAR MIDT,  i Midt Norge forskriver til sine mest ulykkelige klienter som mister retten til forskriving av disse medikamentene, hadde jeg kunnet bli det.

Jeg lurer på hvordan fylkeslegen her kan sitte å forholde seg passiv til det som gjennom en årekke har utspilt seg her oppe i LAR MIDTNORGE.. Jeg har lest dokumenter, der nedskrivingen av forskjellige pasienter står skrevet og hadde jeg ikke lest dette selv med egne øyne, ville jeg sannsyneligvis ikke trodd det var sant. For ingen med vett og forstand kan vel tenke at dette er forsvarlig, rimelig og verdig behandling av mennesker i krise. Jo mindre resursser du har, jo mere virker det som LAR MIDT tillater seg av å ta seg til rette. Så tenker du kanskje at hva gjør vel det, skal narkomanene få alt liksom, uten å måtte gi noe tilbake.  Dette er ikke god helsepolitikk, for dette gir dårligere resultater enn det er mulig å oppnå. Samt at det bare går i en endeløs ring. Det påfører unødvendige  lidelser hos den enkelte, og deres pårørende, og for hva da? LAR ble etablert av myndighetene våre for å gi rusavhengige et "verdig" tilbud, derav "rehabelitering".Det ser jeg lite av her oppe. Sjokkert og med vantro har jeg igjen og igjen sett dette makabre skuespillet få utfolde seg. Jeg skal se nærmere på overdosestatestikk, og dødsfall som er narkotikarelaterte. Det kan umulig være tall som står i forhold til at LAR fungerer slik myndighetene så for seg da de startet opp fortaget her oppe i 1999.  Jeg kjenner klienter som har gått inn og ut av LAR 4-7 ganger. Mellom hver gang svekkes de fysisk og psykisk. Når problemene kommer er ingen mere nådeløs enn LAR Midt. Flere har fortvilet gitt opp og flyktet til Oslo, fra hele landet, for der fungerer Lar bedre, i følge dem selv. Mange er døde. Noen har nyttigjort seg av tilbudet. Dette er de sterkeste av oss, iværtfall de heldigste av oss. Sannsyneligvis er jeg en av dem. Jeg føler meg likevel ikke heldig med tilbudet jeg fikk av LAR MIDT. Det jeg har opplevd av der, skulle kunne gitt meg  grunn til å gått til helvete. De av oss som har hatt kloke leger, har hatt et fortrinn. I min situasjon ble dette noe av det viktigste som fikk meg til å stå, å stå, å stå og holde ut. Jeg har alltid sagt vdet, at det er PÅ TROSS AV LAR MIDT, at jeg har klart meg.Jeg skulle ønske jeg hadde erfart noe annet. Og jeg skulle ønske jeg derfor hadde kunnet se bare fremover, og blitt ferdig med alt som har med rus og LAR MIDT å gjøre. Men jeg klarte ikke la være å bry meg. Mange har brydd seg i mange år om det de vet foregår, og nå er jeg en av disse. Som pasient på vei ut av LAR, er jeg en av LAR's mange kritikere. Jeg håper at vi etterhvert blir så mange, at stemmene våre høres helt ned til helseministerens kontor. Jeg kan ikke la være å fortelle om det jeg selv har opplevd, for jeg er ikke et resultat av en god rehabeliteringspolitikk i regi av LAR MIDT.

Nå skal  etterhvert journalen jeg har fått utlevert av LAR MIDT, gjennomgås. De få sidene jeg har turt å se på, fikk meg et øyeblikk til å svelge. Jeg sa fra at dette kan jeg ikke lese nå. Det er for vondt. Jeg er selv overrasket over hvor vondt det ble å se på bare noen få  av de ca 350 sidene jeg fikk utlevert.

Det har gått 70 minutter siden jeg drakk halve flasken med metadon, og sviinga i leggene og det som gjorde vondt i magen har begynt å slippe taket i meg. Klokka er 04.15 og ute er det svarte natta. Det regner, det blåser,vinden pisker langs husveggene, det er som på den våteste og mørkeste høsten der ute. Men det er påske, og april. Om 3 uker skal jeg på en ukes sykkeltur til Mallorca. Akkuratt det kjennes ganske fjernt ut her jeg sitter.    

TORSDAG 10 APRIL, 50 år.

SIRI GETZ SOLLIE, 10 april, hjemme, her og nå, i skrivende stund.

I går fylte jeg 50 år. Jeg hadde grudd meg så lenge til denne dagen. Ikke fordi jeg er redd for å bli eldre, jeg tåler årene godt, bærer de på en måte som gjør at jeg ikke er like redd aldring som jeg ville vært dersom huden ville avslørt meg mere på fødselstallet. Rynkene, trett levd hud.Tyngdekraften. Alt som dras ned. Kropper som ikke lenger bærer seg med samme kraft.Jeg har lært meg å sette pris på genene jeg ble født med, med alderen. Man kan bli klokere, man kan komme ovenpå, og jeg ser alt jeg også fikk, og har.  Så jeg var ikke redd de 50 på den måten, og jeg har i de siste årene tatt meg selv i å svare folk med at "jeg fyller snart 50". Men det var Dagen. Forventningene. Beviset på hvor jeg er,etter et halvt levd århundre, i forhold til hvor du er. Hvem jeg er, i forhold til hvem alle dere andre er når de fyller 50 år. Størrelsen på selskapet. Hvem jeg kan invitere. Hvor mange jeg kan invitere. Det er så billedlig, som et passfoto. Her er jeg, slik ser min verden ut når jeg fyller 50.

Jeg må ha fått 100 roser og tulipaner, det var så uventet godt. Rolf altså. Barna mine, smilene deres. Sms,ene og mailene med personlige hilsner. Jeg ble så overrasket over hvor okey det ble, det var jo helt allright å bli 50, hva var så skummelt og stressa med det. Broren min som ringer fra Oslo, og sier "nei, jeg skal heller ikke ha noe selskap neste år, når jeg fyller 50. Da gjør jeg som deg, som de fleste andre av oss, stille og rolig, bare med familien" og jeg som trodde at man måtte ha stort selskap. Telefonsamtalen med min eldste bror gav det et visst perspektiv, men så har jeg ikke turt å spurt noen før. Gavene åpner jeg først på søndag, da kommer mamma, og min yngste bror, som er på vei fra jobben sin i militæret sørpå, som skal hjem til sine nordpå, han stopper alltid her, midt i mellom sør og nord. Vi er blitt en god og naturlig  rasteplass, vi er de heldige, vi får mye besøk. Og så kommer barna mine,og Rolf, så vi blir akkuratt nok slik jeg egentlig ønsket meg det. Så nå gleder jeg meg til søndag. Da kan jeg åpne alle de hvite konvoluttene det står "Siri" på, "til Siri" står det, "på 50-års-dagen". Og gavene i papir og med bånd rundt, med tilhørende små konvolutter.  Jeg skal bake sukkerbrød, lage bløtkake med store, røde jordbær, bananskiver, småhakka ananas. Pisket, luftig hvit krem og  biter valnøtter, for å få en kontrast i konsistensen.

NÅ;

Men nå må jeg forte meg. Jeg er sistemann ut av huset her hjemme,de er dratt på jobb og skole og kjøretimer på sjåførskolen. Jeg er sannsynligvis første kunde på apoteket.Der åpner de først klokka 09, og jeg er ganske dårlig nå. Det er torsdag og "hente-dagen min". Hver torsdag, hver uke etter uke, månede etter månede, år etter år, fra jeg var 38 år, 39 år, 40 år, 41 ,42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49 og i går fylte 50, har jeg hver torsdag, i 12 år, drukket opp innholdet i flasken som inneholder dagsdosen metadon i påsyn av en apotekansatt. Det skal jeg også gjøre i dag.     

 

 

 

 

TIRSDAG 8 APRIL, de kommer om natten.

SIRi Getz Sollie, 8 april 2014

kl 01.28 våknet jeg  i natt. Jeg vet ikke når jeg sluttet å forvente noe annet enn å våkne natt etter natt,bli ropt på som et  om jeg var et dyr uten egen vilje.  I de hendene jeg er i nå, er Det andre så mye sterkere. Som når jeg var liten, og vi lekte i mørket, og den voksne forvrengte stemmen sin til en mørkere stemme og roper "nå kommer jeg å tar deg". Så redd jeg kunne bli da. Men da var jeg lita. Det er jeg ikke nå. I morgen fyller jeg 50 år, og jeg vet hvem som roper på meg.

Jeg ble så dårlig i går, at vi måtte droppe spinningen.

Kanskje jeg husker at Rolf kom inn å la seg like etter meg i går kveld. Jeg er så vant til at han kommer like etter meg, det er alltid jeg som er først på badet. Av og til er vi der sammen, jeg børster håret og pusser tenner, han står i dursjen, jeg følger med han i speilet. Lang, glatt hud. Stramme muskler. Såpe som renner nedover issen og hodet hans, han lukker øyelokkene for ikke å få noe av alt det hvite, lekne skummet i øynenene. Han er alltid frisk. Han sier "hadet, jeg er glad i deg" hver dag før han skal kjøre avgårde på jobb. Da er klokka 06.45 og det tar ca 15 minutter før han parkerer bilen sin utenfor kontorbygningen der han jobber. Rolf er bare sjuk 1 gang i året. Da får han feber, og ligger 2 dager i strekk i senga. Da spiser han ikke, drikker bare vann, tar noen paracet, og ligger musestille i mørket. Gardinene på soverommet vårt er så tjukke, at de stenger ut alt lys når vi trekker for. Det kan være midt på dagen, men likevel er det mørkt der inne. Så kan jeg ligge å høre på at fuglene kvitrer, eller alt er  stille. En sånn stillhet som gjør godt. Som jeg kjenner meg trygg i, og jeg vet at livet mitt er alt dette, som jeg har i dag.

Jeg sovnet kanskje før han kom, for jeg har bare et vagt minne om å kjenne kroppen hans som legger seg inntil meg, og at det blir litt kaldere med en gang. Så er alt mørkt, stille, trygt, godt og varmt. Helt til jeg igjen hører den lyden, og kjenner følsen med en gang. Det er blitt vondere, og derfor våkner jeg, enda jeg var så trøtt i går, at jeg kjente meg som et tungt tog i sakte,dampende fart mot et ukjent mål  da jeg la meg. Dette tunge toget, som veier ukers ønske om å ikke bli stoppet før det er gått ei hel natt, la toget fortsette og fortsette langs skinnene, sikkert nordover, der jeg en gang likte meg best. Fortsette og fortsette,  helt til det tar igjen lyset og det er morgen. Så blir det igjen  for mye motstand, bakken blir for bratt, toget stopper, og begynner å rulle bakover. Det skriker i hjulene, lyden av metall mot metall. Skjærende som  mange små, små skrik inne i beina mine. Da jeg våknet i natt, var de igjen overalt, og jeg tenkte, å nei, ikke i natt igjen. Så gjorde jeg  noe jeg ikke pleier å gjøre, jeg stod opp gikk inn på badet og drakk halve flasken med 48mg metadon. Etterpå gikk jeg på toalettet, vasket hendene, stod å så litt på meg selv i speilet, naken. Jeg ser hva Rolf snakket om, det er flere kilo siden jeg var frisk og sterk. At jeg holder på å bli tynnere igjen, er helt greit, men jeg liker ikke de mere innhula kinnene. Jeg syntes jeg ser litt Munch ut, jeg ville heller trene, spise, være større, sterkere og leve som jeg gjorde før dette. 

Jeg går ut av badet, lukker døra inntil, tråkker over det persiske teppet som ligger i gangen, og tar forsiktig tak i dørhandtaket inn til soverommet vårt. Rolf er blitt så vant til min uro nå, at han kan sove seg gjennom det. Så legger jeg meg igjen, jeg legger meg godt inntil ryggen hans, som et klistremerke, som om vi ikke var to men en.  Jeg vet at om 40-50 minutter begynner det å virke, og  tenker på Journalen fra LAR MIDT.

   

MANDAG 7 april, TUSEN ÅR.

Siri Getz Sollie, 7 april, 2014., 48 mg metadon.

I dag er jeg rett og slett dårlig. Jeg har stått og stått og stått meg gjennom dagene,tross alt.

Ikke i dag.

Ligger. Under dyna. Opp i stua i pysjamas, ullsokker, ullgenser og slåbrokk utenpå der igjen. Blir jeg bare dårligere? Hvordan er det mulig? Kanskje blir jeg så dårlig nå fordi jeg også spiser så lite, Rolf sa, hvor mange kilo har tatt av, jeg veit ikke, jeg veier meg aldri. Jeg sluttet å veie meg for mange år siden. For å ikke begynne å veie meg som jeg gjorde før, hver morgen, hver kveld. Jeg ble frisk fra spiseforstyrrelser for 15 år siden. Da bestemte jeg meg for å aldri å la TALLET av meg, tallet som målte meg og omsatte meg i vekt, skulle få avgjøre hvordan jeg skulle ha det mere. Så jeg satte badevekta bort for min del. I mange år var vi uten. Nå står det en ny en på badet, den hadde Rolf med seg på sitt flyttelass. Det har ikke plaget meg, eller fristet meg. Den kampen er over.

 Nå er alt motsatt, det er som om maten ikke vil ned. Skulle jeg ikke snart bli bedre og stabelisert på 48 mg. Jeg sovner så fort, nesten besvimer, i utmattelse etter nok en dag, som jeg ikke er helt mennskelig når kvelden kommer, og det er 8-9 timer til neste dagsdose. Jeg sovner så fort, av og til rekker ikke Rolf å selv bli ferdig etter meg på badet, og komme etter og legge seg inntil meg i senga, før jeg har sovnet. Så våkner jeg like brått, som om noen har ropt på meg i søvne. Jeg veit med en gang hvor jeg er. Det kjenner jeg. I beina. I kroppen. Som om det bor mange,mange  små,som jeg ikke kjenner, men som jeg har kjent en gang,for lenge siden,  inni meg.Ingen høy lyd.  En hund som knurrer uavbrutt, ikke høyt, lavt, lavt.   Det er som en lydløs kontinerlig banking,  de drar i meg fra alle kanter. Som om jeg har mange sår som værker.Det er midt på natta, eller det har ikke rukket å blitt mørkt ute før jeg må opp å gå. Gå og gå, rundt i stua, inn på badet, opp og ned i trapper, inn og ut på bloggen, inn og ut på nettbrett.  Klokka er 01, den er 00.30, den er 03.30, den er 2, den er 04. Det er uker siden kroppen forstod signalene til hjernen,nå har et annet orkester overtatt. Jeg hadde aldri klart dette alene.   

 I dag er jeg så langt nede, at jeg ikke klarte å komme helt opp, før jeg gikk ned igjen. Så rett etter at Rolf dro på jobb, var det som jeg klappa sammen. Tårene bare renner, og jeg må utsette møtene jeg skulle ha med Ove og Marianne.  Temperaturmåleren inni meg går fra kaldt til varmt, kaldt til varmt. Jeg skulle ønske at jeg kunne få lukke øynene, bestemme meg for et helt annet sted,  i tusen år.

SØNDAG 6 APRIL. SKUDDENE I BERLIN.

MONIQUE FRANCK; skovveien 13, OSLO 1991, Sverre.

OSLO-BERLIN; vi reiste som forretningsfolk, bare jeg med litt for rød lebestift, litt for mye gult gull og diamanter,  litt for stort hår, litt for mye av alt. Han i sine sedvanlige dyre klær, med de to største gullkjedene rundt halsen jeg noen gang hadde sett. Kjedene nådde helt ned til brystvortene hans, og i det ene hang et tungt anheng, spesiallaget og støpt hos gullsmeden i Hegdehaugsveien. Den var støpt og formet etter hans eget, private ønske, og isatt en større diamant i et venstre hjørne. Han var påpasselig med at de alltid hang innenfor skjortene, for han hadde sin stil. Han var østkantgutten, som hadde kommet seg over til Vestkantens råflotte strøk. Hans jevnaldrende kone, i  den eldre, så typiske bygården for strøket, ærverdige gårder med 5 og 6 etager, som står tett i tett, som om gårdene henger sammen, med utsmykinger foran inngangspartiene. Den store leiligheten i 2 dre etage, der du kunne se rett ned på fiskebutikken i Frognerveien. 3 stuer,3 soverom, amerikanske, dyre møbler, kunst,kanalabre, gepardskinn, biljardbord, persiske tepper,klær, dyre jakker som hang som tungt pynta juletrær i den lange entreen ut mot inngangsdøra. Etter at butikken de hadde på Vika gikk konkurs, hadde de tatt med det som var igjen på lageret av dyre jakker og klær, før kemneren fikk tak i det i følge Sverre selv. Hvis du åpnet boden , den som du kom til etter du hadde kommet inn utenfra,og hengt av deg jakka di og tatt av skoene, lå jakker og klær oppå hverandre i et eneste kaos. Sånn blir det når du har alt for mye av alt, tenkte jeg. Jeg husket den dyre butikken godt. Jeg hadde vært inne i den en gang. De hadde så mye fint, men prisnivået eskluderte en som meg, som jeg var da, den gangen jeg jobbet på Plakathuset. Før Alt, men Etter jeg kom hjen fra folkehøyskolen. De årene som var imellom, 4-5 år, i en slags ingenmannsland. Nå var jeg her.

Der bodde de, sammen med sine 2 barn som danset selskapsdans. Det hadde jeg vokst opp med at var harry.Det sa mamma. Det var ingen skikkelig idrett, slik som vi drev med. Dette drev bare ymse folk med. Danse i fjær, glitter og sminke. Sterke farger som i en eksploson i fargene i sigøynerverden, salsa, tango, italiensk, fransk, spansk, portugisisk, dans.

MONIQUE FRANCK, 1991, BERLIN.

Vi hadde tatt turen før. Jeg mislikte intenst at jeg måtte være med på alt hele tiden, at det ikke var noen forskjell på det jeg måtte være med på, som om  jeg også var som han, som om det ikke var noen forskjell på oss. Vi gjorde alt sammen, heile tiden.Var han sjuk, var jeg sjuk. Når han satte skudd, fikk jeg skudd. Samtidig var jeg villig med på alt, for uten han hadde jeg ingen. Jeg hadde ikke engang meg selv, som jeg trodde jeg hadde funnet sporene etter den gangen jeg reiste hjem fra folkehøyskolen i Kabelvåg i Svolvær da jeg var 18 år. Jeg var helt sikker på at jeg nå hadde funnet meg selv.Jeg hadde  lært meg å kaste opp all den maten jeg ville, og når jeg ble tynn nok, og pen nok, skulle alt ordne seg igjen. Jeg var sikker på det.

Jeg hadde tatt feil.

........BERLIN 1991, forts;

Vi fikk det pakket inn i papir og folie, men vi måtte likevel pakke det opp for å teste kvaliteten. Gulbrunt pulver, Sverre kutter opp et tilfeldig snitt i plasten, og svetten renner på panna hans.Han skjelver for mye på handa, igjen og igjen gjør han små unødvendige feil.Søler, mumler, banner, intenst opptatt av å få kokt blandingen.  Heroin, vann. sitrondråper, og en liten bomulsdott, på størrelsen av enden på en q-tips, for å filtrere. Så satte han sprøytehodet nedi, og dro opp blandingen gjennom bomullen,løfter opp sprøyta og studerer den opp mot lyset fra vinduet. Med høyre hånd kakker han  ut luftbobler av sprøyta som er full av det som ser ut som å være mørkebrunt vann. Det er helt stille i rommet, ingen sier noe, alle bare ser og ser på det som skjer. Så tar Sverre frem resten av utstyret, nåla og det beltet han alltid bruker til å stramme rundt arma med, for å få opp ei åre. Blodårene til Sverre ligger innover, og så ruller de.Jeg visste ikke at det var noe som het rulle-årer. Det er det verste du kan ha når du er narkoman. Å klare å treffe da, er vanskelig. Så årene til Sverre er så ødelagte av bom, at han av og til må sette skuddene oppå håndflaten,eller i beina og på føttene. Nå har han bare brukt beina en stund, og mener han vil treffe i overarma.

  Jeg hadde vært så lenge sammen med han nå, og mislikte taust  den måten han alltid gikk i oppløsning på, rett foran øynene mine, hver gang vi ble dårlige. Men alle hans svakheter, var jeg blitt familiær med. Jeg måtte svelge. Ingen ble fortere dårlig enn Sverre, ingen ble mere feberisk i ansiktet, det var som han løp fra  en redsel jeg aldri selv hadde møtt. Men så hadde han sittet noen år på Ullersmo landsfengsel. Han fryktet det stedet, på en måte som gjorde at han aldri klarte å sitte ned lenge av gangen. Han var i konstant bevegelse, bortsett fra de øyeblikkene da skuddet ble satt. Da satte han doser så store, hodet fallt først litt bakover, øyenlokkene gikk sakte ned, munnen åpnet seg halvveis, ikke for å si noe, men for å slippe ut litt luft. så kunne man høre en lyd, en slags hvisken, som om han endelig var kommet hjem. En pause til. Fra alt. Så tippet hodet hans litt fremover igjen, nesten med haka ned på brystkassa. Så stein man ble med en gang, hver gang man hadde vært dårlig en stund." sverre", sa jeg," sverre, nå er det min tur".  

MONIQUE FRANCK, frognerveien 1 B, Oslo 1990

Jeg hadde aldri lært å sette skuddene selv, det var det Sverre som gjorde. Jeg reflekterte aldri over det, at det gjorde meg ekstra sårbar. De gangene han ble tatt av politiet, den tiden han ikke var sammen med meg, og jeg ble like fort dårlig som han. Så når det skjedde noe, og han forsvant, ble jeg sjuk. Det var bare en del av det hele. Jeg slo meg på en måte til ro med det. Slik var det det bare hos oss. Sverre satt gjerne nye skudd etter 3 timer, for vi hadde så god tilgang. I tilegg skøyt vi dolcontin. Gjennom et helt år hadde vi fått resepter på det av legen hans på Vestkanttorget. Denne legen var rusmisbruker selv, han rusa seg like innbitt og formålsløst som oss. Han var hjemme hos oss,og vi var hjemme til han. Av og til kom kona hans mens vi var der. Da fortet vi oss alltid  ut, vi visste hun ikke ville ha oss der, ikke det at hun noen gang sa noe. Men de gangene hun kom, ble han like overrasket. Som om han hadde glemt at han hadde henne, at hun fremdeles var der, i livet hans.  Hun ødla alt de gangene hun kom, midt på formiddagen. Jeg forstod hun hadde ringt kontoret hans fra det sykehuset hun selv jobbet på. "Hva gjør du Olav, er du syk,jeg ringte kontoret ditt, de sa du var blitt dårlig og dratt hjem", men jeg så det på blikket hennes. Hun så fra den ene til den andre, men ingen av oss ville møte øynene hennes. Vi visste at det hun lurte på, visste vi. Hun visste  ikke hvor langt det var kommet,men det var dette hun var redd for. Dette hun bekymret seg for døgnet rundt. Det hadde skjedd over lang tid, men de siste årene hadde det gått fort nedover med han. Han hadde lovt og lovt. Likevel skjedde det om og om igjen. Han rusa seg som oss, og hun virket ute av stand til å forstå hva hun kunne gjøre. Vi sluttet helt å møtes hjemme hos han,vi ble for stressa av henne.  Heretter møttes vi bare på kontoret hans, eller han kom hjem til oss i Frognerveien etter kontortid.  Det var bare her og nå som gjalt, å få i seg mere,fornye rusen, bli mere rusa, kjenne mere av det vi hadde kjent en gang. Hver gang vi satte et nytt skudd, håpet  vi at det skulle kjennes like godt som minnene vi hadde om de første skuddene. De beste skuddene. Når det var gått for lang tid imellom nå og siste skudd.  De  føltes som jomfruskudd hver gang, det var som ei belønning for all ventinga.Når det var gått dager imellom, og vi var pisse sjuke. Men det skjedde ikke ofte med oss.Våre dager var endeløst like, det var vanskelig å skille mellom dagene, vi gjorde ikke annet, det dreide seg ikke om andre ting enn dette.  Vi satte skudd i et jevnt kjør.

MONIQUE FRANCK,BERLIN 1991 

  Blikket hans , munnen, hvitt slim i munnvikene,  Han er nervøs, vi har måttet vente for lenge, vi har nærmest gått inn i første stadiet av abstinens. Men det er like mye det å vite at vi snart, snart skal få satt oss et skudd, det saliggjørende flashet som ruller fra nedenfra og opp, ned fra et punkt som ikke samsvarte  med  der nåla  gikk inn, og kanylen dratt opp, fått blodsvar,   tømt innholdet, den mørkebrune væsken og det røde blodet, inn i blodåra.Endelig  få satt det etterlengta, etterlengta, etterlegnta skuddet. Jeg lurte alltid på hvor  bølgen av den  Følelsen kom fra.  Den som begynte å innenfra, den bare startet et sted, og endte alltid opp i munnen. 

 Ingen ble fortere dårlig enn Sverre, ingen brukte større doser enn han. Bortsett fra meg, som hele tiden fikk det han tok selv. Han skalv alltid på hendene i dennne fasen, frem med skjeia, på med lighteren. Oppi med en lite, liten mengde av pulveret, vi var så dårlige at vi kjente lukten av det som en gang hadde vært seig opium, og nå etter en kjemisk behandling av ukjente hender, luktet stramt, som ingen annen lukt. Som eter, som sur gammel forråtnelse. Jeg hadde vært med så lenge nå, at jeg kunne lukte forskjellen på amfetamin og heroin. Store mengder er lett å lukte, og jeg var der hvor de større posene ble åpnet.

SIRI GETZ SOLLIE, 5 april, 48 mg metadon.

I går var jeg på maraton-spinning sammen med Rolf. Den skulle vare i 3 timer, men jeg måtte bryte etter 2. Men det ble da 120 minutter, og jeg er Meg igjen.  Jeg spiser for lite, sover for lite, og hadde ikke power nok til å stå den siste timen. Men jeg har bestemt meg for lenge siden. Dette får jeg til. Jeg vet hva jeg må gjøre for å få det til. Følge Planen Vår. Rolf, dr. Knut Krogstad, dr. Joe Siri Ekgren, psykolog Trond Anderssen og jeg. Frem til nå har vi kunnet rådføre oss også med dr Gabrielle Wlde-Smith, men etter at jeg fikk Ekgren i gruppa, skal vi klare oss. Hun var der i en tid vi hadde ingen andre enn oss selv. Så for legen min ble rådene fra henne, viktige for å stake ut den første kursen. Jeg er henne evig takknemelig for hånda hun strakk ut. Hun hadde ikke trengt å gjøre noen ting. hun kunne bare gjort som LAR MIDT, nemelig ingenting. Det er det som er vanlig. Der hjelper de deg ikke , der blir alt bare mye vanskligere. Jeg har lurt på hvordan de egentlig får akkuratt det til så godt, hver gang. Alikavel sier de at de helbreder og rehabeliterer så mange. Hvem er det da? Jeg kjenner nesten ingen, jeg vet om 2 selv her i Trondheim. Den ene går på 170 mg metadon, den andre på 16 mg suboxone. De er i jobb, og alt er oppe og går, og det har det gjort i årevis. Som med meg. Men de andre da, hvor er de? Den planen vi i ansvargruppa mi  har lagt, viker jeg ikke fra. Jeg vet jeg kan stole på dem. Alltid. på gode dager, på dårlige dager, på dager jeg ikke klarte å komme, på dager jeg nesten alltid makter å møte opp på åkke som. På vei hjem, ringer jeg Ove. Jeg spør hvordan det går, og jeg sier at jeg har med kopier av oppropet som er lagt ut på LAR-nett sine sider på facebook. Han sier at han er på vei til moren sin, men jeg hører han er oppstemt,  at han holder på med noe som er blitt viktig for han. Han har skrevet opp navnene på alle de han husket som startet med metadon samtidig med han i 2000 i Trondheim. 16 av dem er døde, og han trodde det var 17, men så våknet vennen hans opp av koma for 4 dager siden, etter å ha ligget i 10 dager i koma. Så det er 16 ikke 17." Hver gang jeg husker noe, skriver jeg det opp", forteller han. Men vi skal treffes på mandag. Ingen av de som er på Gryta veit om noe av det som foregår på facebook, bare han, etter at jeg fikk telefonummeret hans av i jente jeg kjenner som også bruker metadon. De er ikke på facebook, de har ikke profiler der. De vet ikke hva LAR-Nett er. Ikke for at de bryr seg så mye, de vet at ikke noe hjelper.

"STERK I HODET", roper Tommy på spinningen. " Det sitter mellom øra",musikken tar meg med tilbake til noe godt, et sted jeg likte å være, en følelse jeg likte å være i." kom igjen, nå er det bare en topp til, så er vi i mål".

 

 

 

FREDAG 4 APRIL , EN HIMMEL UTEN STJERNER.

SIRI GETZ SOLLIE, april 2014, 48 mg metadon

Enda en natt med avbrutt søvn, hvor mange netter og uker er det siden jeg fikk sove en hel natt igjennom. Jeg har alltid vært A-menneske, likt å stå opp tidlig. Rolf kalte det alltid "å stå opp midt på natta" det jeg normalt har gjort til hver dag, vekkeklokka mi ringer fast kl 05.30 hver morgen fra mandag til fredag. For å ha god tid til kaffe, aviser og frokost. Det er en stund siden han sa det nå. Nå når vi legger oss, sovner jeg så fort at jeg ikke får gjort annet enn å  legge meg ned, slå av lyset, kjenne at Rolf legger seg inntil meg slik han alltid har gjort, og så blir jeg borte. Den store, gode senga vår med overmadrass av god kvalitet, den brukte vi tid på å prøveligge og teste ut, som om senga allerede var vår og stod hjemme hos oss, og ikke der, i i butikken. Der lå vi i sokkelestene og snakket med selgeren, som det skulle være den mest naturlige tingen i hele verden, å ligge fullt påkledd, på rygg og strekke hals for å se opp på selgeren, for å høre han fortelle og reklamere om alle fordelene og fortreffelighten med akkuratt denne madrassen. Det trengte han ikke,han hadde ikke trengt å si et ord, jeg visste det med en gang, her var det så godt å ligge, her skal vi ligge hver eneste natt.. Å ligge akkuratt her,i senga vår hjemme, er som å legge seg i havet. Kroppen min inntil Rolf sin, alt så godt og varmt og trygt. Her er hiet mitt, dette er vårt sted, der ingen kan ta seg inn og rive ned vegger eller tak. Rolf løfter manualer på 36 kilo, han ser helt sjuk ut der den 90 kilo tunge kroppen hans sitter på benken å løfter de største manualene på Elexia. En, to, tre, fire, fem, seks, sju og åtte ganger, på hver arm, i tre serier.Jeg forstod ikke hvor sterk han var, før jeg begynte å trene sammen med han på senteret som ligger like ved arbeidsplassen hans på Lade i Trondheim. Han vil mislike at jeg skriver DETTE, om HAN. Han liker ikke sånt. Men jeg liker det. Så trygg jeg er der jeg ligger og veit, at denne maskinen av en kropp, som sykler Birken år etter år, som har trent siden han sluttet med brytetrening da han var 23, som har trent, løpt og løftet tunge vekter gjennom hele sitt voksne liv. Løftet og løftet, pumpet og pumpet, men slank er han. Du kan ikke se det på han, hvis du ikke veit det. Han er den mest uredde mannen jeg har kjenner.  Jeg veit også at han beskytter meg mot alle demoner og andre som forsøker å ta meg.Det har han gjort før. Det var sine egne barn har han måtte velge om han skulle stå imot. Han fikk velge, mellom meg og dem og barnebarna .Helt til vi etter 2 år skulle få vite at det var hans tidliger kone som stod bak, deres mor.

Så kan man spørre; sparer du ingen Siri Getz Sollie. Den første som virkelig sparte på meg, var Rolf. Jeg skylder ingen noe, bortsett fra unnskyldninger om dumme ting jeg har gjort i rus. Jeg sitter ikke her for å spare. Jeg sparer minst på meg selv. Her er jeg, hele mitt jeg. Endelig fant jeg meg, og nå slipper jeg meg aldri igjen.

SPINNING,ELEXIA 2014. Musikken dundrer i veggene, Tommy roper "STERKE BEIN"...steke bein tenker jeg, ja sterke bein du, sterk i hodet og sterke bein. Dette er et språk jeg forstår. Pulsbeltet festet til brystet, rett under brystene, et svart belte festet med en liten rund dings som måler hjerterytmen. Tallene kommer opp på en skjerm, en slik rull man kan dra ned fra der den er festet, tett oppunder taket, med en  snor i. En slik vi i gamle dager så lysbilder på. En slik instellasjon vi hadde på skolen, som var verdenskart, bare at denne plansjen er helt hvit. Så kommer tallene opp, til hver enket som har spandert på seg utstyret. Gul sone, oransje sone, blå, rød. Maks-puls er rødt, dit vil ikke Tommy ha oss, det er sjelden. Da roper han;" ikke rødt"! Han jager oss gjennom 75 intense minutter, med en plan og et mål som over tid skal få oss i best mulig form,slik at vi blir i stand til å sykle så fort og lett som mulig, mil etter mil når våren kommer, og vi kan ta ut syklene. "STERK I HODET" roper han, og musikken løfter oss opp og er med på å skyve oss frem. Alt som har vært vondt, blir mindre vondt, og etterhvert gjør ingen ting vondt lenger.

SIRI FRANCK, i det brune huset bak Frognerparken, Oslo 1982

Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke lenger får lov til å snakke om pappa hjemme. Mamma sier at vi skal kalle den nye kjæresten hennes for pappa. Jeg ble helt fortvilet, jeg har bare en pappa , jeg vil ikke ha noen annen. Fordet om jeg egentlig ikke turte det, så sa jeg det høyt en gang.Det ble helt stille, mamma så på meg, og så på meg. "Jeg vil ikke si det", sa jeg.  Jeg følte meg så ekkel etterpå,  jeg fikk en ekkel smak  i munnen, en sånn smak man får når man har fått feber.Men  jeg kunne ikke si "pappa" til den nye mannen hennes flere ganger. Var det Gud som stoppet tiden og sa nei.

Jeg gjorde alt for mamma, alt hun ber meg om . Rydder og støvsuger, går med søpla. Men hun er blitt Anderledes.Alt er blitt anderledes, og Hun er ikke Mamma lenger. Jeg kjenner henne bare av og til igjen.  Hun sier at pappa har gjort ting jeg ikke vil høre. Jeg får så vondt i magen, og siden vi flyttet hit og jeg går i 8,end klasse på Riis, er det er langt fra der vennene mine bor. Jeg bruker ca 30 minutter å gå herfra og opp til der vennene mine bor. Først bodde vi i den nye mannens leilighet i Eilert Sundtgate på Briskeby. Det var en loftsleilighet der det bodde en sint gammel mann under. Den mannen hadde en kone, som jeg ikke husker at jeg så noen gang, jeg bare visste at hun var der. Bak han et sted, under oss. Han dunket igjen og igjen med noe hardt i gulvet under oss, som lyden av enden på et kosteskaft som han smalt med igjen og igjen oppi sitt tak, som var gulvet vårt. Vi bråker for mye sier han, vi lager støy. Mamma sier at" vi ikke skal bry oss om han, han er bare gammel og sint. Og kona hans er gal", . Mamma fortalte at den nye mannen henns var skipsreder. Jeg syntes det var rart at han ikke bodde slik de andre skipsrederne i Holmenkollen og i Bærum bor.  Det var dyrt her også, men langt fra det det kostet å bo i store hus i Holmenkollen.  Nå kjøpte han ut sine to søsken, og startet bygging av en generasjonsbolig til sin mor i barndomshjemmet sitt bak frognerparken. Da var det hvitt, nå ville mamma at alt skulle males mørk brunt.. Moren hans skulle flytte inn i det splitter nye tilbygget, og de reiv ned epletrær i hagen for å få plass til det. Det gamle huset skulle vi flytte inn i. Det luktet alltid så spesielt inne i det huset, vi vasket og vasket, men lukta var der likevel. Det var et av disse husene som ble satt opp rett etter krigen, av de som hadde penger nok til å bygge hus med store hager på denne siden av byen. Dette var fin familie, sa mamma. De hadde en stor bygård nede i Bogstadveien, med etternvnet sitt med store bokstaver på et kjempestort skilt. Det var ikke et skilt forresten, det var bare store bokstaver, FRANCK stod det. Det var en av de mest ærverdige bygårdene i Bogstadveien. Jeg kjente et blaff av stolthet, men følte meg som en tyv som stjal. "Den nye familien liker oss ikke" sa mamma. Jeg følte at de bare  så og så på oss, jeg visste ikke hva jeg kunne prate med dem om, det var akkuratt som om vi hadde lurt oss inn i familien. Jeg fikk vondt i magen når vi var på besøk og de satte frem rundstykker og kaker og brus. Alt var blitt så anderledes så fort. Det var bare på rommet mitt at alt var som før,  de samme tingene og bildene  mine. Den lille damen i kjeramikk på skrivebordet, som var innhul, og som jeg kunne sette penner og blyanter i. Hun smilte og smilte til meg, jeg hadde hatt den med fra nordnorge som virket tusen vis av mil unna, og hundre år siden. Den avrunde, lille blanke rosemalte boksen i tre, med et lokk på. Den hadde jeg ikke noe oppi, den var bare til pynt og jeg likte den så godt med fargene i rødt, gult og blått. Alt var ryddig på rommet mitt. Alltid. Jeg ryddet og ryddet. Det hadde jeg gjort siden jeg var barn, sa mamma.

Jeg begynte med lørdagsvask av rommet mitt når jeg var 8 år, og likte lyden av støvsugeren når mamma støvsuget de lyse grønne vegg til veggteppene våre i Hamarøy. Jeg hadde alltid likt å høre på lyden oppe på rommet mitt i Hamarøy. Mamma som støvsuget, pappa som gikk med  klumpene sine på inne, det paret han brukte inn og ut gjennom gangen over til kontoret sitt, som ble skilt bare med ei dør fra yttergangen vår. De kjente, gode , trygge lydene. Lydene av vårt hjem. Pappa, mamma, min bror, min storesøster og jeg, som kom i midten. En ting mamma alltid syntes var så gøy å fortelle, var at  alle vi barne var født på den 9'ende med et år i mellom. Søstra mi kom 9 april 1963, jeg kom 9 april 1964 og broren min kom 9 mai 1965. To år etterpå flyttet vi fra Oslo til Hamarøy i Nordland, der pappa skulle jobbe som doktor, som de kalte det den gang. Han kan ikke ha vært mere enn 28 år. Pappa hadde vært den beste studenten på kullet sitt fortalte mamma.

MONIQUE FRANCK 1987

jeg løper med ulvene, og musikken dundrer i veggene. Lydnivået av musikk er så høyt, at det vibrerer i veggene. Vi bryr oss ikke om noen, og ingen bryr seg om oss. Ingen tør å si noe til oss heller, og gjør noen det, smeller det fort. Hvis Frank er full, bruker han nevene, og Frank er ofte full. Vi drar pulver og drikker. Bruker penger og kredittkort som om det var ting det var mere enn nok av, hvor kommer de fra tenkte jeg. Alle pengene. Men så brydde jeg meg ikke noe om det likevel, for endelig hadde jeg det gøy. Jeg lo og jeg lo slik jeg aldri hadde ledd før. Det kjentes ut som om noen hadde sluppet meg fri, og jeg var i løse luften. Hvitt pulver, svart Mercedes med en gammel mann bak rattet, med mørke solbriller og sjåførhatt. Han måtte stå klar til å kjøre hvor som helst, når som helst, når Frank fikk lyst til å dra noe sted. , Når han ikke kom som Frank ville han skulle,med en gang, ble Frank rasende. Du gjør som jeg sier, når jeg sier det, skriker han på bergens-dialekta si. "Faen, mann, hvor har du vært, hvor har du vært, hvorfor svarte du ikke, hvorfor tok du ikke telefonen din gamle faen, eg har ringt og ringt,igjen og igjen for å få ta i deg". Jeg lærte tidlig å trekke meg tilbake når Frank ble sånn., ingen ville være den som stod i søkelyset hans da, ingen visste hvem som var neste mann ut. På ræva, på asfalten, med et blått øye og cowboybootsene hans i ribbeina.

SIRI GETZ SOLLIE, april 2014, 48 mg metadon. 

Jeg sover ikke lenger om nettene. Det klør og klør, det svir i leddene og kjennes ut som det brenner og brenner inni meg. Ikke så  mye nå,som i de første dagene etter at jeg gikk ned fra 50 mg til 48. Nå er det sånn  bare akkuratt litt hele tiden. Alt går så fort,jeg er konstant tørr i munnen og må slikke meg med tunga rundt i munnen. Hjertet slår og slår, jeg er kald og varm om hverandre, og drivende trøtt. Maten smaker ikke lenger slik den smakte før, jeg veit hvordan den skal smake, men når den kommer i munnen, smaker det ikke slik jeg husker. Alt smaker det samme. Metallsmak i munnen, og jeg har ikke lyst til å spise, tygge eller svelge. Det er som om jeg er sjuk. Og jeg har sovet bare en hel natt igjennom på 3-4-5 uker nå. Jeg husker ikke lenger, men jeg husker at jeg sov så godt natt til søndag. Da var jeg så glad når jeg våknet, jeg hadde ikke vært våken en eneste gang gjennom natta, sovet gjenneom 8 varme, gode timer, med Rolf tett, tett inntil meg, slik vi alltid ligger. Jeg kan spørre Rolf om hvor lenge det er siden jeg har sovet slik jeg pleide, slik jeg alltid har sovet så godt sammen med han. Når jeg lurer på noe, selv den minste ting, kan jeg spørre han. Jeg kan ringe han, rope ned noen etager til han,huset vårt er bygd over 4 plan, eller jeg kan hviske han i øret. Sitte ved siden av han i sofaen, tett i tett og snakke. Vi snakker og snakker. Før leste vi sammen og. Han på sin side av sengen, jeg på min, men aldri uten at vi likevel kjente hverandre fysisk inntil hverandre side om side. Jeg kan ligge å kjenne han hele veien fra skulderne,så første delen av brystkassa,videre ned til innsnevringen til magen hans, det er jo bare hard, fast mage. Så kjenner jeg han igjen ved hoftene og lårene. Vi har alltid vært tett i tett, vi holder hender og leier hverandre, jeg vet ikke hvorfor, det har alltid bare vært sånn mellom oss. Jeg visste det fra tidlig, tidlig, at det var Han. Der var han. Det var aldri til å ta feil av, og det gjorde meg fryktelig redd.Jeg elsket han på en måte som jeg kun hadde elsket barna mine på siden de ble født. Slik følte jeg det tidlig, tidlig. Sommeren 2011. I dag veit jeg at jeg kan dø for han, slik jeg kan dø for barna mine. Det visste jeg ikke da. Jeg visste ikke om han kom til å bli hos meg, eller om han kom til å dra sin vei når noen fortalte han hvem jeg var. Så jeg fortalte det selv, og han ble. Da var jeg redd for at noen andre likevel skulle fortelle han noe annet, noe jeg ikke hadde tenkt på, noe verre , fortelle det på en annen måte, den samme historien på en annen måte.

Når det først skjedde, hadde vi vært sammen i 4 månder, og vi hadde akkuratt signert kontrakten for det huset vi siden har bodd i  og det var sen høst, og den helgen  Rolf kom hjem fra elgjakt. 

Siri Getz Sollie, fredag 4 april; 49 mg metadon. Har fått kontakt med dr Joe S. Ekgren, og kanskje jeg kan få begynne å sove om natta igjen. Jeg skal fortelle mere om han senere, alt han kan om metadon, alt han forstår, det språket han bruker som jeg forstår, jeg hørte det med en gang vi mailet frem og tilbake på tisdag denne uken. Dette kan han, dette vet han til og med mere om enn meg, men han FORSTÅR. Det er rart å snakke med noen som faktisk gjør det og som ikke har vært stoffmisbruker selv. Sånt værer en slik som meg med en gang. Nå sitter han fast i ansvarsgruppa mi, enda han bor i Oslo. Jeg veit enda ikke  hvordan vi skal klare å snekre meg sammen og  alt  som må til, for å få meg til å kunne være så frisk som mulig mens jeg trappes ned på metadon. Men det rivjernet jeg dras mot,hver dag og  natt etter natt, forstår jeg tilsier at de siste 47 mg som gjenstår til jeg kan slutte helt med å drikke den røde safta, vil måtte fordeles over mere tid. I et langsommere tempo. Dr. Ekgren har andre forslag og andre løsninger vi kan se på, denne avgiftingen kan gjøres også på andre måter, og det visste vi ikke. I dag skal jeg som i går, ned i byen og møte den samme personen som jeg møtte i går, en av de få som enda lever fra det første kullet som begynte på metadon her i Trondheim. Da het LAR MIDT for MARIT. Det betød omtrent det samme; kanskje "metadon assistert rehabelitering i Trondheim", jeg bare gjetter nå. Men LAR står iværtfall for "legemiddelassistert rehabelitering", og det er akkuratt samme sak. Det ble det hetende like etter at jeg begynte der, 2 år etter Jan ove. Jeg skal fortelle mere om det seinere, men jeg for sliten nå. Jeg skal bli med han på det stedet han er å spiser lunsj på et par dager i uka, der er det like stinn brakke uansett vær og vind sier han, og det er  lyst og fint der og heter Gryta. Senere skal jeg treffe ressisøren, kamramannen og Rolf, så drar vi videre på Lade behandlinssenter. Der holder psykologen min til, jeg fikk han etter jeg hadde syklet Oslo-Paris for sommeren for snart 3 år siden. Jeg var så heldig, jeg har vært så heldig i ett strekk i flere år nå, helt siden jeg traff Rolf. Alt ordner seg på en eller annen måte hele tiden, uansett hvor tungt og vanskelig det kan se ut. Vi spinner, løfter og trener. Vår verden går ufortørnet videre og fremover, og vi ligger tett i tett uke etter uke, sommer, vinter, høst og vår. Vi skal gjøre opptak til dokumentaren, og i dag  åpner jeg  de to store hvite igjenklistra A4 konvoluttene som inneholder journalen min fra LAR, det er  12 år med pasientopplysninger. 

Da jeg starta opp denne bloggen i uke 2 i april i fjor, trodde jeg at jeg hadde gått på metadon i 8 år. Jeg tellte etter, igjen og igjen,til og med på fingerne for å huske riktig. Tilbake i tid, joda, hmm. skal vi se, da skjedde det og da skjedde det, joda 8 år. Helt til noen fortalte meg, jeg tror det var legen min, at det var flere år. Flere år mere enn jeg husket selv. 

Hvor er det blitt av 4 år?     

TORSDAG 3 APRIL, EN AV ULVENE.

MONIQUE FRANCK 1987

Jeg så dem aldri, men visste at det var dem, og at jeg var blitt en av dem. Den mest dominerende  ulven ler, full av dårlig skjult forakt, et sted mellom galskap og alfa-hann, fullstendig blottet  for den respekten jeg selv hadde lært meg å innrette meg etter i samfunnet. Nå satt han å flirte bak mørke solbriller, i en overfylt bar i øverste etage på SAShotellet i Oslo. Jeg visste at etter denne dagen kunne aldri noe bli det samme som før igjen. Jeg gikk inn i En Ny Tid., og Ut Av En Annen. Et tungt gullkjede henger rundt halsen hans, menn som Frank bruker alltid gult gull, uten at jeg veit hvorfor. Jeg hadde alltid visst at menn som Frank var farlige, men jeg var allerede blitt ulv selv.Jeg hadde vært det i mange år, uten å skjønt det før nå.

Jeg traff den føste flokken  utenfor SAS-hotellet i Oslo, med utsikt over slottsparken, denne varme sommeren i 1987. Betenkte jeg meg et øyeblikk, nei det var isåfall kort. For her var det oksygen, jeg kjente fra først stund, jeg dro inn pusten med et hikst, som om jeg hadde holt den inne i brystet i alt for mange år. Der satt jeg å lo og flirte som jeg alltid hadde vært en av dem. Jeg var ikke alene og anderledes lenger, jeg var Sammen Med De Sterkeste Av De Som Var Anderledes, det så jeg med en gang. Penger og kredittkort, ingen bekymringer for morgendagen, full fart, long-drinks og mine første hvite, linere. Før hadde jeg bare sett det hvite pulveret de hakket opp med kredittkort i et finkornet støv,på film.  Nå dro jeg det selv opp i nesa, som et dyr. Lyden av neser som dro inn luft og pulver. Snufsinga etterpå, håndbakene som ble dratt over nesetippen for å fjerne det overflødige pulveret, og det våte som rant etter den kjemiske reaksjonen mellom nesehule, slim og kokain. Så sterkt livet var! Det var som å bli født inn i det igjen, med en slik kraft,  jeg  kjente  glassruta sprakk i hundre tusen millioner  biter. Jeg gikk tvers gjennom ruta denne kvelden i juli 1987.  Jeg visste at dette ikke var det ekte livet, men nå var var det iværtfall  livet mitt. Jeg hadde ikke levd på 7 år, kun eksister, spist og kastet opp, spist og kastet opp. Jeg ble tynn, jeg ble pen, men jeg fikk likevel aldri livet mitt tilbake. Det var som om noen hadde kastet nøkkelen inn til selve adgangen til min rett til å leve. I alle disse årene siden jeg sluttet på Riis ungdomsskole i 1979 og problemene mine, som hadde vokst og vokst inni meg,ble så store, at jeg ikke klarte å fortsette på Fagerborg videregående Skole da vi skulle begynne på første året der. Jeg var der i EN - 1 - time. Så kom unntakstiden, hvor jeg bare var hjemme sammen med mamma og min stefar.Jeg løp og jeg løp, fra frognerparken og ned til Sjølyst og ut til Bygdø. Jeg løp runde på runde i Frognerparken. Jeg gjorde alt jeg kunne for å holde Maten unna.Jeg fastet i en uke, to uker, tre uker, fire uker, ettrhvert gikk jeg bare på vann. så sprakk jeg, og spiste store mengder, så jeg fikk så vondt i magen, at jeg drakk Zalo for å forsøke å få det opp.

  Det hadde vært ei glassrute mellom meg og resten av verden siden den gang. Jeg hørte og så folk lo og smilte, alle dro hit og dit, de kom fra et sted og skulle til et annet. Det var noe annet med meg. Jeg skulle bare hjem.

Til hybelen min på øvre silkestrå, i Ung-bo kollektivet bak Frognerparken, like ved det som tidligere hadde vært Skøyen Gård. Nå var det bygget blokker med leiligheter her.

 Hjem til mamma og stefar, som bodde i det store brune huset i Skøyenveien, helt til jeg fylte 15 og dro vekk fra alt sammen med søstra mi, for at hjemmet vårt var blitt ugjenkjennelig. Men jeg holdt ikke like godt ut på Den Reisende Folkehøyskolen i Juelsminde i Danmark som min søster. En dag sto min stefar i døra, for mamma hadde flyttet fra han. Han ville at jeg skulle bli med tilbake å overtale henne til å flytte tilbake igjen. Etter det kom jeg aldri tilbake til Verden slik den hadde vært. Noen månder etterpå ble jeg skrevet inn som pasient på avdelingen for spiseforstyrrelser på Lovisenberg sykehus på St.Hans haugen i Oslo.  Fasttelefonen hadde sluttet fort å ringe etter at skolen glapp, og så ble det helt stille. Bogstadveien, Hegdehaugsveien, Majorstua, Vinderen, Frogner, Slottet, Carl Johan. Bygdø og Skillebekk.  

SIRI SOLLIE, Hamarøya 1966- 1976.

Buvåg var det stedet jeg alltid ville til som liten. "kom så drar vi", han pappa kjørte svart volvo, og det var akkuratt plass til oss tre ungan bak i bilen. Faste plasser hadde vi. Min bror satt i midten, storesøsteren min bak mamma og jeg bak pappa. Og så kjørte vi. Fra det solsikkegule doktorhuset på Oppeidet, med det store, stuevinduet med de hvite listene rundt.  Vi bodde rett ved butikken, og det var ca 1 km til skolen. Da jeg var liten syntes jeg det var kjempe-langt. Den store, viltre hagen med høyt gress som ingen klipte. Brunt om høsten, høyt og grønt og løvetann om sommeren. Jeg elsket å leve, og visste at jeg elsket det. Jeg var ikke mange år gammel før jeg visste at akkuratt vi var spesielt heldige, for det sa mamma hele tiden."vi er ikke helt som alle de andre, vi er doktorfamilien" pleide hun å si på sin fine østlanske dialekt.Av en eller annen grunn forstod jeg alltid, at mamma var finere enn andre, for "ho va ikkje nordlænning". Slik var det bare. Dessuten var hun pen. Ualminnelig pen. 

SIRI GETZ SOLLIE 2014

Senere i livet, skulle historien kunne fortelle meg om denne tiden i Norge. Da forakten for norlenningene sørpå, var så stor, at de i aftenposten annonserte med titler som "IKKE NORDLENNING" ved utleie av hybler. Pappa vokste opp i denne tiden, han kom til Oslo fra Narvik som medisinstudent på slutten av 50-tallet.Han var min store helt,ingen var like blid, artig og snill som han. Men samtidig var han alltid som 100 mil unna, jeg fikk aldri helt tak i han, han var alltid på vei et sted,stod opptatt i telefonen, snakket med noen, satt å skreiv på kontoret, gikk rundt i sine svarte "klumpa" og hvite halvlange kittel, som vi alle visste at bare legene fikk bruke.Han  satt bak en bok med et glass i hånda i sin svarte, skinn  Ekornes stressless, med det runde maghoneybordet, som når du åpnet den ene bordenden og løftet den opp i 90 grader, inneholt en skjult bar. Den var ikke like skjult etter en stund.Men han var alltid snill, og det var som selve solen skinte der han var.   

 

SIRI GETZ SOLLIE august 2002, oppstart på LAR-assistert behandling i Trondheim.

Pappa er død. Pappa er død. Pappa er død.Vi klarte ikke å holde han i live. Jeg hadde vært nordpå hele sommeren, ganske alene, sammen med mine to barn. Pappa hadde blitt 63 år, og fått et kull til, og de var nå 11 og 15 år." MEN BETYR det ikke noe at du har 5 barn som elsker deg!!!!!" Jeg snakket slik til han den sommeren og han svarte slik "nei, Siri, veit du det at det e ikkje nok, æ e 63 år, æ orke ikkje begynn på nytt, æ ha'kje krefter te det". MEN DU KAN IKKE DRA FRA MEG PAPPA.

Jeg får ikke nok metadon. Det gjør så vondt i magen.

  

ONSDAG 2 APRIL, ULVENE HYLER.

Så er de tilbake igjen.

SIRI FRANCK

Jeg har begynt å gå. Jeg går og går og går  rundt Dikemark-vannet. I all slags vær. Hver eneste dag. Det er det eneste stedet jeg kan være helt fri, helt trygg for at jeg fremdels er jeg. Jeg tenker og jeg tenker, jeg går og jeg går, og jeg forstår ikke, hvordan livet mitt kunne endre seg så fort. Blitt så stygt, at selv ingen i familen tør hviske hvor jeg har endt opp.

For folk "ender opp på Dikemark i 1982".Det er fremdeles et sted man helst ikke drar å besøker en datter, en mor, en far, en bror, man har simpelten ikke nær famile på Dikemark når man kommer fra Oslo Vest. Da er det noe veldig, veldig galt, og kanskje ikke bare med den innlagte, eller innbrakte.Mørke skyer, en dyp truende horisont. For det fantes ingen alternativer, jeg kunne ikke velge , jeg var sjuk sa de.

Og jeg var blitt sjuk. I hodet. Det peip i ørene, og ingenting var det det hadde utgitt seg for å være, som om min fødsel og mine første 16 år på jorda, alle mine levde år, bare var en spøk, en gjeip. For her kom straffen. Seilende. Den løftet meg opp som en rolig, stor og sterk bølge. Så stor var den, at den rev opp røtter og flerret opp hustak, huset jeg bodde i var visket bort. Menneskene jeg kjente var borte, jeg vet ikke engang hvor jeg fikk penger fra. Hvor fikk jeg lommepenger fra, hvor var virkeligheten blitt av? Hvor var pappa? Hvor var broren min, søsteren min, hvor sa mamma og min stefar at jeg var? Hvorfor kom det ingen? Hvorfor sa ingen fra?

MONIQUE FRANCK

Det hadde gått mellom 6 og 7 år. Jeg hadde vært et år på folkehøyskole da jeg hadde holt ut et år i Dikemark-systemet. Jeg kom opp dit,tilbake til nord-Norge, min far hadde kommet fra sine to år der han spesialiserte seg på øyeeplet i London, sammen med sin nyesykepleier- kone. Så det var der han hadde vært. Borte.  Jeg var så psykisk nedkjørt at jeg måtte bo til tanta mi. Jeg fortsatte å gå. Jeg gikk og gikk. Mellom Svolvær og Kabelvåg der folkehøyskolen var. Jeg gikk på teaterlinja, og hjertet slo og slo. Jeg gikk under nordlyset som danset oppe på himmelen, en himmel som til tider eksploderte i stjerner og lyset som jaget over himmelen. Jeg turte ikke ta bussen, så jeg gikk heller de tre kvarterene hver dag, frem og tilbake.Frem og tilbake. I vintermørke Vesterålen. Vind, storm, lyden av vær, lukten av salt hav, høstløv som ble til hvit snø. Alle visste jeg var Anderledes,ikke helt som alle de andre, alle så jo det.Jeg merket det. De visste det. Jeg visste set. De på skolen så det med en gang. Slikt værer man. Et nervøst menneske utånder en spesiell lukt,og folk holder seg på akkuratt litt avstand, akkuratt de millimeterne som gjør at de går rundt en, forbi en, men aldri er helt sammen med en.Jeg har for lengst mistet MEG og forsøker så godt jeg kan å ikke røpe det. Men rundt meg går alt jeg begynner på i oppløsning.. Jeg ser hånda til tante og onkel, men jeg har ikke lange nok armer til å nå dem. Min fars søster, tanten min, og min alt for snille onkel.  Kari;drama- læreren på teaterlinja mi.De prøver å prøver. Få meg til å bli med. De snakker til meg men jeg ser bare munnen som snakker, og øynene som ser på meg, jeg kom for seint.

Den helgen pappa endelig kom å henta meg fra skoleåret, og vi dro ut for å være på familistedet vårt, stedet jeg tilbrakte i ett eventyrland som barn,hver helg, hver gang mine foreldre kunne kjøre den lille havtime fra doktor-huset der vi bodde, ut til Huset på Buvåg. Det 4-etages huset på toppen av en haug, med utsikt fra Buvåg og utover hele kysten som Svolværfjellene reiste seg bak, her tyskerne førte sine ubåter inn mot Narvik. Den gamle jordkjeller-lukta, allt det mørke, rå inne i kjelleren. Det store verdige tidligere kjøpmann- huset, som kranset så stolt,med vinduer som øyne mot storhavet og Svolværfjellene. Himmel og hav. Loftet med kister av selskinn, og alt som stod igjen fra pappas tid som barn og hans foreldre. En annen tid, og vår tid. Her kommer jeg fra, mere meg enn her kan jeg ikke bli, så finner jeg meg ikke igjen her, så finnes jeg ikke mere. Jeg var denne. Men ingenting er som før.  Jeg kjente det med en gang jeg kom inn døra, alt stod akkuratt der det hadde stått siden før vi flytta, for 6 år siden,men det var som om stor fugl hadde fløyet inn døra før meg, og  flakset rundt fra rom til rom, med de store mørke fjærkledde vingene sine og gule febersyke øyne.

Den helgen førte vår herre sin barmgjertelige hånd over meg, og han sa; du er straffet med urette, du skal nå få gå fri. Jeg kjente det som en mild bris mot kinnet, som en vennes forsiktige hånd på skulderen. Jeg kjente hvordan alt steg opp i meg, alt det heslige, det stygge, alt som hadde vært stengt inne i to hele år. Og så kom det, alt sammen, ut og ut og ut av meg, og ned i toalettet. Jeg var satt fri, jeg hadde holdt ut, stått i smerten og nå kunne jeg kaste opp bare ved å brekke meg. Som når du drar i girstanga. Som når du taster deg ut. Som når hytta er vasket og ryddet, og du låser den for vinteren.

MONIQUE FRANCK. I 1987 skifter jeg navn fra Siri Franck til Monique Franck. Ingen vei tilbake. Jeg vil ikke tilbake. Jeg hater alle. Jeg hater den rike onkelen og tanta mi på Vinderen i Oslo 3.  Jeg hater den like rike tanta min i London. Jeg hater mamma og stefar, som flytter høyere og høyere opp i Holmenkollen. Nå skal jeg hate dere alle tilbake, slik dere støtte ut meg.

Jeg driter i hva som skjer. Ulvene hyler, og jeg hyler med. Frank Johnsen spretter peanøtter på de andre bargjestene i øverste etagje på Sas-hotellet, mens alle vi andre ler og ler. Det er sprit-rasjonering, og Frank og Bjørn bestiller nye drinker hver gang bartenderen kommer med nye glass med brunt og isbiter, ny runde, ny runde, bartenderen blir vår. Han går som i rute fra selve baren der de mikser drinker og heller i whisky, med eller uten isbiter, med eller uten sugerør. Det gliter i gullet rundt halsen hans, og ingenting er lenger uvirkelig eller umulig.    

Ute på tur med Rolf og guttene på Flatholmen i helga. Turene ut, spinningen, kjærligheten til de og det jeg har i livet mitt, bloggen og alle dere, som sender meg hilsner og og ord; all verdien av dette gir meg krefter gjennom nettene og mot til å holde ut. Tusen, tusen takk.

TIRSDAG 1 APRIL, 48 MG METADON OG JEG DRITER I HVOR VONDT DET GJØR.

Jeg reduserte fra 50 mg til 48 mg på fredag, og disse små 3 ml , som utgjør en så liten, liten mengde rød saft i den sprøyta jeg har fått fra apoteket for å kunne redusere dosene mine helt nøyaktig med selv, har herjet med meg som "han tysje" disse 5 dagene. Gjennom de siste ukene, de siste 5, eller er det de siste 2, alt flyter rundt meg nå, husker ikke, av og til mister jeg følsen av at dette virkelig skjer. Når jeg roter rundt og gjør ting som jeg senere ikke forstår at jeg kan ha gjort, kaster ting i søppla som skal i skuffer og skap, river ut sider i jouralen som jeg er avhengig av, hva holder jeg på med.

Det er klart det er mangel på søvn som lurer meg inn i stemninger av sinnsforvirring og uvirkelighet. Jeg forstår det med den logiske sansen min, at når dette skjer; da balanserer jeg på kanten. Jeg vet at vi mennesker er skrudd sammen for å tåle store mengder fysisk smerte, men hjernen skal man ikke fucke for mye med. Så når jeg blir for ...besatt, for intens, vet at nå er jeg ute å kjører og ikke lenger kjenner noen retningssans, og det er for glatt på veien jeg går på,, og alt begynner å skli...da tar jeg noen ekstra ml metadon. Jeg har sett folk gå i psykose, etter dager og uker med mangel på søvn;  våkne på amfetamin og kokain, etter uker uten serlig mat og næring, blir de sprø. Det stedet har jeg alltid vært redd.

 I tilegg til det psykiske,  er det fysiske ubehaget, som i den senere tid har fått meg til å huske  Dyret.  Kjempekreftene i narkoen. Det svarte, store. Det som du var så redd, så redd som liten. Som fikk deg til å stivne i en skrekk som bare barn har fantasi til.Som kom å tok oss, hvis vi ikke klarte å komme oss vekk i tide. Den redselen jeg hadde som barn, for det ukjente, denne ubegrunnede frykten for noe jeg ikke visst hva var, den fant jeg igjen som voksen. Da jeg kom ned på 50 mg metadon åpnet luken til selve fraukjelleren seg med ett brak. DER nede er det. Jeg kjente det igjen med en gang. Luktene, lydene, stemmene jeg ikke klarer å holde fra hverandre,og jeg blir så redd. Det som fikk senere skulle få meg til å ikke å klare å slippe ut det jeg tenkte jeg skulle si gjennom munnen, og alt ble innestengt i meg. Som om noen hadde satt en propp i halsen min, og ordene og tankene bare vokste og vokste. Det var da jeg begynte å svette slik jeg ikke hadde svettet før, og jeg ble flekkvis rød på halsen og nesen.

Det var mange, mange år senere jeg forstod at jeg ikke "bare hadde spiseforstyrrelser", men at jeg hadde fått angst. Sterk angst. Til tider så sterk at jeg ble invalidisert. Jeg følte at jeg var Merket, at alle kunne se det på meg, at jeg var blitt avslørt. Hver gang jeg kastet opp, ble en renselse.  

Første gang jeg forstod verden var nådeløs, hadde jeg ikke stått opp og lagt meg gjennom mange ukene ute på avdeling Lien, på Dikemark sykehus,før jeg la merke til en forskjell mellom meg og de andre pasientene. Møter og fritid ble avbrutt av at ansatte kom å meldte om besøk og telefoner. Etterhvert forstod jeg at jeg var en av de som ikke fikk det.Eller var jeg den eneste som levde som om jeg ikke kom fra noe. Jeg husker jeg tenkte at livet mitt hadde tatt slutt så alt for tidlig. Jeg visste det allerede da, at aldri noe kunne bli helt det samme som det hadde vært. Den eneste som hørte noe fra noen av mine, var sosonomen.  Torunn het hun.Hun fikk telefonene fra min mor.Med sitt mørke halvkorte ,nesten svarte hår og like mørke og alvorlige øyne satt hun der, og jeg tenkte at hun nesten hadde bart. Jeg har aldri glemt henne og husker henne, og etternavnet, selv den dag i dag. Jeg har aldri forstått hvorfor det kan ha seg slik at jeg aldri har glemte henne. Jeg har jo glemt så mye, og så mange, fra år tilbake i tid. Noen av de andre jeg husker derfra, er uten navn, men med ansikter, og jeg husker følelsen jeg hadde i forhold til hver enkelt. Overlegen,denne fjerne, lange tynne mannen, som aldri smilte.  Den svenske, kjekke miljøarbeideren som bare var noen få år eldre enn meg, og som gav meg en følelse at det var noe galt. Ikke med meg, men det utenfor meg, situasjonen min. Jeg vet ikke hva som skjedde, for jeg var for ung og uvitende til å forstå at noe ikke var allright.Men han mistet jobben sin, og jeg følte alltid at det var knyttet opp til uenighet i forhold til meg. Jeg husker fornemmelsen av at han var opprørt, amper. Han kom i krangel med de som var over han.

De grå murveggene på institusjonen. Og to-mannsrommet jeg bodde på, som jeg delte med ei jente som var dobbelt så stor som meg. Jeg ble liten i forhold, og det gjorde meg glad, fordi jeg ellers følte at jeg tok for mye plass og var så stor og tung selv. Men når jeg satt ved siden av henne ble jeg liten. Det var bare plass til 2 senger,hver vår stol i treverk, 2 nattbord og ett dobbelt gardrobeskap. Så hadde vi et skjermbrett, som skulle dele av rommet og gi det et visst privatliv til hver av oss. Så jeg ble liggende å høre på lydene. Pusten hennes, rastløsheten. Jeg lurte på hva hun ventet på, om hun ventet på det samme som meg.Enda jeg kom etter henne, for hun var allerede på rommet da jeg ble skrevet inn som pasient, fikk jeg det beste hjørnet. For jeg fikk vinduet. Det var så stort og bredt at jeg kunne sitte i vindusposten. Og jeg så alle som gikk inn og ut av hoveddøra inn til Avdeling Lien, posten for spiseforstyrrelser og unge forstyrrede mennesker som de ellers ikke helt visste hvor de skulle gjøre av. For ingen av oss var like gale som de på post 2. De kunne vi bare høre. Hyl og skrik. Det merkelige, hule ekkoet i veggene, som kom fra den andre delen av bygningen, den vi aldri så, bare hørte. Noen sa til meg at en annen i familen med samme etternavn som meg hadde tatt livet sitt på den posten. Det tenkte jeg mye på. Folk hang seg visst i dursjene, så disse var nå innredet slik at man ikke kunne gjøre det like enkelt lenger. Så jeg tenkte at de før hadde nok hengt seg i ei dursj-stang, slik som det var på gymmen på skolen, i dursjene der. Med små avlukker mellom hvert dursjhode,  og stanga som gikk igjennom alle veggene mellom hver dursj. På langs bortefter gulvet og  2 meter opp. Den dursjen vi hadde nå, var nærmest bare et stort rom, ribbet for alt annet enn selve dursjanretningen og noen kroker til å henge handklærne på mens vi dursja. 

6 år etterpå skiftet jeg navn.

Da hadde jeg oppgitt alle håp om at jeg skulle klare å komme tilbake. Tilbake til Livet Mitt.

I går under spinning-timen satt jeg blandt annet å tenkte på når tiden skal komme for å snakke om  SIRI GETZ SOLLIE og monique franck.

Jeg tenkte på så mye. Vi hadde den vanlige 55 minutteren med Tommy på Elexia på Lade. Det setter hodet mitt på plass, får alt på plass. Jeg satt å tenkte på de to igjenklistra A4-konvoluttene med journalen min,. som det stod stemplet embleet og teksten til ST. OLAV HOSPITAL, universitetsykehuset i Trondheim på. Ikke noe mere. Døra jeg og kamramannen gikk inn stod det TRONDHEIMSKLINIKKEN på. Da vi kom inn i resepsjonen der ble damen litt oppkavet og rar, hun lurte på hva VI gjorde der, hun så på det svære filmkamraet hans, med en firkanta-lignende linse på 20 x 20 cm, og etterpå fortalte hun at " å jeg trodde dere begge var journalister..". Om jeg VAR siri getz sollie ja, for det hadde hun fått beskjed om. Jeg purte om kamramannen kunne følge med meg opp på LAR; lege middel assistert rehabelitering som ligger i 4'de etage. Hun virker stressa, ringer opp, nei, vi må vente. Saksbehandleren min skal komme ned med papirene. Vi venter, Tiden går. Ny kontrabeskjed. Ingen kommer ned, jeg må opp. Uten kamramann.

Nå ligger de der. To store hvite konvolutter, med alt jeg husker og ikke husker.    

LØRDAG 29 MARS, juling gjennom nok en natt.

Alt har blitt forandret i den siste tiden. Etter mange år som "frisk" på metadon, der jeg gjennom år har kunnet gjøre avtaler lang tid fremover for så å like selvfølgelig overhode dem, er over. De siste ukene, etter at jeg passerte 60 mg metadon, merker jeg godt at dette handler om en avgiftning av narkotiske stoffer.

Sult-følsen er borte, jeg vet ikke alltid  hvilken dag eller dato det er,og når jeg finner ut av det, er det glemt i neste øyeblikkk. Jeg  trippelsjekker alt og selv da kan det være kaos ved gjennomgang av avtaler og oppsett av hva som skal skje gjennom en dag. Hodet mitt føles som om alt bare surrer rundt i et veldig stort tempo. Jeg er  glad for at jeg har en mann, en familie og et sikkerhetsnett som er med på å ivareta meg nå. Det er til tider skremmende å være meg igjen nå,slik som før, før alt startet, før jeg mistet det livet jeg har forsøkt å finne tilbake til i alle disse årene siden jeg var 15-16 år.Det livet jeg nå har, og som jeg vil helt nykter tilbake til.

Jeg må tåle å bli ganske dårlig nå mellom hver dagsdose.Jeg kan bli utrolig fort emosjonell, tårene renner, det iiler og jager gjennom kroppen, som om den lever sitt eget liv, i en slags brann. Svetten renner, likevel er jeg iskald inni meg, kald inn til skjelettet. Minuttene og timene til jeg kan få ta dosen min, blir som en evighet, og jeg husker så godt hvordan det var å være narkoman. Herregud for en frykt som jaget oss avgårde for å finne penger og verdier til drugs som kunne stoppe det vi visste var på vei. Ingenting fryktet vi mere enn å bli SJUKE.Vi visste vi måtte handle mens vi fremdeles kunne gå, stå, sitte , løpe, snakke. For etter det første stadiet av abstinenser, kommer DET. Det som får kroppen til å vri seg som et sjukt dyr, når DU ikke er DU lenger, når vi ble overmannet at narkotikaens alltid like nådeløse oppvisning av hvem som hadde makta... Da vi ble ute av stand til annet enn magesjuke, spy, tårer, snørr, store pupiller i alt for store øyne, og den lukta. Lukta av sykdom, og forråtnelse. Gud så sjuke vi kunne bli. Og så lenge vi kunne ligge i vår egen uverdighet, helt ute av stand til å innta mat og iværtfall ikke klare å holde  det lille du fikk i deg. Når vi var kommet dit, da var vi ganske ute av stand til annet enn å være sjuke. Da handlet  livet mellom toalettet, vannspringen, livet under dyna; iskald og gjennomsvett, en svette som ikke finnes ellers, en svette som lukter som ingen annen svette, en svette som renner.Der lå vi. Den som klarte litt mere, ringte og ringte rundt til alle man kjente som kunne ha noe. Hva som helst, men aldri alkohol.Det eneste man tenkte på var å bli frisk. Piller, dolkontiner, rohypnol, valium, heroin, alt som var av A og B-preparater, eller helst; for å kunne stå opp, og vende tilbake for de iværtfall neste 7-8 timene;få satt et skudd og komme tilbake til livet..

Såkan man si; hvorfor er jeg da så merkelig sint på et apparat som LAR som gir meg tilgang på metadon? 

Når de kan vise til sine årlige brukerundersøkelser, som viser at de er et LAR med fantastiske resultater.  Som overholder sine strenge regler til hver bruker. Som er best i Norge på å "skrive ut de med sidemisbruk med en gang". Sine egne opplysninger om oss, som de speiler seg med på konferanser og når de holder foredrag om arbeidet sitt; tall de blant annet baserer på ..nettopp fra disse undersøkelsene. Som aldri skjer anonymt. Neida, i LAR ringer en saksbehandler som kjenner deg, alle spørsmålene. Hvilken rusmisbruker som er avhengig av medisinen vi får fra LAR tør da å fortelle sannheten? Sidemisbruk jeg?? Nei! Fornøyd med LAR? Ja! 

Det pussige med LAR er at selve systemet er bygget opp på en slik måte, at når du får problemer; og oppfører deg som en rusmisbruker; da er ingen etat farligere og mektigere enn LAR. De velger selv hvilke replisalier de gir hver enkelt. Akkuratt som å sitte i politiavhør. Det gjelder å si minst mulig, og så sladre mest mulig på alle andre hvis du selv har fått utslag på en positiv prøve. HVEM fikk du stoffet av? Hvem selger, og hvem selger hva?Akkuratt de samme spørsmålene som politiet stiller, i tilegg stiller de spørsmålet om  HVEM du som selger MEDISINEN sin? Der står du, og veit at forskjellen på hva du svarer nå er å bli pisse sjuk og tilbake til glattcella , hvis du er innbrakt på glattcelle under avhøring av politiet eller til  hospitset hvis du er i LAR; for hvis du bor i en leid bolig knyttet til avtalen med LAR,mister du også denne på sikt når de bryter forbindelsen og til deg, og gir deg en ufrivvil utskriving .  Mange mister derfor alt når de mister LAR. Mange har  ingen ting før de kommer inn som klient i LAR. Mange har vært narkomane i årevis. Derfor får de bolig, behandlingsopplegg og alt byggd opp i forbindelse med de avtalene man gjør med LAR. Et slikt system, der man ikke har noen rettigheter til selv å få innsyn, blir systemet svært truende på sikt. HVA SKJER hvis du får 2-4 prøver på rad med positive utslag feks  på alkohol, for det blir heller aldri lov å bruke av oss, på narkotiske og andre illegale inntatte stoffer,  eller  på medisiner som LAR ikke har godkjent på tross av at  du har fått det utskrevet av  legen din. Hvis legen din har vudert ens helsesituasjon, psykisk eller fysisk dithen, at du er i behov av paralgin forte eller angstdempende medisiner som sobril etc, ja da utsetter ikke bare LAR-klienten seg for full straff, men  legen utsetter også seg selv  for en å komme i konflikt.  For her er det LAR som har siste ordet. Noen leger TØR stå opp mot LAR, men mange verger seg på grunn av alt bråket med LAR og fylkeslegen som kommer i kjølevannet.

Vi er mange, som av mange felles og ulike årsaker krever oppmerksomhet og en offentlig gjennomgang av LAR-systemet. Og, som min spinningsinstruktør alltid sier, dog uten sammenheng, "VI GIR OSS ALDRI".

  

FREDAG 28 MARS,kampen mot LAR systemet og nedtrappingen på metadon fortsetter, men klokka er 04 og jeg gir opp nattesøvnen.

Da jeg trappet ned for 3 år siden, og vi gikk ut ifra LAR,s anbefalinger, startet jeg på 170 mg og gikk ned til 60. (to år før det hadde jeg klatret ned fra 230 mg til 190, og så ned til 170 like før vi startet den store nedtrappingen, da også mot LAR,s anbefalinger) Da jeg kom på 60 mg ble jeg sendt på noen dagers opphold på et behandlingssenter, og på 3 dager ble jeg trappet ned fra 60, så dagen etter til 30 og så tredje dagen til 0.

Den fjerde dagen fikk jeg min første dose suboxone. All denne tiden var jeg satt på en coctail med Cpreparater. Så var det ut. To dager etterpå gikk kroppen i abstinens-sjokk, og legen min ville sende meg umiddelbart i retur i ambulanse til behandlingssenteret. Vi var helt uforberedte på de fysiske reaksjonene, og jeg så så jævlig ut og var i en slik forfatning at jeg helst ville unngå at noen flere fikk se meg og den tilstanden jeg var i. svetten rant, snørra rant, det brant i kroppen, det var som napalm i kroppen og jeg hadde på meg flere lag med klær fordi jeg var kald som is inn til skjelettet. Jeg ble kjørt av min ekssamboer og umiddelbart gjeninnlagt, og kom så ut av sjokket ved at jeg ble satt på c-preparatcoktailen igjen. Etter tre måneder, og en opptrapping på 24 mg suboxone, som aldri så ut til å stoppe herjingene, angsten, søvnløsheten,måtte jeg gi opp.All denne tiden hadde jeg den daglige omsorgen for barna. Hadde vi visst bedre, hadde de vært spart for det de ble vitne til.

Denne gangen er alt anderledes. Vi har fått et opplegg basert påde få andres larklienters  gjennomføring av det jeg nå er i gang med. Takket være en lege som tok kontakt og bidro med opplysninger som førte meg til Prolar, og de to( tidligere lar-klientene og eks-rusmisbrukere)  som i dag  driver dette unike behandlingstilbudet for gravide rusmisbrukere.

 Nå har jeg et TEAM. og det er kunnskapen og samhørigheten oss lar-klienter i mellom som i dag er med på å drive dagene mine i hovedsak fremover. Jeg får psykisk kick av alle oppmuntringene fra alle dere der ute, på bloggen min, på facebook, på lar-nett sine sider, tv-produksjonen, barna mine, spinninginstruktøren min, mannen min, familien min; jeg har fått livet tilbake i gave de siste årene.

Så- denne turen jeg nå gjør, fra 60 mg ned til 0, har jeg ikke tidligere erfaringer fra. Dette er verre enn jeg hadde håpet det skulle foregå, men også bedre, fordi jeg hver dag kjenner at jeg holder på å få mere kontakt med den voksne, friske, nyktre meg.Jeg har ruset meg siden jeg var 23 år, frem til 28. Deretter har jeg gått på piller og dop i dårligere perioder, helt til jeg kom fikk min fastlege for 15 år siden, som med en gang begynte å få meg til å på sikt skulle bli i stand til å tenke selv. Vi hadde forventninger til LAR, og jeg gikk på morfinplaster i to år før jeg kom inn i tilbudet. Jeg har ikke vært  medikamenter på de siste 15 årene enn medikamentene jeg har fått utskrevet i forbindelse med LAR. Høyere doser enn jeg noen sinne tidligere har stått på skulle det senere vise seg; det illegalt eller lovlig. Så den tåka jeg holder på å komme ut av er ganske tjukk. Nå begynner jeg å føle meg avkledd til skinnet,og sikten er blitt adskillig bedre. Jeg holder på å gjøre et interesant bekjentskap.Mitt eget.

Da jeg traff Rolf, opplevde jeg en som SÅ meg, som gikk ut ifra at jeg var den jeg utgav meg for. Det var jeg jo, men jeg måtte jo  fortelle om min tidligere bakgrunn og min nåværende medisinbruk. og han BLE. Han forlot meg ikke til tross for min hisorie om mine år i levd i store deler av  uverdighet. Hans evige tillit, hans utgangspunkt i å stole på meg, hans backing i mine opplevelser; det fikk jo frem det beste i meg hele tiden. Hvem vil juge og utnytte et slikt menneske. Han minnet meg om legen min, og svogern min,faren min, broren min; han minnet meg om de jeg var glad i. Og så; ble han glad i meg, og jeg i han. 

 Det har vært tre utrolige år, det føles som 100 år, som alltid. Tenk om rusomsorgen kunne hente kvaliteter som dette, og behandle oss med respekt og se mennekket fremfor journalen og pasienten i oss.

DEN dagen tror jeg vi får en bedre rusomsorg, og kombinerer vi den mennskelige behandlingen av oss på en slik verdig måte,  og så justerer ned den  medisinske utskrivingen av metadon til ansvarlige doser  i lar-systemet.DA vil vi se nye, oppmuntrende tall.  Det som er tragisk nå, er at siden LAR selv har forvaltet metadonbehandlingen så eksprimentellt og uansvarlig, går de nå helt bort fra den. I dag får folk tilbud om suboxone eller subutex.Dette er medisin som fungerer for en viss prosentdel, men lite godt for oss som har vært opiatavhengige. I dag utreder de ikke forskjellene i det rusmisbruket vi har bak oss, de har gitt oss en enkel samlende diagnose RUSMISBRUKER, og så ser de bort fra alder og hvor mange år du har stått i et misbruk, og hvilke stoffer du inntok. DET er skremmende. Rusbehandlinga er verre stillt enn noen gang, og de har gått deg vill og er i ei blindegate. Metadon er den beste medisinen jeg kunne fått, men de skulle jo aldri skrevet ut mere enn de har gjort i andre land. I Danmark lykkes de med 40 prosent på metadon, i Norge kanskje 2-4 prosent. Det siste oppgir jeg med forbehold, for ikke engang jeg klarer å ta innover meg den totalt feilslåtte behandlingen ført av LAR i Norge.

Takk alle, når dere heier på meg, heier dere på de flere enn meg som nå begynner å kjempe for sine rettigheter og krav om oppmerksomhet rundt feilbehandling i lar.

  

 

TIRSDAG 25 MARS..tilbake til 50 mg metadon.

Etter noen dager med en forsøk på å se om jeg var stabil nok til å gå ned fra 50 til 45 mg metadon, var det klart for meg etter et akutt oppsatt møte med fastlegen min i går,at det ikke var noen annen utvei enn  å gå umiddelbart opp igjen, eventuelt også høyere enn 50.

Aldri i verden om jeg skal over 50 igjen,, jeg godtar og forstår en retur til 50 mg, jeg aksepterer det. Den kroppen som overtar og lever sitt eget smertelige liv om natta når nedtrappinga går for raskt, er ikke å ta feil av. Det var igjen jeg som tok fart,og trappet meg ned for å se om det kunne gå. Jeg er jo min  egen sjef. Denne nedtrappinga håper jeg kan  ta kortere tid enn de årene legen i Helsediritoratet anbefaler, og som noen av de få kjente tilfellene før meg har brukt. Men vi er forskjellige individer, og kommer fra forskjellige livshistorier, har ulike forutsetninger; vi har samme mål, og så gjør jeg slik de gjorde før meg; føler og famler meg frem, med veiledere og et sikkernett som ivaretar meg.

 

Heldigvis har jeg min kloke lege, som klarer å ta de beslutningene jeg til tider ikke er i stand til å ta selv.

Heldigvis får jeg trent igjen,behandlingen av benhinnebetennelsen er over, og jeg er tilbake på spinningtimene til tommy på Elexia. Det gjør nesten vondt i oppstarten av hver enket time,, kroppen kan verke og det er som det svir, jeg kan være helt flat og tom for energi, formen varier i perioder så det ikke er helt til å bli klok på noe lenger,  og i starten er ikke kroppen alltid med på mitt parti, det er heller sjelden. Men så, på etter eller annet tidspunkt, er det som et "slipp", og så er  kroppen med igjen og MIN. Dette er hard, god og effektiv  naturmedisin som fungerer like godt nesten hver eneste gang. I mange timer etterpå er alt er bare godt, rolig og stille. Det er mine timer da jeg får være i fred for alt dette som nå handler om metadon store deler hverdagen min,  hver eneste dag.

Det gjør vondt, men jeg er på rett vei. Tusen, tusen takk for all støtte.SmilerHjerte Det er helt fantastisk å få så mye oppmerksomhet.. Det rører meg at så mange som til og med ikke kjenner meg, sender meg oppmuntring!Kjærlighet

MANDAG 24 MARS fra 50 til 45 mg metadon.

 

Siden sist har det skjedd en hel del. Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, noe som alle som kjenner meg og min evner til å skrive, beskrive og begrense...sikkert reagerer med skepsis på allerede fra start. All erfaring tilsier nok at  sjansene er større for at jeg kommer til å klare å  å slutte med metadon, enn at jeg noensinne vil klare å ytre meg i korthet med tema som omhandler Lar, rus og mitt  engasjement om  å få  bygget opp en rådgivingsgruppe som kan se og tenke nytt på det forebyggende plan (mere om dette senere,her skal mange kloke hoder i bruk, samt spesielt anbefalte brukerorganisasjoner og deres representanter)  

Men for å nå flere lesere, og for at de skal orke og lese det jeg skriver,for jeg skriver ganske langt,...hver gang., er dette anbefalinger fra flere som lever av yrket å skrive. Tre jornalister og en forfatter har sendt meg tips og råd om hvordan jeg kan få til dette arbeidet med å skrive, bedre. takk for gode råd, og oppmuntring. jeg jobber hele tiden for å bli bedre. det var en av grunnene til at jeg her i helgen gikk utover mine personlige bekjente i facebook, og bad om vennskap med mennesker innenfor en rekke forskjellige yrker og personlige engasjement og interesser. alt fra folk i posisjoner på Stortinget, ordførere i mindre kommuner fordelt rundt i landet, folk i mediabransjen tv2,allt for å få oppmerksomhet, tilgang på kompetanse, og alt dette ned på et såpass lett plan som vi kan bruke her. Ellers måtte jeg brukt tid og krefter på å fått møter med de samme menneskene, med mange avslag.Her er jeg uansett, har du tid og anledning, og er det engasjerende nok der og da, ja da leser du. Slik tenkte jeg.  Jeg skulle selvsagt helst gått på skrivekurs, eller forfatterkurs, og sikkert tatt enn oppfrisking på gramatikk på grunnskolenivå.

fortsettelse...(mandag 24 mars)

.I løpet av dette året, har jeg lett med lupe etter andre LAR-brukere som har sluttet frivillig i LAR og som i dag lever medikamentfrie liv. ,(vi vet ikke så mye om disse, for det er dårlig eller helt udokumentert. Kun tre av disse LAR-klientene ble fulgt opp medisinsk og på denne måten blitt  " loggført" og med det fått journalført all viktig medisinke, fysiske og psykiske data, mentale reaksjoner og andre  utfordringer underveis.. LAR  vier av en eller annen grunn verken  tid, oppmerksomhet  eller resusser til å følge oss ut av den legemiddel-assisterte behandlingen vi har fått av dem gjennom år.Med dette kunne de stått bedre forberedt til å imøtekomme   fremtidens  larklienter som av forskjellige grunner ønsker å slutte med metadon, eller som meg; kommet til sitt private  og  personlig oppgjør med LAR i Trondheim, der begge sakene blir like viktige å komme seg ut;   det å slutte med metadon, og for å  komme seg ut av det  fengslet Lar i Trondheim iværtfall for meg, opplevdes å bli.. Personlig har det å hele tiden føle at de LAR-ansatte så ned på meg, visste bedre, alltid bli mistrodd,  følelsen av å aldri få lov til å bli helt voksen , aldri få skryt eller oppmuntring,  og måtte svelge alt de krevde av meg som pasient og som jeg oppfylte, likevel aldri skulle kunne få tilbake mine fulle pasientrettigheter uansett hvor "bra" jeg gjorde det. Jeg var for lengst  ute av det kriminelle miljøet , haddet omsorg for de to barna mine, , hadde kjøpt min første leilighet og tatt det fulle ansvaret for å selv ta ansvaret økonomisk og  drive en husholdning på en skikkelig måte. . Jeg hadde skaffet meg jobb på egen hånd, og jeg hadde ingen sidemisbruk; oppfylte alle kravene fra LAR i Trondheim til punkt og prikke.Jeg gikk på 6-10 overvåka urinprøver i året, hentet min medisin hver torsdag hver uke,  og inntok dagsdosen i påsyn av en apotek-ansatt, fugte opp avtalene til legen min. Jeg kunne vært en av  LAR's ikke så alt for mange, men tror du jeg noen gang ville få tilbake den tilitten jeg mente jeg hadde vist at jeg fortjente nå gjennom 12 ÅR? Nei. Alle disse krevene om ukentlig overvåket inntak av metadon og få med resten av dosene for resten av uka,  gå på de vanlige 6-12 uanmeldte overvåka urinprøvene i året , og at jeg altså selv som 80 og 90 år gammel dame måtte forsette med dette, DA da var det nok LAR i Trondheim for meg. Lar klarte aldri å se oss som også en tilgang til medarbeidere med all vår erfaring innen dette feltet. De så aldri  resurss-personene blant oss, som du finner i enhver annen ansamling med  mennesker. I alle andre grupper mennesker kan du finne folk som kan være med på å bidra og tilføye noe nytt og verdifullt.Jeg opplevde at  LAR  aldri så meg som menneske...kun den jouralen fremstilte som pasient.

Den gangen jeg startet, trodde jeg meningen var å bli "frisk", og når jeg etter ca 8-9 år følte at ja, nå tror jeg at jeg er "der"., var jeg spent på og trodde faktisk at jeg ville bli møtt med litt optimisme og glede. Overlege Berit Skjærvold fortalte meg jo ved oppstart for 12-13 år siden, at jeg ville komme dit, hvis jeg ikke hadde sidemisbruk og lot metadonen få jobbe uavbrutt som kjemikalie og på den måten  gjenopprette den ubalansen rusmisbruket mitt hadde medført. Men hva møter jeg  når jeg ber om hjelp til nedtrapping? Og hvordan tenker de seg å imøtekomme fremtidens larklienter som selv og  frivillig ønsker å slutte, hva skal LAR kunne møte dem med av informasjon og tilrettelegging? De kunne så enkelt fått være med og sittet i ansvarsgruppa mi, men vi kan bare slå fast, at LAR har ikke vært delaktig  min sak siden mai 2013.Jeg hadde da igjen gjort meg de samme erfaringene, med deres utrolige evne til å føle meg som dum pasient, uten evne til å kunne tilføye noe de ikke visste bedre fra før. Nok om LAR,igjen, for denne gang.

Jeg har nå fått en advokat i Oslo, som jeg mener er rette person til å vurdere denne saken på mine vegne. Overdoseringene, og behandlingen Lar i Trondheim har utsatt meg/oss klienter for over år. Jeg grublet lenge over hvilken advokat som ville egne seg best. Jeg kjenner jo mange gjennom mine år i Oslo. Denne personen  har den livserfaringen en årlang praksis har gitt han. Han kjenner systemene, han har kontaktene, han er en som TØR å stå i motvind over tid, han er utholdende, han tåler å gjøre seg upopulær, og våger å legge seg ut med makta. Han har levd lenge nok til å vite at alt ikk er er som det utgir seg for. Han har sagt ja til å sette seg inn i materialet, og så tar vi det fra begynnelsen av. Først min sak. Det er veldig spennende. For jus er jus, og å føle seg dårlig behandlet er jo ikke staffbart. men å sette pasienters liv og helse i fare over år, og om doser opptil 300-400 mg metadon i døgnet..Dette burde helst ikke være sant. Mine 235 mg er iværtfall en tredobling i styrkegrad i forhold til de illegale  dosene heroin og dolkontin  jeg selv brukte,  men noen sier at det utgør  10 ganger styrken  jeg selv hadde i mitt private rusmisbuk som spøytenarkoman i oslo. Isåfall er det ikke rart et Helsediriktoratet og LAR fraråder oss til å forsøke å slutte med metadon. Det er også en rimlig forklaring på at jeg mistet alle, så nær som 5, av egne tenner, på de føste 4-6 årene som metadonbruker.  

Alt vi ikke vet i dag, skal vi få svar på. Det er det eneste som er sikkert.

Fra min hverdag; jeg orker ikke skrive så mye om det nå. men alt går ikke hele tiden som det skal. Den dokumentaren som de skal klippe ned til 55 minutter, vil gi et 100 prosent korrekt og sannferdig bilde av min nedtrapping.Jeg velger å ikke fortelle alt her og nå, det er for vanskelig. Jeg ønsker også å gå raskere frem enn det legen min ser for seg,og jeg var sint på han på møtet fredag. . Det er så tøft til tider, at når guttene er ute av huset, det seg avgårde  til jobb eller skole, kan jeg synke ned i en så brå og  uforklarlig  depresjon at jeg håper å slippe å våkne mere. Det gjør så vondt å leve innimellom nå, og jeg blir redd..... meg selv.Jeg sytes ikke selv t mitt liv er så viktig, men å frata guttene sin mor, det vet jeg er helt utilgivelig og moralsk galt. De siste årene har jeg jaktet på styrke til å opprettholde ønsket om å leve høyt nok. guttene mine fortjener meg. og trenger meg og alt og alle med meg. De trenger laget mitt. Hadde ikke denne viten sittet så dypt., kan jeg med letthet6 si nat jeg ikke ville vært her i dag.

 Vi hadde ansvarsgruppemøte nummer 2 i går, dette ble som det første vi hadde i januar,også  filmet i all sin helhet. Hjemmefilminga er likevel den jeg opplever som det som vil gi folk det mest personlige inntrykket til å faktisk sette seg inn i hva jeg, med min historie, har å slite med av utfordringer i det daglige for å klare å leve, og overleve.

På sikt er det spennende utfordringer i forbindelse med min jobb i wayback, og nye muligheter som har åpnet seg for oss. (også mere om dette siden) I mai skal Rolf og jeg ned sammen med 50-60 andre sykkel-intereserte ned til Mallorca å for å  sykle, kose oss og være sosiale. I juli skal vi ombord med halve familien i en veteranbåt som heter Blomøy, en tidligere fiskeskøyte på ca 40-60 fot (?) med 12-13 sengeplasser. Min yngste bror holder i disse dager å ta kystskipperserfikatet, men vi skal også ha med oss  en erfaren skipper bak roret. Farevennet nordpå er noe man burde kjenne godt, før man legger ut langs kysten vi fra Bodø til Skutvik. iværtfall 5 av barne i familen  skal med og vi er foreløpig 11 familemedlemmer som skal være sammen på denne turen, og som min far, som var kommunelege  i dette området nordpå, , selv førte Blomøy som skipper  på fritiden sin. Jeg gleder meg til å være tilbake i pappas rike, og igjen få besøke graven hans. Etter dette skal vi ta med min yngste bror og mine to gutter, på sykkelcamping i Sverige, med 2 biler, 5 sykler, et stort telt og en campinvogn i 2 uker. Ikke noe luksus, bare være mennesker og VÆRE SAMMEN uten tv og  pc, ha med lesestoff, monopol, sjakk, kortstokk, grill, badebukser, OG VÆRE UTE. Legge opp turen på forhånd, for å finne spennende daglige sykkelturer, bade, ta oss fri fra alt en dag eller tre, ...alt dette mens min nedtrapping stadig pågår. I år blir det ingen utlandsferie, men vi får se hvor vi er i julen...

klokka 15 skal jeg på et oppsatt møte til min fastlege, som  konsekvens av  ansvarsgruppemøtet fredag. Rolf og jeg har brukt helga på å tenke gjennom den oppståtte problematikken, mens vi har vært på spinning, gått turer i sola med barna, tatt det med ro.Avlyst middagsavtalen lørdag kveld. Denne uka er jeg forberedt på i værste fall bli sengeliggende. i mange dager.Det er litt unntakstilstand, og alle avtaler denne uka er utsatt. Barna skal være hjemme til sin far.  Denne nedtrappingen er en ting, men vi rusmisbrukere kommer fra så ulike og individuelle livshistorier. Jeg ble ikke selvskader tiår før selve handlingen fikk et navn, en diagnose. jeg fikk ikke spiseforstyrrelser uten grunn. heldigvis opplevde jeg aldri insest, men jeg ble utsatt for overgrep fra jeg var 13 .Min dritthistorie begynte da jeg fylte 13 år  og heldigvis hadde jeg mine gode barneår frem til det. Jeg har aldri vært i tvil om det er de årene som har berget min forstand og som gav meg tross alt livsnødvendig kunnskap til å begynne å mestre livet da jeg fikk egne barn.  Det er slett ikke sikkert at jeg noen gang vil kunne leve uten en viss form for smertelindring mot det som gjør så vondt inni meg, men METADON og LAR skal jeg ut av, det er helt, helt  sikkert.

 

inntil videre, ha en fortsatt  riktig god uke, og takk for at du bryr deg..Usikkersiri

 

 

 

MANDAG 17 MARS, 50 mg metadon på 10'ende dagen.

Denne gangen gikk nedtrappinga litt greiere for seg, enn det jeg hadde engstet meg for.       Det som etterhvert ser ut som ikke bare er et forbigående fenomen, men som ser ut til å være en naturlig og uungåelig del i samspille knyttet  til  nedtrappingen; er at JEG som person også forandrer meg. Det kommer tilbakemeldinger fra mine omgivelser  på at jeg gradvis er tydligere som menneske og skarpere mentalt.  Jeg setter grenser, jeg sier fra, om ting som jeg ellers ville kviet meg for,av forskjellige grunner. Dette stemmer det med det jeg selv opplever; her går det opp og ned i følelsen av å gjøre/si/mene/ gjøre ting riktig, og dagene går i berg og dalbane. Jeg hadde selvfølgelig forhåpninger om at det ville merkes positivt når jeg   kom ut av metadon-tåka, men så enkelt ble det selvsagt ikke. HUSK; jeg har sittet så omtåket i metadonrus, feks på restaurant i godt selskap med familien sammen med mine barn og mine nervøer tilstede , og duppet av i den grad at hele hodet vippet ned i den sursøt svinefilen. (!) På mitt første møte med Wayback-avdelingenes ledelse med representanter fra samtlige avdelinger i Norge ca 6-7 år siden, satt jeg og duppet med halvåpen munn i en foroverbøyd sittesilling der jeg var sjangseløs mot å holde meg våken i de fire timene møtet skulle vare.De dyttet meg i siden, serverte meg konstant ny kaffe, tok hyppige pauser, men etter ca 5 minutter i sittende stilling, der jeg måtte sitte stille på en stol og ikke kunne holde meg aktivisert fysisk, var det ikke mulig å få til å gi et verdig inntrykk av å være noe så greit som det egentlig er å være medisineret mot en styggdom som narkomani. Jeg har aldri SETT mere ut som det stigmatiserte bildet de fleste av oss har av en junkie, enn da jeg gikk på de høye dosene i regi av LAR. Jeg har  mye personlig erfaring gjennom denne årlange reisen i LAR, fra 235 mg over tid og helt ned til den lave dosen jeg står på i dag. Og jeg kan derfor si noe om hvordan de forskjellige doseringene påvirker  oss mentalt og det uten sidemisbruk.

Gjennom denne nedtrappingen som pågår, opplever jeg som om  som hudlag etter hudlag forsvinner,og det er ikke alltid bare enkelt eller godt. Det er også sårt, trist, leit og skremmende. Jeg har jo TRODD at jeg fungerte godt på metadon. Metadon har ogå vært bra for meg, men de høye doseringene har utvilsomt frarøvet meg så mye uerstattelig av tiden jeg hadde med mine barn da de var små, . Med lavere doser...jeg orker ikke gå inn på dette nå. Dette er det såreste, det vanskligste ved det hele.

 Men jeg lover, at jeg skal ta det opp med pasientombudet, fylkeslege, Helse Midt, helsedepartementet ; jeg skal ta med meg saken "LAR TRONDHEIM" hele veien om så hele veien til Oslo, dette skal ikke stå ubesvart. Også på vegne av flere.  Min veninne som lå 7 mnd på sykehuset med hjerteproblemer; som i denne tiden fikk 380 mg metadon hver dag .  Min venn som ble så feit at han ikke klarte å bære sin egen kropp; som endte sitt liv handikappede i sykelig overvekt etter store mengder metadon gjennom år.og HAN var den tynneste junkien i Trondheim!

  Jeg tenkte nok at nedtrappingen ville medføre  at jeg blandt annet ville få forbedret kort-tidshukommelse, bli rakskere til å oppfatte hva som blir sagt og gjort rundt meg, og dermed bli i bedre stand til å komme med  følelsesmessige reaksjoner mere umiddelbart og i øyeblikket.  Jeg håpet ogå at jeg skulle tørre å bli mere tilstedeværende med sinne, med  å tørre å stå i uenighet, med å kjenne tristhet, med gladhet. Jeg håpet at jeg etterhvert ville mestre å ta del i det sosiale fellesskapet i større grad.  Kjenne min tilhørlighet sosialt,føle meg tryggere blant menneskene, på jobb, i sosiale forskjellige sammenhenger, på seminarer og konferanser.

Få MOT nok til å våge å si mere fra, når det føles viktig og nødvendig. Våge å stå for egne meninger. Bli trygg nok til å være en mot alle om situasjonen skulle være så intens. Siden jeg var 12-13 år,  og begynte å miste meg selv, har livet mitt siden handlet om  å finne mest mulig av MEG igjen.  MEN, joda, litt av dette skjer også, i små doser, i rykk og napp, til plage og innimellom  til tilfredstillelse.

Men; så når jeg forandrer meg, forandres også de og det rundt meg. Bare litt, men litt nok til at det som var, gradvis forandrer seg. Oppfatninger av ting som skjer, hvor man får motsatte meninger der man før tenkte " det er sikkert meg det er noe feil med" og der jeg tenkte " det er ikke så viktig", det har alltid vært så mye dårlig samvittighet i den  som er den mislykka, den familien "ikke lykkedes med", som de må ha slitt med å skamme seg over, og derfor har bla jeg vært så selvutslettende til de rundt meg, i håp om aksept. Også blant mine egne, i min egen familie, vist mest mulig glansbildet av meg selv.

Jeg forandrer meg og det er ikke gitt at alle liker denne forandringen. Mitt forhold til en av mine aller nærmeste i familien, viser seg å vanskelig overleve den forandringen jeg gjennomgår.  Jeg ser det flere steder, ikke alle setter like stor pris på den personen som nå trer frem.                                                         videre;

Det viktigste er, og dette diskuterer jeg hele tiden, med mitt alter ego; min ektefelle,mine nære,  og i min ansvarsgruppe, og med min psykolog som jeg går til en gang i uka, hvorfor skjer dette, og er det bra? svaret så langt er; jeg har ikke nødvendigvis rett i det jeg opplever ulikt i forhold til den andres sannhet/opplevelse av det vi drøfter.,og vi burde kunne være enige om  i å være uenige, men så lett er det ikke.I en dyfunksjonell familie som min, kan den "syke" ha en viktig sosial rolle for de andre familiemedlemmene, , og når den rollen forandrer seg, når den syke blir frisk; hva skjer med familien da? Det er veldig rart, for frem til jeg traff Rolf, var denne personen min alle nærmeste, det var hun og jeg, gjennom ALLE år,  vi delte hverandres familietilknytning fra da familien vår ble oppløst; og nærmest  inngikk vi en form for allianse som bestod i alle årene som kom etterpå. Vi VAR vår lille familie,vi var hovedfamilien,  vi hadde alltid hverandre uansett hvor ille resten var. Mens hun gikk andre veien, i en høyere, akademisk utdannelse, og jeg gikk ned for full telling; i spiseforstyrrelser og oppkast,, og videre etterhvert ble junkie, og alt som etterhvert skjedde; hun sviktet meg ALDRI. Hun var den som aldri tok avstand til meg, det kunne gå halve år uten kontakt, men vi mistet den aldri. Vi var så nære, slik også våre barn etterhvert ble. Fra den dagen jeg traff Rolf,forandret alt seg.Fra den dagen jeg startet nedtrappingen, forsatte relasjone å forandre seg, de kom i nye og forbedrede utgaver, eller folk forsvant ut av livet mitt.Men dette er det støste offeret så langt. Jeg har hatt en slags kjærlighetssorg i de 2,5 årene dette har vart, og Rolf og jeg har møtt hver og en av oss; som vi hele tiden har tatt som felles utfordringer, drøftet og diskutert mulighetene for å finne ut av, SAMMEN. Hans barn og dere mor som krevde meg UT av "familen Moe", og også utfordringer fra min egen famie. Det skal legges til at Rolf fra dag en var like velkommen, slik hans øvrige familie tok imot meg.

Så alt blir ikke bare fryd. Nedtrappingen forandrer meg som person, på godt og vondt. MEN jeg holder på å bli meg sjæl. Intet kroppslig ubehag kan nå stoppe det som gjenstår. I love it, barna heier meg frem, Rolf hjelper til å legge alt til rette, detta GÅR! 

Ellers inneholder året mange spennende utflukter og happenings. Jeg vil ikke forhåndsannonsere noe. For hverdagen, hver dag og her og nå, er mere enn nok i seg selv, dag for dag. Heldigvis er jeg tilbake på trening, med et nesten helt friskemeldt venstre legg! spinning og turer ut ;noen av de viktigste elementene for mitt gode liv, er tilbake på plass. takk for at du Rolf  holder ut med meg. Og likeså til mine etterhvert godt voksne flotte gutter på 15 og snart 20 år.Når jeg først er på takk: så må jeg få takke familien til Rolf, takk til hver og en av dere, og takk til min egn familie. Jeg har mange å takke, Noen valgte meg ut, noen ville ikke ha en person med min bkgrunn inn i sin familie, det er nå snart 3 år siden, og jeg har funnet min måte og leve med det på. Det som for alltid vil være synd, og slik er det med oss mennesker, av og til skjer det ting som viser deg å være uopprettelig.

Og så alle dere da, som leser bloggen min,uten dere ville jeg ikke kunnet holde liv i en blogg.  

2014 blir det mest spennende og utfordrende året noen gang.       

SØNDAG 9 MARS. fra 55 mg til 50 mg metadon, og i gang med en dokumentar.

Etter nedtrappingen på fredag, kjenner jeg at jeg igjen går noen  vonde og utfordrende uker i møte. Våknet opp noen ganger i natt  med  de velkjente ubekvemme symptomene  på at kroppen ville ha ny forsynig med metadon. Faktisk 7 timer før jeg kan ta neste dose. Jeg ligger der gjennomsvett og det lugger og verker nok til å plage meg gjennom en tildels søvnløs natt. Skal jeg virkelig ha det slik 2/3 av tiden min de neste ca 1-2 årene! Jeg ville bare stå opp, drikke det som kunne la meg gli inn og  tilbake i den gode søvnen  jeg hadde fått være en vektløs drøm og del av mens jeg sov. Der vi alle får  ligge  så uberørte av alt som måtte ha kvestet, rammet og fart over oss mennesker  og som vi ellers må slite med i bevisst og psykisk tilstedeværelse. Jeg som  har fått sove så godt i to hele uker nå. På 55 mg. Disse nedtrappingene ser ut til å til slutt stabilisere seg på et nivå som kroppen til slutt er fornøyd med, etter den slåsskampen det tar hver gang , før kroppen av ren utmattelse ôg naturlig fysiologi, sier takk, det er greit; denne nye og lavere doserinngen aksepteres!    Det føles litt sånn; hvem av oss som holder ut lengst; jeg eller drogerna, altså kjemikalene.                                                                                                     Nå er jeg/vi i gang med prosjektet jeg tidligere såvidt har nevnt. Jeg vet ikke hvor mye jeg burde si om hverken hvilken kanal , hvilket program, hvilket produksjonsselskapet, hvilken ressisør, Men.......kjedelig blir det nok ikke.

mandag 24 februar, fra 57 til 55 mg.

For en uke siden trappet jeg ned yttligere ned noen mg., fra 57 til 55 mg.Det ble på'n igjen med søvnproblemer og mageknip. Siste to dagene ser det ut som jeg igjen holder på å skulle få nattesøvnen tilbake i en hel og sammenhengende del, så det vil kanskje være slik for hver gang jeg trappers ned noen få mg/ml. Jeg har alltid visst at metadon er en kraftig miksdur, og denne nedtrappingen lar meg ikke komme gratis ned en enste liten dråpe.

I tilegg har jeg fått konstantert benhinnebetennelse i den ene leggen, og går nå på  trykkbøgebehandling. I januar måtte jeg trappe ned spinningen og all styrketrening som berører skadeområdet. Jeg var engstelig hva smertene innebar, og var redd for at jeg igjen ville måtte stå over mengde-trening i lang tid, med fjordårets kneskaden i friskt minne. I fjor gikk jeg på krykker fra november og periodevis frem til en MR-undersøkelse i mars viste en betydelig menisk-skade. Det var vondt  å IGJEN kunne konstantere at jeg ikke kunne fortsette de 4-6 ukentlige treningsøktene jeg hadde i uka, fordelt på spinn og styrketrening. Det får umiddelbare konsekvenser for hvordan jeg har det med meg selv når jeg ikke får trent, og jeg får det fort  lite godt med meg selv.  Ikke kunne jeg gå noe serlig på tur, eller gjøre andre aktiviteter heller; for jeg skulle belaste foten /kneet minst mulig. Jeg trente innimellom likevel, ellers hadde jeg blitt et eneste kasus av angst. For å få til dette, å trene med de smertene som da kom, kompangserte jeg i den grad det var mulig med det andre beinet. Det er selvfølgelig det beinet som skulle vise seg å bli  overbelastet over litt for lang tid, og som sannsynligvis derfor ble betent. Så ikke før høyre kne var i orden igjen i august/september, så begynte det å murre i venstre skinnlegg. Som så mange andre ville gjort; så uendelig lykkelig jeg var over å kunne gi full gass på treninga igjen, overså jeg alle varsel-tegnene på at noe var galt. Smertene var jo ikke konstante, de kom og gikk, og jeg tenkte at dette blir bedre. Med vondt skal vondt fordrives liksom. Av og til er jo det en strategi som lykkes, men ei denne gangen. Da jeg fikk den store, flotte elipsemaskinen jeg hadde ønsket meg for å kunne ha til hjemme-bruk, i tilegg til all den treninga Rolf og jeg ellers deler på treningssenteret og på sykkel,ja da gikk det bare 14 dager før det ble ..full stopp! For jeg durte jo i vei.  

Så her har det gått litt på redusert fart og noe nedtrappet aktivitet den siste tiden. Alt i alt ser jeg likevel lyst på alt som ligger foran meg. Denne fasen i livet mitt er blitt en utrolig fin , spennende og innholdsrik tid. Mye hyggelig skjer, serlig privat og familiært. Hadde jeg hatt er barometer for målbar lykke, ville den nok vist en gradvis, men hel, linje oppadgående i livslede og mot. Antageligvis smiler jeg mere og mere, og lengre og lengre av gangen. Jeg tror jeg kan si at jeg begynner å kjenne meg...LYKKELIG.Kul   

MANDAG 27 JANUAR, fra 60 mg til 57 mg metadon.

WhowDa er jeg i gang igjen med å trappe ned. Det kjennes bra. Siden sist har jeg stått på 60 mg siden desember,og jeg ble etterhvert etterlengtet stabelisert. Jeg  kom tilbake i vanlig, god rutine meg meg og mitt. Jeg har fått sove om nettene i januar, og det var godt å få lov til det, etter uker med avbrutte og tildels søvnløse netter.

I forrige uke hadde vi vårt første ansvarsgruppemøte. I denne gruppa sitter de jeg i hovedsak trenger hjelp. støtte og råd av. Det er min fastlege, min psykolog, Rolf og jeg. I tilegg har vi hjelp av legen i Helsediriktoratet, som tidligere har jobbet i LAr i Oslo gjennom en årrekke; Gabrielle Welde Strand. Sistnevnte har også erfaring med oppfølging  gjennom en årekke av iværtfall 2 metadon-brukere som har sluttet med metadon og andre medikamenter. Det viste seg raskt at hun med sin erfaring, ble en kilde til hvordan nedtrappingen min er lagt opp.

I tilegg har jeg til enhver tid brukersidene på nettet, der LARbrukere forteller sine historier og erfaringer. Det har vist seg igjen og igjen å være viktige kilder til informasjon og ettertanke.

Det jeg  har forstått, er at jeg møtte min akilles et sted mellom 60 og 50 mg. Da startet abstinensene. Tilbake til nivået på 60 mg, har jeg nå forstått hvor nøyaktig jeg må være på nedtrappinga. Jeg kan ikke lengre bare ta av på øyemål, og måle nøye for hver flaske hvor mye jeg fjerner.

Fredag startet jeg med å ta av fra 60 mg til 57. Likefullt ble helgen møtt med å være klam og svett,uro i leggene og  nattesøvnen ble  igjen ble brutt i perioder. Da våkner jeg av at det svir i kroppen. Sannsynligvis er dette en ganske umiddelbar  reaksjon på de 3 små millimeterne jeg nå er minus. Det er helt utrolig at en så liten mengde gir såpass ubehag. Jeg trente både lørdag og søndag, og søndag ettermiddag var jeg i tilegg på et halvannet timers swingkurs som Rolf og jeg er på hver søndag. Så kroppen har all grunn til å ha sitt naturlige behov for søvn, da vi jo alle vet at vi normalt også sover bedre når vi har vært fysisk aktive. Men når abstinensene gir seg til kjenne, selv i liten grad, da er det umulig å sove like godt som jeg normalt alltid ellers har gjort.

Men slik må det få være, dette er overkommelig, og går nok over om noen dager. Jeg har vært våken siden 03.30 i natt, og 04.45 stod jeg likegodt opp. Da var det såpass vondt å ligge, jeg måtte bare opp, og forsøkte å vente i det lengste med å ta dagsdosen.

Ellers er livet godt. Med påtroppende opptak til et program som skal lages i forbindelse med metadon, gjør jeg meg jo en hel del generelle tanker om metadonbruken min gjennom disse 12 årene. Om hva metadon har betydd for meg. Jeg er vel en person som utenforstående kan peke på og som Lar kan bekrefte at "har hatt stort utbytte av metadon". Dette er sant, men ikke fullt så enkelt.

Hadde jeg sagt ja til det samme tilbudet i dag? Jeg hadde nok det, men jeg håper at LAR aldri ville tilbudt de samme høye doseringene gjennom år, som dengang ble gjort. Jeg ser at jeg mistet mange år i rett og slett overmedisinert neddoping. Det har kostet. Bla på det mest dyrebare planet i utfoldelsen og resurssbruken i rollen som mor til mine to barn. I tankegang og måten jeg har gått frem på, og måten jeg må ha fremstått på. Også som privatperson selvsagt. 

Det ble også vanskligere å bryte helt med rusmiljøet, i all den tid man var LARpasient. Jeg ble aldri en del av rusmiljøet all den tiden jeg bodde i Hommelvik, og derfor hadde jeg ikke noe miljø jeg opplevde jeg måtte bryte opp av. Men jeg kjente selvsagt noen. Mange metadonbrukere kommer seg aldri ut av miljøet og med det blir det vanskeligere å ikke ha et sidemisbruk. Metadon er i dag et stoff som er kommet på det svarte markedet som et stoff som omsettets illegalt på lik linje med andre stoffet på gateplan. Svært unge rusmisbrukere,går i dag rett over på dette tunge opiatet med et ganske ensidig tilbud om hjelp fra helse-Norge.  Tilbudet om rusfrie alternativer er lagt ned gjennom en årrekke og nedprioritert av myndighetene. Jeghar inntrykk av at helsemyndighetene på et tidspunkt tenkete at metadon ville løse det store problemet med narkomane. Jeg tror personlig at forventningene til metadon var urealistisk høye.

Den informasjonen jeg fikk om metadon, er delvis innfridd. Men jeg bli ikke meddelt  de negative virkningene av metadon.

Med den erfaringen jeg selv har i dag med metadon, vil jeg råde folk til å se på også andre muligheter og  ikke bare vurdert metadon eller subuxone.  MEN det skal sies at metadon er en god  medisin som er helt nødvendig for enkelte brukere.  Men med nedtrappingen av metadon  kom også mere av hukommelsen  tilbake, og jeg begynte å huske det jeg ikke har villet huske tidligere.. Jeg begynte å  sette hendelser i sammenheng og stille spørsmål til hvordan ting ble som det ble.Det er ikke det at det har vært tatt så mange gale avgjørelser, men jeg tenker at med et mere årevåkent blikk ville jeg kunnet ta enda bedre og raskere avgjørelser. På de høyere dosene med metadon, hadde jeg problemer med å huske hva jeg skulle gjøre i de neste timene.

 Da jeg var på vei inn i LAR for 12 år siden, var jeg godt på vei rehabelitert. At jeg 3-4 år etterpå skulle stå på dagdoser på 230 mg metadon er vanskelig å forstå at var forsvarlig eller nødvendig å skrive ut.

Med våke-nettene kommer tankene, og jeg ligger å husker tilbake. Det  gjør vondere psykisk enn fysisk.

Heldigvis har jeg så fine hverdager å så opp til, og barn og mann og en lykke i livet, som tåler en trøkk.  Nå forsetter nedtrappingen videre. 

Julebord hjemme hos oss. Livet blir bare bedre!

FREDAG 3 JANUAR

60 mg metadon

 

For alle de som har lest det jeg skriver her, ser at mye går igjen og igjen. Kanskje er det spesielt med meg at jeg plages såpass mye med minner om dårlige hendelser i livet. Kanskje er det vanlig å slite med negative tanker, når man har mistet år av livet sitt til hendelser som man helst bare vil glemme. Etterhvert som nedtrappingen på metadon gradvis skjedde, fikk jeg søvnproblemer.  Jeg våkner opp flere ganger om natta, og grunnen til at jeg ikke får sove igjen, er fodri jeg blir liggende å tenke på de samme tingene, om igjen og om igjen. Det er som et stort, vondt hakk i plata.

Mange tror at folk som er narkomane, er mennesker som kommer fra resurssvake hjem og at misbruket starter tidlig. Det gjelder selvsagt for noen, men svært mange kommer også fra helt gjennomsnittlige, vanlige hjem. Jeg kommer nok fra det man kaller et ressursterkt hjem , og som så mange andre, hadde jeg alle muligheter. Hadde jeg ikke blitt syk, hadde mye kunnet blitt anderledes. Selv om  vi innad i vår familie i dag ikke har noen problemer med å erkjenne at hjemmet vårt var dyfunksjonellt i en periode over flere år, klarte mine 2 søsken seg etterhvert veldig godt. Jeg skal selvsagt ikke snakke for dem, men vi strevde alle så godt vi kunne med å få til det beste ut av hverdagen vår den gangen.

Mitt lodd i livet var altså at jeg ble syk, og at jeg derfor mest sannsynligvis fikk et ekstra behov for trygghet og omsorg. Det var nettopp det vi hadde minst av hjemme; i en nylig oppløst familie der de voksne hadde mere enn nok med seg selv. Min mor fikk i tilegg svulst på hjernen, og ble operert  med et påfølgende lengre rekonvalsopphold.Dette skjedde omtrent på samme tid med at jeg ble innlagt for spiseforstyrrelser. I dag har hun uklare minner om årene før og etter operasjonen, og det var heller ikke slik i min familie at noen ønsket at noen skulle gå til grunne.

Alle har sine historier å fortelle. Og et av mine høyeste ønsker er å få lagt alt enda mere bak meg,i den grad at det ikke tar fra meg nattesøvnen så mange år etterpå. Jeg opplevde at alt dette kom sterkt tilbake da jeg traff Rolf, og situasjonen som oppstod da bakgrunnen min ble et stort tema for enkelte.  Det var ikke uventet at min rusbakgrunn og historie, skape reaksjoner. Men det er en annen historie,  den skal vi ikke ta her en gang til.

I denne forbindelse vil jeg nevne vår nye statsminister, som i sin nyttårstale ,  tok opp temaet med inkludering av mennesker med psykiske problemer. Halvparten av oss alle får i løpet av livet vårt utfordringer som omhandler vår mentale helse. Ære være henne, og alle andre som jobber for åpenhet rundt stigmatisering rundt psykisk sykdom. Hun oppfordret arbeidsgiverne til å bli flinkere til å ansette folk med "hull" på cv'en sin.

De som sitter å hever seg over andre, fordi det får dem til å føle seg så mye bedre når de se at andre sliter eller ikke mestrer livene sine, er det mest bare synd på. På tross av alt, handler det å være menneske, også om å være et så godt medmenneske som mulig. Når man har det godt med seg selv, nyter man neppe andres fortvilelse og undergang.

Det handler utvilsomt om å bry seg, og vise det på en god måte.

Hjerte 

 

Nyttårsaften 2014, tusen takk for alle som heier på meg! Riktig godt nytt år alle sammen. Og fra alle private henvendelser ang personlige anliggende og spørsmål; ta gjerne kontakt på facebook eller skriv til siri.getz@wayback.no

TORSDAG 2 JANUAR

KjærlighetJulen Hjerte. Min 49ende jul, og  når vi neste advent tenner nye lys og pynter det nye juletreet, ja da er jeg 50 år.

Jeg tenker og tenker meg gjennom alle høytider og merkedager. En gang, for lenge lenge siden, ble noe ødelagt inni meg, og jeg får liksom aldri helt fred fra den stemmen som følger meg som en sterkt uønsket tvilling; og som får meg til å huske og føle alt det jeg så gjerne skulle slippe å noen sinne måttte tenke mere på.

 Det var ikke noe som skjedde på en dag, eller et halvt år. Det var i de årene jeg fikk spiseforstyrrelser, fallt ut av skolen, og på instutusjon og ettervernshjem.

 Så fugte de årene som jeg alltid har hatt en visshet og følelse av at ble de mest skadelige. Det jeg aldri har klart å forsone meg med, flere år der kontakten med familien simpelten forsvant.Mens jeg var på denne institusjonen, der jeg skulle bli frisk fra spiseforstyrrelser, ble rommet mitt omgjort til et gjesterom, en annens rom, et rom der alt som jeg i en alder av 16 år noensinne hadde eid. Tingene mine,stero-anlegget, platene mine,brev, bilder, klær og undertøy, plakatene på veggen, veggene jeg selv hadde vært med å lagt tapet på, vegg til vegg teppe, utsikten ut mot Skøyenveien, rommet som var mitt. Som lå ved siden av søsteren og broren mine sine værelser. Riktignok hadde søsteren min ikke hatt noe stabilt tilhold der de siste to årene, men som så mye annet som skjedde hjemme hos oss, hadde jeg mere enn nok med mitt, og det var vanskelig å skjønne hva som skjedde, og hvordan tingene egentlig hang sammen. Men fra jeg stod med mine to kofferter og 3 bagger utenefor avdeling Lien på Dikemark sykehus, ute i de store skogene i Asker, utenfor synsvidde og allmen beskuelse. Fra da av ble det STILLE.  De som kunne komme, uteble. Ingen kom på besøk, ingen ringte, det var som om jeg aldri hadde levd.

Alt jeg ønsket å få til, var å bli som før igjen.  Få vennene mine tilbake, få  min tilhørligheten tilbake, få moren min tilbake. Søstra mi. Broren min. Få hjemmet mitt tilbake. Bli meg igjen, og bli en av dem igjen. 

Hadde jeg bare hatt det ene mennesket den gangen. Det kunne vært så lite som kunne utgjort så stor forskjell for meg. Som bare brydde seg nok. Som så meg. Så jeg ikke trengte å være så redd lenger. Jeg var så redd hele tiden. Sannsynligvis var det angst, men jeg visste ikke hva alt dette nye, skremmende var for noe. Jeg visste bare at alt det som for så kort tid siden hadde vært hjemmet mitt, bilen vår, rommet mitt, skinnsekken min, isbaene mine, monclear-jakka mi, postkassen vår, telefonnummeret vårt og gateadressa vår; alt dette var der fremdeles; men jeg var tatt ut derfra, som om jeg aldri hadde bodd der.

Kanskje var dette litt av grunnen til at jeg følte at livet mitt var over. Jeg gikk og gikk rundt dikemark-vannet. Tenkte og tenkte. Gråt og gråt. Så ingen utvei, så bare spiralen forsette og forsette. Den julen husker jeg ikke. Men jeg husker nyttårsaften, da alle pasientene skulle på kanefart. Hele avdelingen, dvs alle som var friske nok, og som hadde utendørsstatus.De var 3 stykker, mesteparten var på perm hjemme, jeg hadde sagt nei takk til å bli med. Jeg var redd for alle samlinger. Men jeg så dem fra vinduet mitt. Det nye vinduet mitt. Det som vendte ut mot den endeløse skogen, vinduet som var rett over hovedinngangen til avdelingen, der jeg kunne se alle som kom og gikk.

Hadde jeg hatt det ene mennesket den gangen. En nabo. En tante. En som hadde tid, overskudd, hjerterom, en som bare var der over tid.. Så jeg hadde et  sted å være,eller i det minste en jeg kunne snakke med. Et sted i verden der jeg var ønsket tross alt jeg ikke fikk til. Ha et menneske jeg kunne tørre å holde i hånda,et menneske jeg kunne tørre å bli sett av, hver dag.  For jeg løp og løp, fra kaloriene, fra mennskene, fra skuffelsene, fra allt jeg ikke fikk til. Fra alle de vonde, uforståelige følsene. Men jeg var kan hende allerede blitt for redd til å ta imot noe fra noen. Kan hende var det det slik at jeg ikke turte å ta imot de som bød på seg selv.

Det skulle gå yttligere tiår, før jeg en dag skulle treffe det mennesket som tok hånda mi, og som skulle si nettopp de ordene. "Jeg skal aldri slippe hånda di , og jeg skal alltid passe på deg". Da var jeg blitt 47 år.Jeg var blitt stor.! OG- jeg passet på meg selv, og barna mine. Det som senere skjedde; at vi ble et par, er egntlig et eventyr. For så uvirkelig og så uventet var det. Drømmen var der, men jeg hadde for lengst mistet all tro og allt håp på at det virkelig kunne skje.. Jeg trodde jeg var for ødelagt til å kunne leve sammen med noen andre enn med meg selv. Jeg trodde at mamma-rollen, var det jeg maks kunne få til. Jeg elsker barna mine, det er den største kjærligheten av alt. Men det er barna mine. Noe helt annet er et forhold til et annet voksent menneske. Det åpnet for en ny, ukjent kjærlighet.

 Rolf var den mannen, og det første mennesket, som jeg turte å være MEG sammen med døgnet rundt, natt og dag, uten  å være påvirket og beroliget av medikamenter. Jeg hadde bestemt meg - å "date" for meg var så seriøst, at alt skulle skje på ærlige premisser, og jeg akulle ikke fremstå som en annen enn den jeg var, og den jeg hadde vært, det seg stort og smått. Jeg visste en ting, og det var at dersom jeg skulle få til å finne meg en flott partner, måtte jeg våge alt fra start. Så såbar jeg følte meg, og slik måtte det være. Første gangen jeg traff Rolf, etter at vi hadde pratet litt på telefon, klarte jeg å møte opp EDRU. Jeg var nervøs, ja, herreg...,der satt han på "2 rom og kjøkken" i Trondheim sentrum , ventet på meg, og  bare smilte og smilte.. Resten av kvelden smilte vi sammen.

Da de stengte spisestedet, forsatte vi videre, og gikk på byrunde sammen og gikk en tur innom der det enda var åpent. Som om vi aldri hadde gjort annet enn å henge sammen.

Mitt liv med Rolf, forandret mye. Det gav meg muligheter til å forandre meg. Det ble min tur.

Dette var vår tredje jul sammen her i vårt felles hjem. Vi holt vårt tredje julebord med familien, vår tredje juleaften middag med mormor, guttene og eksen. (ingen i vår familie skal sitte alene i jula! Jeg har vært alene nok en gang i tiden, og den gang kunne det skje, at jeg gikk utendørs å så inn gjennom vinduene og  inn i hjemmene til folk. Så og hørte på de som feiret sammen der inne. Fellesskapet og den en naturlige tilhøreligheten som omkranset dem i skjæret av tente lys og feststemning. Alt jeg ikke hadde, alt jeg ikke lenger var en del av, alt jeg hadde mistet.)

Så jul for meg er også med disse minnene; jeg har en dobbelhet i meg, som skilles av noe som er like tynt som matpapir. Jeg blir liksom aldri helt glad lenge av gangen. Jeg har aldri hatt det så godt som jeg har det i dag, men inni meg er det noe som ikke slipper. Det er noe som gjør vondt, og som er den største utfordringen som møter meg gjennom denne nedtrappingen på metadon. Vil jeg klare å leve med meg selv uten angstdempende medisiner? Blir livet for vondt å leve uten smertelindring?

Med alt det jeg har i livet mitt i dag; mine verdifulle barn, som jeg har vært så fantastisk heldig å ha blitt tilgodesett med . Jeg fikk orden på livet mitt. Med Rolf, fikk jeg resten, og alt man kan håpe på. Jeg er så lykkelig sammen med denne mannen, når vi er sammen kjenner jeg meg HEL.

Så- 2014 går jeg i møte med alvor og glede. Vi har satt opp flere delmål og mål for det nye året; sett i sammenheng med nedtrappingen på metadon, har vi tatt noen forbehold.

Med den kampen nedtrappingen er i seg selv, og med det ansvaret jeg ellers har for å være med å ta ansvar for hus og heim og barna mine, er 2014 et år jeg vet vil kreve  det beste som bor i meg. Jeg vet også at dette blir er hardt år for meg rent personli g, men også i rollen som mamma. I en så viktig alder som barna mine er i nå, der de skal gjøre store og viktige valg for fremtiden sin med  valg av fag og skoler, er dette noe som stadig forplikter og krever det det gjør av oss alle som foreldre. Jeg syntes det er steintøfft og vanskelig å være mamma,  og å samtidig være meg om dagen. 

Likevel har aldri har fremtiden sett lysere ut, og aldri har jeg hatt så mye å glede meg over, og hatt så mange å glede meg sammen med, som nå.

TAKK for at dere er der, hver og en av dere.Hjerte

Om ca 14 dager skal vi ha det føste ansvarsgruppemøte. Jeg gleder meg IGJEN til neste nedtrapping!

 

 

 

FREDAG 13 DESEMBER, tilbake ti mg.

Etter uker med plager GråterSintSykTrist som bare ble verre og verre, hadde vi ikke andre eller bedre alternativer enn å trappe meg tilbake og opp til 60 mg igjen. Med delte følser måtte jeg bite det i meg, at dette dyret som heter METADON, som jo også har  vært min stabile hjelper og  følgesvenn i mange år, ikke er en lett kjøter å venne seg av med. Jeg trodde jeg skulle vite mere om hva som ventet av plager og  horror, likefullt ble jeg tatt på senga av tålepunktet tidsmessig. Trodde jeg skulle få ha det ganske greit til jeg kom ned på rundt 30 mg. Jeg møtte nok på disse fysiske abstinensene fordi jeg gikk raskere frem enn det fastlegen min tilrådde.  

Så for ei uke siden fikk jeg utlevert en ny,oppjustert dose på 60 mg. Etter noen dager fikk jeg tilbake roen, Liker og ble helt menneske igjen; slik jeg kjenner meg selv.  Men søvnproblemene har fortsatt, utrolig nok, og ikke minst også forvirrende nok. FOR min akilles BLE nådd, og jeg har fått medisin til å skulle få sove på. Det hjelper litt, men det ble intet trylleformular.

SÅ- dette blir en tøffere kamp. Kan hende det virkelig blir den hardeste kjemiske avvenningen jeg noen gang har vært igjennom.  Den blir også en lengre kamp rent tidsmessig, for skal jeg få dette til må jeg trappe ned med nøyaktighet over lang tid og kanskje bare med 2-3 mg av gangen. Om jeg skal bruke 5 år, så  får det bli det slik.. Rolf, kjæresten min, min partner og beste venn, min mann,mitt allt; sier at det utgjør ingen forskjell for han over hvor lang tid nedtrappingen av metadon pågår. Så lenge jeg selv er innstilt på å fortsette, har jeg hans fulle støtte. Det er noen fantastisk fine mennesker jeg har rundt meg. De betyr ALT. Og bare så dere som tar dere tid til å lese disse sidene; for hver gang jeg får en hilsen fra dere,her eller på mail, facebook eller sms; tusen, tusen takk. Det å kjenne at noen heier på meg, at noen tenker at jeg holder på med en bra ting, TAKK. Dere er alle med på å minne meg på hvor viktig det er å kunne sette seg høye mål individuelt også for oss som har vært rusmisbrukere. Og at det målet i seg selv, er betydningsfullt nok til å få  positiv  oppmerksomhet. Det venter ikke så mange diplomutmerkelser på oss tidligere rusmisbrukere  ellers. Tusen, tusen takk. Kul

 

FREDAG 29 NOVEMBER, ingen gode dager.

 

forsatt på 50 mg, Trist

 

Siden sist jeg skrev, er det gått 9 dager. Dagene har vært sammenhengende vanskelige, på grunn av fysiske plager og fordi jeg også har slitt med  tunge tanker. På nettene våkner jeg mellom hver 2-3'dje time, av mageknip, av tette bihuller, av uro i ledd og i kroppen, og   etterpå blir jeg liggende å tenke på mye av det jeg ikke burde tenke mere på. Ting som har skjedd i livet mitt; ting jeg aldri kan få gjort noe med, ting som jeg skulle ønske aldri hadde skjedd, og alt det som ikke ville skjedd bare alt hadde vært anderledes. Ting jeg har tenkt på igjen og igjen gjennom er årekke, som gjør like vondt å tenke på hver gang. Fornuften sier meg likefullt hver gang at jeg ikke burde tenke mere på dette, fordi jeg aldri kan få gjort noe med det som allerede har skjedd.

Alt ble fort verre for meg etter at jeg passerte 60 mg. Men jeg tenkte hele tiden at det snart sikkert ville bli bedre. "Hold ut" sa jeg til meg selv, "hold ut bare bare noen dager til..."men så bare fortsatte det. På et eller annet tidspunkt gir man etter, slikt kan ikke vare for lenge over tid, og når ville jeg møte min akilles, min eventuell første sobril eller valium? Bare for å få et pusterom. Et lite 5-minutt bort fra allt. Var magesmertene reelle, eller var de psykisk betinget? Hva var hva?

Midt oppi alt i hverdagen min og underveis i denne nedtrappingen, er psyken min viktigste samarbeidspartner  og også derfor min største utfordrer. Det kjennes, og det er utvilsomt slik det virkelig er. Jeg blir like utrolig lei meg hver gang jeg tenker på det negative. Ikke bare de situasjonene jeg skapte selv, alle de dårlig valgene jeg tok, men på sladder og rykter og det som er sagt om meg som ikke er sant og overdrevet og... Jeg blir så såbar uten nok medisin, og jeg skulle ønske jeg bare kunne trykke på en tast og fjerne de følsene jeg ikke  er tjent med å ha. 

Mye av årsaken til at jeg opplevde at jeg trengte metadon i sin tid, var jo også fordi jeg hadde slik angst for menneskene rundt meg, og allt jeg tenkte at folk tenkte om meg.  Den store daglige dosen med metadon som jeg tidligere inntok, hjalp meg  derfor til å kunne komme folk i møte med mindre angst. Nå er jeg mindre beskyttet følelsesmessig, ettersom  90 mg metadon er "fjernet, og bare 50 mg metadon står igjen og hjelper meg gjennomhver hvert døgn. 

Så det var på tide å konfrontere legen min. Hva gjør vi ? Må jeg litt opp igjen en periode, eller fortsetter vi ,og inkluderer et nytt medikament for å roe ned situasjonen? Jeg har lite lyst til noen av delene, men jeg kommer til å gjøre det jeg må for å nå målet mitt.

Nå er det heldigvis helg, og jeg skal bare kose meg med mann og barn og familie. Hjerte For det får jeg tilogså, midt oppi alt. Så heldig jeg er som har dem jeg har i livet mitt i dag.

ONSDAG 20 NOVEMBER, jeg fortsetter å slite.

 

50 mg   Trist 

Det har enda ikke gått seg til på 50 mg. Plagene kommer og går, og jeg har mye vondt i magen, uro i kroppen, hodepine, og  avbrutt søvn og søvnforstyrrelser.Jeg blir tidvis anspent , og er redd for å begynne å få angst igjen. Så jeg har har trøbblete dager. Jeg trener stort sett som før, og går på jobb. Jeg er trygg på at hvis jeg fortsetter dagene slik de er planlagt, vil jeg bli sittende igjen med å lykkes til slutt. Det er med i planleggingen av denne nedtrappingen, at disse dagene ville komme. Likeså at jeg også kan få dager der jeg blir sengeliggende. Med all den støtten og forståelsen  jeg til enhver tid opplever å ha i mennskene rundt meg i hverdagen, er jeg så trygg midt oppi alt. Dette hadde jeg aldri kunnet få til  alene, og jeg hadde heller ikke vært motivert til å  slutte med metadon hvis jeg ikke hadde hatt det, og de ,jeg i dag har i livet mitt. Da ville det nok vært best å  fortsatt å stå på en høy dags-dosering med metadon.

Så jeg får stå på 50 mg i all den tiden det tar å bli stabelisert, før neste nedjustering. Jeg hadde sikkert fått det  verre hadde jeg droppet trening og jobb, hus og heim, og bare skulle brukt tiden på denne nedtrappingen. Det er utvilsomt en styrke å være opptatt med andre og annet også, og ikke tilegge denne nedtrappingen mere enn høyst nødvendig betydning, utover det den selvsagt krever av forstyrrelser. Blir jeg for dårlig en dag, vel så får jeg melde pass den ene dagen, eller hvor mange dager det skulle ta. Det er ikke noe nederlag i seg selv, men dager jeg regner med at vil komme.

 

TORSDAG 7 NOVEMBER

De siste ukene har jeg hatt tiltagende problemer med vondt i magen, kvalme og hodepine. Jeg satte det aldri i sammenheng med den pågående nedtrappingen. Det er etterhvert liten tvil om at dette  henger sammen med nedtrappingen av metadon. Da jeg gikk fra 55 mg til 50 for ei uke siden, ble jeg dårlig. Jeg fikk smerter i ledd, vondt i magen, kvalme, svetting og var riktig dårlig. Det værste er nå over, og kroppen holder på å stabelisere seg på den siste doseringen på 50 mg. Jeg var sengeliggende en dag, og gikk å småhutret  i de påfølgende 3-4 dagene. Huttetu, tenkte jeg, dette er nok for-smaken på hvordan de neste rykkene ned kan foregå. Det er årlang bruk av morfin det er snakk om her, det er klart det vil kjennes! Dagsformen er nå varierende, og jeg får gjøre det beste ut av dagene utifra dette.

Midt oppi alt, er jeg i gang igjen i Wayback i våre nye lokaler i Nedre Bakklandet 56. På gode dager er det veldig greit å jobbe, og jeg er oppriktig glad for den muligheten jeg er gitt til å være med å påvirke, oppmuntre, rådgi og ikke minst det å bare få lov til å være tilstede i andres liv . Jeg gjør meg  mange tanker i møte med de jeg møter gjennom jobben.

Jeg kjenner blant annet på i hvilken grad jeg er fri fra de problemene som i så mange år ødla mulighetene mine til å leve et verdig og godt liv. Det tok så få år å få så store problemer, og så veldig mange flere år å komme ut av det! Når en står ovenfor noen som såvidt er i gang i miljøet og er helt i begynnelsen av en tilværelse i rus og kriminalitet, ja da kjenner jeg at jeg skjelver.  

På lar-nett fortsetter  jeg å lese om rusmisbrukernes hverdag og utfordringer. Som meg er de LAR-klienter, noen i sine første uker og måneder på LAR-medisin, andre har på lik linje med meg brukt disse medikamentene i åresvis. Jeg leser til min overraskelse at legen på sykehus og på legekontorer rundt om i landet ,må forholde seg til LAR's regler for utskrivelse av medikamenter.  Vi må være den eneste pasientgruppen i Norge, som ikke kan forvente at en hvilken som helst lege  vil kunne bruke sin  egen autoritet i  vurdering vår tilstand og sykejournal der og da. FOR her er det også  legen på LAR som bestemmer.I panna vår, står det "KONTAKT LAR".  Hvis jeg blir syk og havner på sykehuset etterfor for eksempel en bil-ulykke. Da får ikke jeg nødvendigvis den samme smertelindringen som  andre er forbeholdt. Jeg bli utrygg når jeg leser dette, og spør meg selv hva dette  kan bety som verste konsekvens i et akutt befinnende. Hvorfor er ikke andre leger i stand til å bedømme denne pasientgruppen like godt som LAR-legen? Dette må jeg vite mere om. Er det slik over hele landet? Noe jeg kan si med sikkerhet, er at dette gjelder for brukerne av en av vår LAR-avdelinger.Det er ikke rart at vi blir så stigmatisert som gruppe. Det som imidlertidig er rart for meg, er at det er den gruppa som er satt til å ivareta oss i form av LAR, som gang på gang gjør at vi føler oss så trampa på. Jeg opplevde at jeg aldri fikk lov til å bli helt voksen i LAR. Som en ungdom som fyller 21 år, og som stadig har de samme lekse og legge-tidene som da man var 12, 13 og 14 år, blir man opprørt til slutt. Reglene forblir de samme år etter år i LAR. Det kan aldri bli gjensidig tillitt mellom bruker og  LAR på grunn av systemet de har bygget opp. DET var noe av det vanskligste for meg. Jeg trodd hele tiden at målet med behandlingen  var å skulle bli ansvarlig og  FRISK, og skulle klare meg selv,og uten LAR.

Det blir mange stempel i panna etterhvert i LAR-systemet. Listen blir lengre for hvert år som går. LAR ble for min del etterhvert som tungt metall rundt håndledd og ankler. Jeg har alltid sagt at det er på grunn av metadon at jeg ble frisk, og PÅ TROSS AV LAR. Slik jeg har opplevd dette, kunne  medikamentet med hell vært skrevet ut av legen min de siste 6-7 årene. Sammen skulle vi hatt fullmakt til å lagt opp den nødvendige behandlingen. De første årene hadde LAR relevans, men så , på et tidspunkt underveis i behandlingen, begynte LAR å skurre og gjøre  hverdagen min vanskligere. De ble en motpart. Med et system og et regel-velde som de aldri ville slippe meg løs fra.

Nå skal jeg stå på 50 mg en god stund. Neste gang jeg trapper ned, kommer jeg til å se 4-tallet. DET er helt nesten utenkelig fantastisk . Jeg gleder meg til å passere hver milliliter nedover.

  

TIRSDAG 29 OKTOBER

FRA 55 TIL 50 mg METADON

 

Jeg ble utålmodig etterhvert som dagene gikk, og jeg ikke kjente noe til det jeg hadde forventet å møte på av abstinenes og annet ubehag tilknyttet nedtrappingen. Hadde alt bare vært opp til meg, hadde jeg nok brukt kortere tid å trappet meg ned frem til nå. Det er sikkert bra at jeg ikke har vært alene om å sette opp hvordan denne nedtrappingen fra 140 mg metadon og ned til 0, skulle foregå. Jeg har tidligere forsøk bak meg, så I HAVE BEEN THERE AND DONE THAT. Det er likevel slik at den første delen av nedtrappingen, jo også er den "letteste". Når man først har bestemt seg, og innrettet seg slik at en ønsker å bli ferdig med noe, og man har den nødvendige målsettingen for å lykkes, er det vel typisk at tidsaspektet på det hele, blir en stor utfordring i seg selv.

 

Likevel valgte jeg å trappe ned yttligere for et par dager siden.Fastlegen min har hele tiden vært tydelig på at jeg er den som fører an, og som kjenner meg selv best. Han har i mange år vært tydelig på at regien i mitt liv er min egen. Ingen andre har som han kværnet og kværnet på hva jeg har fått til og hva jeg er i stand til å få til. Han har vært min faste lege gjennom 15 år. Betydningen av hans støtte og råd gjennom de første årene, var ganske avgørende for at jeg overhodet kom i gang og fannt riktig sti i livet. Som alltid ellers, er avtalen oss i mellom at jeg også i forbindelse med nedtrappingen, har fullmakt til å stegene nedover i antall milligram, selv.  På fredag før helgen tenkte jeg at det ikke var grunn til å vente til januar med å gå ned til 50.

Som tenkt så gjort. Lørdag formiddag var Rolf og jeg på den vanlige 55 minutteren med spinn, og jeg tror ingen svettet mere enn meg denne dagen. Der satt jeg med pulsbeltet rundt brystkassen, og med ett husket jeg hvordan det luktet når jeg var rusmisbruker og jeg begynte å bli dårlig. Det er som en eneste lang sur lukt av kjemikalier. Allt treningstøyet ble gjennomvått, og da mener jeg vått. Foran og bak, det så ut som jeg hadde vært i dursjen. Håret var like gjennomvått som kroppen. Nå er jeg der, tenkte jeg, fra nå vil hver milligram ned koste litt mere og mere.  Det er dette det også skal dreie seg om. For selvsagt deles denne nedtrappingen av to utfordringer; den psykiske og den fysiske.

Den psykiske biten sitter. Alt i livet mitt i dag, er solid nok til at jeg kan ta denne siste biten med metadon, etter flere tiår der problemer og utfordringer hadde all hovedsakelig fokus. I dag er jeg så heldig, at fokuset er rettet på andre hold. Det er kanskje først når man er blitt godt voksen, at man virkelig forstår hvor fort livet går og hvor viktig det er at vi bryr oss nok om hverandre. Det har vært en lang studie i meg selv, å komme tilbake til den hverdagen jeg har i dag. Det var mange brikker som skulle legges, før puslespillet endelig var lagt!

Når den psykiske biten sitter, har man alle muligheter. Det tror jeg gjelder for alle som har rus, og avhengighet generelt, som utfordring. For meg handler det ikke lenger om å være motivert, det har jeg vært så lenge at det nærmest har gått over i en  overbevisning. Jeg har en ganske god innsikt i hvorfor det ble som det ble, og jeg tror det er viktig at man får denne forståelsen. Det handler i stor grad om at man en dag må tilgi. Det vanskligste av alt var forunderlig nok å tilgi seg selv.

På ett tidspunkt, for noen år siden, visste jeg at jeg var blitt frisk. Frisk nok til at jeg hadde de samme mulighetene til å si nei, som alle andre friske mennesker. Det må jo være målet; å komme dit at man er fullt ut ansvarlig for egne valg. Nå hadde jeg den nødvendige balansen som de fleste mennesker naturlig er født med. Frisk fra alt det som hadde holdt meg nede og "innesperret", og som gjorde at jeg følte meg så anderledes og så lite verdt. Først og fremst var jeg blitt frisk fra spiseforstyrrelser. Det var det alt begynte med, og som fjernet meg fra mitt opprinnelig miljø, og som etterhvert gikk så langt at jeg også mistet min tilhørlighet. Da jeg i tilegg var en av tre barn i en splittet familie, der mor og far hadde mere enn nok med seg selv på hver sine hold, var jeg etterhvert helt uten nettverk og nærmest som  fritt villt der ute.Jeg har opplevd at dette langt på vei er en typisk bakgrunnshistorie for mange av de jeg møter på fengsler og i institusjoner gjennom jobben min som fadder i Wayback.Jeg har enda ikke møtt noen som forblir likegyldige når vi begynner å snakke om barndom og oppvekst. Kanskje er det dette vi har felles, som gjør at jeg opplever at jobben jeg har er viktig. Fordi jeg selv har opplevd hvordan ting gikk gæærent, og som bare vi, som selv har opplevd det, kjenner den følelsesmessige koden til.

For 2 uker siden traff jeg igjen en av de unge beboerne vi i Wayback i Trondheim hadde i huset vårt i Osloveien på Ila. Alt lå til rette for at denne 23 år gamle gutten skulle kunne rote seg helt bort i rusmiljøet. Den vanlige historien altså, den vi hører igjen og igjen.Strake veien, der allt man gjør er forgjeves. Både pårørende og hjelpapparatet blir fortvilte vitner til at ikke noe ser ut til å stoppe den negative utviklingen. Han hadde allerede flere år i narkomiljøet bak seg, men stod foran et veiskille. Det kunne bare gå dårligere og foran hadde han, som meg en gang i tiden, alle de dårlige valgene man av forskjellige grunner bare tar når man er der. Ofte er det slik at utenforstående, pårørende og hjelpeapparatet  står helt uten mulighet til å hjelpe der og da, fordi man ikke oppnår den nødvendige kontakten.og man bare vet med seg selv at denne personen kommer til å måtte gå hele veien. Jeg var ganske uimottagelig for hjelp selv, men på et tidspunkt er vi alle i en fase der vi er mere tilbøyelige for å ta imot hjelp og råd. Da denne unge gutten trengte hjelp, hadde vi som hjelpe-organisasjon mulighet til å tilby han en hybel på huset og ikke minst og også det viktigste, gi han verdifull kameratstøtte. Som en del av ansvarsgruppa, har jeg fått være med på den prosessen som fører oss dit han er i dag. Da jeg tilfeldigvis traff han igjen på Coop etter en treningstime på spinn en lørdag, fikk jeg en sjeldent god opplevelse av å ha vært med på noe av virkelig betydning. Han skinte som en filmstjerne. Han var så glad. Livet hans hadde begynt å ordne seg, og han stod der og takket så mye for hjelpen. Han takket og takket. Jeg visste det var sant det han sa. Så viktig er den hjelpen. Den betyr alt.

Etter å selv ha vært  litt nede i forhold til hvilken betydning vi egentlig har for de vi møter gjennom jobben som fadder, der jeg ble gående å tvile og gruble...så stod svaret plutselig foran meg.  

På tross av nedtrapping som går litt opp og ned altså, er jeg  innstilt på å blåse bort den lille støvansamlingen kontorpulten min har fått den siste tiden. 

Den fysiske reaksjonen kom for fullt på 50 mg denne helgen, og i går/søndag, var jeg i perioder sengeliggende med alle de kjente symptonene på det første stadiet av at kroppen får mindre kjemikalier enn den normalt skulle ha. Leddsmerter, en kropp som svir og svir, svetten som bare fortsetter og fortsetter å renne, litt feber, hodepine, en stiv og øm nakke og skulderparti, tette bihuler. Ja nærmest som en influensa. Bare det at det ikke er en influensa.

Og det går over. Jeg skal fortsette å stå på 50, til kroppen kommer etter. Heretter skal jeg følge det skjemaet som er satt opp, for nå er jeg der at jeg trenger alt det samarbeidet jeg har i gode hjelpere  i ansvarsgruppa mi,og den røde løperen jeg har helt inn i form av  informasjon fra de som har lykkes med dette før meg. Jeg vet mere og bedre  i dag, enn å  tro at jeg kan finne opp noe bedre krutt, enn det som er funnet opp av folk før meg.  

  

Etter et år der store deler av tiden gikk med til et ødelagt kne, er det godt å være i full aktivitet igjen. Sist helg danset jeg swing sammen med Rolf til live-musikk til langt på natt. Jeg går enda å smiler og smiler med tanken på hvor artig vi hadde det. Det er ingenting som gir bedre helse enn å være i gode lag! Denne uken er vi tilbake som kursdeltagere på Swingkurs på nivå 2 på Nardo. Dette kommer på toppen av spinning og styrketrening; jeg har aldri vært i bedre form og jeg er snart 50 år. Alder er virkelig ingen hindring så langt!

MANDAG 21 OKTOBER

Jeg var i bryllup sist helg, og etterpå var det en utrolig artig fest. Min veninne fra Hommelvik traff sin utkårede omtrent på samme tid som jeg traff Rolf, og de brukte kortere tid enn oss på å flytte sammen. Til gjengjeld giftet vi oss før dem. I vår alder kaster vi ikke bort tiden!

FRA 60 mg metadon til 55 mg.

 

Nedtrappingen har gått greit så langt. Litt lugging blir det innimellom, og da jeg gikk ned  fra 60 til 55 mg før helgen, var jeg forberedt på at det fra nå av vil kjennes mere for hver gang jeg trapper ned. Fordelen med å ha stått i en så langvarig nedtrapping som jeg har gjort, er at man  blir svært trygg på at trinnene som trappes ned er dertil gjennomtenkt og solid planlagt. Jeg kjenner meg så trygg, at av og til må jeg nesten klype meg i armen. Er dette virkelig MEG? Det er øyeblikk hvor jeg er  vantro min egen nutid. Øyeblikk der jeg tidligere ville valgt så anderledes. Eller gjort ting på en helt annen måte. Alle de små hvite pillene jeg ikke tar lengre. All den fylla jeg ikke utsetter meg eller mine omgivelser for lengre. Alt det nye livet jeg har fått. Så mye bedre dager jeg står opp til hver eneste dag.

 

Så kan man igjen notere seg at LAR i Trondheim ikke har hatt en hendvendelse til meg siden de var inne i saken i mai. Jeg gir virkelig blaffen i at de ikke er interesert i MEG som person, men det slår meg at de, med alle sine resursser, ikke intereserer seg for å begynne med å samle informasjon for brukere som ønsker å avslutte behandlingen. I LAR er sidemisbruk et stort problem. De brukerne som gjennom år har levert rusfritt, og som har gjennomført det storsamfunnet ville si er en velykket sosial integrering; burde også få LAR's oppmerksomhet.Mitt helhetlige inntrykk er at LAR hovedsaklig bruker sin tid på alt som er nagativt. Det er som om det ikke er tid til det positive, og villighet til å se resultatene på sikt. Det blir brukt store resursser på alt som går galt. Tenk om man kunne brukt litt av det også på å tenke nytt?  Kanskje kunne man også  se nærmere på de som går ut etter å ha oppnaådd de målene man en gang i tiden hadde for metadon som behandling for narkomane. Det at det etterhvert viste seg at metadon som medisin ikke innfrir de store forventningene man hadde, burde ikke bety at LAR uteblir som en etterhvert  passiv tilskuer.

Hvordan skal LAR i Trondheim kunne støtte  fremtidige metadonbrukere som lykkes å stå i årlang behandling og som etterhvert ønsker å avslutte, når de ikke vet noe om den prosessen dette krever? De kan ikke svare på noe man måtte ha av spørsmål, det har jeg selv fått erfare.  Det sier seg selv at dette gir oss et dårlig utgangspunkt for å lykkes. Burde man ikke forvente at LAR stiller opp også for denne gruppen? Eller er det slik at når du har lykkes så godt, så kan det være det samme?

Heldigvis stod jeg ikke helt alene da jeg begynte å planlegge dette andre forsøket mitt på å slutte med metadon. Det er få som klarer seg helt alene her ute, og hadde jeg vært spesielt god på det hadde jeg heller ikke blitt rusmisbruker.

Helsediriktoratet har stillt spørsmålet om oppfølging av klienter i LAR som tilhører denne gruppen. Det er bare å gå inn på sidene deres, helsediriktoratet.no. "Er LAR nødvendigvis livslang behandling?" Om ikke annet håper jeg at LAR i Trondheim tar instinativet fra "egne" rekker mere seriøst,  enn det de har gjort med meg.

Gjennom mange års bekjentskap med andre LAR brukere, og de siste års lesning av LAR nett på facebook, er det en gjenganger med frustrasjon fra midt-Norges klienter av LARtjenester. Hva er så spesielt med LAR i Trondheim , og hvorfor føler så mange seg overkjørt og misforstått, mistenkeliggjort og sett ned på av en etat som er satt til å jobbe med oss som gruppe? Jeg vet jo fra mine år i Oslo, at det å ha utfordringene en rusmisbruker bringer med seg, ER overkommelig å møte også i helsetjenesten vår. I Oslo møtte jeg på flere helsearbeidere, der noen av dem ble avgjørende for at jeg klarte å bryte med den spiralen jeg hadde vært inne i i så alt for mange år. Disse menneskene er for mange av oss de eneste kontaktenee og holdepunktet med det normale samfunnet og allt vi engang kom fra. Derfor blir disse menneskene ofte så dyrebare for oss. Når jeg ser meg tilbake, ser jeg hvordan akkuratt dette går igjen og igjen hos de av oss som lykkes med å komme tilbake til normal-samfunnet.

FOR SPESIELT intereserte så er det i disse dager lagt ut en master av Helge Toft, som tar for seg 7 brukere av LAR i Trondheim. Dette er basert på dybde-intervjuer, og han kaller oppgaven sin for "SI MINST MULIG". Du finner dette på LAR NETT på facebook.

Lar i Trondheim er ute av ansvarsgruppa mi. Med meg har jeg likevel en tidligere lege i LAR, som har gitt sitt viktige bidrag som gav etterhvert gav meg de opplysningene jeg trengte for å komme der jeg er i dag.

55 mg! Herlighet for en glede det er å ha klart å redusere fra 140 mg til 55 på 9 månder. Kanskje jeg kunne spart tid hvis jeg hadde fått opplysningene om tidligere velykkede nedtrapping tidligere. MEN ikke desto mindre fikk jeg opplysningene likevel i tide, og takk til deg Ida, som er tidligere metadonbruker, for å ha stillt egen nedtrapping tilgjengelig for meg! Det er synd ikke LAR ser verdien i å hente og ivareta disse erfaringene som kunne vært bidrag til de som kommer etter oss. La oss håpe at LAR likevel tar instinativ og tak i dette; det å få lov til å ærklære seg frisk og ta skrittet fullt ut, burde være gitt som også et mål og gitt nødvendig oppfølging og  oppmerksomhet.

ONSDAG 2 OKTOBER

På mandag var jeg til fastlegen min, og vi har nå satt opp en oversikt over hvordan vi ser for oss den videre nedtrappingen. Vi legger dette opp etter samme opplegget som jeg fikk fra en tidligere metadon-bruker i LAR, som selv sluttet med metadon.

 

Til nå har det gått greit. Den beste medisinen jeg har i denne nedtrappingsperioden, er den store  ukentlige mengden med trening. Det gir ro i kroppen, og "visker ut" leddsmerter og andre plager. Jeg sover godt, spiser godt, og har det godt. Det er ikke verst når jeg har mere enn halvvert dagsdosen siden oppstart, for ca 8-9 mnd siden. Jeg er "lettere" i hodet; det er enklere å konsentrere seg, det tar raskere tid å forstå sammenhenger. Jeg dupper ikke lengre når jeg sitter i bil som passasjer (!), dupper ikke foran tv'en osv. 

Jeg er ikke i tvil selv om hvorfor jeg fungerer bedre på 60 mg enn  på de 140mg metadon jeg tidligere stod på. Det er ene og alene fordi min livssituasjon er blitt  bedre. Jeg har i stor grad fått det livet jeg ønsket meg, og som jeg tidligere opplevde å bare være tilskuer av. Det er godt å føle at man hører til.

Så det er mye som ikke lot seg "lege" bare med medisin. Uten denne endrede livssituasjonen, kunne jeg nok gått mange år til på høyere doser med metadon. Det hadde ikke vært helt uproblematisk, og burde ikke være et mål for seg selv i LAR. Derfor er det med glede jeg ser at Helsediriktoratet selv tar instinativ til å diskutere om det er nødvendig å lage et eget tiltak for LAR-klienter som ønsker å avslutte behandlingen. Det er på tide, og jeg håper det vil legges inn i tilbudet i LAR, slik at det blir mere tilgjengelig og motiverende i seg selv, for brukere fremover. Det er viktig at vi får tilgang til opplysningene om at det ER mulig å slutte, og få vite om hvordan det kan gjøres. 

Nå står jeg på 60 mg. I november skal jeg begynne å trappes ned med 5 mg av gangen, og jeg vil altså stå på 55 mg før årskiftet. Deretter regner vi med at det vil gå 1 år til jeg vil kunne komme ned på NULL, for deretter å stå på et "lettere" medikament i en overgangsperiode. Dette blir altså ikke halvparten så dramatisk og uforutsigbart som jeg tidligere så for meg, og det var en av årsakene til at jeg åpnet denne bloggen. Jeg så for meg mere dramatikk; som ved første forsøk i 2009/10. Da var jeg også alene i hverdagen, som singel og alene-mor, og da hadde jeg heller ingen kontakt med noen som hadde gjort dette tidligere. Jeg hadde den samme opplevelsen med LAR i Trondheim da som nå,; et LAR som var lite engasjert og som nærmest demonstrerte sin minimale interesse for forsøket med heller ikke dengang å overhodet bidra med tilgjengelige resursser, eller høyst tilgjengelig informasjon.  Det håper jeg de også kan lære av, slik at de engang i fremtiden kan være med å bidra for de pasientene som av forskjellige grunner vil ha et ønske om å avslutte behandlingen. Om ikke annet kan det være at Helsediriktoratet holder på å utarbeide føringer for dette, slik at det vil komme brukerne til gode, som et tilbud, en gang i fremtiden.

I dag skal sykklene settes inn under tak for godt, årets ute-sesong er definitivt over for min del. Vi har sykklet inne på ELEXIA de siste tre ukene, så nå er det spinning og styrketrening igjen og kun innendørs-trening. Dagboken herfra vil fortsette, men ikke så hyppig som tidligere. Den vil sannsynligvis også endre litt karakter, og vil nok handle mere om hverdagen enn den har gjort frem til nå. Ikke desto mindre vil det handle om  hverdagens opp og ned-turer.    

Etter Birken har vi nå kommet i gang med det som lenge fremstod for meg å være uoppnåelig. Å begynne å sykle med den sterke sykkelklubben her i kommunen. På lørdag kom også lett-sykkelen ut, og vi syklet en tur på 4 timer rundt Selbu. Livet er på sitt beste.

TIRSDAG 10 SEPTEMBER, fra 70 til 60 mg metadon, og i gang med sykling på klubbnivå.

Min alter ego! Det er like fantastisk å være sammen med Rolf, som det var helt i starten. Å dyrke felles fritidsinteresser er nok en stor del av grunnen til at vi tirves så godt sammen. Rolf sin oppskrift på å helbrede enhver sykdom er ganske enkelt å "begynn å tren"!

Så langt har nedtrappingen av metadon  bydd på helt andre utfordringer enn forventet. Jeg hadde regnet med at utfordringen ville ligge i det fysiske, og ikke minst tok jeg det for gitt at ansvarsgruppa og den nedtrappingsmodellen som var satt opp i regi og overenstemmelse med LAR, ville bli fulgt. Jeg var forberedt på små forandringer, men forventet ikke den utviklingen jeg etterhvert opplevde med LAR.

Uten å sette mere søkelys på LAR i Trondheim i denne omgang, er det bare å konstantere at de ikke er med videre. Jeg trodde faktisk at de, som ruskordinatoren fra kommunens side, ønsket denne erfaringen også for sin egen del. Slik at de for fremtiden kunne ha preferanser fra en nedtrapping fra en klient som har stått i et langvarig og fra en behandling som må sies å ha vært vellykket utifra de kravene som LAR stilte i utangspunktet. Her har det ikke vært sidemisbruk, jeg kom meg ut i arbeid, jeg fikk gjennom kommunen mulighet til å eie egen bolig gjennom startlån, og etter å ha stått i behandling i 11 år, burde kanskje LAR brukt noen resursser på å sett litt på hva som gjorde dette mulig. De legger bruker så mye tid på ting som går galt og så mye som er så negativt. 

Mange er vi som gjennom år har fått møte LAR sin mistenksomhet på kroppen. Går det FOR bra; må man jo JUKSE?! For det kan jo ikke være sant at vi faktisk også kan få det til? Går det dårlig; ja da stemmer jo alt.Da er det innkallelse til mange og lange  møter, og TID er plutselig ikke noe problem. Det er lett å forstå at det er mye negativt som LAR må bruke tid på, men desto viktigere burde det være å få til også noe som er synlig og positivt? Det er også viktig for denne gruppa at "noen" får det til. Trondheim har i såhensende vært som en skyggedal. I Oslo er det så mye lettere å komme i kontakt med andre som også har villet komme seg videre, og UT g FREM. Uten støtte fra andre, er dette vanskelig å stå i over tid. Hvor nedslående, eller iværtfall alarmerende, burde det ikke være for LAR i Trondheim at en klient må finne frem på egenhånd for å ta fatt på siste del i behandlingen.? Langt på vei har jeg følt at LAR  i Trondheim egentlig ikke erkjenner at det kan være en avslutning for behandlingen for denne gruppa. I mitt tilfelle ble jakten på gode samarbeidspartnere, belønnet med at en lege sørpå oppdaget meg gjennom denne bloggen og  selv tok kontakt med meg. Endelig  fikk jeg  informasjon. Videre satte hun meg i kontakt med en bruker sørpå.Nå har jeg fått den informasjonen som gjorde at vi kunne legge opp til en nedtrapping som tidligere er prøvd, og erfart velykket. Betydningen av at andre brukere allerede har vært igjennom denne nedtrappingen og avrusningen, er selvsagt stor for meg.  Vår plan fremstod akkuratt som det det var; et nybegynnerprosjekt med opplagt store feil og mangler. 

Med dette har vi fått skissert et helt nytt opplegg. Det oppsettet jeg tidligere har hatt å forholde meg til gjennom LAR, er altså lagt helt til side. I stedet for vil jeg nå måtte bruke langt mere tid på nedtrappingen, enn jeg selv hadde håpet på i utgangspunktet. Men med disse tingene tar jeg ingen sjanser. Til det er innsatsen for høy.

 De siste to ukene, har jeg trappet ned fra 70 til 60 mg. Neste møte på legekontoret er om ca 4 uker. Da skal vi sette opp et utkast til en mere detaljert plan for det neste halve året.

I mellomtiden er det meningen at jeg skal være oppe og gå. Eller sykle!

Rolf og jeg sykler nå sammen med sykkellklubben i kommunens idrettslag. DET har vært og er fremdeles litt av en utfordring. Disse syklistene er nemelig erfarne, og den faste kjernen som møter jevnlig opp på de 3 treningene i uka, er tøffe. Flere har syklet siden ungdommen, og gjennomsnittsalder nå er mellom 40 og 50. Førsteinntrykket har altså bare blitt konstantert som et faktum siden sist. Noen av dem har konkurert på elite-nivå, og det er tøffe tak for nykomlinger som meg dette. Jeg tenker på hvor utrolig motiverende det er å være på et lag der de er så mye bedre enn meg, både i styrke og hurtighet, også mentalt i sin trygge forvissing om mestring. Jeg tenker selvsagt på alt jeg lærer og den bratte læringskurven jeg opplever. Jeg gleder meg allerede til neste Birken!

FREDAG 6 SEPTEMBER, LAR er ute av min personlige nedtrapping.

 

 

Etter at jeg ble kontaktet av en lege, som tidligere hadde jobbet i LAR i Oslo, fikk jeg tilgang på informasjon som jeg har etterspurt siden 2009. Den gangen gjore jeg de første forberedelsene for å skulle trappe ned den årlange bruken av metadon, med ønske om å få til å slutte helt med bruk av Lar assistert hjelp og dertil medikamenter i hverdagen.

Som i dag, opplevde jeg den gangen at jeg var blitt frisk nok til å slutte med metadon, og jeg følte at behandlingen ikke gav meg  mere. I løpet av disse årene med daglig inntak av metadon, og rutinene for å ukentlig hente, og innta en dagsdose i påsyn av tilfeldige apotekansatte, likeså med årlange overvåka urinprøver og andre helt spesielle krav som stilles til LAR-pasienter; var det en dag bare NOK. Metadonbehandlingen hadde gitt meg en ny start, og jeg hadde fått orden i livet mitt. Stort sett var alle forventningene innfridd, og jeg følte meg ansvarlig nok til å kunne fjerne medisinen nå. Jeg var blitt frisk.  

LAR sitt manglende engasjement  siden jeg annonserte at jeg ønsket et samarbeid for å slutte med metadon, har vært overraskende ikke bare for meg. Jeg er glad jeg ikke har vært alene i kontakten med LAR her i Trondheim, for jeg vet ikke om folk ville trodd meg på mine erfaringer, referater og sitater fra disse møtene. 

TAKKET være en person, som har jobbet i LAR i Oslo, og som er lege, får jeg altså tilgang på den informasjonen jeg har etterlyst i de 4 siste årene. Hun kunne også sette meg i kontakt med en tidligere klient, som i dag jobber innen dette feltet. Hun er en person jeg kan identifisere meg med, både i bakgrunn og i LAR-historikk. Hun har brukt metadon i ca like lang tid som meg, og de siste 5 årene har vi stått på samme dosering. Som meg har hun hele tiden hatt omsorgen for egne barn, ikke hatt sidemisbruk og har i like mange år som meg vært helt ute av rusmiljøet. Hun kom i arbeid og fikk ordnet seg økonomisk,og med egen bolig. Hun lever i dag et helt "normalt" liv  helt uten bruk av medikamenter i hverdagen.

Hun har skissert sin årlange nedtrapping av metadon for meg, og etterhvert som hun fortalte, forstod jeg hvor vanskelig gjennomførbar  min egen plan fremstår, etter vi hadde diskutert pluss og minus ved mitt opplegg. De er altså 2 stykker som har fulgt samme rutiner for å trappe ned et årlangt metadonbruk til null gjennom 1-2 år. For så å leve uten bruk av medikamenter i hverdagen. De hadde  det samme målet, som det jeg altså har. Det er nå gått 4 år siden hun sluttet med metadon, og det virket som det hadde gått  heller overraskende bra! Sett i forhold til at vi blir fortalt av LAR at det ikke anbefales at vi noen gang slutter med LAR assistert behandling, er det utrolig rart at det viser seg å være både mulig og gjennomførbart for noen av oss. Burde ikke LAR stille sine resursser også til oss, og ta oss på like alvor som den gangen vi søkte om hjelp?

Vi snakket også litt om betydningen av at LAR i Trondheim har  foreslått denne nedtrappingen, som er ment som en tvangs-nedtrapping for brukere som har mistet retten til LAR assistert behandling? Er dette en fornuftig plan for en som er i en livssituasjon som meg, med mål om en meikamentellfri hverdag på sikt? Men denne planen som jeg og fastlegen min også har lagt opp til, har vært det eneste utgangspunktet jeg har fått. Siden den gangen jeg forsøkte å slutte for 3-4 år siden, har ikke LAR kommet med nye eller andre forslag eller anbefalinger.  På hvert av de 2 møtene vi har hatt i år, har jeg bedt dem om informasjon og opplysninger om hvordan vi kan gjennomføre en best mulig nedtrapping og avvenning denne gangen. Jeg har igjen bedt dem ringe LAR i Oslo, som av naturlige grunner har mest erfaring gjennom sine to tiår som LAR-institusjon. Jeg tok for god fisk at de faktisk gjorde noe aktivt for å kunne bidra med det som fantes av opplysninger.

LAR i Trondheim sendte meg heller et furtent brev i juli, som jeg tidligere har kommentert her inne. Det samme brevet kommenterte fastlegen min i går, og det er interesant å observere at min reaksjon på brevet i så henseende ikke er spesiell. De samme ordene som jeg bruker når jeg omtaler LAR i denne sammenheng, går igjen i samtalen vår. Arroganse,  manglende interesse, med en tendens til å opptre som en fornærma part  når jeg ikke er helt enig i alt de sier og alt de gjør. Selv fremstiller de seg i de to referatene fra våre to møter som aktive i prosessen, og at de bidrar på ulike felt. Det er interesant å lese og forstå i hvilken grad vi opplever to helt forskjellige virkeligheter.  

LAR har  ikke hatt noen innvendinger mot, eller hatt andre forslag, til den skisserte nedtrappingen min. I mangel på bedre  og andre forslag, og helt UTEN andre kildeopplysninger, ble dette IGJEN  vårt utgangspunkt. For for 3-4 år siden, da jeg forsøkte å slutte for første gang, var det LAR som hadde denne planen om nedtrapping på 60-30-0. Altså slutte helt med med metadon, når du står på et dagsinntak på 60 mg. Her har de nemelig avsluttet bruket for mange LARklienter, som på grunn av side-misbruk, har blitt tatt ifra medisinen sin av LAR, og så blitt satt på LAR's  tvangs-nedtrapping. Det var selvsagt ingen grunn til å tro at ikke jeg tålte det samme? Men hvordan gikk det med disse? Folk ble så sjuke som de aldri før har vært, og uten at jeg skal gå nærmere inn på det her; ingen rusmisbrukere har noen sinne brukt slike mengder med opiater i sitt private misbruk, som de dosene man får utskrevet i det daglige i LAR. Derfor blir folk så sjuke som de aldri tidligere har opplevd i sine liv som narkomane. Dette betyr igjen at de var aller dårligst stillt, de mest sårbare, de med minst resursser, og de som ikke klarte å leve opp til LAR sine krav for å beholde medisinen sin, fikk en overgang etter LAr som ble helt-for-jævlig. Sjuke i ukesvis. "ingen ting virket, verken dolcontin eller heroin. Du måtte ha store mengder heroin for å bli frisk, og hvem har rård til det?! " Folk ble skrevet ut til uvisse skjebner, og til en tilværelse som umiddelbart medførte store lidelser for den enkelte. Det er forøverig ingen grunn til overhodt å sammenligne de to vidt forskjellige utgangspunktene, og jeg lar det bli et spørsmål rettet til fagfolk å besvare om denne nedtrappingen er å anbefale.

 

Det er altså slik det alltid har vært med LAR her i Trondheim. Så det vi gjør nå er å sette opp den nye planen, og gå utenom LAR, og UTEN LAR. Jeg trenger ikke å ha med noen i ansvarsgruppa, som ikke ønsker å bidra, eller bidrar så dårlig. Jeg tok det for gitt at de skulle gjøre sitt beste.  Alle de andre aktørene i gruppa, har gjort sitt  beste og det vi har avtalt, på sine felt. Jeg også. Jeg har fulgt planen til punkt og prikke.

Den nye nedtrappingen ser helt anderledes ut. Oppholdet på en avrusningsklinikk blir ikke nødvendig. Dette vil foregå over så lang tid, at jeg antageligvis kan stå i arbeid hele tiden. Det er helt utrolig hvor enkelt det kan foregå, og hvor tryggt det er lagt opp. Det er ikke gjort på et halvt år, men på ett og kanskje på to år. Når jeg kommer ned på 50 mg, skal jeg ta 5 og 5 mg av gangen, og ikke 10 og 10 som nå. Når jeg kommer langt nok ned, ned i 20-25 mg i døgnet, skal jeg redusere med 2 mg av gangen.

Så LAR er ut, og jeg fortsetter nedtrappingen. Jeg er først og fremst bare veldig glad for den nye utviklingen. Det føles godt og tryggt. Jeg har nå 2 leger i ansvarsgruppa mi; fastlegen min gjennom 15 år og den nye legen som tok kontakt, hun har nemelig stillt seg til rådighet. Igjen; tusen takk. Og takk til deg som har gitt meg innsikt i din personlige nedtrapping, dette er en kjøreplan jeg umiddelbart forstod var klok og uten de store svakhetene vi visste lå i den planen vi selv hadde.

Jeg opplever at laget vårt er forsterket, på tross av at LAR et ute. Jeg ser målet der fremme, og det får meg til å smile. Og smile.Det er så mye å være glad for!

TIRSDAG 3 SEPTEMBER

Da er Birken ferdig syklet, og igjen ble det en fin og minneverdig opplevelse fra vi dro til vi var tilbake.Som i fjor, ser jeg allerede tilbake på turen med et smil om munnen og blir glad inni hele meg når jeg tenker på det. Glad og stolt. Birken er gjerne noe man trener mot hele sesongen, og er en del av et personlig og større treningsopplegg for hver enkelt. Så også med meg og oss.

 Det er hele opplegget rundt selve Birken på 9,4 mil på sykkel, som gir meg en så god følelse av å være med på noe positivt og noe helt spesielt. Så kan man jo spørre seg; hvor spesiell kan man føle seg blant 16 700 påmeldte personer, og blant de senere 13670 som stilte til start? Før jeg selv ble en av de som er med på denne galskapen over fjellet, tenkte jeg at " å herlighet, tenk å gidde å delta i KØ, tenk å orke alt det STYRET med folk OVERALLT. Gå tett i tett med folk på alle sider over fjellet i time etter time i all slags vær. slitne, sultne, frosne, sure folk, all slags folk i all slags vær og alltid alt for mange av dem, foran og bak og til alle sider.." Det stod simpelten for meg å være for mange deltagere til at jeg kunne trives med å være med på noe slikt. Samtidig var det også en umulig tanke å se for seg at jeg skulle sykle i timesvis, både på terrengsykkel og karbonsykkel og forsjåvidt i hele tatt sitte på en sykkel å sykkle i time etter time. I det hele tatt var det et helt urealistisk  bilde å se for seg meg på en sykkel.

Bare 2 år etterpå er sykkling blitt min store interesse. Det slår allt annet. Det er til og med artigere enn spinn på treningssenteret, og det var den store greia mi. Spinning var exellent for meg av flere årsaker. Det var full fart, samtidig som en selv har full kontroll hele tiden. En gang i tiden var også det faktum at man forbrenner så mange kalorier en viktig årsak til at jeg ble så ivrig på spinning. Det er det ikke lenger i like stor grad, men det ligger litt lagret et sted i meg at det er et pluss. Jeg vet ikke om årsaken til dette er en røst fra spiseforstyrrelsens fjerne fortid som det fremdeles er liv i, eller om det er en stemme som kommer fra det å være kvinne i vår moderne tidsalder; der det å forbrenne fett er en så stor og betydelig del av hverdagen og medieverden vår. Å forbrenne fett er et tema som får ukebladene og løssalg-avisene til å selge år etter år. Hver vår er det nye slanke-kurer, og bildet av hvordan vi kvinner, i alle aldre, burde fremstå i fasong og i figur. Det er klart det gjør noe med oss alle, spiseforstyrrelser eller ei.

MEN tilbake til Birken. Denne lørdagen var vi 13 342 personer som stilte til start med sykkel. Vi skulle alle få smake litt av værgudenes lek med Birken. Folk som har vært med år etter år, forteller den samme historien. Solen kan skinne i ukene og dagene før Birken, og solen skinner ETTER Birken. Men på selve dagen skjer alt annet. Så også på lørdag. Vi visste at det ville komme et stort og tungt regnfall underveis. Jeg fikk det halvveis, så da jeg skulle begynne klatringen opp rosin-bakken..og så at grusveien var gjort om til et gjørmebad kilometer etter kilometer, da forstod jeg at jeg hadde mere enn nok med å skulle klare å sykle på samme tid som i fjor. Det var så tungt å sykle rosin-bakken denne gangen, at jeg et øyeblikk  trodde det var noe galt med sykkelen. Men da jeg så på de rundt meg, og hørte pustingen og pesingen deres, og så at de syklet like tungt og treigt som meg forstod jeg at vi hadde det slik alle mann.

Som i fjor, satt jeg på sammen med den samme gjengen nedover i en innleid minibuss. Rolf er så heldig å ha en arbeidsgiver, som stiller med Birken som et tilbud til alle sine ansatte. Hvert år drar det en kjerne på ca 7-10 stykker fra avdelingen her i Trondheim nedover til Rena. Det er stort sett de samme personene som drar, og det var den samme superhyggelige og positive gjengen i år. Synd det ikke var noen jenter i år heller, men jeg har det fint likevel. Neste år stiller ei veninne og ei svigerinne herfra også opp, det er i allefall planen.Men tilbake til turen.

Vi var 13 342 syklister som fullførte i år. Det vil si at 328 personer brøt underveis. Mange fikk problemer med sykkelen sin på grunn av grus og gjørme i kjea/skjea..hvordan staves nå dette da..iværtfall var det mange som slet med girene sine. Tiden min ble 4.55, mot 4.57 i fjor. Det får jeg bare være fornøyd med. MEN NESTE ÅR...! Neste år ja, akkuratt som i fjor var det min første tanke over målstreken. Jeg var så sliten, jeg tok meg helt ut. Sykkelen fungerte optimalt etter forholdene, og utrolig nok fungerte også kneet godt nok ; så jeg kunne ikke  fått en bedre tid i år. Etter hva jeg hadde funnet ut i start-lista, skulle Siri E og sigrid Beate fra Oslo-Paris stille i heatet bak meg. Det vil si at jeg ved start trodde at de skulle starte bare 5 minutter bak meg. DET var en tanke som underveis holt meg konstant sherpa, og som banket meg videre og  fremover på sykkelen. Jeg hadde knapt nok tid til å ta i mot mat og drikke på stasjonene underveis. Jeg satt på setet å tråkket videre mens jeg stappet ned banan, og sølte halvparten av drikkebegerne utover haken og brystpartiet mitt da jeg skulle forsøke å drikke energidrikke i fart. Her var det nemelig ikke aktuelt å skulle slippe noen forbi av jentene jeg syklet til paris sammen med i fjor. Iværtfall ikke uten en ærlig kamp.

Stor var derfor forbauselsen min da jeg etterpå ble fortalt at ingen av dem likevel hadde stillt til start. Men du verden så effektivt og motiverende det var å likevel sykle mot dem!

 

Nå skal jeg ut på tur med tur-gruppa mi. Jeg kommer tilbake med mere Birken, og bilder. Og siste nytt på metadon-fronten. Der er nemelig allt nytt!

Nå har jeg passert 200 mil denne sommeren. Ikke all verden, men det vil vise seg om jeg likevel har opparbeidet meg et godt nok grunnlag til å nå merke-kravet på Birken. Det er lov å håpe, og går det etter planen, skal det iværtfall ikke stå på innsatsen. Det er helt klart motivasjonen og målet for årets sesong .

SØNDAG 25 AUGUST, en helt ny plan for nedtrapping av metadon, og 6 dager igjen til Birken.

I forrige uke fikk jeg melding fra en forsker og lege som jobber i Helsediriktoratet. Hun hadde lest bloggen min, og hadde tidligere jobbet som lege i LAR Oslo for en del år siden. Nå satt hun å jobbet med det hun håpet skulle bli tatt inn som kronikk i Aftenposten, som handlet om det jeg i så lang tid har etterlyst hos LAR i Trondheim. Nemelig behovet for å møte brukere som ønsker å avslutte substitusjonsbehandling i LAR, med et proffesjonelt apparat. 

All den tid jeg har brukt på å finne ut om noen kunne hjelpe meg med dette i LAR i Trondheim, kan de ikke engang kan ha tatt seg bryet med å ta en telefon ned til sine kollegaer i Oslo. Det viser seg nemelig at denne legen kjente til flere brukere, som hadde lykkes med å slutte helt med medikamentassistert behandling og som i dag lever helt normalt uten medisinering av noe slag i hverdagen. Dette er altså ikke ukent for LAR i Oslo. Jeg fikk vite at den nedtrappingen vi her har lagt opp til, antageligvis ikke er gjennomførbar på sikt. Det er det jeg har fryktet innerst inne, den medisinske avrusningen som vil pågå over uker, kan bli så hard at den slår sprekker fordi det ikke er mulig å brekke av en slik kjemikalie som metadon når man gjør det på en så høy dosering som 60 mg. Etter hva jeg fikk vite, var forsøket jeg har bak meg i 2009/10, et forsøk jeg var dømt til å tape på forhånd. Også dengang saumfarte jeg LAR i Trondheim for hjelp og spørsmål om å få informasjon om andre klienter som hadde erfaring med dette. Dengang ble jeg møtt med det samme som jeg gjorde nå 3 år etterpå, ingen har engasjert seg i en nedtrapping fordi de ikke hadde noen erfaring på dette, det fantes ei forskning eller noe annet man kunne bruke som et redskap å planlegge utifra.

Det er ikke til å tro, at LAR i Trondheim er så lite engasjert i sine egen "pasienter", at de virkelig ikke tar seg mere bry og tid enn det jeg har erfart at de gjør når vi ber om bistand og backing på å slutte med metadon. Etter mange års vellykket behandling skulle man tro de var mere interresert og nygjerrige på sitt eget felt. Det er så rart at de ikke har vært mere entusiastiske over at metadon faktisk også kan fungere optimalt i forhold til de kriteriene som engang ble lagt til grunne for det. Med de resultatene metadonbehandlingen viser i dag, der flere av de viktigste forventningene ikke er innfridd, er det rart at de ikke setter ned for eksempel en gruppe som kan se på hva det er som gjør at noen lykkes så godt og andre ikke. Hvordan er det for eksempel mulig at noen nyttiggjør deg tilbudet i den grad, at de opplever at de blir så friske, at de ønsker å slutte? I stedetfor blir jeg igjen møtt med LAR-ansatte som ikke forsøker godt nok til å få tak i den helt nødvendige referansene man har på en slik nedtrapping og behandling. FOR- informasjonen finnes. Den er ikke engang spesielt vanskelig for noen å få tak i, og for dem som har kollegaer i LAR-systemet kan de  ringe å simpelten bare spørre! Jeg trodde de hadde tatt den telefonen til andre kollegaer rundt om i landet. Hadde jeg visst at de ikke hadde gjort det, hadde jeg selvsagt ringt selv. Jeg oppfordret dem om å gjøre det på begge møtene jeg har hatt med dem det siste halve året.

Nedtrappingen min må planlegges på en helt annen måte. Jeg skal til fastlegen min i morgen, og da skal jeg selvsagt fortelle han om all den nye informasjonen jeg har fått. I tilegg har jeg fått telefonnummeret til en jente i Oslo, som jobber i Pro-Lar, og som selv har gått igjennom den nedtrappingen jeg ønsker meg. Hun kjenner flere som har gjort det på samme måte. Det er å gå ned OVER TID. 10 og 10 mg av gangen, så etterhvert 5 og 5, og så mindre og mindre doseringer. Selv skal hun ha brukt hele 2 år på å trappe seg  gradvis ned, og i morgen skal vi ha en prat på telefon og jeg sitter klar og noterer.

I går var jeg ute å syklet sammen med den lokale sykkel-klubben som Rolf og jeg lenge har hatt i tankene om å melde oss inn i. Nå er det gjort, og jeg syklet 8,4 mil på 3 timer og 20 minutter på terreng-sykkelen min sammen med dem. En utrolig hyggelig gjeng med sterke karer. Da jeg kom syklene og så dem stå utenfor klubblokalet, holdt jeg på å miste motet et øyeblikk. oj, oj tenkte jeg; dette er jo...IDRETTSFOLK. Og ingen andre jenter der akkuratt i dag..!Det er 3-4 jenter som sykler i klubben, og de er litt av og på blir jeg fortalt. Men ingen av jentene var her i dag, og nå stod jeg her sammen med flere store sterke karer. Dette er jo nærmest et knippe FARTS-BOMBER som tar av som prosjektiler på ren testosteron og karbon. Hjelpe meg..jeg klarer aldri å følge en slik gjeng, står jeg å tenker mens jeg snakker med dem. De forteller at de har trening 3 ganger i uka, og hver lørdag kl 09 er det oppmøte til litt lengre turer. I dag skulle de dele seg i 2 grupper når vi kom til Klett, den ene gruppa skulle videre og sykle 13-14 mil, den andre skulle sykle rundt Byneset og ca 8-9 mil. Alle så nær som en skulle være med på Birken neste helg, så derfor skulle det skulle gå "rolig" for seg i dag. "mm, ROLIG.." tenkte jeg.. "rolig" for deres del, er ikke nødvendigvis rolig for meg. Men siden jeg stilte opp alene, og Rolf lå med noe så sjeldent som feber hjemme, og dette gjorde at jeg i hvert fall ikke ville trekke meg. Jeg hadde bestemt meg for å komme i gang i denne klubben nå, og jeg kunne like godt teste ut nivået i dag, eller så ville det bare bli utsatt til neste gang. Jeg ville selvsagt også vise dem at jeg faktisk kunne sykle på ett visst nivå i hvert fall, for jeg mente å se et hjertelig smil ,og et litt skeptisk et sådan, på hva denne jenta egentlig trodde hun holdt på med. De var 7 karer, smilende, inkluderende, jeg tenkte at dette er jo akkurat det jeg hadde håpet å møte, bare så synd det ikke var andre jenter der.

Da vi var på vei hjem igjen , sier den ene til meg "at denne turen er det ikke mange andre jenter som hadde klart å fullføre sammen med oss" . Jeg ble så glad, så stolt...! Og ikke minst også overrasket over at jeg er i stand til å holde et slikt tempo over så lang tid. Klart gutta måtte vente litt på meg etterhvert, de tok meg i oppoverbakkene..men så ventet de like fullt hver gang på toppen av bakken. Jeg sa til dem at de bare måtte sykle videre, men nei, her syklet man sammen, og ville jeg ha en banan eller en sjokolade, gikk tempoet greit, var alt bra..? Man får litt uante krefter når folk er så positive og så tydelig ønsker en med, de ville ha flere aktive damer med, og sannsyneligvis tar de godt vare på de av oss som prøver seg. Som en ekstra bonus denne dagen fikk jeg testet formen og kneet før Birken, og jeg ser at jeg kan ha en reel mulighet til å forberede tiden fra i fjor. 

Dette blir uansett en spennende uke, og hjemme-kamraet er oppe å snurrer film! 

 

Fra Jøssund til Småværet og Sætervika i helgen. På min nye karbonsykkel og sammen med Rolf ble det to toppturer, og nok en topp-helg.

Vi var to familer som gikk sammen om å leie en hytte i Flatanger i helgen. Det ble en utolig fin helg, sammen med mennesker som får en til å føle seg glad, trygg og lykkelig. I tilegg kom sykkelturene sammen med Rolf, da vi snek oss opp før alle andre om morgenen, og syklet 5 og 6 mils-turer i kuppert terreng på tørr asfalt, på smale veier, i en helt fantastisk natur.

Tirsdag 20 august, og halvannen uke igjen til BIRKEN.

Min nye fantastiske karbon-sykkel! Full lykke i helga, med noen helt utrolig fine, og lange, turer i Flatanger kommune.

I helga var vi på besøk på Flatanger, der vi hadde leid ei hytte som var stor nok til at vi kunne være to familier i samme hytte.Det ble spesielt velykket siden været viste seg fra sin beste side, og det ble derfor mulig å ta den helt ut..i form av blant annet å kunne bruke de to sykklene som selvfølgelig var med. Siden Rolf kjenner området etter utalligeopphold her om sommeren i barndommen sin, visste han akkuratt hvor det lå til rette for å kunne sykle.

Og vi stod opp før alle andre, og syklet! Aldri er jeg lykkeligere enn når jeg sitter på den sykkelen. Iværtfall er det slik at dette er noe av det beste i mitt liv i dag. Å sitte der, kjenne solen som varmer opp kroppen, og fønvinden som treffer en i bølger..kjenne den utrolig gode følelsen av å være ute å se, føle, høre og lukte den fantastiske naturen vi har. Det er antageligvis følelsen av å være så bevisst øyeblikket, i et slikt nærvær av nuet, og seg selv, som er med på å gjøre disse turene på sykkel så intenst gode. Jeg er selvfølgelig klar over at det å sykle sammen med noen, det å kunne dele dette som normalt ikke kan beskrives, gjør det hele bare enda morsommere. Naturopplevelsen er likevel bare en  del av den gode følelsen sykkling på dette nivået gir. Jeg kunne sagt så mye mere om det, men det får bli med dette, iværtfall i dag.Syklingen er blitt en del av hverdagen vår, og vi planlegger at det skal den fortsette å være de neste årene.

Derfor fikk jeg en ny sykkel i forrige uke. Herlighet, en karbon-sykkel. MIN EGEN TOPP SYKKEL. Den gjør alt lekende lett i forhold til min gamle terreng-sykkel. Min gamle sykkel var ny for 2 år siden, og som i dagens sykkel-verden er mere egnet til å sykle frem og tilbake til nærbutikken, og ikke veldig godt egnet til å konkurrere om tid på Birken. Med den gamle sykkelen gikk alt mye tyngre, tregere og selvsagt også etterhvert til stor irritasjon  og frustrasjon,når man skulle sykkle sammen med, og mot, folk på karbon-sykkler.  Med min nye sykkel er  alt lekende lett i forhold til gamle-sykkelen. Oppover og nedover, bortover og balanse-messig, når jeg girer, og i hele tatt; denne sykkelen gleder jeg meg til å sykkle de 9 milene i Birken med!

Denne helga fikk jeg testet ut sykkelen, sammen med Rolf i en uvanlig god løype ute på Flatanger. Det var så fantastisk, med været som viste seg på sitt beste, og med et høyre kne som ENDELIG er tilbake og virker slik man trenger disse knærne til. Jeg følte jeg suste bortover asfalten, jeg følte meg så i ett med alt rundt meg, og det er alltid like artig å sykle sammen med Rolf. Det er som å bli unge igjen. Konkurerre om først opp neste bakke, først ned, først frem, eller prate og prate.. Å si at det å begynne å sykle åpnet en ny og gladere verden for meg, er iværtfall sikkert!  

ONSDAG 14 august, LAR- legemiddelassistert rehabelitering .

Nå har jeg stått på 70 mg metadon siden mai/juni, og først om halvannen uke blir kjøreplanen fremover diskutert nærmere. Jeg har i løpet av denne tiden i sommer blitt klar over en ting, og det er at jeg sannsyneligvis ønsker å gå bort fra de opprinnelige planer.

Jeg har lest  LAR-brukernes nettsider, så øyet har blitt både rødt og sårt. Det er den beste kilden jeg har funnet, til å  danne meg et inntrykk av hvordan både nedtrapping og avrusningen av metadon burde foregå. I motsetning til møter med ansatte på LAR, der de later til å ikke ha noen som helst erfaring og informasjon om andre som har gjort dette før meg, har jeg funnet opplysningene jeg opprinnelig bad om å få fra LAR, nettopp her.

Det er et paradoks, at LAR viser så liten interesse for brukere av LAR-assistert behandling, som etter mange års bruk av metadon/suboxone,som  ønsker å avslutte all medisinering for å starte et rusfritt liv. Mere alene kan man vel ikke stå, enn som bruker på vei ut av LAR.

Da jeg kom hjem fra ferien, ventet det meg et brev  nettopp  fra LAR. "endelig, tenkte jeg. Endelig har de  fått satt opp en tid og sted for vårt første ansvarsgruppemøte i august/september." Etter å ha åpnet den hvite konvolutten, med mitt håndskrevne navn og adresse på som jeg hadde for 3 år siden, begynner jeg å lese setning etter setning. Det kommer frem at " det er uklart for LAR hvem som sitter i ansvarsgruppen...det er like UKLART hva pasient og fastlege ønsker fra poliklinikkens side..(!), det er UKLART hva som skal være tema for møtet (..!!), og like UKLART hvorfor vi ønsker å kalle inn til ansvarsgruppemøte.

FORSLAGET fra LAR i juni/juli 2013 er derfor " LAR og poliklinikken foreslår derfor at den lokale ansvarsgruppa kommer sammen, og at det her fremkommer hva som er tema for møtet, slik at poliklinikken kan vuredere hvem fra avdelingen som evt. skal delta.." (..!!!)

HVA kan man si.

(Jeg kommer bare på mange ord og uttrykk jeg IKKE burde si, slike ord man avslutter med oppropstegn)

Etter et halvt år med planlagt nedtrapping, og to planlagte møter med LAR, har LAR altså ikke kommet lengre. Det burde være oppsiktsvekkende for LAR selv at de er så lite engasjert i sine egne pasienter, at vi all denne tiden ikke har fått forståelse for hva hendvendelsen min gjelder. Jeg la sågar igjen en beskjed om hva LAR skulle gjøre i sakens anledning, nemelig det vi ble enige om på siste møte og som jeg fikk beskjed fra legen min om at jeg måtte ta instinativ til på tross av at altså var blitt enige om dette sammen med LAR i mai. Det siteres også til det i brevet.."undertegnede får beskjed om å kontakte fastlege eller pasienten vedr. innkalling til ansvarsgruppemøte.."! Hadde jeg selv sittet igjen med så mange spørsmålstegn etter all den info-flyten som det har vært mellom oss via mail/møter/muntlig via telefon, hadde jeg blitt sendt rett på urin-prøve.

Det er mange år siden jeg forstod at LAR i midt-Norge er en institusjon som sannsyneligvis er et sted som er best egnet  for ANSATTE. Oss omtaler de konsekvent med ansvars-fraskrivelser og politisk u-korrekte ord som PASIENTER. Som ufør, (ble vurdert som medisinsk ufør med en prosentvurdering på 100 prosent da jeg var 23 år) og med psyko-somatiske sykdommer gjennom år der jeg som tenåring fikk spiseforstyrrelser, og som voksen også ble rusavhengig, har jeg fulgt NAV hakk i hæl i flere ti-år. Det har skjedd store forbedringer og forandringer innen rus-omsorgen gjennom disse årene, og en klar forbedring og forståelse i samfunnet  generelt ovenfor oss som gruppe. Betegnelsen å være "pasienter"  har i stor grad frafallt, til "brukere". Dette gjenspeiler denne holdnings-endringen med all tydelighet. Jeg oppfatter det slik, at vi fra å bli sett på som passive pasienter, er blitt forstått dit at man med årene fikk  kunnskap og erfaring  til å se resurssene som også finnes i denne gruppa.

MEN ikke i LAR. Der er vi "pasienter". Holdningen til LAR midt i Trondheim, overrasket meg også da jeg for 11 år siden var på mitt første møte med LAR. I denne første tiden som mottager av LAR-medikamentell behandling, var jeg  i hverdagen tett på både andre "pasienter" og ansatte . De første ukene må alle som skal i gang som LAR-PASIENTER hente medisinen sin 7 ganger i uka, altså gå å hente medisinen sin hver eneste dag ,uke etter uke. På ukedager der apoteket er stegt, må vi hente medisinen vår andre egna steder, som på alders-hjem slik jeg gjorde, eller for de aller heldigste; få medisinen sin fra den kommunale hjemmehjelpa. Det finnes neppe andre sykdommer som får mennesker til å gjøre så mange anstrengelser og oppfylle så mage krav, som LAR, for å få sin daglige medisin. I tilegg måtte vi på urinprøver 3 ganger i uka. Etter en viss tid, trappes tilliten opp og antall ganger du må hente medisinen, ned. Fra 7 ganger i uka, til 6. Fra 6, til 5. Det første halve året går på denne måten, og siden dette utelukker all annen aktivitet, som jobb og skole, blir det mye LAR gjennom måneder i oppstart-fasen. Etter to år, hvis det ikke har vært side-misbruk eller andre kontrakt-brudd, får du den ordningen jeg har i dag; hente medisin en gang i uka og gå på minimum 4 stikkprøver i året. Ved all aktivitet utover en uke, der du må ha med deg medisin feks på ferier, må det avtales spesielt fra gang til gang.

Jeg har  altså av naturlige grunner, vært tett på NAV, men også svært tett på LAR  i mange år. Da over-dose-utskrivingen fra LAR, som pågikk over en 3-4 års periode, foregikk, var jeg OGSÅ TETT PÅ LAR. I tilegg ble jeg av-like-naturlig-årsaker også bedre kjent med flere på fylkeslegens kontor, da virksomheten og utskrivinger av doser viste seg å være helt uten sidestykke og helt spesielt for Lar i midt-Norge.  Denne praksisen var av en så spesiell karakter, at ved å ta opp visse fakta,  ble jeg også etterhvert  introdusert for fylkeslegen også selv. Det som skjedde den gangen, har alltid stått for meg siden at foregikk med et slags slør av uvirkelighet over seg. Men med en dags-dose på 230 mg metadon i døgnet over noen år, er det ikke rart at man kjente på slør og uvirkelighet. Jeg husker så lite fra de årene jeg var høy-dosert, at uten fysiske bilder i form av private foto, ville jeg husket svært lite. I tilegg førte jeg dagbøker, som bringer meg raskt tilbake som i et slags arkiv fra den gang.

LAR har, i motsetning til bla NAV, stått stille fra dag en i sin holdning til de som de var og er satt til å skulle "behandle". De har ikke forstått det helt vesentlige, at det som er karakteristisk for en vellykket behandling; er at vi  også behandler oss selv. Ikke bare at vi får ansvaret, men at vi faktisk blir gitt det. Vi burde ikke undervurderes som gruppe, og vi er i likhet med våre behandlere, voksne mennesker. Vi er voksne i en vanskelig livssituasjon, og vi trenger hjelp. Men vi må ikke bli fratatt det ansvaret vi faktisk for enhver tid også har for oss selv. Pasient-rollen er en rolle de fleste av oss har lært oss gjennom år som røvere på legekontorene. En pasientrolle er passiviserende, og som tidligere narkoman er det en rolle som øyeblikkelig gir meg en rolle jeg helst bare vil ut av, hvis jeg ikke får "noe ut av det". Selv er jeg av den personlige oppfatning at LAR i Trondheim allerede feilet i oppstarten. Det meste her i livet, handler jo nettopp om holdniger. Er man forutinntatt, blir det trangere og vanskligere å være interesert og våken på det som skjer, og få med seg det som blir sagt og gjort. Som pasient, blir  også min oppmerksomhet og interesse, fort fraværende. Som BRUKER, ligger det mye i ordet. Forventningene ligger der allerede, også kravene.  Det vi opplever av oss selv  i rollen som mottagere av en tjeneste, må ikke undervurderes..Når du BRUKER noe, er du BRUKER. Det er et ord som er AKTIVT, man fornemmer noe positivt, og at "noe skjer".

Gjennom mine 11 års bekjentskap med LAR, har det skjedd få, om noen, merkbare holdnings-endringer innenfor disse veggene.  Opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor,ikke bli sett og å ikke bli hørt, har vært  som en rød, eneste lang  løper i alle disse årene. Dette brevet illusterer dette godt helt avslutningsvis syntes jeg. 

Det var med en stor porsjon av lettelse jeg derfor kunne ta mere og mere,  avstand til LAR, etterhvert som årene gikk.  Av de 11 årene jeg har stått oppført i deres journaler som pasient, er det nå forhåpentligvis bare et halv-år igjen.

For det er med glede jeg vinker farvel til selve LAR, men av feil årsaker. Jeg sa tidlig at DET ER PÅ TROSS AV LAR, men på grunn av metadon, at resultatene kom. Hvor synd er ikke det, at vi som "BRUKERE", ikke blir forstått bedre av de som er satt til å følge oss opp, ikke har den grunnleggende forståelsen av oss som mennesker? Det er syndat jeg ikke føler for å markere og feire et slikt veiskille i livet mitt.

men for en herlig dag  jeg har i dag...! Hverdagen er blitt et godt sted å være i. I tilegg er det den måneden i året, hvor jeg med fjorårets debut  i Birken med sykkel, satte som mål at jeg ønsker å være en årlig deltager i dette arrangementet. Det er også praktisk gjennomførbart med en mann som deltar hvert år i forbindelse med arbeidsplassen sin. Som i fjor, får jeg et ledig sete i den mini-bussen arbeidsgiveren til Rolf stiller til disposisjon for sine ansatte.  Det er 9 mil  i kuppert terreng som venter alle de ca 17.000 deltagerne som har vært så heldige å få plass til denne årlige begivenheten. Jeg er en av disse, og jeg er uten tvil veldig heldig!

Ingen sminke,ingen hårspray. Jeg tør å bli SETT, og være MEG igjen. På fjellturen denne helgen badet vi, plukket multer og blåbær, fisket, tilberedte mat over åpen ild. Så nær man kommer seg selv når man er ute i naturen, og så nær man kan komme hverandre. Nok en fantastisk opplevelse.

Tilbake til hverdagen, august 2013.

utsikt fra teltet; natt til lørdag kom det fønvind som etterhvert brakte med seg et utrolig regnvær og vind. Å ligge inni teltet å høre regnet hamre mot teltduken, og samtidig høre på vinden, var en så god og spennende opplevelse, at jeg forsøkte å holde meg våken lengst mulig.

Da begynner sommeren såvidt å komme på hell, og det meste og de fleste er tilbake og i gang igjen. Så er det også med oss. Vi hadde maks-flaks med godværet og varmegradene i helgen, slik at fjellturen vår ble en opplevelse av de helt sjeldne. Jeg må si at det å ligge i telt, er en helt spesiell opplevelse i seg selv. Med ca 20-25 varmegrader, kunne regnet gladelig hamre mot teltduken natt til søndag; samtidig som vinden blafret og tok tak i selve teltet. Det var så umåtelig kuult å ligge inne i fjellteltet sammen med Rolf, så trygg og glad etter en god dag med 6-7 timer tråkking i fjellet etter multer, bålbrenning og kaffe kokt på ekte vis..Jeg sier at sykling "gjør noe med en", og nå  kan jeg legge til fjell-turer i toppting i livet. Men med respekt for meg selv, avslo jeg litt småkjekt tilbudet fra Rolf om at vi skulle  kjøre bil frem til bommen til det området vi skulle frem til. Det var "bare" 4,2 mil å sykle herfra, så jeg avslo med letthet forslaget om å kjøre de milene . Lite forstod jeg  betydningen av å skulle sykle 2,5 av de milene i tildels bratte, lange oppoverbakker. Ikke en av de over 500 milene jeg syklet i fjor,kan matche den økta som vi la bak oss fredag. De 2,5 milene frem til der vi skulle sette fra oss syklene og ta på oss tursekkene og  bytte over til fjellsko; var så harde, at vi brukte 4,5 time på denne distansen.Til forskjell på returen søndag, da vi bare trillet og trillet i retur og kun trengte 2,5 time hjemover. akkuratt tidsnok til å se slutten av siste episode av reprisen på Oslo-Paris 2012.

De siste to årene har vært innholdsrike. Man kan velge å vokse i motvind, det har jeg nå fått erfare uten  å gjøre på en ikke-destruktiv måte. For en som meg, som fikk spiseforstyrrelser i tidlig tenårene, og som var kraftig rammet av denne sykdommen frem til jeg var ca 33 år gammel, dvs hver dag i 15 år, vil alltid være sårbar i forhold til å reagere på følsesmessige belastninger med at sykdommen aktiviseres igjen. Eller at rusen igjen blir svaret når det blir for mye for meg. Det som skjedde da barna til Rolf ikke ville ha med meg å gjøre da de fikk kjennskap til boka som ble skrevet, og vite om  bakgrunnen min, ble dette alvorlig prøve for meg. Selvsagt ble det også en prøve for forholdet vårt.  Det som etterhvert kom frem i sakens anledning var ikke mindre sårende,det rørte ved alt jeg hadde fått bygget opp de siste 20 årene, det tok meg der jeg alltid vil være mest sårbar. 

Så selvfølsen min fikk seg en skikkelig knekk. Da problemene underveis med gruppa jeg var en del av i "Oslo-Paris" oppstod, var jeg kanskje for redusert mentalt til å reagere som jeg normalt ville gjort.  Jeg tenkte at "hva er det med meg, som gjør at heller ikke de ikke liker meg. Ja, faktisk hater meg. det må være noe veldig,veldig galt med meg. Jeg får jo ikke til noen ting, og Rolf må være den eneste som ikke ser det." Uten denne psykiske  påkjenningen et halvt år tidligere, hadde jeg  selvsagt aldri latt meg behandle på den måten som jeg etterhvert ble. Eller ikke ble. (det er like effektivt å ikke bli sett, bare oversett, og gjøres betydningsløs på den måten) Det var en filleting,  som at  de to andre jentene ikke likte meg. So WHAT. Det burde ikke satt meg ut. Så vokste det , siden jeg var handlingsrammet og ute av stand til å gjøre noe selv med situasjonen.

 Samtidig opplevde jeg at Rolf stod løpet sammen med meg hver eneste dag her hjemme . I dag er jeg tilbake i både vater og i balanse. Vi kan se tilbake på også to veldig spennende år, og vi har møtte den motgangen som kom, på en slik måte, at forholdet vårt bare ble dypere og sterkere. Det er første gangen jeg klarte å la noen slippe inn i min ensomhet og alene-tilværelse. Jeg har tidligere ikke trodd at noen ville ha meg, hvis de så hvor liten og hjelpesløs jeg var. Men er vi ikke alle det da, innest inne. Det var dette jeg ikke forstod som tenåring,og  den gangen var det ingen der som tok omkring meg og betrygget meg om at noen  virkelig var glad i meg.At jeg hadde min tilhørlighet. Som kunne bekrefte at jeg var der og ble SETT. At jeg faktisk eksisterte, for hvis ingen bryr seg om deg, hvem er du da?  Det er kanskje noe av det aller, aller viktigste vi gjør som mennesker.

I dag dro min eldste sønn ut i den store verden for første gang på egen hånd. I juni var han ferdig med sine 3 år på vidregående skole, og nå har han valgt minst et år i militæret. Han ble i dag tidlig kjørt til Værnes flyplass av kjæresten sin, og det var veldig spesielt, men også utrolig fint, å vinke han videre på sin vei i livet. Det er akkuratt slik det skal være. Det er likevel veldig, veldig utrolig fantastisk godt å se de vokse opp, å bli så flotte, som ungdommen vår er. Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av han.

I går hadde vi besøk av en av Rolfs voksne barn, og det var selvfølgelig bare veldig hyggelig. Dette var sønnen, og jeg kan igjen konstantere at tingene ofte er enklere å forholde seg til, i mennenes verden. Der er en spade en spade.  Det er ofte så mye enklere og greiere å være sammen med menn.  Dette som skjedde for 2 år siden, viste seg selvsagt å være en "dritt-pakke fra kjerring-verden. " Bare kvinner kan ramme andre kvinner så stygt, så presist og så hensynsløst. Sladder og faenskap. Men det skal sies at det også var noen kvinner som kom til å oppklarte det som hadde skjedd. Det var en veldig fin erfaring å få erfare at noen ville hjelpe til, og som ville hjelpe MEG.

  Det jeg vil si om dette nå, er at vi i dag vet alt. Først når vi fikk vite hvem som hadde involvert seg, hva som ble sagt og gjort, fikk vi muligheten til å ta et virkelig tak i tingene. Det er noe vi nå er i gang med. Det er synd det skulle ta 2 år å finne sannheten og opphavet til det som etterhvert utviklet seg til ...bare elendighet. En slik historie byr aldri på annet enn bare tapere.  Det har bare KOSTET. Og ironisk nok; på begge sider. 

METADON

Jeg står fremdeles på 70 mg, som er halvparten av den dagsdosen jeg tidligere fikk. I neste uke er fastlegen min tilbake, og vi skal begynne å planlegge avslutningen. Tanken er at jeg skal stå på 60 mg i noen uker, så skjer deJeg skal komme tilbake til metadon som utbredt behandling av narkomane, og min metadonhisorikk . Man ser nå hvilke resultater metadon gir brukerne, både fysisk, psykisk og sosialt og økonomisk. Det er spennende å få mere informasjon, innsikt og kunnskap om rusfeltet, og også forstå hvordan myndighetene har bygd opp vår rusbehandling. Det er noe jeg skal sette meg bredere inn i, for jo mere jeg har fått vite, jo mere vil jeg vite.

 

Sykkeltur nordpå, camping med sykkelturer i Sverige, og på hytta på Frøya var syklene selvsagt også med. Det å være ute, er livet på sitt beste. Det er nå iværtfall min mening!

HJEMME IGJEN ETTER FERIEN.

Noen foreldre klarer å etablere et godt forhold, fordet om man går fra hverandre. Min eks-samboer og far til mine to barn, er en av mine aller beste venner i dag. Dette til stor glede for mine to barn. Det var alltid et viktig mål for meg å få dette til, av egne,personlige erfaringer som skilsmissebarn. Det er derfor naturlig for oss å også kunne feriere sammen, og i alle andre sammenhenger. Det er vel ønødvendig å legge til hvor glade mine barn uttrykker å være for at dette har vært mulig å få til i vår familie.

Så godt det var å dra hjemmefra  siste uka i JUNI, og på sommerferie. Kan hende det er like godt hvert år når sommerferien står for døra, men jeg tror det var ekstra godt i år.

Først 2 uker nordover med 4 sykler, 2 telt, 2 voksne og 2 tenåringer.Lofoten og Hamarøy!

Deretter 1 uke med campingvogna i Sverige, 2 sykler og 2 voksne, for så å være 10 dager på hytta vår på Frøya. Der også hadde vi med sykler.

Jeg kunne ikke komme meg fort nok ut av rutinene mine her hjemme, og ut og bort.  Tankene rundt det som ble så personlig vanskelig for meg i de to de siste to årene kværnet og kværnet, og fortsatte å gjøre vondt. Jeg fikk det ikke ut av kroppen, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Jeg kan se tilbake på de beste to årene i mitt voksne liv, og også de to værste.

Så da jeg hadde en hjemme-ulykke med et fall i november i fjor, der jeg slo kneet  og ble satt ut av spill og over på krykker, var dette et dårlig tidspunkt for å bli sittende i sofaen med et dobbelt kne og krykker. Hverdagen min  var skjør nok fra før,og plutselig kunne jeg ikke holde de vonde følsene på en armlangs avstand med en "stålkonstruksjon" knyttet treningen i hverdagen. Her klappet jernviljen regelrett sammen, med meg sittende og delvis liggende alene på dagtid i hverdagen.. Kneet ville ikke leges.  Legen min skrev ut  mere smertestillende og enda en  sykemelding, og jeg ventet på den oppsatte timen på rønken på St. Olav. I mellomtiden skulle jeg gå i forebyggende behandling.  "Dette ordner seg sa fysioterapauten. "Det er noe mere galt" svarte jeg, kneet volte meg for mye smerter, det hovnet opp i en håndball-størrelse ved den minste aktivitet, jeg haltet og haltet. I mars hadde jeg fått nok; og legen min sendte en henvisning til å få tatt MR på Credo i kjøpmannsgata. Det ble 6 nye uker å VENTE. Rent fysisk bød det på stadige utfordringer i hverdagen på grunn av  beliggenheten av huset vårt. Vi er så heldige å bo i en åsside med fantastisk utsikt. Men plutselig ble oppoverbakkene hit veldig lange, og bratte. Det er bare oppover og oppover, og uten  serfikat ble jeg veldig isolert store deler av dagen.Jeg hadde ingen mulighet til å komme meg ut av huset uten hjelp.Ned til bussholdeplassen er det ikke langt, men de ca 400 meterne er bare RETT NEDOVER, og motsatt vei derfor RETT oppover. Man trenger begge beina, eller bil. SIMPELTEN. Eller sykkel. Hva som helst, bare det FUNGERER. Videre tar det  34 trappetrinn fra garagen og opp til inngangsdøra. Derfra er huset fordelt på 3 etager, med 9 trappetrinn fra første etage, der barna har sine rom og opp til andre, til badet og vårt soverom.Videre derfra er det 7 trappetrinn opp til stuene, og derfra og opp hit, til kjøkkenet, gjesterom/biblotek/hjemmekontor, vaskerom og toalett; er det nye 10 trappetrinn. Jeg måtte i perioder dra meg oppover med hjelp av gelenderne, og jeg var så frustrert og ulykkelig over den begrensingen med dette høyre kneet mitt gav meg.

Først etter den etterlengtede RM-undersøkelsen i mai, viste bildene at jeg hadde fått en "betydelig minisk-skade", og at jeg måtte opereres. Nye uker med krykker altså. Den første uken i juni ble jeg endelig operert på klinikk Stokkan. Da var det 7 måneder siden fallet, og det viste seg å gå med et nødskrik å sette seg på sykkelsetet  de 3 ukene etterpå. Det var  viktig for meg å få virkelig-gjort  de planene Rolf og jeg hadde lagt for årets sommerferie. Jeg hadde i mange uker gledet meg til å sykle sammen på med yngstemann, og vår nervø på samme alder, i Lofoten og i Hamarøy. Jeg gledet meg til å få muligheten til å få introdusert den livsgleden det er å være ute på sykkeltur sammen ovenfor "neste generasjon", og i tilegg være på noe så eksotisk som på telt-og rorbuferie i Lofoten.

Det er ingen tvil om at fjordårets Oslo-Paris, med alle de sykkelturene jeg hadde før og etter de tre ukene på veien nedover Europa, fikk meg til å bli sykkelfrelst. I fjor sykklet jeg ca 515 mil totalt, deravde 240 milene fra start i Oslo, til vi var i mål i Paris. 515 mil. Det er jeg stolt av. 

Sykling viste seg fort å være forenelig med ren livsglede. Jeg har vært så heldig å ha verdens beste venn og kjæreste som sykkelpartner. Å få dele alle de flotte naturopplevelsene underveis i de timelange turene våre i all slags vær, gjennom høst,vår og sommer, har å endelig gjort meg sterk nok som menneske.

Når temperaturen ute synker, og vi begynner å skrive september og oktober, settes sykkelene i boden. Så bytter vi arena,og går igang med styrketrening og spinn gjennom  vinterhalvåret. Jeg kunne syklet hele året. Det er så mye glede i disse turene. Man er UTE, det er frihet, det er fart, det er variert terreng, det er variert vær og vind. Man kjenner at kroppen lystrer, jeg blir rett og slett glad hver eneste gang jeg kommer meg ut på sykkelen min.

På grunn av kneet, og all den begrensing dette gav hverdagen min i år, har jeg/vi bare fått syklet ca 140 mil hittil i år. Men nå er kneet så og si på plass. Jeg halter fremdeles, men det blir bedre for hver dag.

Og nå er det BIRKEN som er målet. Jeg var redd jeg ikke ville ¨være frisk nok til start den siste helga i august, for på Birken TRENGER jeg begge beina. Jeg hadde altså flere hundre mil i beina da jeg stod på startstreken i fjor. I år blir det adskillig færre som sagt, men jeg er likevel spent på hvilken tid jeg kan prestere.Tiden trenger ikke bli dårligere, derfor blir det spennende.

Som ved sist Birken, reiser jeg sammen med min ektefelle, Rolf, og de 5-10 personene som hvert år stiller fra arbeidsstedet hans. Minibuss og overnatting på skole. Jeg har gledet meg siden jeg syklet inn på målstreken i fjor!

Sommeren har gitt ny glede og inspirasjon  i livet mitt. Det kjennes så godt. Energinivået er på topp, hømøret likeså. Jeg har fått hodet på plass, fått  følsene tilbake i vater og balanse, og jeg er GLAD. Glad for å leve, glad for å ha 2 så flotte barn, glad for å ha et så godt forhold til min eks-samboer og far til mine to barn som jeg har, glad for at livet byr på alt det viste seg å gjøre..og vidunderlig glad for å ha fått Rolf inn i livet mitt.

Jeg er like forelsket i dag, som jeg var for 2 år siden. Bare ENDA mere forelsket, hvis det overhodet er mulig da. Vi snakker litt om det stadig vekk, hvor godt vi har det,og hvor heldige vi er som fikk hverandre. Så godt det er å få elske. Virkelig ELSKE.

Jeg er utvilsomt rede til å begynne på neste etappe i nedtrappingen av metadon. Jeg har stått på 70 mg hele sommeren, og skal ned på 60 i september. Deretter går det F-O-R-T.For så å antageligvis gå svært sakte. De føste dagene og ukene uten metadon, klarer jeg ikke helt å se for meg. Jeg er ikke bare forberedt og positivt innstilt, men også redd . Jeg skal innrømme det. Kanskje har jeg aldri noen gang vært så redd for konsekvensene av en kjemikalie som metadon. Alt jeg har lest, alt jeg er blitt fortalt, alt jeg har erfart tilsier at dette er den største kjemiske avrusningen jeg noensinne  har stått ovenfor. Det er et paradoks at det er konsekvensen av den medisinen jeg fikk som alternativ til illegal mediamentellt bruk/ rusing. Det er trist i hvilken grad myndighetene har lagt opp til å la metadon overta enhvert svar og ansvar for behandling  av rusavhengige. Hvor ble det av alternativet; det rusfrie? Jeg trodde den gange jeg startet med metadon, som er 11 år siden,- 11 år- at jeg skulle begynne med denne medisinen, for å bli frisk, for deretter å slutte. Slik var det ikke. Det er ikke lagt opp til å slutte, det finnes ikke noe tilsvarende nedtrappings-program med oppfølging etterpå. Mere om dette senere. Grunnen til at jeg velger å slutte, er flere, men jeg har all den troen jeg trenger for å være trygg nok til å skulle slutte.Målet er å slutte med metadon, og  heller ikke begynne med lettere medikamenter. Mitt livs ønske er å bli helt rusfri; altså helt uten å bruk av medikamenter i hverdagen. Det er klart dette er veldig spennende for meg og mine.

I dag er det fredag; og syklene står klare. Vi skal sykle 9 mil til vi kommer til stedet vi har som mål for turen. Vi har med sykkeltralle pakket med telt, liggeunderlag,soveposer, primus og mat og drikke for helgen. Vi drar i ettermiddag, og er tilbake søndag. I mellomtiden får eldstemann huset for seg selv, sammen med kjæresten sin... Han skal i militæret i neste uke, og med det for første gang ut i verden på egen hånd. Jeg er så utrolig stolt av han.

Jeg kommer tilbake til hverdagen her inne på mandag. Da vil jeg si litt om hvordan jeg kommer til å forholde meg fremover, til de hendelsene som mange har skrevet spørsmål til meg om,  og sendt meg på facbook og mail.

Ha en riktig god helg så lenge alle sammen!

   

På årets sykkeltur, med min yngste sønn og min nervø på samme alder. Rolf og jeg hadde mye morro med guttene våre underveis, de lå i tet hele veien og ble ganske overlegne etterhvert. At Rolf og jeg hadde hver vår sykkeltralle bakpå hver av våre sykler, og dermed hadde mere enn nok i alt som ikke gikk i nedoverbakke, hadde ingen formidlende omstendigheter i deres verden!

Tilbake fra sykkelturen, for så å dra videre på fire hjul med campingvogn.

Det har gjort utrolig godt å være borte disse tre ukene. De 12 dagene vi var på sykkeltur nordpå, burde skrives ut på resept til alle. Det kan sies med tre ord.SYKLING KURERER GRUT! Jeg tenkte ikke på noen kjiipe greier en eneste dag på turen. Det var nye lerret hele tiden. Nye steder, nye mennesker. Det var så mange inntrykk hele tiden, at det var mere enn nok å ta hvert øyeblikk, og hver dag,  innover seg. Jeg fikk en påminnelse om hvor mye positivt det er, og det akter jeg å ta med meg veldig bevisst videre i livet. Det vil jeg nok trenge inn  i det neste halve året, og dets utfordringer med metadon-nedtrapping og avsluttning. Forsøket jeg skal gjøre på å leve uten medikamentell medisinering i hverdagen, nærmer seg.

 Da vi kom hjem, dro vi videre med campingvogn over til Orsa i Sverige. SELVSAGT hadde vi med syklene, og SELVSAGT hadde vi tatt oss tid hjemme til EN ting. Det var å få vasket sykkeltøyet!  Vi startet dagene med å sykle en ca 4 mils tur hver dag. Det ER noe med denne syklinga. Det er noe mere enn jeg klarer å beskrive med ord. Uansett hva det er, så gjør det bare godt. Det gjør meg sterkere og gladere. Når jeg da også har mennesker jeg er glad i, sammen med meg, kan det bare bli bra.

Nå venter 7 dager på hytta på Frøya, i sommerværet og varmen som endelig har kommet også hit. Så vi sees om ei uke. Da starter nedtrappingen på metadon for alvor. Det å stå på 70 mg, som er halv dosering av det jeg har stått på de siste årene,har underlig nok gått overraskende bra. Hadde ikke LAR fortalt meg annet, ville jeg sagt at dette måtte være anbefalt dagdosering , iværtfall for meg.

Jeg tar meg selv i å tenke mere og mere på hvordan livet UTEN metadon vil bli. Hvordan vil jeg få det. Hvor lang tid vil det gå før det slutter å verke og gjøre vondt i kroppen. Og hvordan vil angsten møte meg, uten mitt forsvarsystem med metadon?

Båttur på Engeløya. Siste stopp på turen var innom familen på landstedet på Engeløya. Dit kom vi 5 dager før planen på grunn av dårlig vær. Da gikk det i ludo, monopol og hjemmelagde rullekaker med nok krem (!)Vi stod så opp til vår siste dag på denne sykkelturen, med 2,5 veldig våte mil i regnvær foran oss, til fergestedet på Bogøy. Der vi skulle rekke en hurtigbåt til Bodø, med avgang 07.45. Det var 4 veldig slitne syklister som kom hjem til Trondheim 22 timer senere! Med 4 sykler, 2 sykkltraller, 2 telt, 4 liggeunderlag, 4 soveposer, "et tonn klær" for 4 personer i all slags vær for 2 ukers sykkeltur nordpå; var det en overraskelse da tilhengeren vi trodde vi hadde ordnet med, viste seg å ikke være tilgjengelig likevel. Slik fannt vi ut at allt det nevnte utstyret faktisk får plass i vår private bil.(MEN la det være sagt; dette anbefales ikke!)

Underveis...sykkelturen får høy terningskast. Vi fikk med oss Å,Moskenes,Uttakleiv,Henningsvær, Svolvær, Hamarøy og Engeløya. Vi bodde i telt, i rorbuer og på hytter. Å ha med to tenåringer, var kjempemorro. De fikk seg nok et minne for resten av livet. Det gjorde vi alle. Turer som dette blir aldri glemt, og jeg tror det gjør noe med en og hver av oss.

FROKOST kl 05.30 på MOSKENES camping. Det var like lyst døgnet rundt, så det å snu dagene var ikke like utfordrende som i fjor, da jeg syklet Oslo-Paris og da det var mørke natta da vi hver dag stod opp på samme tid som på denne turen nordpå. Akkuratt som turen i fjor, unngikk vi så å si all trafikk ved å snu døgnet litt, og vi hadde veiene helt for oss selv.

Rolf og jeg hadde med hver vår sykkeltralle, som hver veide mellom 50-70 kilo. Det fungerte bra, men med et kne som var operert for bare 3 uker siden, var det ikke alltid like lett.Det hovnet opp til størrelsen av en håndball og volte oss en del hodebry, og ikke minst lavere fart enn det våre to 14-åringer satte pris på. Mitt venstre bein måtte til tider ta støten for det som normalt skulle vært fordelt på to bein. Her er vi på vei fra Å i Moskenes.

HENNINGSVÆR. For et sted! Vi kom på formiddagen etter å ha syklet i iskaldt regn og motvind i time etter time fra Uttakleiv. Men våre to 14-åringer hadde jern-vilje på at det ikke skulle slås opp noen leir før vi nådde målet etter 6 tunge mil. Da vi kom frem, dukket solen opp...og vi valgte å la telt være telt, og heller tørke oss og overnatte i Henningsvær elste rorbu-utleie. SOM vi koste oss i Henningsvær. En utrolig liten spennende plass, som forresten var mye større enn jeg visste. Rolf og jeg var selvsagt innom Kalvi Fac ory, det nye museet til Hoff, med utstilling av fotograf Rune Johansen. Utrolig fornøyelig! Vi måtte selvsagt å se på keramikk og glass-kunst i Engelskmannbrygga ,og flere ganger innom stedets bakeri,som hadde verdens beste winerbrød.

Fra Uttakleiv til Haukeland. Våre to 14-åringer som syklet sammen med Rolf og meg, gjorde turen ekstra artig med alle sine sprell. Jeg var spent på hvordan de skulle takle selve syklingen, og vekkingen i 04.30-tiden for å skulle pakke ned leiren og sykle videre tidlig,tidlig på morgenen. Men det gikk bare bra! Selv dårlig vær tålte de, og vi hadde noen dager da vi syklet i øsende kaldt regn, i motvind og med kuling i kastene.

fra sykkelturen i LOFOTEN/VESTERÅLEN. Vi fant, vi fant! Vi fant paradis-bukter, som vi hadde nesten helt for oss selv. Her er vi på Uttakleiv, og guttene begynte å hoppe lengde på stranda.

I fjor var det Oslo-Paris som var EVENTYRET, og deretter 2 uker på bryllupsreise/ferie til Cascai i Portugal. Nå venter et nytt eventyr, (må altså ikke forveksles med FERIE!) denne gangen blir det på sykkel igjen, men vi skal sykle nordover. Fra Å i Moskenes i Lofoten og videre i Vesterålen og Hamarøy. Rolf og jeg har avtalt at hvert år skal ha sitt eget EVENTYR . God plan, hva?

FREDAG 28 JUNI- SOMMERFERIE OG SYKKELTUR I LOFOTEN/VESTERÅLEN OG HAMARØY:

DA er det tid for å ta "ferie" også herfra. De neste to ukene skal vi ha med to tenåringer på sykkeltur i Nordland, og jeg skal vise dem mitt barndoms rike. Vi er jo alle så heldige å endelig ha en sommer med lite regn og  mye stabilt, fint vær. Da vi planla turen i april, visste vi at det var ren gambling å planlegge en utendørs-ferie i Norge. Men når jeg kjenner innsatsen så godt som jeg personlig gjør, var jeg villig til å satse alt på et kort denne sommeren. Rolf har aldri vært så langt nord, så det var jo høyst på tide å få sett litt av denne delen av landet vi bor i.Langtidsvarslet lover godt!  Området vi skal sykle i, må være et av landets flotteste, og  med det mest unike av natur som planeten Jorda kan by på av naturopplevelser.

Vi starter med å sette oss i 9 timer på toget nordover, og går ikke av før vi er på endestasjonen, i BODØ. Så skal vi vente på en ferje, som skal over til Moskenes i Lofoten. Derfra skal vi skal sykle fra  Å.  Med det er eventyret begynt, og vi vil følge vind, vær og trivsel videre på vår vei. Det eneste som er sikkert med de rutene vi har laget utkast til, er hvem vi skal besøke underveis.

Flere av mine barndomsvenner, og familien på far-siden, bor i denne landsdelen.

Noen av de som jeg har avtalt å besøke, har jeg ikke sett siden jeg var 12 år. Gjett om det skal bli artig. Men turen i seg selv er også spennende nok.

 

God sommer alle sammen.

 

 

Det er rart med sannheten. Den innhenter de fleste av oss. Da det vonde startet for 2 år siden,visste vi at om vi bare ventet lenge nok, ville det slå tilbake som en bomerang på opphavsmannene (KVINNENE) som startet det. Det har ødelagt så mye for oss, og når vi i den senere tid begynte å stille spørsmål for å finne ut av hvem som hadde ansvaret for opphavet til ryktene og baktalingen, ble det forsøkt mørkelagt og påstått at det ikke lenger var interesant, og bla bla bla. Det har kostet oss tunge netter og vonde dager, i uker og måneder i ett og et halvt år. I dag fikk vi bekreftet hvem de er, og den teorien vi etterhvert av det hele,viste seg å stemme, med visse restreksjoner. Når ferien er over, kommer en juridisk vurdering av hvor grovt det er, og om man kan foreta rettslige skritt. Jeg vet ikke nok om slikt selv,men når folk leverer brev fremstilt som personopplysninger, og det får så private konsekvenser som det har gjort for oss, da er det klart at det må vurderes.

TORSDAG 27 JUNI, og NOK EN HENTEDAG FOR METADON på apoteket.

Kjærlighet er så mye magi, at jo mere jeg får av den, jo mindre føler jeg at jeg forstår av hvor STOR den er. Den må være det største og sterkeste av allt.

HVER gang Rolf og jeg kommer i en situasjon, skjer magi. Hver gang er det som de tusen bitene  som ligger knust, igjen finner hver sin plass og matrialiserer seg i en kjent og trygg form; gjenforening i tanker og kommunikasjon i det som der og da er blitt viktig.

DET er de unike idigriensene man finner i den store kjærligheten. Så mye jeg har lært i disse to årene, hvor jeg har stått på høyden i mitt liv i lykke, paralellt med å måtte kjempe for mitt være eller ikke være på flere andre og ulike arena. Så mye krefter man henter i et godt partnerskap. Det er det sikkert flere som nikker gjenkjennende til. De sier at bak enhver fremgangsrik mann, står en kvinne. Så også motsatt. Man backer hverandre, og man sier ikke bare det den andre vil høre, men også den den andre burde og må,  få høre. Man er hverandres største kritikere, samt beundrere. Vi blir som termostater på hverandres tilstand. Det er så godt å være TO. Jeg opplever av og til at det føles som vi er 100, en hel hær. Mere enn nok sosial  trygghet for oss alle fire  i hverdagen.

 Hvor mange nær-familien vil telle frmover, får vi jo se da. Men det er ikke bare å komme her og late som ikke noe har skjedd og smile og tro jeg er takknemelig. Takknemelig over å endelig være  godkjent..og alt det andre som viklet seg inn i forholdet mellom far/voksne barn.

Det skal bli verdens letteste sak å legge dette bak seg, etter at jeg har fått vite hva som skjedde. HVEM de var, som gjorde det mulig at man ble utestengt fra barna til mannen jeg giftet meg med ,på grunn av min bakgrunn. På bakgrunn av en miks av sannheter, usannheter  og overdrivelser.   Det er private personer bak,  som tok regien bak alt som skjedde. Vi vet hvem hun/de er, de vet bare ikke hva vi vet. Det kommer vi tilbake til, når anledningen er riktig. Så vi ikke ødelegger lykkelige omstendigheter. Alt til sin tid rett og slett.

Når vi får vite hva som skjedde, hvem som dro i trådene og påvirket Rolf's aller, aller nærmeste over så lang tid, har vi selvsagt krav over å få vite omstendighetene. Slik er det med all historie, man går tilbake til kildene får å få vite opprinnelsen, for å kunne forså hendelsesforløpet. Målet er å få ordnet opp, og få vite sannheten. Først da kan vi reparere den tillitten som ble så til de grader ødelagt. På et tidspunkt vil vi da kunne akseptere og tilgi der det er mulig, og andre steder kanskje ikke.

Når man har lekt JURY og JURYFORMANN, får man tåle at det blir en gjennomgang av sakens fakta.  Slik er det med alle overgrep, fysiske som psykiske; ofrene har nemelig KRAV på innsyn i saksdokumentene, det har også de tiltalte. Vi har derfor ALLE krav på sakens fakta i denne historien.

Og slik er det med den saken. Jeg gir meg aldri på det. Jeg lar meg ikke avvise med "nei, dere får ingen svar, for nå har vi satt STREK, og nå skal vi BARE se fremover". Og tilliten som ble brutt,  er det de som  nå  selv får opparbeide i forhold til meg og oss.

METADON; jeg har nå stått på 70 mg i 2 uker, og det er nok en minste-dosering for mitt tilfelle. Det er døgn som er verre enn andre, men denne siste nedtrappinga ble tøff. Jeg kan nok ikke gå lavere, uten å også være såpass dårlig at jeg kan bli sengeliggende i perioder. Varme-og kulde-apparatet er gått i stå, uroen i kroppen har satt seg, og jeg har nok større smerter etter minisk-operasjonen enn det som kanskje er vanlig, på grunn av at smerte-terskelen er senket som en konsekvens av overfølsomhet i huden. Jeg er selvsagt mere sårbar psykisk. Det som er enda mere påfallende, er at denne matglade damen, har fått redusert matlyst.HURRA!

Motivasjonen for å fortsette er like sterk som den har vært hele tiden, og jeg gleder meg til å komme på veien og sykle og bevege meg ute fysisk 24 timer i døgnet i de neste to ukene. Intet lindrer mere enn å være i fysisk bevegelse. Sykkelturen norpå er rene helseturen i så måte.

MEN soo far, soo good. Det går egentlig overraskende bra, man får ta med alt som gårr bra så lenge det varer, og lage gode minner til de tidene man trenger å ha noe å gå på mentalt for å stå hele løpet ut.

JEG gleder meg til hver dag igjen.Hjerte

Det er utrolig mye krefter og utholdenhet i ekte kjærlighet. Kanskje er det slik, at når en stillstand i "krig" opphører, etter å ha måtte holde sammen "mot noen" som ønsket oss fra hverandre,kommer det helt andre reaksjoner enn man var forberedt på. Det idielle hadde kanskje vært å slippe noen reaksjon, og vært mere robot. Men her kommer bølgene etter 2 år i "utlendighet".

ONSDAG 26 JUNI, ...INGEN BARE GODE DAGER.

Da alt styret med Rolf sine voksne barn startet for 2 år siden, så jeg bare frem til den dagen dette ville ordne seg.

I perioder opplevde jeg utestengingen, og bekymringen for hva som foregikk, som så truende og mørk, at jeg ikke så noen løsning. Jeg tenkte at dette er begynnelsen på slutten på Rolf's og mitt forhold. DETTE presset klarer INGEN på sikt, heller ikke vi. Alt bare hopet seg opp, og  selv ting som skulle  kunne gått lett og naturlig, ble uforutsigbart, negativt og vanskelig. Det ene etter det andre viklet seg inn i hverandre, og enhvert forsøk på løsning , ble unaturlig, kunstig og utrygg.  Og like mislykket, hver gang.

DET var vel det eneste vi gjensidig opplevde.

Som jeg har lovt , skal jeg ikke gå inn i dette  som skjedde,her. MEN jeg må si at jeg er overrasket over å ikke bare være glad,  over at det endelig  ser ut som dette er noe vi nå  kan legge bak oss.

Da jeg stod opp i går, etter en dårlig natts søvn, hadde tankene plaget meg og ubehaget grunnet nedtrapping på metadon i tillegg, bare ble for mye mye sammenlagt. Det var som om noen hadde trukket ei badehette over huet på meg. En ikke-ønsket depresjon og nedstemthet tynget meg, det var ikke til å ta feil av hva som var galt. Det var tungt å  puste, og tungt å rette seg opp fra sengen og gå over gulvet, for å ta på meg slåbrokken som henger på sin vante plass på veggen i hjørnet på soverommet vårt.  " Å..herregud, tenkte jeg. Ikke enda en slik dag. Kan jeg ikke bare slippe det og se fremover, og ikke grave så jævla dypt..!"

Mange ganger gjennom mitt voksne liv, har tankene rundt å få slippe å måtte forholde seg til allt og alle, rundt meg,  vært noe jeg har kommet tilbake til, igjen og igjen. Det har vært så uutholdelig, det har vært for mye. For stort, for tungt, for vondt. Det har gjort for vondt, og det gjør det igjen.

Kanskje er det flere som kjenner seg igjen i dette tungsinnet, som man kan ha om det er reelle grunner til det, eller bare defuse. Men likefullt. Folk kan slite med tungsinn av så mange slags grunner, og jeg vet ikke om folk med rusproblemer, eller folk SOM HAR HATT rusproblemer, er speseielt belastet  med dette i årene etterpå.

Jeg hadde etter mange år, der det gikk psykisk opp og ned,  måttet velge et standpunkt til dette, etter at jeg til slutt nådde det punktet at jeg faktisk forsøkte å avslutte livet på egen hånd. Jeg ble reddet på ren flaks. Mitt ansvar som mor til to barn, fikk meg til å måtte ta en beslutning. Det var det som skjedde. Jeg fant ut at de ikke kunne overlates til seg selv, uten meg. Det ville være å svike dem på samme måte, som jeg selv hadde fått oppleve. Når foreldre svikter, får det alltid konsekvenser.  Jeg gjorde opp min status og fannt  resussene i min "bagasje". Og lovet meg selv at ALDRI mere. Der og da gjorde jeg meg en avtale med meg selv, FOR LIVET. Ovenfor mine barn, ovenfor meg selv. Dette forgikk selvsagt i mitt hode, ikke utadvendt til noen.  ALDRI MERE noe slikt, og aldri mere svik. Jeg innkluderte alle store og små svik i den grad et menneske kan mobilisere og ta beslutninger sterkt nok ovenfor seg selv. 

Det å vite at jeg var så uønsket som jeg ble for 2 år siden, som tidligere beskrevet, i nærmeste familen til Rolf, har fått meg til å huske hvordan det var å VÆRE SÅ UØNSKET.

Det er litt av et ansvar man setter seg i når man påtar seg rollene som jury og dommer.  Som en slags folkejury.

Jeg finner ikke mye positivt i det som skjedde, serlig fordi det pågikk ovet TID. Og fordi det også rammet og inkluderte mine egen barn.

Jeg kan ikke si noe annet, enn at jeg er nede nå. Kanskje det er like greit, for kan hende det må være slik.

Men sykkelturen gleder jeg meg til. NYE inntrykk, nye opplevelser, nytt innhold.

Nye kapitler og blanke ark.

Litt lure-sol fra Blue-box i forrige uke, og diverse forberedelser gjennom den siste tiden..nå er det 6 dager igjen til vi går på toget til Bodø, med sykler, telt og alt som hører med for 4 personer på 2 ukers sykkeltur i Vesterålen/Lofoten og Hamarøy. I fjor var det Paris og Portugal, og i år gleder jeg meg minst like mye, kanskje enda mere til årets reisemål. Rolf og jeg har bestemt oss for at vi skal ut på eventyr MINST en gang i året resten av livet.

MANDAG 24 JUNI..sommerferie.

Å treffe Rolf, var som å få lov til å bli ung og fri igjen. Litt slik folk forteller om sine lykkeligste år som student og bekymringløs . Så artig det var å kunne tillate seg slike øyeblikk av privat og personlig lykke! Forelskelse er en resuss i seg selv, som vi tidlig snakket sammen om, og som vi ønsket å bevare. DER har vi vært genialt flinke!

Det er ikke slik at noe noen gang ender lykkelig i virkeligheten, bare man blir pen nok eller tynn nok.. Det trodde jeg da jeg var i  14, 15 og 16-års alderen. Da skulle alt bli så mye bedre bare jeg oppnådde lav nok vekt. Slik ser det ut i mediebildet også i dag. Det heter jo langt på vei; bli slank nok og så blir du lykkelig.

I dag er jeg 49 år gammel, og jeg vet at lykke er, som så mye annet av livets goder, en ferskvare. Akkuratt som en veltrent kropp, som krever jevn trening for å fremstå som spenstig og senesterk. Alt som vi ønsker oss mest, ser ut til å være det som vi ikke bare kan gå å kjøpe oss. Den butikken fant iværtfall aldri jeg. Det tok mange år, før jeg skjønte at jeg aldri kunne bli tynn eller pen NOK, til å bli lykkelig av den grunn.  Ikke kunne jeg kjøpe lykke heller, fordi det selvsagt viste seg å være  INNI meg.

LYKKE. Glede, fellesskapsføleles. En følelse av å være en hel person, ha min egen identitet, vite hvem jeg er, være den jeg står for. Stolthet. En følse av  min egen ære. Trygghet. Vite hvor jeg hører hjemme, og hvem som er mine folk.

Vi må prioritere dettte litt hver eneste dag. Ta vare på oss selv, ta vare på de vi er glad i.

I mange år følte jeg at jeg var ingen. Ingen brydde seg om hva som skjedde med meg, fordi det var ingen der. Familien min var oppløst, og politiet kjørte med uforrettet sak når de dro opp til min mor og min stefar i deres bolig i Holmenkollåsen, for å informere dem om hvor jeg var.Politiet spurte dem om de visste hvor jeg var?!? Dette var noe politiet gjorde mye av, de tok kontakt med de pårørende familiene for å gjøre de oppmerksome og informert om  hvor barna deres var, og gav dem anledning til å få oss hentet ut av det de beskrev som et farlig miljø der "alt kunne skje".  Da var det gått 7 år siden jeg hadde bodd hjemme,og jeg var 16 år da jeg ble kjørt på en avdeling for spiseforstyrrelser på et psykiatrisk sykehus. 7 år siden de hadde hatt eller vist noen form for ansvar. Det var gått 6 år siden de ringte meg. Spaningen på Oslo Politikammer fortalte meg om disse besøkene de hadde hatt i familiehjemmet vårt, og hvilket inntrykk det hadde gjort på dem.

Det vil alltid være min skjebne at ingen i familien brydde seg nok. 

INGEN skal tillate seg å bli dårlig  og ikke minst urettferdig behandlet. Man kan ikke gjøre så mye med de som ikke bryr seg, og som velger å se en annen vei. Men jeg kommer aldri til å bli en som ikke bryr meg. Jeg kan kanskje ikke gjøre så stor forskjell, men bare det å bry seg kan være med å bety så mye for det mennesket som står alene og har det vanskelig.Så er det også slik at man kan ikke bry seg om allt og alle, man får velge sine kamper.

Det var en overraskelse at livet viktigste dager, er  hver dag. Det tok det meg mange år å forstå. Alt vi har, og omgir oss med, er ferskvare. Så vi må ta best mulig vare på det, og oss selv, hver eneste dag. Det er veldig greit å faktisk vite det. At verdien i oss selv, til syvende og sist, ligger i det vi velger å foreta oss hver dag.

SÅ- jeg anser meg selv som heldig i dag. Å ha alt det, og de jeg har, rundt meg, som jeg likevel fikk. Tross den dårlig starten. I dag har jeg ALT, pluss litt til. Jeg har selvsagt betalt en  høy pris for det, men det er opp til meg å klare å tenke meg ut av det negative, og tillegge meg mest mulig av den positive tenkingen. For jeg har mine dager, hvor jeg kjenner på alvoret, og hvilket mørke og tungsinn som ligger der, og som kunne tatt over hverdagen min dersom jeg ikke driver med kontinuerlig og aktiv forebygging.

Det første jeg måtte velge på veien hit, var å slutte å lyve. Jeg hadde levd i en verden, hvor det å ta varianter var en del av det hele. Det ble ikke sett på som å lyve engang, for å være en del av den kriminelle verden, drar det med seg som en naturlighet. Da jeg satt på legekontoret og hadde min første samtale med min dengang nye fastleg Knut Krogstad, møtte jeg et menneske som gav meg den første virkelige utfordringen på dette området på mange, mange år. Det var noe med måtem han så MEG på, som gjorde at jeg fikk samvittighetskvaler. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å lyve for han, for å få meg en resept som jeg kanskje ikke burde få utskrevet.

Dette er...15 år siden. Jeg var da allerede i en påbegynt prosess, som startet den dagen jeg innså at jeg måtte komme meg ut av Oslo to år tidligere. Jeg var blitt mor til mitt føste barn, og han var rukket å bli 3 år gammel.

Alt det positive som skjedde etter min første sønn ble født, hadde utgangspunkt i kjærligheten som oppstod da jeg ble mor. Da jeg fikk omsorg og ansvar for et nytt liv, mitt liv nummer to, der lå han. For en KJÆRLIGHET man naturlig blir fylt med. Det var som en håndspåleggelse av fred og haroni, og det innerste  rommet man kan være i, sammen med seg selv. Jeg visste, at DETTE, det skulle jeg ta godt vare på. Jeg kjente at det var krefter nok, jeg måtte bare bruke de riktig. Jo nøyere jeg ble med dette hver eneste dag, jo sterkere skulle oddsene for å fortsette å klare det, bli i nettopp det jeg gjorde hver dag.

DET er det som er svaret, hvis du spør meg hvordan jeg fikk det til.

I forrige uke skulle jeg holde et fordrag på et rus-seminar som kompetansesenteret for rusMidt-Norge stod ansvarlig for. Det handlet om å få bedre forståelse i hva BrukerPlan gir kommunene innsikt i, og hvordan man skal bruke dette som et verktøy i sin egen kommune. De føste resultatene fra det føste året med gjennomføring av denne karlegginga, var også klar og ble lagt frem for representanter for  de 9 kommunene som har deltatt så langt. Kartleggingen er utvilket av Helse Fonna, Regionalt kompetansesenter for rusforskning i Helse Vest (KORFOR) og International Reserarch  of Stavanger (IRIS) På sikt er det meningen at dette skal utvides til å omfatte hele Norge.

Det gir et så nøyaktig beskrivelse av den enkelte kommunens behov for resusser. Det gir et så nøyaktig og tidsriktig bilde av situasjonen her og nå, og blir derfor et verktøy som setter brukerens behov for hjelp og oppfølging, i et  nødvendig og så tidsriktig perspektiv som overhodet mulig. For å gjøre dette nøyaktig, har de valgt å dele brukernes ulike behov og livssituasjoner inn i tre farger. For å få nøyaktige tall, som gir et riktig bilde, var dette selvsagt svært avgjørende for ikke å male fanden på veggen, som er blitt gjort så mange ganger før. Nå kan man med enkelthetdanne seg et inntrykk av hva hver enkelt kommune står ovenfor av utfordringer. Det er unikt, og gir kommunen en sylskarp innsikt i egen situasjon, der man kan stole på de tallene man forholder seg til.

Når jeg først skulle være så uheldig med livet mitt, så var jeg likevel veldig heldig. Dette har jeg alltid sagt, og alltid  ment. Jeg har jo fått se en del av denne verden, de færreste i trygge, gode Norge har fått innblikk i. Jeg kom fra et resussmiljø, og fikk se kontrasten  til dette. Det vi ellers bare leser om i avisen, eller ser på tv. Etterhvert også u ent lite innblikk enda lengre ned, der uverdige levevilkår, utnyttelse av de svake, krenkelser, overgrep..det laveste trinnet var aldri langt unna meg, og jeg FORSTOD at jeg også ville ende opp slik, hvis jeg ikke kom meg unna.

Da er rusosorgen helt avgjørende. Hvem du får til saksbehandler, hvem du får som fastlege..Jeg ser med glede på de store forandringer og og det hjelpeapparatet vi har i dag. Like viktig er de forandringene vi har i holdningene til folk flest. DE er nemelig vel så viktige.

FOR- hvis vi ikke blir fulgt opp med aksept og gitt en sjanse når vi etter mange år har kjempet oss tilbake i samfunnet, hva er da vitsen? 

Når jeg møter folk som jeg gjorde sist fredag, som blir omtalt som "helse-topper" i kommune- Norge, da blir jeg så inderlig glad om hjertet. Jeg kjenner virkningen av den positive mottagelsen jeg fikk selv en uke etterpå, og det vil legge seg på minnebrikken for alltid. For så viktige er våre møter med menneskenei årene etterpå. I årene vi bruker på å hver dag skulle klare å ta de riktige valgene .

Jeg skal komme tilbake til rus-dagen, og dens innhold. Men for i dag må jeg begynne å avslutte.  Jeg lagrer alt som er viktig på min minnebrikke, og heller ikke kun det positive. Visse ting kan være så alvorlige for en, at det ikke kan passeres, og må tas yttligere tak i.Jeg bare nevner det, for mitt "private postbud".

BORSETT fra det er det her FERIEGLEDE og SOMMER. Innkjøp og planlegging ned i minste detalj er under lupen nå, om ei uke er vi fire stykker som skal avgårde på 2 ukers sykkeltur i Lofoten/Vesterålen/Hamarøy. Etter operasjonen for 2 uker siden, var jeg endelig på en 3,2 mils forsiktig sykkeltur sammen med Rolf i finværet i går. SOM JEG GLEDER MEG! herlighet, jeg er så glad, og har slik reisefeber. Teltliv med primus og sykkler, havregrøt, den stoslagne naturen i unike Vesterålen, besøk hos barndomsvenner og til egen familie...dette er en av disse toppturene man kan få oppleve  i livet..!

 

 

 

FREDAG 21 JUNI, ENDELIG,ENDELIG,ENDELIG.

Den første tiden som super-forelsket, gir litt uovervinnelige krefter. Når jeg ser tilbake på det i dag, var det nok helt nødvendig å ha litt ikke-jordiske krefter da det blåste som værst rundt oss i august/september 2010. Når det er sagt, gjør motgang det også slik at jeg tidlig forstod hviken ekstra-ordinær mann jeg hadde truffet.

I går ettermiddag snudde stemninga seg brått og uventet, fra å være uvanlig dårlig, til alle smilefjesene i hele verden. Iværtfall til alle smilefjesene i Ekornveien 38.

 

ENDELIG- 

Alvoret av situasjonen, med uteblivelsen av Rolfs barn i vår felles tilværelse  og sammenslåing av familer i 2010, stod kanskje spesielt klart og tydelig for meg onsdag kveld. På grunn av et forestående bryllup, der et av Rolf voksne barn skal gifte seg, fikk vi igjen virkeligheten med den dårlige og manglenede kontakten til Rolf sine barn over oss. Det som også så klart ble tydelig for meg, var at fortvilelsen Rolf opplevde over at alt bare ble verre og verre uansett hva han gjorde, var i ferd med å eskalere yttligere. Uten å gå nærmere inn på det, så kan man vel si at Rolf sitt møte med sin eks og tidligere kone denne uka, gikk svært dårlig. Med ett ble lokket av gryta med alt dette med barna, åpnet litt og ALL dampen som hadde hopet seg opp kom med et sivende ut. MASSE FØLSER. SINNE. Alt som hadde skjedd, og alt som ikke hadde skjedd, og det som skulle skje fremover.

Jeg visste bare en ting etter at jeg fikk min mann hjem denne dagen, at nå har vi nådd et punkt, som lyser RØDT. Fra det gule trafikklyset som blinker og varsler om at man må skynde seg, til det røde lyset som signaliserer STOPP.

Alt har sitt slutt. Alt har en ende. Bortsett fra i himmelen da, selve universet, som man mener er uten ende. Men dit skulle man jo ikke .

Så vi bestemte oss for å ta grep, og ikke slippe det denne gangen.

Jeg forstod tidlig at veien til vår private lykke, aldri kunne gå uten at også Rolf sine barn var inkludert. At hele familien til Rolf ellers fungerte normalt i forhold til oss som par, gjorde selvsagt at vi hadde hatt muligheter til å komme oss såpass godt gjennom alt dette i disse to årene som var gått . Rolf har tre resurssterke og utrolig flotte barn som han alltid har hatt et gjensidig og godt forhold til. Det er mulig at de til og med hadde en spesielt godt og nært forhold til hverandre. Rolf hadde nemelig  hovedomsorgen for dem gjennom flere år etter skilsmissen mellom han og hans daværende kone ,da de var i tidlig tenårene. Men uansett; en av grunnene til at jeg elsker denne mannen, er jo fordi han er så genuint snill og omsorgsfull. De verdiene han ellers står for, og de egenskapene han har utover dette, gjør han til den personen vi alle rundt han elsker han for. Det var lett å forstå at de alle måtte lide, da kontakten med et, og så brått, ble brutt og vanskliggjort.

Den gangen var betingelsen Rolf stod ovenfor,  å bryte med meg hvis kontakten med dem (sine egne barn, og barnebarn) skulle fortsette. Dette var på grunn av min bakgrunn. Hvis ikke ville det få konsekvenser.

I går snudde alt. ENDELIG. Det er alt jeg har ønsket meg, det er begynnelsen vi trengte. Det holder foreløpig  er oppnådd. NÅ ER VI DER. Vi fikk snakket ut.Resten får komme etterhvert, vi tror at det ordner seg med alle tre nå. Det skal vi få til. INGENTING er viktigere. 

For at forholdet vårt skulle komme i vater igjen, trengte jeg svar på mange spørsmål. Vi har selvsagt spørsmål som vi må besvare også. Dette går begge veier. Og de har spørsmål seg i mellom også, som ikke inkluderer meg, kun dem imellom.  Det handlet selvsagt også om mye mere, men det skal jeg la være å si noe om.  Og med det, skal dette få utvikle seg uten at jeg omtaler dette mere her. Det er noe jeg har tatt instinativ til, og ikke noe noen av dem har bedt meg om. De har gitt meg tilbake mere en de aner.

 Nå får jeg være den jeg er, og bli satt pris på av de riktige grunnene. De kan selvsagt også få lov til å mislike meg og kritisere meg, bare det skjer av de riktige grunnene, at det er årsakbetinget og ikke fordi jeg har en BAKGRUNN. 

Takk C, for at du kom i går, og ble sittende!Kul

I dag skal jeg til fastlegen min. Vi har tatt en avgjørelse på at jeg skal stoppe på de 70 mg metadon jeg nå står på, gjennom hele sommeren. Jeg våknet i dag gjennomvåt av svette. Jeg får nå så lite metadon, at virkestoffene ikke har varig og full effekt  24 timer etter inntak. Det innebærer selvsagt noe av det ubehaget en avrusning har i en tidlig fase. Det er i tilegg en tung situasjon å være i, å ikke få trent eller syklet på grunn av det opererte kneet mitt. Jeg har ikke gjort annet enn å sitte eller ligge i 2 uker nå. Det er svært ubehagelig. Jeg har trent, gått lange turer og beveget på meg gjennom alle år. Jeg trenger å bruke musklaturen, ellers føler jeg meg elendig. En spenstig og sterk kropp er fersk-vare. Man må trene jevnlig hele tiden for at kroppen skal fremstå og oppleves deretter. Ingen ting er bedre enn å kjenne hvordan man kan være på parti med sin egen kropp. Når det er oppe å går sammen, er det et kick hver eneste gang. Det er nok likevel bare en av mange grunner til at trening er vanedannende.

Så dagene er uvanlig lange. Å miste 2-3 uker i beste sommerhalvåret, er tungt. Men det er en del av livet. Dessuten har jeg to uker på sykkeltur foran meg. Om halvannen uke skal Rolf og jeg, minstemann på 14 år og min nervø  fra Bergen på samme alder, ta med sykler, en spesialvogn til å hekta bakpå Rolf sin karbonsykkel, telt og diverse oppakning for å sykle i Vesterålen, Lofoten og Hamarøy. Jeg gleder meg VELDIG. Dette er for meg noe av det aller beste livet har å by på. Storslagen natur, være ute, overnatte i telt/campinghytte, og være sammen med noen av de som man er gladest i i hele verden..!

Det er ellers nok til å se frem til i bøtter og spann!Hjerte

Et av de aller første bildene som ble tatt av oss som par i juli 2010. Jeg har aldri vært så glad i noen, bortsett fra i mine egne barn. Derfor har min livs største glede, også blitt noe av det vondeste jeg har opplevd. Når du har lest dagens blogg, vet du litt mere om hvorfor. At livet må ha så mange unødvendige utfordringer, når alt kunne vært så enkelt, trygt og godt. Å bruke energi på negative mennesker, som ikke ønsker en noe godt, føles bare bortkastet. Men når en ikke har noe annet valg, kan alvoret etterhvert bli svært truende.

TORSDAG 20 juni.SIRI GETZ SOLLIE.

Jeg avsluttet gårdsdagen skriving med mitt navn i store bokstaver. Det var overskriften på et brev, som ble levert anonymt til Rolf sin eldste datter i august/september 2010. Og hvorfor skal dette interesere andre enn meg, enn oss?

FORDI dette brevet ble levert med bakgrunn i "personopplysninger" om meg og min bakgrunn, med den hensikt å sverte meg på værst tenkelige måte.

Når noen angriper en som har fått livet sitt ødelagt i så stor grad som meg, og dette angepet blir utført på den måten som her ble gjort, har ikke bare jeg et problem, men samfunnet et problem.

Brevet er stylet på en slik måte, at det nærmest er å lese som et offentlig dokument. Når vedkommende som skriver ,tar seg den frihet å blande det som er sant, med det som er usant, trekker litt fra her og plusser litt på der, ja da kan dette dokumentet  få fatale konsekvenser for meg. Det blir da helt avgjørende i hvilken grad mottageren er interesert i å ta seg tid til å finne ut av hva dette handler om. Jeg fikk aldri anledning til å kommentere påstandene selv, selv om jeg med letthet hadde kunnet dokumentere feil, og forklart nyanser.

Det blir et samfunnsproblem når vi som er rehabeliterte, blir tatt av private mennesker her ute i virkeligheten på denne måten. Hva er vitsen med rehabelitering, når jeg likevel blir stoppet med karakterdrap 20 år etterpå, representert og i regi av en representent fra middelklassen. En høyere utdannet person, som er godt forankret sosialt og økonomisk. Som har all grad av troverdighet. Som fremstår som en autoritet også i kraft av sin alder og evne til å vurdere. Denne "anonyme" personen, har angivelig også kjennskap personlig til meg, via bekjente.

En tynn suppe av opplysninger, røres til en lapskaus og settes under en 200 watts varme og deretter flombelysning, og så begynner man å telle bakterier. Så utgir man seg  for å være biolog, hva. eller forsker. En som har peiling og autoritet på området.Så tilkaller man oppmerksomhet fra offentligheten, her skal man spre informasjon. Deretter settes det ut trekantvarsel, og det advares mot folks sikkerheten. Spiser du dette blir du sjuk!

Slik opplevde jeg dette brevet. Bare mye verre. Jeg ble knust, og jeg ble sykemeldt.

Som i dette tilfellet; brevet blir brukt som en advarsel mot privat omgang med meg. Er du sammen med SIRI GETZ SOLLIE....da skal du vite følgende; 

Da kan samfunnet bare avlive meg med en gang. Det er mere skånsomt, det har større barmhjertelighet.

Det er gått 2 år, og konsekvensene brevet fikk var umiddelbare, og tynger oss den dag i dag. Alle ble tapere, her er ingen vinnere. Bare den aktive budbringeren, som har fått holde på i kulissene. Hun må være den eneste vinneren.

Når en person  som jeg, som har gått alle de gradene og fyllt alle de kravene som er mulig gjennom de siste 15 årene,blir offentlig tatt slik som dette, gjør det noe med meg. Det er klart. Det har gjort noe med meg personlig, langt utover de konsekvensene det fikk for oss. Det bekreftet den livsangsten jeg hadde, redselen for at noe farlig skulle skje. Jeg er fritt vilt, og ingen kan beskytte meg. Ikke engang meg selv, fordi jeg ikke slippes til. ORD er ikke alltid like mye verdt som handling , og jeg  kan vise til reslutater med slik tydelighet gjennom mange, mange ÅR. Når ikke engang en slik positiv vandel gjennom år teller eller blir tillagt betydning, HVA DA?

Det blir vanskelig å støtte og motivere andre som er i en slik livssituasjon, slik jeg var for mange år siden, når jeg opplever denne type aggresjon. 

SKRIVER mere...må bare lagre dette nå, og la maskina stå å kjøle seg litt ned. Slik at jeg ikke mister allt jeg har skrevet, slik som skjedde IGJEN i dag tidlig. 

HjerteDet har ikke vært enkelt å komme tilbake fra "det andre livet". Det er som det er to ulike verdener. På denne siden av samfunnet har vi et lov-verk som vi alle må innrette oss etter, og vi har et demokrati som fungerer så godt at de studerer den "nordiske modellen" i det store utlandet. Samfunns-modellen vår fungerer. For at det skal være mulig, betinger det at vi menneskene i samfunnet respekterer også de sosiale normene vi lever etter. Det stod to sider om SLADDER i Adresseavisa tirsdag 18 juni. Sladder er en del av alt, det er helt naturlig, og det kan også være et gode.  Sladder kan være relasjonsbyggende og det kan styrke fellesskapsfølelsen. Der står også å lese om hva som skjer når sladder går over til å bli ondsinnet.

Sladder i den form som brevet ble overlevert i, ville helt klart være et personlig angrep på den som fikk seg fremstilt på den måten som her fremgikk. Vi lever i dag, som vi alltid har gjort, av ryktene våre, av de andres syn på oss. Det som blir sagt om meg, er like viktig for meg som det er for deg. Jeg har samme krav på beskyttelse, og samme krav på rettferdighet som alle andre.Ryktet har opptatt folk gjennom alle tider. Ingen ting opprører oss vel sterkere, enn når vi får høre at noen går rundt å snakker nedlatende om oss?

Brevet fremstod som langt grovere enn mobbing. Miksen av sant og ikke sant utgjorde en   følelse som gav meg katastrofeangst og å plutselig være i total utrygghet.

På arbeidsplasser er man beskyttet av arbeidsmiljøloven. Her står det til og med at "dersom man opplever prat som er trakkasering eller diskriminerende, så plikter du å melde fra til arbeidsgiver. Dette gjelder også om du bare hører hva som blir sagt." Dette er paragraf 2.3.

Hvor godt er jeg beskyttet som privatmenneske her i Norge? Vi har gitt dette som skjedde nær to år på å komme til hektene igjen. Konsekvensene dette fikk for Rolf og hans relasjon til sine tre voksne barn og sine to barnebarn har vist seg å være nær sagt uforståelig dype. Med den starten dette brevet gav oss, og konsekvensene av de tiltakene som da ble gjort for å "forebygge meg" (!) mot dem, er like sårende i dag. Det sier litt om interessen til de som stod bak informasjonsflommen om meg, og hvor vanskelig dette ble å takle for oss og for Rolf sine voksne barn. Jeg blir ikke gitt anledning til å få vite hva som skjedde, og hvem som har ansvaret for å sette så mange av oss i denne situasjonen. Jeg skal ikke få svar.

"Noen" la lista høyt en gang i tiden med denne bakvaskelseskampanjen, og det er sikkert blitt veldig vanskelig å ta den ned... Vi har gjort det vi hadde tro på av virkemidler for å få løst situasjonen. Det har sikkert Rolf sine voksne barn gjort også. Han har svært flotte barn. Det er helt tragisk hele situasjonen. Vi har forsøkt å tenke klokt, og handle rasjonellt. Det har gått like dårlig hver gang. Barna til Rolf opplever på sin side tingene ulikt fra oss.Det må de få lov til, og det har jeg heller aldri lastet dem for.

Jeg laster selvsagt de og den som står bak.

Jeg lever i dag et lovlig liv. Jeg har tålt søkelyset døgnet rundt år etter år, i to tiår nå. Av LAR, av helseapparatets kontrollorganer, av arbeidsgivere, av bekjente i det offentlige, av min egen familie og venner. Skulle min nye tilværelse, bringe med seg folk, som oppfører seg på en slik måte at jeg ikke kan fortelle om hverdagen min? Jeg omgås ingen kriminelle, så hvorfor har det seg da slik at jeg opplever det så ubehagelig å fortelle om en stor del av livet mitt i dag. Hvorfor lar jeg folk behandle meg på en slik måte, at det gir meg en så dårlig samvittighet når jeg forteller om det?

Da jeg skjønte at det sitter noen som har lagt sine personlige føringer for hvordan Rolf og jeg skal oppfylle sine krav for å "bygge opp tilitt", og som har valgt å opprettholde dette kravet etter at Rolf og jeg har bodd sammen i ett og et halvt år, da faller dette på sin egen urimelighet. Så nå er det bare nok. Jeg burde være testet og funnet bestått nå , og muligens burde jeg også fått en unnskyldning. Jeg krever den ikke, men det hadde vært fint.

Jeg forstår at folk kan være skeptiske, når en med en rus-bakgrunn kommer inn i familien som et helt ny person. Jeg har forståelse for at noen vil bruke tid på å stole på meg. Men å stole på sin egen far , tilegge han LITT skjønn? Vise han litt respekt for sitt valg, uansett hvor lite de måtte like det? Gitt oss mulighet til å svare på de påstandene som kom, når de kom?

Jeg lar ingen sitte å diktere med urimelige krav  meg fra noen hold. Jeg tok min frihet tilbake en gang i tiden, og den akter jeg å holde ved.

 

 

 

AUGUST 2010. Rolf og jeg hadde med mine to barn på en tur til Grand Canaria.Her er jeg og barna tilbake i Oslo, og vi skal videre på besøk til min bror og hans familie. Det var første gang Rolf skulle treffe dem. Lykkelige og intetanende om hva som venter like om hjørnet, drar vi blant annet å ser på hus når vi kommer tilbake til trønderlag. Som vi fant, og kjøper. For at det skulle være rom og plass også til Rolf sine voksne barn, av de som fremdeles ikke var etablert med egne boliger,og mine, måtte det bli en bolig med mange soverom. Det ble et dyrt , men et flott hus, med plass nok til oss alle. Rommet som ble pusset opp med tanke på Rolf sine 2 barn som studerer, og også var ment til bruk til Rolf's barnebarn, var bortkasta penger. De kom aldri likevel.

ONSDAG 19 JUNI, ....MÅLBUNDET.

Alle skulle hatt en bestevenn som jeg har . Så fantastisk det er å ha en å kunne stole på, og dele sitt innerste, og sitt alt, med. Når man opplever å ha det så godt, henter man også selv ut det aller beste man har. Jeg elsker deg Rolf, ingen ord blir store nok eller gode nok, til at jeg kan beskrive hvor mye og inderlig jeg elsker deg.

Jeg avsluttet gårsdagen med å annonsere at jeg skulle være tilbake etter noen timer. Det ble lange timer, da jeg igjen fikk tekniske utfordringer, med en pc som høyst sannsyneligvis har sett sine beste dager. Det går nok mot å invistere i nytt, eller gjøre som jeg har gjort i så mange år nå; arve brukt utstyr etter barna.

Nå har pc fått stått å kjølet seg ned og skulle være duganes for en ny tørn med meg. Jeg skal lagre flittig underveis, så ikke alt går tapt, hvis det igjen stopper opp.

TILBAKE til

DRITTPAKKEN i august 2010.

 

Rolf og jeg hadde vært sammen i ca 10 uker. I løpet av denne tiden hadde han fått en generell insikt i hvem jeg var, hvor jeg kom fra..og dannet seg et bilde av hva jeg var laget av. Han valgte å ikke få detaljer fra årene i rusmiljøet, og sa "at hvis det var greit for meg, ville han ikke vite mere, iværtfall ikke nå".

Forholdet vårt tok skikkelig av allerede fra vårt tredje møte. Jeg pleier å si at det var kjærlighet ved tredje blikk, men fra første gangen jeg traff Rolf skjedde det noe helt spesielt. Jeg hadde snakket med han på telefon noen ganger før vi skulle møte hverandre første gang, og dette var et menneske som gjorde meg i stand til å møte han uten å drikke eller ta noen medikamenter før vi skulle sees. Jeg, som hadde hatt så store nerver siden jeg var 16 år, at jeg i lange perioder ikke klarte å  gå på butikken engang, uten å være godt medisinert.

Etter at jeg klarte å slutte med misbruk av rus, og skulle starte den tunge og lange veien tilbake til en hverdag, hadde fått mange demoner med meg gjennom årene. Det er vondt å erkjenne at den jeg først og fremst slåss mot, på mange måter var mot meg selv. På et tidspunkt gikk min tenårings-reaksjon på omgivelsene hjemme hos oss i huset bak Frognerparken i Oslo, over i å bli desdruktiv. Det kom først i form av en utagerende festing med overdreven drikking fra jeg var 13 til  15 år. Ingen av  jentene ble fullere enn meg. Så overtok spiseforstyrrelsene meg totalt, og all festing og sosial omgang tok slutt samtidig som jeg ikke klarte å fortsette på første året på vidregående skole.

I årene etterpå, skulle jeg mere enn noe annet, slite med nerver kvasse som klør. Det blir iskaldt. Jeg kjenner det hver gang idet det kommer, og det skjer raskt. Magen spenner seg, og jeg  får en slags føling. Det har satt meg ute av stand til å gjøre de mest dagligdagse gjøremål. Det har ødelagt store deler av det som normalt kunne vært ungdomslivet mitt, og første halve delen av mitt voksne liv.

For alle dere som kjenner historien, gikk det over til en uverdig tilværelse med sprøyter og narkotika.

Når jeg nå skulle tilbake, visste jeg jeg fryktet mest. RYKTENE. SLADDEREN. Alle de menneskene som av en eller annen grunn kommer med alt om igjen. Som smører på og legger til, og gjør min historie, og min personlige tragedie, om til et sirkus. Der de gjøgler rundt med avkuttet av brukne drømmer jeg engang hadde for livet mitt. Folk jeg  kanskje aldri engang har møtt.

Jeg har bodd her i Malvik siden 1992. I dag har jeg et godt forhold til ikke bare folk flest, men også et svært godt forhold til kommunen. Slikt kommer det gode resultater ut av, slik får man mulighet til å ønske å gjøre sitt beste for å også nå helt frem med å skulle være med å delta i samfunnet. Ikke bare delta, men også å gi tilbake.

Da jeg traff Rolf, og forstod at han kom fra en liten kommune med dertil bygd, tenkte jeg at det kom til å bli folkesnakk. Det er vondt nok, men slik er vi mennesker, og slik er også jeg. Det er greit at det blir litt snakk, det er greit OG FORVENTET. Men siden vi er voksne folk, roer ting seg ned etter en stund. Når folk blir litt bedre kjent med en, og får se hvem man faktisk er. Hva man holder på med, hvordan man prioriterer; kort og godt; hvilket menneske man faktisk ER.

Så langt gikk det altså greit nok.  Selv var jeg så forelsket, at jeg glemte å spise, og hadde minamalt behov for søvn. Jeg gledet meg sånn til å være sammen med Rolf, at jeg egentlig ikke hadde tid til å sove. Alt jeg har hørt, sett og lest om den store kjærligheten, STEMMER. Vi snakker om dette nesten daglig. Hver kveld før vi legger oss til å sove, snakker vi om hvor godt vi har det. Det er så utrolig å høre Rolf si det samme om meg, og til meg, som jeg tenker og føler for han. Vi har det så utrolig godt. Når jeg først fikk kjærlighet, fikk jeg den i store monn. I bøtter og spann.

MÅNDESSKIFTET august/september 2010;

DET ANONYME "POSTBUDET" og givergleden av  en dritt-pakke til Rolf's eldste datter.

 Rolf er på elgjakt, når han får en sms fra sin datter om at han "måtte ta kontakt med en gang han kom hjem, fordi det var noe hun måtte snakke med han om, og at han ikke måtte ta med Siri når han kom". Oj- tenkte Rolf. Han sa at han fryktet at det dreide seg om det forholdet hun hadde til sin samboer.Det fallt oss ikke inn der og da at det skulle handle om meg.

På dette tidspunktet hadde jeg rukket å treffe store deler av Rolf sin familie. Han er en av 8 søsken, og det er det blitt mange nieser og nervøer ut av . Det som er spesielt med Rolf sin store familie, er at de alle bor i trønderlag. Derfor har de kunnet pleie omgangen med hverandre svært aktivt, og står hverandre selvsagt dermed også veldig nære. For en fantastisk varm og kjærlig familie. Jeg trodde ikke slike familier fantes i virkeligheten. 8 søsken som var blitt voksne, som igjen har fått i snitt 2 barn hver, med litt innslag av vårt tids "nye" familier med også "mine og dine" barn. Ikke bare møter søskenflokken til Rolf hverandre på hverandres bursdager, neida. Her møter de også opp på bursdagene med sine egne barn, til sine søskens barns bursdagsfeiringer. Det blir mange kaker i løpet av et år det, og mange familiemedlemmer som har en solid oppfatning av hvem de er. Det første som etterhvert slo meg, var i hvilken grad både store og små fremstår som så trygge, rolige og behagelige.

Rolf's store familie tok meg imot som de ville tatt imot en hver ny gjest. Med oppriktig høflighet og nygjerrighet, jeg kjente hvor varmt og elskelige disse menneskene var og det forandret seg ALDRI. Ikke en eneste dag har familien til Rolf behandlet meg anderledes. Ikke en eneste gang har de brakt min fortid på bane, eller gjort et tema ut av det. Jeg, og mine barn, ble inkludert  fra første stund, og siden har vi vært i mange tilstelninger i forskjellige anledninger hos hverandre.

Historien med hvordan Rolf's egne barn skulle forholde seg til oss som par, skulle bli en helt annen historie. Godt hjulpet av  "anonyme" budbringere, og med bygde-dyret fra en annen nær- kommune i front.

Da Rolf og jeg ble viet på ambassaden i Paris i juli i fjor sommer, sendte familien til Rolf sine hjertligste gratulasjoner. Dette gjorde de tross vel vitende om at rammen rundt med tv2 og Oslo-Paris med Wayback altså ble dekket av en av norges største tv-kanaler. Vi fikk gratulasjoner fra alt stort og smått. Fra sør og nord, øst og vest. Fra et hold var det imidlertidig helt taust. Vi hørte ikke et ord.

Alt som skulle sies, ble kanskje sagt i august/september 2010.

Med utgangspunkt i et  anonymt brev, der man punktvis tok for seg;

SIRI GETZ SOLLIE.

Forholdet vårt måtte gjennom noen tunge runder allerede fra start. Kanskje var det på grunn av alle de dype samtalene som kom i kjølevannet etter en skjellsettende hendelse med en ryktespreder, som gjorde stor skade på relasjonene mellom Rolf og barna hans. Vi måtte gå i oss selv, og finne svar på spørsmål om hvor stort vårt ønske om å være sammen, virkelig var. Vi forstod at vi måtte betale en høy pris der og da, for å fortsette forholdet vårt. Ikke visste vi da hvor stor skade omfanget av sladderen ville bli, men det stod klart for oss at det var svært alvorlig. Jeg hadde fortalt sannheten hele tiden, og tålte å bli belyst fra alle sider. Antageligvis førte dette helvetet, som ryktesprederen lagde, oss tettere sammen, og det er også sannsynelig at dette fikk oss til å ønske å formalisere oss som par tydelig for allt og alle., svært tidlig i forholdet vårt. Men den virkelige grunnen til at vi giftet oss ,er først og fremst fordi vi rett og slett bare elsker hverandre.

TIRSDAG 18 JUNI, en positiv erfaring som "foredragsholder" , og retningslinjer for sladder.

Det er så godt å omsider ha funnet min plass her i livet. Vi snakker fremdeles nesten daglig om hvordan vi opplever å være håndspikket til hverandre. Jeg føler meg så sterk og trygg, og det fundamentet vi har basert forholdet vårt på, har vist seg å tåle hva enn som måtte komme.

Jeg har noen fine og til tider travle dager bak meg siden jeg sist var her inne å skrev i forrige uke. Noen har foreslått for meg at jeg kan ordne med en tjeneste her på nettet, der jeg sender ut en beskjed som dere kan registrere, for hver gang det legges ut noe nytt. Derfor ønsker jeg å høre hva dere tenker om dette. Er det behov for det? Jeg er selv inne på noen private blogg-sider som jeg leser med visse mellomrom, og det er ikke viktigere for meg om det er lagt ut noe nytt, enn at jeg sjekker med noen dagers mellomrom. Det betyr altså ikke mere for meg personlig som leser, uansett hvor privat  innholdet i bloggen er. Er sidene interesante nok lesing, tar jeg meg de sekundene det tar for å finne ut  om det er lagt ut nyheter.

 

FRA 80 mg metadon til 70 mg metadon i døgnet.

IGJEN gledet jeg meg til den dagen jeg skulle trappes ned med de neste 10 mg. Endelig, etter 4 uker på 80 mg, var dagen her på torsdag i forrige uke. Det var selvsagt ikke idielt å skulle gjennom en kneoperasjon midt oppi en nedtrapping på metadon. Jeg var på forhånd engstelig for dette. Hvor vondt kom jeg til å få det. Og igjen; kom jeg, som tidligere rusmisbruker, til å  få de samme smertelindrende medisinene som andre pasienter får ved behov? Tidligere erfaringer er så tilfeldige fra ansvarlige lege til lege, at det har vært som et lotteri hver gang. Hvor vondt skulle jeg få denne gangen, uten  å bli medisinert?

Jeg var, pga retten til eget valg av sykehus , på klinikk Stokkan. Der var ventetiden minimal i forhold til st. Olav her i Trondheim. & uker skulle jeg vente, men jeg ringte å sa at jeg kunne komme tidligere og på kort varsel. De svarte da at de skulle gi beskjed når de hadde  en utsettelse av noe som allerede var satt opp. Den henvendelsen kom kjappt i retur, og jeg ventet derfor bare i 10 dager. Og for noen søte og snille mennesker. Jeg var litt i himmelen når jeg våknet opp fra narkosen, og jammen var jeg ikke kommet til selveste paradis , for her var det bare engler å se rundt meg i sine hvite uniformer, som stelte og forsikret seg om at vi som lå på avdelingen hadde det bra. Etter oppvåkning,var de nøye på at ingen av oss som var nyopererte, forlot klinikken uten at vi ble fysisk hentet og støttet ut i en ventende bil.  Ansvarlig kirurg sendte med meg de reseptene han mente var forsvarlig og nødvendig, for å bruke gjennom helgen. Deriblant diskutere vi hva jeg trengte av smertestillende, i forhold til den medisinske situasjonen jeg befannt meg i fra før. Jeg fikk det han ville skrevet ut til deg, eller til sin gode nabo, eller til hvem som helst av alle de hundrevis av pasienter han forholder seg til hver år. Så godt det er hver gang jeg får oppleve å bli BEHANDLET SOM ET HELT NORMALT MENNESKE.

Det kommer mere etterpå. Sitter å skriver om sladder, rykter og hvor grusom verden kan være. og hva enkeltpersoner kan få seg til å gjøre. Samt hvor overrasket man kan bli når man skjønner omfanget og hvem som var innvolvert. Å jo, jeg tar også dette, iværtfall deler av dette oppgjøret her. Det er som alt annet, tross alt min historie, om enn hvor mye usant det også var i den "informasjonen" en viss person tilførte familien til Rolf da vi traff hverandre. Den gangen ble det min tur. Om jeg fortjente det eller ei. Nå blir det din tur. Til informasjon står det 2 hele sider om SLADDER i dagens Adresseavisa. Dette er noe jeg også vil diskutere på generelt grunnlag såklart.Mennesker som meg, som bærer med oss en bakgrunn med mange, tunge år vi ikke er stolte av,  vil til enhver tid,være spesielt utsatt for ryktespredere. Det som kan bli farlig, er hvor langt en ryktespreder kan tillate seg å gå.  Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle politianmelde vedkommende hvis jeg noen gang fant ut av hvem det var som stod bak. Jeg forstod også dengang at svært nære personer også måtte være involvert, siden barna til Rolf, som fikk det dokumentet som tok for seg meg som person, aldri stilte spørsmål om troverdigheten av det som kom frem. Det kunne bare være EN som hadde en slik posisjon, og resten tok de seg av sammen. For de var flere, og i hovesak var de KVINNER.

Det kommer mere om noen timer....

Rolf og jeg på konfirmasjonen til yngstemann 25 mai. En stolt mor! Familien er det viktigste i livet mitt. Jeg er så heldig som har disse menneskene i livet mitt i dag. Flotte barn, flott ektefelle, flott familie og flott svigerfamilie. Alt dette utgjør i dag mitt fundament. Skulle bare mangle at jeg begynner å føle meg trygg nok, sterk nok og stolt nok.

TORSDAG 13 JUNI. Alt kommer for en dag..og verden går videre.

I dag hadde jeg sittet å skrevet en stund på¨denne siden, da pc'en plutselig stoppet. Jeg hadde brukt mye tid på å skrive.  Så var det  bare STOPP.  Jeg fikk heller ikke lagret det som allerede var skrevet, tross forskjellige forsøk på løsning. Det jeg hadde skrevet gikk tapt.Så her er det på'n igjen.

Først tenkte jeg at det kanskje var et tegn. Et tegn på at jeg burde droppe å skrive om dette. Kanskje det er til det beste å la det ligge, det er en tanke jeg har stilt meg ofte det siste året.

Siden jeg skal si noe på seminaret i morgen om mitt liv og mine erfaringer som bruker av rusomsorgen, ble jeg gående å tenke på de årene. Hvor vanskelig alt var.

Som for så mange andre som havner på kjøret, som faller utenfor normene, som opplever å være anderledes og bli utstøtt, har historien en begynnelse. I likhet med mange andre outsidere, kommer også jeg fra en familie i oppløsning. Skilsmisse, røtter som ble revet opp og fraflytting fra barndomshjemmet i en alder av 12. Til andre siden av landet, ..fra ei lita bygd i nordnorge til store Oslo, nærmere bestemt Oslo Vest. Alt lå likevel til rette, jeg hadde alle forutsetninger. Men den indre stukturen i vår famile ble helt oppløst. Skilsmisse, alkoholmisbruk, en psykisk ustabil mor, ingen grensesetting, ingen oppfølging, tre barn som hver og en kjempet for seg selv på forskjellige arena . Det er så lett å se i dag, hvor lite som kanskje skulle til, for at det kunne gått så mye bedre. Jeg var den eneste av oss tre som ikke nådde opp, de andre kom seg videre, og fikk sine høyere utdannelser og etablerte s på normalt vis, i normal alder. Min søster og jeg hadde samme forutsetninger, men jeg fikk spiseforstyrrelser, og ble hardt rammet av det. Antageligvis ble jeg derfor ekstra hjelpetrengende, og avvisningen hjemmefra og utstøtelsen fra kontakten med familien, ble jeg derfor ekstra sårbar ovenfor. Dette er år som er vanskelige for meg å snakke om også  i dag, og  det er det også for min søster. Ingen av oss hadde gjort noe galt, men vi ble behandlet som om vi hadde gjort noe fryktelig. Vi ble jo tenåringer, og krevde kanskje mere enn min mor tålte. Ingen forstod  da at min mor var syk, og alle som forsøkt å si fra om at noe var galt, utelukket simpelten min mor og stefar fra omgangskretsen. 

Jeg hadde ikke gjort noe galt. Men jeg fikk heller ikke til noe.

Når noen ikke får til noe, er det folk som er mere sensasjonelt opptatt av hvor FANTASTISK dårlig det går, og bruker spandabelt mye tid på å fortelle og sladre om dette. Det er nesten så godt å kunne sitte der, og kjenne på hvor velykket man selv føler seg i andres mislykkethet, at man heller smører litt ekstra på, enn å begrense seg til det en vet med sikkerhet.

Stort sett er det alltid en kvinne bak den saftigste sladderen. Den personlige, den som kan ramme en, slik at man kjenner at "dette overlever jeg kanskje ikke." Kvinner er kvinner verst, og slik har det vært gjennom hele mitt liv.

Da jeg traff Rolf for 2 år siden, var jeg selvsagt bevisst at jeg måtte fortelle han om min bakgrunn, og helst få gjort det før noen andre var så "vennlige" å gjøre det. Det er jo slik også for meg, at når man treffer noen for første gang, så setter man seg ikke ned i 64 timer å forteller hele ens livshistorie. Først vil man jo bli litt kjent. Jeg har også krav på det. Jeg velger selv når jeg mener tiden er moden for min private historie- som ER HISTORIE. Likevel fannt det seg naturlig å fortelle Rolf deler av historien svært tidlig, og han var åpen til å stille alle de spørsmål han måtte ha.

8 uker etter at vi ble et par, er det en person som finner ut at Rolf og jeg er sammen. Det som skjer etter det, er noe av det mest sjofle jeg har OPPLEVD. Det slår nockout på mye at det vondeste jeg har opplevd av overgrep.

Jeg regnet med at det ville bli noe. Rykter og kanskje enda mere rykter, i en periode, til det la seg. Vi var begge forberedt på det. Men det som kom, kunne  vi aldri forberedt oss på.

Jeg vil bare si til den damen, som gikk ens ærend, med et brev hun skrev som et slags offentlig dokument. Det er alltid slik, at når man tar seg så til rette over andres ve og vel- og bruker ens tragedie mot en som et våpen, for å få deg VEKK, da burde du være svært,svært trygg på det du gjør. Og at alt du formidler iværtfall er helt sant. I tilfelle noen tar livet av seg etterpå. Fordet om det for alltid ville vært sjofelt og grusomt gjort, ville det iværtfall vært sant.

Hadde Rolf valgt anderledes den dagen, ville  Bernhard sin konfirmasjon den 25 mai i år sett helt anderledes ut.

Jeg kommenterte til Rolf ,punkt for punkt som hadde stått i brevet , hva som var sant, hva som var delvis sant, og hva som var usant. Det som gjorde mest vondt, bortsett fra HENSIKTEN MED OVERLEVERINGEN AV BREVET, var at denne personen tok seg den frihet til å skrive om mine barn, og gjorde fortiden min til NÅTID. At jeg fremdeles...

Brevet fikk store konsekvenser. For oss, og preger familiens relasjoner til hverandre den dag i dag. 

Dette  handler om hvor sårbare personer som jeg er ,for mennesker som ønsker å fremstille en som  noe stygt og tarvelig , og få en vekk på den måten. På grunn av fortiden.  Mange vil alltid måtte leve med frykten for ryktespredning og fordommer, for feil man gjorde i ungdommen.

 Som om jeg ikke dømmer meg selv hardt nok for den vendingen livet mitt tok, og ting jeg har gjort som jeg alltid vil angre på.

Tilbake til denne vennlige damen. Jeg var aldri i tvil om at det måtte være en kvinne bak dette. Det eneste jeg kunne ta feil av, var eventuelt hvor mange kvinner det var som var innvolvert. Det var så utspekulert, det var så personlig og detaljert, det var også så utspekulert hvem i familien til Rolf, som fikk brevet levert hjem til seg

Nå to år etterpå, er det jo gjerne slik da, at plutselig en dag snubler man over noe eller noen...og man ser og forstår hva som har foregått. Ting er sjelden så avansert og mystisk, og det er oftest det enkleste og mest opplagte som har skjedd. Det var iværtfall ikke en mesterjerne som hadde satt seg ned å tatt for seg min karakter.

Nå vet vi hvem du er. Vi vet bare ikke hva vi skal gjøre med det riktig ennå. Jeg skal ikke gjøre et poeng ut av identiteten din her inne. Sjokket var ikke å finne ut HVEM du var, men at vi fannt ut hvem du faktisk var. Skal du drive med noe som tilsier at du ønsker å forbli anonym, da burde du skjule facebook-siden din for innsyn både utenfra og innenfra.

For det jeg selvsagt også må si noe om i morgen, er hvilke utfordringer en tilværelse på vei tilbake til  det lovlydige samfunnet medfører . De fleste sprekker ikke pga at de ikke klarer å motstå trangen til nark, men fordi de er så ensomme og alene. Det var også jeg.

I dag har rusomsorgen kommet et godt stykke på vei i rett retning. Det viktigste NAV har mulighet til å gjøre for sine brukere i denne kategorien, er å inkludere dem i arbeidslivet/kurs/opplæring. Det å ha noe å gå til hver dag. Gjøre folk i stand til å ta opp igjen tapt skolegang. La de være med til enhver tid til å gjøre jobben selv; fra dag en. Jo raskere man blir intigrert, jo sterkere blir man psykisk.Jobben på Pirbadet skaffet jeg selv, etter å ha tatt tre kurs som instruktør for ungdom og barn, voksne og som trener. Ikke noe av dette var nødvendig av kvalifikasjoner. Som tidligere konkurransesvømmer hadde jeg ferdighetene som var nødvendige. Til informasjon til den ivrige madammen fra 2011, som jeg har omtalt her i dag, JO jeg informerte om at jeg hadde vært narkoman, at jeg brukte metadon og alt dette SOM JEG IKKE VAR FORPLIKTET TIL Å FORTELLE I HELE TATT. Jeg trengte altså ikke din hjelp den gangen heller. Denne jobben gav meg de første årene med arbeiserfaring på 20 år. Det å være verdt en arbeidsplass, var en helbredelse i seg selv.

For det er så mye som venter oss der ute. Vi skal kjenne på så mye vi har mislykkedes i. Jeg var fylt 40 år, og de fleste som jobbet som badevakter på pirbadet var 20 år og studenter. De skulle videre, og dette var jo en jobb de ikke kunne tenke seg i fremtiden. De skulle jo BLI noe. Det er tøfft å være voksen uten utdannelse i Norge.  Og nå som det virkelig kunne passet med å tatt opp vidregående for egen del, var jeg helt avhengig av inntekten jobben gav, for å ha råd til leiligheten jeg hadde vært så utrolig heldig å få kjøpt ved hjelp av startlån. 

Da hjelper det så utrolig mye med å få et SMIL , eller også en klapp på skulderen. DET kan gjøre en dårlig dag, til en fantastisk god dag. En dag en kunne sprukket på, omgjort til nok en dag å krysse av i boka som WELL DONE. Den første tiden, de første årene, er det så lite som skal til. Vi trenger støtte hele veien. Det trenger ikke være all verden altså, men støtte i seg selv.

Det er vanskelig nok å balansere der ute, om ikke noen skal sparke bein på oss i tilegg. For ikke å snakke om å bli forsøkt knekt nakken på.

HELDIGVIS er de fleste menneskene slik, at hvis en selv er allright, er de allright tilbake. Jeg smiler og smiler mere enn noen gang. Takk for alle som har støttet meg opp gjennom årene, fordet om jeg innimellom har gjort mine feil og tabber underveis.

 

 

 

 

  

Det tok år å komme dit jeg er i dag, og "keep on the good work" sier jeg til de jeg møter gjennom mitt arbeide i Wayback. Det er så abselutt verdt det.

ONSDAG 12 juni

På fredag er jeg invitert til å holde et foredra på en ruskonferanse på Britannia Hotell i Trondheim. Det er Kompetansesenteret for rus Midt-Norge (KoRus) som står som arrangør, og det står mye interesant på programmet. Helsediriktoratet ønsker å tilby alle kommunene i Norge, en Brukerplan. Denne "Brukerplanen" skal være et verktøy for kommunene til å kartlegge omfang og karakteren av rusmiddelbruken i den enkelte kommunen. Hensikten er blant annet å lage en bedre oversikt over behov og utfordringer i rusmiddelmisbruk i hver enkelt  kommune. 

Jeg skal si noe om VEIEN TILBAKE- hva bør vi tenke på? HVA VIRKER? Siden Brukerplan involverer så mange kommunale instanser på en gang, kjenner jeg på betydnigen av å si noe viktig på vegne av oss som brukere av disse tjenestene gjennom en årrekke. Men har jeg egentlig smart å si ? Brukerplan involverer så å si alle de kommunale instansene jeg selv har vært bruker av i mere eller mindre grad; NAV, spesielle rusverntjenester i kommunen, tjenester innen kommunalt psykisk helsevern,boligtjenester, barnevern, pleie og omsorgestjenester og fastleger. Derfor blir det så viktig at en av oss som bruker tjenestene også får sagt noe om hvordan tjenestene oppleves.

Jeg blir slått av hvor viktig min hjemme-kommune MALVIK skulle bli for meg personlig. Fastlegen jeg fikk i Hommelvik, er det første jeg tenker tilbake som noe som VIRKET. DrKnut Krogstad . Jeg har mere enn en gang lurt på hvilken forskjell han etterhvert utggjorde for meg i hverdagen. Hva  var det  som fikk møtet med denne fastlegen, til å utvikle forandringer med meg, i  min måte å tenke og handle på. Det er lett å svare på det sånn umiddelbart, uten å gå dypere inn i det. Han behandlet meg med respekt og vennlighet! Legene jeg hadde møtt før han på det samme legekontoret, hadde så tydelig inntatt en holdning til meg før jeg kom, at jeg kjente stemplet i panna  som TAPER og NARKOMAN  i det jeg kom inn på kontoret deres første gang. Slikt utvikler vi  som kroniske pasienter følere for, vi blir av nødvendighet oversensitive for slikt tror jeg. Jeg har møtt dyktige leger, og mindre dyktige leger, men etter å ha flyttet fra Oslo til Hommelvik i 1992, ble alt svært anderledes.

Den første legen jeg fikk her, sa rett ut at de ikke skrev ut B-preparater til "folk med rusproblemer". Og takk for besøket. Jeg sier ikke at det kan ha vært en dyktig lege også bak disse ordene, men det var holdningen. Den var helt uten empati, det var ikke et spørsmål om hvordan jeg hadde det, og om vi kunne legge opp til et samarbeide med et mål om å få meg opp og ut av alt det vanskelige.Det var ikke engang forsjøkt skjult at jeg var av en kategori menneske de ikke ønsket på sitt kontor. Dette var en helt annen tid, det er 21 år siden. For allt jeg vet, kan det være slikt forekommer enda. Fordommer går aldri ut på holdbarhet.

Jeg fikk min nåværende fastlege ca 5 år etterpå, i 1998.  Det var det første mennesket her oppe som strakk ut hånden til meg og gav meg en sjanse.

Jeg er nok ikke den eneste rusmisbrukeren som reagerer positivt på å få oppleve slikt fra autoritetene i samfunnet. Min far var lege, jeg kommer fra et konservativt miljø på oslo vest. Jeg er ikke vokst opp med å gå med "krommet" rygg og tigge for meg, men det skulle jeg likevel lære  meg fra 16-års alder. Det skulle ta år før jeg skulle få anledning og forhold rundt meg ,som gjorde det mulig å begynne å strekke ut det som gjennom årene hadde utviklet seg til  å bli en "pukkelrygg".

Dr Krogstad var aktivt med på å få meg til å ønske å også selv fremstå som et godt menneske. Han var den første som jeg opplevde gjensidig respekt med, og på denne tiden hadde jeg også blitt mor til 2 barn med 4 års mellomrom. Så her kom barnevernet inn også, enten jeg likte det eller ei. Jeg var nok heldig. Lederen for barnevernet i Hommelvik på denne tiden, Guri Maurseth, var en dame som også viste seg å være en som hadde evnen og viljen til å strekke ut ei hånd. Verken Krogstad eller Maurseth var naive, det var en viss berikelse å slippe disse inn i livet mitt/vårt, fordet om jeg vil legge til at jeg var skeptisk til barnevernet. Guri Maurseth stod ansvarlig for en gjennomføring av en undersøkelses-sak av forholdene mine to barn vokste opp i. De tre måndene dette pågikk, bestod vi. Samtidig fikk jeg beholde dialogen med Guri Maurseth, og jeg kunne tillate meg å se på henne som en resurss, og ikke som en risiko. Jeg var med andre ord heldig. Alle vet hvor mye personell i stillinger som dette har å si for hver enkelt av oss. Jeg visste det da, og jeg vet det nå. Det var ingen lett tid for meg, og det kan heller ikke bare vært lett for barnevernslederen eller legen min. De valgte å stole på meg/oss, de valgte å stole på at vi hadde nok vett og nok vilje. Å bli vist tilitt er den største gaven de kunne gitt meg, samtidig som de bød på av det de kunne i hjelp og støtte. Klart det kunne gått anderledes. Hadde legen vært en annen, og barnevernslederen en annen, kunne det endt opphelt galt.

Dr Krogstad hjalp meg videre til å søke LAR. På den tiden, var det å kombinere en livssituasjon med ansvaret for barn og bruk av metadon, ikke tillat. Dette endret seg først for 13 år siden, og jeg stod i 2 år på venteliste for å komme inn i LAR. I denne tiden fikk jeg kvote av legen, og jeg kunne virkelig puste ut og konsentrere meg om viktigere ting. Som barna og hverdagen. Jeg begynte å få overskudd og kunne stole på at jeg hadde det jeg trengte for å holde meg frisk døgnet rundt. Morfinplasteret som legen forskrev, gjorde meg i stand til å fungere hver dag. Jeg hadde i perioder vært helt isolert av angst. Nå kunne jeg følge opp alle avtaler og rutiner på en måte jeg var stolt av.

Så kom jeg inn i LAR. Topp moderne behandling av narkomane tenkte jeg. ENDELIG, endelig, endelig. Jeg skal ikke bruke mere tid på LAR's regime, men for et sjokk. Medisinforskrivingen, oppfølging i ansvarsgruppen, og alt det andre gikk bra, og bedre og bedre etterhvert som tiden gikk. Metadon gjore det umulige mulig for meg. Det var som å endelig finne døra til den virkelige verden igjen. Alt ble mulig også for meg. Jeg sluttet å røyke samme sommer som jeg begynte med legemiddelassistert behandling. Jeg hadde ca 20 sigaretter hver dag siden jeg var 16 år. Jeg var nå ca 38 år, og min eldste sønn lærte om nikotinen og faren for røykerelaterte sykdommer som kols og kreft på skolen. Han var bekymret og redd for at jeg skulle dø, og gikk etter meg også når jeg stod ute å røkte. Jeg måtte love å slutte. Men når? Jeg sluttet den dagen jeg stod opp på hans 8-års bursdag. 25 juli 2002. Til og med DET var mulig nå viste det seg. Det var bare å føre på pluss-listen.

Som eks-narkoman er nemelig minus-listen vi går å bærer på psykisk, langt som et vondt mareriitt. Den har ridd meg i så mange år, og har holt, og holder meg stadig nede. Helt inntil nå i de senere år. På denne tiden var hjelpe-instansene av avgjørende betydning for meg. Jeg var i deres hender. Deres vedtak og vurderinger fikk avgjørende betydning for mitt ve og vel, for meg og min familie. Jeg fremstod som resussterk ble jeg fortalt, men jeg var veldig klar over at jeg var avhengig av andre for å få det til å gå rundt.

SÅ skjer det noe- av den aller største betydning for meg. Jeg hadde i lengre tid levd som nabo til barnefar, og vi levde separat i to hjem. En vanskelig situasjon, for meg, for han, for barna, for alle. Men jeg hadde jo ingen gode bankforbindelser, eller sparepenger. Og jeg visste en ting; ALDRI skulle jeg ta med barna inn i en kommunal bolig. Malvik kommune skulle vise seg å ha satset på en helt annen boligløsning for  økonomisk vansklig-stilte. IGJEN er det de kommunale tjenestene som kommer med alternativ løsninger. Jeg kunne søke på det private markedet, jeg kunne søke kommunal bolig, og jeg kunne søke START-lån! STARTLÅN, hva var det?! Ann Lisbeth Hellevik i boligenheten i Malvik kommune. Den utrolig flotte måten hun møtte meg med personlig, nok en medmenneskelighet som gjorde meg så inderlig godt. Man kan altså jobbe i hjelpetjenesten uten å virke nedlatende. Det var tredje gangen i samme kommune, hva skjer tenkte jeg, er det noe i tiden, er det flaks. Min store drøm om egen bolig blir virkelig. Husbanken og sparebanken Midt Norge med R. Stokke. For 7 år siden flyttet jeg inn i den føste leiligheten jeg noen sinne har eid selv. De 62 kvadratene jeg og mine to barn flyttet inn i, var et øyeblikk jeg aldri glemmer. Det å stå med den nøkkelen i hånden., og være sjefen i mitt eget liv. Nå starter livet mitt, tenkte jeg, fra nå av er det jeg som er ansvarlig. Jeg hadde bestått alle testene og prøvelsene, jeg hadde fått en medisin som virket, jeg var frisk fra spiseforstyrrelsene på femte året, jeg hadde mine kontakter, jeg hadde det meste i orden og det viktigste allt; jeg hadde med meg mine to glade,friske og sunde barn. Midt oppi dette hadde jeg funnet mot til å spørre om jobb, og jeg var blitt ansatt som badevakt på Pirbadet.

Fastlegen, barnevernet, NAV, (LAR), ansvarsgruppemøtene .

Nå er det gått 6-7 år siden dette. 

I fordraget skal jeg snakke om betydningen av de tjenestene kommunene bidrar med. Hvor viktige er de, hver og en av dem? Det kan jo til tider se ut som om ingen ting nytter, for folk sprekker, folk dør av overdoser, folk roter det til, folk havner i fengsel igjen og igjen og folk havner på avrusning igjen og igjen, vi kommer igjen og igjen og vil ha og vil ha, vi roter og husker ikke avtaler...Hjelper tjenestene likevel? JA-  og menneskene bak tjenestene er vel så viktige. Det er ofte i møtene med menneskene bak hjelpetiltakene de første endringene skjer, og ønsket om å forandre seg og sin tilværelse. Derfor blir hver og en av de som jobber i denne omsorgen så viktige. Det kan ta år, men møtene med menneskene i tjenesten, og tjenestene, er alt vi ofte har i  årene i rus og sosial uverdighet.

Alt  og alle fungerer ikke like godt, men det som ikke fungerer for en, kan fungere for en annen. De siste årene innen rusomsorgen, viser at vi har fått en langt mere brukervennlig fokus. Jeg har stor og god tro på de siste års utvikling.

Jeg gleder meg til å være med på seminaret på fredag, og jeg får ta krykkene fatt for å komme meg av sted. 

 

ja, ja...ikke akkuratt et egnet bilde. MEN så føler jeg heller ikke at jeg egner meg spesielt godt til noe om dagene. Nedtappingen på metadon er nå ubehagelig, og i tillegg går jeg på krykker, bandasjert fra tærne og halvveis opp på høyre kne. Jeg kunne egentlig tenke meg å bare ligge i senga, med alt jeg liker å små-spise, og se på reality!

TIRSDAG 11 JUNI, fra 80 til 70 mg metadon, og på krykker.

Siden torsdag i forrige uke, har jeg endelig blitt yttligere trappet ned.KulDet var en gang i tiden, at enhver nedtrapping ville betydd noe svært negativt for meg, samt at det helt sikkert ikke ville vært frivillig fra min side. Det må være interesant for LAR at vi som er brukere av matadon, kan komme til et punkt der vi opplever oss selv så friske som jeg gjør nå. Jeg ville tro at for hver klient, som etter år i en velykket behandling i medikamentell behandling i LAR og som derfor ville avslutte , ville vi bli møtt med positiv oppmerksomhet. Men hva opplever jeg? INGENTING. Lar sender en lege som jobbet i et vikariat, til vårt første møte i februar. Da møtte ikke representanten ,som er fast ansatt, fra LAR opp. For hun var reist ut i viktigere ærend fikk jeg beskjed om, det var nemelig noe "akutt". Der stod vi da. En nyutdannet lege som hadde vært der i et vikariat, som hun straks skulle slutte i. Flott, tenkte jeg, dette begynner jo like bra som LAR har fungert for meg i alle disse 11 årene jeg har måttet forholde meg til dem i. Legen var kjempesøt og kjempehyggelig nok,, men hun hadde selvfølgelig svært lite erfaring som nyutdannet, og kunne ikke svare på noen av mine spørsmål. Vi setter så opp et nytt møte. Og hva skjer. DET SAMME EN GANG TIL. Denne gangen hadde jeg med Rolf, og i tilegg var fastlegen min tilstede. Dette var siste dagen til denne nyutdanna legen, som igjen var den eneste som møtte opp fra LAR og hva kan jeg si?! Trenger man jerne for å skjønne at det møtet opplevdes som tildels bortkastet? Responsen fra LAR på at en klient vil forsøke å slutte, og starte en tilværelse helt uten medikamenter, burde kanskje bli møtt med litt mere interesse. Det skal likevel sies at dette er et speilbilde av hvordan LAR oppleves generelt.Hvor mange ganger har ikke jeg tenkt om overlegen på senteret, må forakte oss som hun er satt til å jobbe med? Ikke bare "satt til å jobbe med", men det er jo også noe hun selv har valgt, en stilling hun har søkt og som hun har valgt å fortsette å være i... Jeg har aldri møtt så sterk forakt i helseapparatet, som jeg gjorde i LAR de første årene måtte ha med dem å gjøre. Den dagen jeg hadde oppfylt alle krav gjennom de første årene som krevdes, var det en utrolig lettelse å kunne trekke seg tilbake til min fastlege og behandlere i egen kommune. LAR har enten opptredd helt uintereserte, eller så har de vært tvilende til de gode resultatene man har hatt, for det er jo for godt til å være sant at noen får noe til. Det er utrolig trist at de som er satt til å ta vare på denne gruppen, er så nedlatende. Jeg tenkte at det ville bli bedre over tid, men i all den tid den øverste ledelsen er de samme som ved oppstart, blir vel nyansatte fort farget av det som har bestått gjennom år.Jeg ser for meg hvordan de blir fortalt at "vi ER". Hvordan vi lyver. At vi aldri snakker sant osv..Det er jo slik da, at systemet i LAR langt på vei er lagt opp på en slik måte, at man må fortsette å lyve. Det er et problem med selve systemet , for når man er i aktiv rus, er lyving en naturlig konsekvens. Det betyr ikke at vi ER slik. Det er en del av alt det rusing medfører, og en del av problemet som også må behandles og sees på sikt, Jeg er likfullt enig i mye av det LAR gjør, men det er måten de møter oss på.  De holdningene vi møter.

Likefullt; møte nummer to med LAR, resulterte i et brev jeg fikk i posten her om dagen. Siden vi ikke hørte noe fra LAR etter møtet, bad legen min ringe dem "siden vi hadde avtalt at de skulle kalle inn til det første ansvarsgruppemøtet, som måtte skje før ferien". Jeg har memelig ikke hørt et eneste ord fra LAR i all denne tiden. Det er slik det er. Ingen tar kontakt derfra og foreksempe spør om det går bra osv, ingen oppmuntring, ingen gode råd eller noe engasjement utover det høyst proffesjonelle.

LAR mente at det var andre en dem som skulle kalle inn til møte. DET gadd de å bruke et helt A4-ark på å fortelle meg.

Så der er jeg med LAR. Jeg har ingen forsikring om at det vil stille noen fra LAR på  noen av ansvarsgruppemøtene vi skal ha fremover. Dette begrunner LAR med at overlegen jobber i 50% stilling, og at det ikke er sikkert at hun kan stille når vi har "møtene våre". Årsaken til at jeg ønsket meg selve overlegen, er fordi de ansatte på senteret har liten/ingen referanser til den situasjonen jeg er i nå, med å skulle slutte helt med metadon.. Den eneste på senteret som skal ha kompetanse på dette, er i følge dem selv, henne. Derfor ønsker jeg selvsagt nettopp henne. Jeg hadde ingen forventninger om ekstra oppmerksomhet og pomp og prakt for å skulle slutte med metadon i LAR, men jeg hadde regnet med at de skulle stille opp på en forsvarlig måte. Akkuratt nå vet jeg ikke mere enn at LAR stiller med en lege, som kanskje kommer, kanskje ikke kommer.

Så det er som det alltid har vært. Vi får klare oss som best. En av grunnene til at mitt ønske om å slutte med metadon, er jo også LAR i seg selv. Jeg skulle så ønske jeg kunne si at det er pga LAR at dette ble så vellykket for min del, men det er på tross av. Jeg hadde på forhånd trodd at alt det negative jeg hørte om LAR var overdrevet, og at det som vanlig var mye klaging. Jeg har spekulert og spekulert gjennom årene hvordan LAR har fått lov til å holde på slik de gjør. Måten de til tider skriver ut folk på, årsakene til at de hiver folk ut, oppfølging osv. Nå er det slik at dette er et svært vanskelig felt å jobbe med. Men holdningene burde være svært tydelige og på plass til enhver tid.

Nå hadde jeg ikke tenkt å bruke tid på å omtale LAR her, men det er visst uungåelig. For burde de ikke vist litt interesse for å følge med på hvordan en også kan slutte med den medisinen de forskriver? Det burde kanskje vært fokus på at en del av brukerne kan klare å slutte med medikamentell behandling, og isåfall trenger de å møte også oss med sin tilgjengelighet.

FRA 80 TIL 70 mg----- det kjennes nå at det går nedover. Jeg har mindre energi, jeg er mere up and down, føler innimellom at jeg har litt feber med svetting og verking i kroppen. Det er altså som det skal være.

I tilegg ble jeg operert med kikehulls-kirurgi på høyre kne på klinikk Stokkan på fredag. Så jeg er sterkt hjemmeværende om dagen, og det er en påkjenning å ikke få sykle turene mine på 4-6 mil. Ei heller spinning og styrke-timene jeg normalt også er med på 3 ganger i uka. Jeg er nervøs for vektøkning, og har generelt lite godt av å ikke få trent. Så jeg er ikke der jeg hadde likt å være.

MEN- jeg er likevel akkuratt der jeg i så mange, mange år bare drømte om å få komme. Jeg har det så utrolig godt. Når jeg står opp om morgenen, er det det aller, aller første jeg tenker på hver eneste dag!

 

LØRDAG 8 JUNI

Vi feiret vår 2års dag som kjærester tirsdag denne uken. Den dagen Rolf spurte meg om vi skulle være kjærester, var det en fortryllende, utrolig berusende og overveldende lykkelig følelse jeg kunne våge å slippe løs. For etter kort tid visste jeg hvem jeg hadde truffet. Jeg var aldri i tvil om at dette var den store kjærligheten i mitt liv.

Kommer til å sette meg ned å skrive i ettermiddag/kveld, men vi har litt forskjellig som skal gjøres før det.. Jeg er på krykker, bandasjert fra tærne og opp til halvveis opp på låret, etter et kikkehulls-inngrep og narkose i går . Det viste seg nemelig at fallet i november også påførte meg en minisk-skade. Om ei uke kan jeg starte opptrening og fjerne bandasjen.Da er tiden som ett halvt år som halt over, og jeg vil igjen kunne glede meg over å ha 2 sterke bein! Så det var en nødvendigvis en smertefull, men likevel nok en god dag å stå opp til ,også i dag.  Siden det er 2 år siden det ble et par ut av Rolf og meg, har jeg litt på hjertet i dag.  So- i'll be back.Kul

De to siste årene har vært blant de mest interesante og spennende årene i mitt liv. Personlig har jeg aldri vært lykkeligere enn jeg er i dag. Det utrolig fine syden-været vi har hatt i de to siste ukene, er prikken over i'en. Med værvarslet om en reprise på sommeren 2002, er det isåfall bare å planlegge å være mest mulig tid utendørs. Ingenting slår en god, norsk sommer hvis tropesommeren skulle slå til!

TIRSDAG 4 JUNI

Livet er på noe av dets beste, når jeg sykler. Jeg kan ikke tenke meg en tilværelse lenger uten. Generelt vil jeg si at fysisk trening, er det sterkeste kortet jeg har på hånden. Det gir meg en god følse av glede, også av kontroll.

Nå er det ei uke siden sist her inne. Det vil også være slik det blir fremover. Bloggen blir oppdatert etterhvert som det er tid og anledning. Årsaken til dette er fordi døgnet er begrenset oppad 24 timer, og i sommerhalvåret er jeg opptatt av å gjøre mest mulig, serlig utendørs. Med hage rett utenfor stuedøra, er det alltid nor å ta fatt på, og jeg elsker å kjenne jord og gress mellom hendene. Å holde på i hagen, med gressklipper, med redskaper for fjerning av løvetann og annet ugress, med saks for fjerning av greiner, med trillebår og støvler på...Ja, da har jeg det godt, enn så tungt det kan være å for eksempel stå i skråningene her, på hver side av huset.

Med tanke på hvor nord vi befinner oss på verdenskartet, med bare mai/juni/juli og august som vi kan kalle sommer, er dette den tiden jeg er opptatt av å være mest mulig ute. Derfor er turene på sykkel, som foregår i timesvis, perfekte for meg. Aldri tenker jeg bedre enn når jeg sitter på setet og tråkker kilometer for kilometer. Følesen av at det går fremover er god, følesen av å mestre er god, og omkranset av natur og i følge med Rolf, kjenner jeg øyeblikk av total lykke. Jeg har flere en en gang fundert på om det å sykle, er spesielt godt egnet for folk med psykiske/rusrelaterte/problemer. Jeg har kommet frem til at det heller kanskje har seg slik at sykkel er overkommelig for de fleste, uansett bakgrunn, av flere årsaker. En sykkel er lett å bruke, den kan brukes overalt i all slags vær, en sykkler ut ifra egen form og styrke, en kan sykkle sammen med noen eller alene og så er man UTE. Det er noe med den gleden alle disse faktorene til sammen gir hver og en av oss. Jeg kan ikke huske en slik form for indre lykke, glede og tilfredstillelse siden jeg som 12-åring drev med konkurransesvømming. Grunnen til at jeg kom borti sykling for 1 år siden, var  selvsagt Oslo-Paris, men da hadde jeg drevet med spinn i perioder de siste 4 årene. Fra et treningssenter på en spinnsykkel, til ut på terrengsykkel, var herlig. Jeg hadde litt av formen inne, og det satt som et prosjektil fra start. Det var litt sånn ut-av-kroppen opplevelse, det var en sånn indre barnlig og god glede over å sykkle igjen, en frihetsfølelse som fylte hver celle i kroppen min. Jeg ser rundt meg, at flere institusjoner der de jobber med rusavhengige, har begynt å tilby trening med sykler. Det er fantastisk flott. Trondheimsklinikken har hatt dette tilbudet til sine brukere i mange år, der var de nok tidlig ute. Min veninne Mona, som er den eneste jeg har hatt årlig og jevnlig kontakt ,med fra rus-miljøet, var den første jeg husker på  rehabelitering på sykkel som gjorde inntrykk på meg. Hun var klient på nevnte institusjon, og syklet Birken 2 år på rad. Jeg satt da i boligen min i Hommelvik, og så et intervju med henne etter de 9,5 milene. Hun strålte, hun så mere fantastisk ut en noen sinne, og da snakker vi om ekvinne med et uvanlig flott utseende fra naturens mest gavmilde side.  Jeg måtte bare å beundre henne, det var så utrolig imponerende. Hvordan var det mulig sykle Birken bare et år etter hun kom inn på rehabelitering? Med sykkel står man med et ekstra redskap i kampen mot dop-suget, samt at det generelt ,for folk flest også, må være en allemannseie til å styrke alt som er godt i livet. Selv opplever jeg at det forebygger depresjon, og at det har fått frem "det lyset" jeg ikke klarte å finne andre steder. Lyset som får meg til å kjenne på også hvor lett, godt, trygt og morsomt livet, og hverdagen, er. Gleden over å være ute, og ha noe artig å gjøre. Sammen med noen, eller alene. Har du ikke noen å sykle sammen med, er det bare å melde seg inn i en klubb. Det er jo åpnet sykkel-grupper i nesten alle idrettslag over hele landet nå, og er det ingen der du bor, så åpne en selv. Hvis en ønsker å sykle alene, kan man det. Det er så tilgjengelig, og overkommelig på alle mulige vis. En sykkel trenger ikke koste så mye, men det er jo helt opp til en selv og lommeboka. Selv har jeg en sykkel til 4000 kroner, men jeg får låne Rolf sin, og det har fått meg til å skjønne hvorfor folk er villig til å betale 5-sifra beløp på sykler. Å sitte på denne 9 kilos lette karbonsykkelen er fantastisk for meg. Det går så det suser på det beste,og er det lettere og morsommere å komme opp i puls.

Først kommende torsdag skjer neste nedtrapping på metadon. Jeg måtte vente yttligere en uke, pga omstendigheter med produksjon og levering. Det er helt greit. Jeg har forstått at det er fornuftig å bruke tid på dette. Selv har jeg satt av det neste halve året til nedtrapping og avsutning av metadonbehandling. Jeg forventer at det blir svært tøfft når jeg kommer litt uti det. Når jeg har vært 2-3 uker uten metadon, vil det sannsyneligvis stramme seg veldig til. Slik jeg husker det fra forsøket jeg har bak meg 2-3 år tilbake i tid, det ble intenst vondt. Jeg tror jeg likevel kan si at jeg kanskje aldri har vært mere bestemt på å få til noe, enn denne nedtrappingen. Ønsket og håpet mitt om å få leve helt medikamentfritt resten av livet, stikker svært dypt. Jeg har savnet den friske delen av livet mitt, siden jeg mistet det.  Rolf og jeg har diskutert forskjellige scenario, og hvordan vi sammen skal håndtere situasjoner som kan oppstå. Å stå i fysisk angst over tid, gjør mere vondt enn noen annen smerte jeg har kjent.Jeg er ikke like redd abstnenser og kramper og den fysiske påkjenningen som denne avgiftingen av kroppen vil resultere i. Det er selvfølgelig fordi angst er en type smerte som varer og varer, og ikke som andre smerter, som går over ganske raskt. En høy angst-smerte kan klore og klore i ukesvis.Den stikker dypere, med sterke røtter, uten ende.Vonde, harde stiklinger, med brodder av torn.  Det er som en fysisk og indre grilling. Det er ikke rart mennesker med denne type angst får lav terksel til å ty til selvmedisinering ,som jo rusing ofte er. Jeg fikk for eksempel en følelse av at både alkohol og heroin gjore livet mitt bedre, ved at angsten ble mindreetter inntak.  Spiseforstyrrelsene ble også merkbart mere dempet. Denne første følelsen av bedring av egne problemer etter inntak av kjemikalier, skulle selvsagt ikke vedvare over tid. Dette kom jo bare tilegg på listen over problemene mine. Rusavhengigheten gjorde selvsagt også min verden bare verre på sikt. Alt i alt opplever jeg at angst og rus stjal den viktigste tiden i livet mitt, fra jeg var 15 år til jeg var 28 og ble mor. Jeg har ikke mye godt å si om de 13 årene, bortsett fra å legge til at jeg først kom borti stoff i form av kokain, amfetamin, heroin og piller som 23-åring. Så jeg debuterte sent som narkoman, og klarte å komme meg ut av det etter ca 8 år. Det gir meg visse fordeler at jeg ikke startet med medikamenter og stoff tidligere, i forhold til det å klare å slutte for godt.

Jeg er nå klar for å slutte helt..også med metadon.Jeg håper det viser seg å være mulig å få det til. Jeg står godt forberedt.

 Jeg er 100 prosent frisk fra bulimi og spiseforstyrrelser. Takk Gud. Det var et H-E-L-V-E-T-E. De som tror det er en grei og kjapp løsning på vektproblemer å stikke fingeren i halsen for å frmprovosere oppkast, tar stygg-feil. Det kan nemelig vise seg å være inngangsporten og den røde løperen til et personlig helvete. Det var ikke noe hyggeligere sted å være, enn rusmisbrukernes møteplasser, som feks på nasjonalteateret eller sentralbanestasjonen i oslo. Ingen må innbille seg at en tynn figur, er verdt spiseforstyrrelser. Det gjør så mye mere med deg enn å redusere vekten din.

Spiseforstyrrelser kan frata deg alt du har, på lik linje med rusavhengighet. Legger du disse to sykdommene sammen, har du en komplisert livssituasjon. Det er ille nok hver for seg. Jeg noterte meg hvor mange av mine med-søstre i rusmiljøet, som hadde spiseforstyrrelser. I tilegg var insest en gjenganger. Da  tenker jeg at listen må begynne å bli fulltegnet, jo mere du må reise deg fra, desto verre er utfordringen å ønske seg selve livet tilbake igjen. Jeg har vært utsatt for overgrep., men aldri insest. Det hadde nok vært kroken på døra mi FOR GODT.

Jeg skulle ønske moteindustrien hadde mere fokus på hvor kuult det er Å VÆRE SEG SELV. Med større variasjoer, som det er naturlig for oss at det skal være. I fasong,i størrelse, i høyde, i bredde, i personlighet, i form og farge. Det er synd man må være så TYNN for å nå idealet i dag. Hadde marilyn monroe levd i dag, ville hun øyeblikkelig blitt sendt på slankekur, og med det hadde vi mistet MARILYN MONROE. For hvem ville hun vært som syltynn?

Jeg fyller 50 år neste april, og skulle bli nesten 50 før jeg fannt meg selv igjen. Nå begynner det å bli herlig å leve igjen, selv om jeg ikke er verken ung eller tynn. Livet her herlig av helt andre årsaker. Å holde kroppen i form er en av bonusene!

MANDAG 27 MAI, konfirmasjon-helg

To litt travlere uker enn vanlig er lagt bak meg, og som foreldre til en konfirmant, er det godt å vite at dagen også ble den festen vi hadde håpet på. Hjerte

Jeg har ikke fått summet meg helt etter tempoet i det siste, og jeg holder på med litt for mye på en gang nå. Derfor vil bloggen bli vekselsvis oppdatert, etterhvert som det skjer ting i min verden, som berører disse sidene.

På torsdag denne uka, trapper jeg yttligere ned fra 80 til 70 mg metadon. Da vil det være naturlig å være tilbake igjen.

Så inntil da.----Kjærlighet

På vei til konfirmasjon tidligere i dag..! En så hyggelig konfirmasjon som vi har hatt i dag på 25 mai på Rica, Hell., gjør noe godt med en. Kunne hatt så lyst til å ha satt inn mange bilder fra dagen, men dette er jo en privat tilstelning, så det faller seg naturlig å ikke trykke private bilder herfra. MEN- jeg er straks tilbake og skriver om denne siste uka, og noen bilder fra konfirmasjonen blir det jo også.. MEN NÅ...søndag morgen, de siste gjestene dro nettopp, og rolf og jeg skal ut på LETT-sykklene til en forandring. Vi planlegger runden rundt Selbu, ca 9-10 mil. Det er sol og sommer-temperaturer, denne dagen blir fantastisk på sykkel-setet på tørr asfallt!

Pinsen kom med varmerekorder for årstiden. En annen rekord er farta vi etterhvert har satt opp på treningsøktene våre på sykkel. I fjor syklet vi for de lange distansene, uten tanke for fart. I år er det høyt tempo, på like lange turer. Så nå blir jeg seigere og råere til start på Birken. Det er bare en ting til å legge til; å sykle er mere tilfredstillende enn noen gang. Dette er virkelig noe for også oss kvinner!

TIRSDAG 21 MAI, vi sykler og sykler.

Dagene i mai inneholder så langt 41 mil på 2 hjul. På langt nær noen distangserekord altså, men det nye er at vi nå sykler intensivt. DET gjør en stor forskjell, og det har gitt syklingen en ny dimensjon. Det er jo så morro. Det er så utrolig å være snart 50 år og oppleve en slik idrettsglede!

Pinsen førte med seg utrolige varmerekorder i denne delen av landet. Vi har derfor hatt noen uvanlig flotte dager. Jeg hadde helt glemt at vi kunne ligge å vri oss og ikke få sove grunnet varme i Norge. Slike netter er jeg automatisk tilbake i tid på sydligere breddegrader, og ikke her hjemme i min egen seng. Enda jeg trakk til side sommerdyna, og lå uten dyne, var det fremdeles for varmt. Det er de første dagene siden Rolf og jeg traff hverandre for ca 2 år siden, at vi har ligget fra hverandre, dvs med fysisk mellomrom. Det ble rett og slett uutholdelig varmt å ligge inntil hverandre, slik vi alltid gjør. 

Jeg må være kort i dag, og jeg må være kortere enn normalt her inne, hele uka. De neste 4 dagene er jeg travelt opptatt med konfirmasjons-forberedelser. OG sykkelturer, selvsagt.Ingen dager uten en treningsøkt iværtfall, i værste fall blir det "bare" en tur innom 3t.  Det er ikke til å komme forbi at fysisk trening er blitt helt nødvendig for min del. Det kan hende det er i meste laget.  Av alle avhengigheter er det isåfall til å leve med.  Det er medisin i naturlig form. Jeg kjenner fort at hømøret svinner, og at mørkere tanker kommer uten den vanlige treningsøkten. Det er som når du står og ser på at det skyer over. Det er et slags tungsinn. Jeg er veldig klar over det, som så mye annet jeg annet jeg vet  at jeg høyt sannsynligvis må leve med.

Det er ei uke igjen på 80 mg, så skal jeg ned på 70 mg metadon. Jeg sliter med søvnløshet, uro og tanker. Det er slik det skal være, eller slik det må være. Beslutningen om å slutte metadon, er tatt så langt inne i meg, at jeg egentlig bare er utålmodig etter å trappe ned yttligere. Jeg er ikke redd for at noe skal gjøre vondere eller bli vanskligere, for jeg er så trygg på vi uansett skal håndtere det som måtte komme. Jeg er ikke alene lenger, og det gjør hele forskjellen.

 

Det er godt å være sammen! Og det er godt å være gift. Jeg har blitt så mye sterkere, og bryr meg ikke lenger så mye om "hva folk sier".Det er ikke lenger så farlig hva andre mener, det gjør iværtfall ingen stor forskjell på min hverdag. Jeg vet hvem jeg er i dag, og jeg liker mere og mere den personen jeg ser. Jeg er rett og slett ikke så aller verst! Det er jo det det hele handler om, å kunne stå for den man er.

TORSDAG 16 mai, og hentedag for ny ukes-rasjon av metadon på apoteket.

Med så mye trygghet og kjærlighet som jeg har i livet mitt nå, føler jeg at mye er mulig. Godt hømør er en god bonus og en god latter vet man forlenger livet. Så å være på plussiden, er godt.!

Enda en svett, urolig natt med ilinger i leggene og alle før-symptoner på at kroppen trenger en ny tilførsel av metadon. Å ligge sånn om natta, får meg til å tenke på hvilke år jeg OGSÅ har inkludert i min tidslinje. De unevnelige. De årene jeg aldri snakker om, de årene jeg ikke vet når jeg kan ta tak i ,og skrive om. Er det noe poeng i å ta det frem, og skulle det være interesant for andre å lese, eller for andre å vite? Det eneste jeg kan si om det nå, er at det får fremtiden vise. Jeg vet i dag kun det, at jeg vil lite sannsynligvis dele opp historien i litt sant- noe usant og tildekt . For enhver historie som fortelles, der viktige hendelser utelates, fremstår for meg som FORDREID. Det er likevel slik, at det ble skrevet en bok for mange år siden, der disse årene ble omtalt. Så det er ingen hemmeligheter, det er bare jeg som har gravd det godt ned i min egen bevissthet. Det er ikke viktig for meg i dag, det er ikke viktig for noen andre heller. Men jeg brukte år i livet mitt, i miljøer som jeg ikke kan tenke meg å la mine egne barn oppholde seg i. Bortkasta år, vonde år. Jeg blir så trist år jeg tenker på det. Det er jo også slik i dag, unge mennesker som av forskjellige grunner søker til et kriminelt miljø. Jeg følte meg utenfor,og jeg hadde følt meg som en utsøtt og mislykket person i flere år. Som mange andre ungdom i krise, skulle det brennmerke meg for resten av livet. Men i rusmiljøet slapp jeg inn, og opplevde det etterlengta fellesskapet. Det fungerte som en slags erstatning . Jeg forsøkte så godt jeg kunne å viske bort grensene mellom det aksepterte og det ikke aksepterte i dette nye miljøet, med å forsette å holde det rent og pent rundt meg. Alltid like velstelt, og alltid kostbare klær. Dagene man ble sjuk av mangel på stoff og rus, stod man simpelten ikke opp. Da lå jeg til det ble ordnet noe. Det var alltid viktig å se ut som man hadde bra. Men i dette miljøet går tiden raskere enn i livet ellers. Dopen sitter ikke lenge nok i kroppen, en har mellom 4-8 timer på seg til å måtte ha neste tilførsel for ikke å bli sjuk. Det er et svært slitsomt liv, og svært usundt. Ikke noe , eldes man så raskt som i rusverden, uansett utseende og gode gener. Verken psykisk eller fysisk. Det går bare en vei.  I det prosjektet jeg ser for meg, som jeg er i gang med å jobbe med, vil jeg ikke gjøre noe til noe annet enn det det er, eller var. Jeg pynter ikke på noe. Jeg vet ikke mere om det ferdige resultatet  i dag, en at dersom det blir ei bok til slutt, vil den bli nærgående. Og den vil ta for seg de rundt meg, og følge dem også over tid, paralellt med meg, mitt og mine.

MOT- til å leve, betyr for meg også erkjennelse av hvem man er. Man kan ikke være noe man ikke er. Man kan jo forsøke, det var  det jeg holt på med, og det gjorde meg til et svært ulykkelig, og ensomt menneske. Først som godt voksen, er jeg der at jeg føler at jeg er MEG. DET er en utrolig god følse. Å vite hvem man er, er også å slutte fred med seg selv. Jeg kan ikke gjøre noe med det som har vært, men jeg kan gjøre noe med dagen i dag, og morgendagen.

Det er folk som tør, som lager fremdrift og engasjement, i samfunnet. Iværfall i mine øyne, det er de som våger som skaper debatt, interesse og engasjement.En som har gjort inntrykk på meg i det siste, er ei 27 år gammel jente som fikk hele første siden i lørdags-VG for ca 2 uker siden. Samt forsiden på "Helg" samme helg, med seg selv avbildet som i Munch's "Madonna" . Et sjeldent og gangske banebrytende portrett av ei resussterk jente, som gjør noe ingen før henne har gjort. Midt i studier og med et resurssterkt sosialt engasjement fronter hun en call-girls tilværelse. På ekte vis, med rette navn på rette yrkesgruppe så det formelig ryker av intervjuet. Jeg sitter med åpen munn og glemmer å lukke den- så utrolig fremstår dette portrettet meg. Er hun gæærn, eller er hun smart. Vel det siste er nok mest sannsynlig. Hun er medlem i Mensa, dvs en person med spesielt høy iq, hun er unormalt pen, unormalt god til å formulere seg. God til å debattere, god til å reflektere. Hun har ingen rushistorie, ingen psykiske problemer, ingen insect eller traumer i oppveksten. Hun ber om å bli respektert for sitt  personlige valg av yrke, å bli trodd på at hun har valgt å jobbe med det hun gjør av egen og fri vilje. Hun ber om å bli trodd på at det kan være et yrke, på lik linje med mange andre yrker.   Hun har normalt høy sosial status, men elleres er hun unormalt alt man normalt forbinder med å selge sex. Det stemmer dårlig med alt vi er opplært til å mene og tro om sex og prostitusjon. Prostituerte skal være ofre, og å drive med dette er moralsk forkastelig, samt at man blir ødelagt som menneske psykisk. Det er en lang liste med alt vi forbinder med prostitusjon, og denne kvinnen bryter med..alt egentlig. At hun våger, og midt oppi alt alvoret får hun meg til å smile og smile. At hun tør. Det er så utradisjonelt norsk som det går an, og hvem ved sine fulle fem (eller sex he he) kan stå frem med bilde og det hele, og si det hun gjør? Hvorfor gjør hun det, hva tenker hun at hun virkelig oppnår?

Det jeg liker så godt, er nettopp det at hun våger, og at hun mener det er verdt å stå frem åpent og ærlig.Hun mener at hun er resurssterk nok til å ta debatten i det offentlige rom, og hun ønsker den. Hun mener at kriminalisering av "hore-kunder" er feil, og at loven må endres. Argumentene er gjennomtenkte og interesante. Eskorte-tjenesten hun tilbyr, er hennes valg. Det er ingen bakmenn, eller andre som driver henne. Hun har funnet en kamp-sak som har engasjert henne i den grad at hun valgte å stå frem. Uansett hva folk måtte mene om henne. Uredde kvinner, som tør rokke ved de sosiale nomene vi har i samfunnet, er  vel de tøffeste blant oss, uansett hva vi måtte mene om saken forøverig? En gang i tiden var det stemmeretten. Så stod kvinnene opp og frem for like regler for menn og kvinner i yrkesliv og utdanning. Så stilte de første kvinnene krav om en plass i den Norske Kirke. Mange og sterke blant oss som har vært med på å forme det samfunnet vi lever i. Jeg vet ikke om saken som ble omtalt i Aftenposten for 2 uker siden, er like engasjerende for alle.  Eller ei at saken om avkriminalisering av horekunder er av like stor sosial betydning. MEN jeg er overbevist om at det krever like mye MOT å fronte denne kampen, som alle de andre kvinnekampene.

Nå er det 14 dager siden hun stod frem i dette 4-siders store og relativt dype portrett-intervjuet som ble gjort i Aftenpostens  "Helg". Jeg har selv gått igjennom noen stadier,og fundert på hva jeg  egentlig tenker om det hele.   I dag sitter jeg igjen med en følse som er ganske enkel. Hun er ikke bare overbevisende, det er ikke lenger så viktig- men den dama er så tøff, at jeg rett og slett godt hømør av å tenke på henne. Hege Grostad, du er tøffere enn toget. I digg you very much!

METADON-dagen er her igjen. Ja for det er torsdag, og som tidligere narkoman og LAR-bruker, skal jeg ta den ukentlige turen ned på apoteket. Der skal jeg innta dagens flaske med metadon, i påsyn av den apotek-ansatte, som kø-biletten min tilsier skal betjene meg. Hvis det er en ny ansatt, eller en vikar, må jeg forklare alt på nytt. Ehe, jeg-er-49 årog -heter-siri-getz-sollie--og-kan-jeg-få-metadonen-min. Slik jeg har gjort hver torsdag, hver uke, hver månede,hvert år, i hele 11 år på rad-for helvete. Neida, det er jo ikke slik da,jeg er jo høflig.  Jeg opptrer jo så lite NARKOMANT som mulig. For du tror da vel ikke at jeg narkoman (!) Jeg antar at de fleste av oss som bruker metadon, og som står i en vellykket behandling, det vil si ingen sidemisbruk og i godt i gang med sosial integrering, er som meg når de henter medisinen sin ukentlig. De er høflige og beskjedne, og håper å syntes og høres minst mulig. Samt bli betjent av en apotekansatt som kjenner en, og som henter det de vet du skal ha, uten hele lista med den vanlige kunde-servicen, samt de kontroll-spørsmål som nødvendigvis følger med.

 Virkeligheten for min del, er likevel den at jeg nok er heldig med apoteket mitt i dag, i mai 2013, det har ikke alltid vært slik. De ansatte er imøtekommende og hyggelige.., bortsett fra en da. Det samme gjelder legekontoret, der er det ingen unntak; alle er så søte og snille. Jeg har verdens beste legekontor. Men urinprøve er urinprøve likefullt, og drikking av metadon i påsyn av ansatte, er også akkuratt hva det er. Slik føles det også. Jeg har gjort begge deler under langt mindre hyggelige forhold tidligere, og kjenner derfor godt til hvordan det KAN foregå, og alt for ofte skjer. Hver dag.

Men hyggelige ansatte eller ikke. Det er  en påkjennelse hver gang, og jeg venner meg aldri til det. Hvordan skal man kunne venne seg til å gjøre dette, drikke safta si foran gud og hver mann en gang i uka. For så, MINIMUM 6 ganger i året, dra ned buksene på toalettet på legekontoret i påsyn av en ansatt,- og tisse på plastkrus. Mens du holder koppen under strålen med de hvite plasthanskene du har fått utdelt, for å tre over hendene, må du forsøke å få il å tisse på kommando.Det kan ta tid. Lang og ubehagelig tid. Den ansatte har ikke 20 minutter til dette egentlig, og enda mindre tid til å stå i 40 minutter å vente på at du skal få det til.  Når jeg endelig er ferdig, og  jeg  noe beskjemmet føler at jeg må si noe om  at "noe kom utenfor, på selve glasset, det ble vått av urin," blir med ett bare blir så mye verre. Plitselig trer hele situasjonen frem helt tydelig for meg, det gule rommet. Vasken, med krana som jeg har bedt skal stå å renne så jeg slipper at flere skal høre når jeg tisser. Toalettskåla som jeg sitter på, med buksene nede på anklene, og den nakne underkroppen min kommer til syne. Bleke lår og legger, og den bare rumpen min. Tenk om det kommer andre lyder, eller lukter. Det er utrolig ekkelt, og anstrengt inni meg. Utenpå forsøker jeg å virke positiv og avslappet i situasjonen. Den ansatte som ble med meg inn, skal overvåke at alt skal foregå korrekt. Man vet at narkomane jukser og lyver, og man vet at de kan tenkes å de ville jukse. Flere er blitt tatt med andres medbrakte, og rene urin, på flaske. Denne er selvsagt tenkt  forsøkt  å bli byttet ut med ens egen. Å ta urinprøver er ikke lett, selv når man vet det går helt greit, det vil si fordet om jeg vet at min urin er ren, er  gjennomføringen av stikkprøven en påkjenning. Det eneste med dette som har vært  greit for meg gjennom årene, er selve resultatet. Det er fint å få dokumentert at man er stoffri, men selve gjennomføringen fremtvinger  mye unødvendig stress. Så krenkende  disse testene oppleves å være for de fleste av oss, burde antall kontroller begrenses, iværtfall i de sakene der "pasienten" har en tydelig ryddig tilværelse gjennom år. For andre  og nye LAR-brukere, vil dette bli noe å  kunne strekke seg etter, etterhvert som det er mulig og forsvarlig i deres eget opplegg og medisinering . Tillit er noe som skal bygges over tid, begge veier. Trodde jeg. Det er enkel barneoppdragelse. Hva er det LAR driver med?  Når jeg overleverer plastkruset med urinen min til damen i hvit skjorte, hvite bukser med rett legg, inne på det gule rommet, er jeg lettet. Og hun er lettet. Hun smiler til meg, og hun sier "så flink du er", og jeg vet ikke om hun syntes at jeg er flink til å tisse på kortere tid enn normalt eller om hun mener jeg er flink rent generelt med tanke på bakgrunnen min,kontra i dag. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal få på meg buksene, de er stramme over hoftene og jeg vil ikke at hun skal "se allt". Så jeg venter, jeg blir sittende, og hun blir stående med urinen min i glasset, som hun holder i den venstre hånda. Den høyre hånda holder hun på dørhåndtaket, og så ser vi på hverandre. Jeg strekker meg til krana, og sier mens jeg skrur den av at "hun bare kan gå, jeg må gjøre meg ferdig", hvilket hun er rask til å gjøre. Hen tar igjen i dørhåntaket, men så skulper glasset over, og det renner litt over kanten og drypper på gulvet. " åh..herregud..sier hun.."  Jeg vil bare at hun skal gå, og rekker henne hele do-rullen. Så får jeg et oppriktig eller anstrengt smil , hva vet jeg, jeg ville heller ikke like å få en annens urin nedover håndbaken, uansett plasthansker. Hun takler nå situasjonen bedre enn meg, dette kan hun, det er slikt hun gjør til daglig. Tar i og måler, lytter på bryst, kjenner etter puls, klyper og stikker i hud. Alt med plasthansker pForholder seg til menneskets kroppsvæsker i form av  hud og hår, spytt, utflod, urin, blod, avføring  og andre avfallstoffer. Hun ser på meg og fremstår med ett i rollen som proffesjont helsepersionell. Hun betrygger hun meg om  at det ikke gjør noe. Så flink du er, sier hun igjen, og mener det så godt. fy faaaen, kan det bli værre nå så hyyyler jeg .. hun er kanskje 29 år, eller 23, jeg er iværtfalldobbelt så gammel som henne! Jeg er MOR til TO, og så skal jeg tisse foran en som kunne vært...svigerdatteren min. Om noen år risikerer jeg at min eldste sønns skolekamerater jobber på kontorer og institusjoner som dette, og skal da altså som 69-åring, om ti år altså, tisse i en kopp foran dem. Etter å da ha vært helt stoffri i 21 år! STOPP VERDEN  .Dette forlanger LAR. De har svart meg at " ja, dette er reglene, og slik blir det". Jeg må på minimum 4 stikkprøver årlig, fordet om jeg blir 99 år og bruker høreapparat og rullator, og har hatt rene prøver i la oss si..40 år da. Samt hente medisinen min hver uke og drikke flaska mi der, osv, låter dette allright og rimelig? Lar syntes det.  Det er ingen som bryr seg nok over reglene til LAR høyere opp i systemene. LAR har all makt. Akkuratt som om det bare er LAR som alene har kompetanse i rusbehandling i Norge, og er de eneste som besitter erfaring  og kunnskap til å behandle narkomane. Det later til at ingen bryr seg nok, til å være med å utvikle og forandre systemet i LAR, høyere opp. Noen burde med letthet se hvor galt det kan bli for brukere i LAR, når ingen blir behandlet individuelt, utover justeringen av antall milligram da. LARs regime blir redusert til et LITE pasient-vennligere sted for mange av  oss. Dessuten må vel folk kunne behandles mere verdig, fordet om de er "håpløse". Jeg har vært håpløs selv. Men jeg trengte likevel verdighet, det gjør vi alle. Jeg har iværtfall erfart, at jo mere tillit jeg fikk, jo mere ville jeg gi tilbake av meg selv. Det fikk meg til å utvikle en samvittighet, og jeg kom etterhvert i et dilemma med meg selv i situasjoner der jeg kunne velge. Jeg utviklet sannsynligvis en personlighet på dette grunnlaget, for alt startet her. Jeg sa i mange år at det er takket være METADONEN, og på tross av LAR. Det er dessverre langt på vei sant.

Jeg har omtalt reglene på LAR tidligere, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.

I dag er hverdagen mitt blitt er verdig sted. Turene ned på apoteket og urinprøvene på legekontoret, er minuttene jeg holder pusten, lukker øynene, stenger ørene, og holder igjen bevissheten og tilstedeværelsen min. Jeg er her, men jeg later som det ikke skjer, later som det ikke gjør meg noe. LARsystemet burde vært lagt opp slik at vi fikk opparbeidet tillit. Hvorfor det ikke er slik, vet vi alle som bruker LAR. Jeg forstår ikke at LAR kan vedkjenne seg politikken sin, som skjærer alle over en kam. Det er vel det stedet som har vist meg størst menneskeforakt. Samtidig har jeg i 11 år vært helt avhengig av dem.

DET ønsker jeg ikke lengre for meg selv. Av flere grunner. Jeg skal be LAR om å fortelle meg om Metadonens innvirkning på mennesket, fysisk og psykisk. Langtidsvirkningene. De fysiske innvirkningene ved langvarig bruk på indre organer. Har metadon en påvirkning på åndrdrettet og hva dette medfører, kan den høye doseringen påvirke pulsen og hvilke betydninger kan dette medføre på sikt? 

80 mg- og de vonde dagene ER begynt. Jeg er så utrolig heldig som har avspenningen i de nesten daglige treningsøktene. For nå er det alfa omega for meg å bøye og tøye ut musklaturen, og gi ømme og såre ledd pleie.

Uten treninga, og kvaliteten i mitt private liv,  hadde det ikke vært mulig for meg å ønske å slutte. Jeg hadde ikke hatt "noe å gå til". Men med  den fysiske treninga, og  standarden på hverdagen  generelt , fyller opp for mye. Hvor mye dette forebygger, skal bli spennende å se. 

Ingen er mere spent enn meg. 

ONSDAG 15 MAI, spinn 06.30 og tanker om tid og sted..

Å bli så forelsket, tok meg som en storm. Det har heldigvis aldri gått helt over, men nå er det mere som en lun bris. Jeg bare smiler..og smiler.

Jeg har enda ikke helt vennet meg til, at jeg bruker så mye tid til å gjøre som jeg har lyst til. I årevis har jeg vært småbarnsmor, og som alle andre foreldre,er det i mange år liten eller ingen tid til en selv. Slik skal det være, og slik må det være antar jeg. Som alenemor blir det nødvendigvis også slik at det meste faller på en selv i hverdagen med barna. 

Overgangen  fra barna er små og trenger en, til de blir tenåringer og selvstendige, er stor.Det er kanskje umulig å være forberedt på det.  Eldstemann er ferdig med vidregående i juni, og skal i militæret i august. Da er han fylt 19 år. (!) Da pakker han kofferten sin og kommer bare hjem på permisjon. Han kan dessuten finne på å dra andre steder enn nødvendigvis hit på permene sine, feks til sin nesten jevnaldrende onkel som han trives så godt sammen med. Eller til noen av kameratene/venninnene sine, eller til sin far, eller annen nær familie i Bergen, Oslo eller nordpå. Det er ingen selvfølge at han kommer hit hver gang, og det er ikke sikkert at han flytter hjem igjen. Det er rart, og ingen  enkel følelse.  Yngstemann har fått lov til å bo til sin far ut 9 trinnet. Hvis lekser,karakterer og uttalser fra skolen viser at han mestrer oppgavene på egen hånd, skal han også få fullføre det siste året på ungdomsskolen der. Min yngste på 14 år, savnet barndomsvennene da vi flyttet hit, og etter et halvt år fikk han lov til å flytte tilbake til bygda, og sin far, som han er oppvokst i.Det er bare 10 minutter unna i bil, men for en tenåring kan det være all verden. 

Så fra høsten kan det hende at Rolf og jeg blir boende alene i huset vårt..DET vil bli veldig, veldig rart i såfall.

Rart- og spennende. Rart- og uvant, men kanskje også veldig godt. Det blir for min del ett halvt år der metadonnedtrappingen vil stå i fokus, og jeg aner i dag ingen ting om hvor vanskelig eller hvor vondt det kan komme til å bli. Eller om det kommer til å bli vondt og vanskelig. Jeg er bare veldig glad for å vite at jeg/vi kan ta meg tid til dette, og at jeg faktisk kan tillate meg det, siden omgivelsene våre  ligger til rette for det. Det blir på en måte min tid, samtidig som heldigvis  flere vil være involvert.  Siden jeg  kommer til ikke  å ha barna, eller  ungdommen mener jeg, i huset, vil jeg ikke måtte være omsorgsperson. Derfor kan jeg tillate meg  å være dårlig. Sist jeg forsøkt å slutte med metadon, ble akuratt dette veldig vanskelig. Å være heltidsmor ,samtidig som jeg sluttet med metadon ,var for å si det rett ut- helt forferdelig. 

Nå kan det få lov til å bli forferdelig, og nå kan jeg tillate meg å være syk i dagesvis om så er.

Dessuten blir jeg tatt vare på. Tenk på det. Jeg ser på Rolf hver eneste dag og tenker hvor inderlig vel han får meg til å føle meg, og hvilken fantastisk person jeg var så heldig å få inn i livet mitt. Tenk at det skulle finnes en mann, som han, til meg.

Etter 2 år sammen, har jeg begynt å også kunne tenke på hvor heldig HAN er, som møtte meg...  

Jeg skulle bli 48 år før jeg møtte det mennesket som hadde "koden" inn til meg og som jeg i dag deler, og lever livet mitt sammen med. Først nå, to år etter vi traff hverandre, og etter å ha delt motgang og medgang- opplever jeg at jeg tør å leve igjen. Ikke minst er det befriende å tørre å snakke fritt, og gå egne veier. Det gjør godt å se Rolf smile og høre han si.."hmm...joda, men hvorfor spør du, du ville jo ikke hørt på meg likevel, he-he.." og så ler han, sånn godt, sånn at jeg forstår at jeg likevel har hans aksept og støtte. Jeg har i tiår etter tiår latt andre styre hva jeg skulle gjøre,og hva jeg skulle si og hvordan jeg burde tenke. Så jeg manglet eget innhold og egne verdier. Jeg manglet helt nødvendig selvfølelse og ikke minst selvrespekt. Dette er på plass igjen. Helt sjef blir jeg nok aldri, men det holder å sjefe litt en gang i blant.

TIRSDAG 14 mai. MINDRE METADON.

Fra sofatilværelsen denne vinteren, med et skadet kne. Det ble selvsagt vanskelig for meg personlig å gå igjennom 8 uker uten de daglige treningsøktene.Jeg fikk kjenne på angsten igjen, og gikk opp noen kilo. Jeg lurte virkelig på hvordan dette skulle gå! Men Rolf var der like fullt. Vektøkningen forandret ingen ting, og det gjorde inntrykk på meg. Det har fått meg til å forstå mere av den kjærligheten som blir vist meg. Forholdet til min egen kropp, med vektøkning, var tidligere dommedag og drama for meg. Det betyr noe nå også, men det er godt å kunne ta det med fatning, og humor!

Nok en natt med søvnproblemer, svetting og "avtenningssymptoner" på metadon. Det skal ta noen dager, eller uker, før kroppen slår seg til ro og aksepterer at den får tilført mindre metadon. I denne omgang nye 10 mg ned igjen. Jeg tenker mere og mere på hvordan det vil bli å stå på 60 mg i 10 uker til sommeren. Det er viktig å ha et mål i sikte, å vite at dette er veien for meg, som fører frem til dit jeg ønsker meg. Det er 11 år siden jeg startet på metadon, og før det stod jeg i 2 år på morfin-plaster. Før det igjen stod jeg i iværtfall 5 år på B-resept medisin, dvs daglig inntak av 3 x 25 mg Sobril. Så jeg har vel vært det man kan kalle for "godt" medisinert i mange år. Før det igjen var det av og på medikamenter og rus fra jeg var 23 år..Det utgjør altså halve livet mitt under medikamentell/kjemisk påvirkning, i en eller annen form.Oj, oj, jeg har faktisk ikke tenkt på det slik før. Jeg føler meg jo så frisk og opplagt..ja, altså tross alt! Borsett fra de øyeblikkene jeg blir ført tilbake i tid, når tankene strammer grepet og ikke lar meg slippe unna påminnelsene. Man lærer seg å leve nyktert og rusfri med det på et vis, men til en pris. Det var her metadonen viste seg å fungere spesielt godt.

Jeg er så utrolig spent på forskjellen på å leve uten medikamenter. Hvis ikke forskjellen er så stor,fra slik jeg har det i dag, er det fantastisk for meg. Det eneste som står mellom meg og livet uten metadon i dag, er det gamle, spøkelset som har herjet og spøkt med meg siden jeg var tenåring. ANGSTEN. Har jeg et solid nok fundament i dag, og er jeg sterk nok til å møte og stå i det som helt sikkert kommer?  Det er veldig spennende for meg, og jeg tenker på det litt hver eneste dag når jeg tar dags-dosen min.

Det er ikke noe nederlag å gå på metadon, jeg har heller vært stolt av å fått det til. Men blir man frisk noen gang?

Fra sykkelturen på søndag..Jeg tok beslag i lure-sykkelen til Rolf, han var så heldig å få bytte-lånt sykkel med meg. Så nå går det unna, og man kan si at rolle-fordelingen er noe forandret. Nå er det jeg som ligger i tet.

Hjemme hos oss. Rolf lurte på om jeg ikke syntes at det var litt kontroversielt å legge ut bikinibildet i forgårs, og så lo han litt.. Men det er jo akkuratt derfor jeg gjør det. Jeg må tørre å gi litt av meg selv, fordet om folk kan ha forskjellige meninger om det jeg gjør. Hvis jeg skal lage ett åpent portrett fra livet og hverdagen jeg lever i, vil det hele tiden være på akkord med meg selv, men også for de rundt meg. Dette er ikke noe jeg gjør, for å skulle bli likt av alle. Men det siste der, tror jeg er ganske opplagt.

MANDAG 13 MAI. VARMEGRADER, TØRR ASFALLT og totalt 20,2 mil i uke 19.

Jeg får ikke klemt og kost nok med denne mannen! Vi har det så artig sammen, og vi snakker nesten daglig om det hellet og lykken som førte oss sammen. I går gjorde vi et hjemmeopptak på videokamraet vi har fått til låns av produksjonsselskapet. Etterpå lå vi å skreik av latter over hvor teite vi kan være. Her er det nemelig også nok selvironi.

ENDELIG sitter alt som det skal ,for å kunne føle seg trygg på at man virkelig er i gang med sykkelsesongen. Denne uka passerte vi 20 mil, og det er omtrentlig der jeg ønsker å ligge i antall mil pr. uke. Det å sykle i kuppert terreng betyr, iværtfall for vår del, store variasjoner i opp og nedoverbakker . Vi starter her på Vikhammer, og så  videre til  Hommelvik. For å komme til Jervskogen og Jonsvatnet, må vi oppover en bakke som varer i 3-4 kilometer. Det er klatring, klatring, klatring! Da Rolf og jeg byttet sykler, og han fikk min tunge terreng-sykkel og jeg hans super-sykkel i karbon, ble det plutselig veldig morsomt å sykle oppover igjen! Etter at jeg ble hekta på sykkel, og kan litt om de forskjellige type sykler, forstår jeg hvorfor folk er villig til å betale ekstra for en best mulig sykkel. For alle som ønsker å begynne å sykle, og som syntes det er vanskelig å motivere seg fordi det kan føles sså tungt i begynnelsen...KJØP KARBON. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si, og aller minst mene. Jeg har vært fornøyd nok med min 13-kilos tunge standar terrengsykkel til 3900 kroner,som jeg bruker til trening i hverdagen. Det er også den jeg syklet Birken på i fjor. Jeg har en super-lett sykkel selv også. Men det er en landeveissykkel, med smalere dekk enn gifteringen min.(!) Den er laget for asfalt-sykling, og er den sykkelen jeg fikk da vi syklet fra Oslo til Paris. Den kan jeg ikke bruke på grusveier og på turene våre i kuppert terreng. Iværtfall halvparten av milene  vi sykler normalt foregår på grus. Så terrengsykkelen har vært et naturlig og greit valg for å trene på her. Likevel ble det slik at jeg til slutt insisterte å bytte sykkel med min sykkelpartner Rolf. For en som er så sterk som han, og kan dra nytte av en karbon terreng-sykkel, blir det å sykkle sammen med en som meg, ikke bare for lett...men også sikkert kjedelig. Rolf fikk iværtfall ingen trenings-fordeler med å måtte tilpasse sitt tempo hele tiden, med mitt . Med sykkelens ekstra store og brede hjul og spesialtilpasset dekk, og med en sykkel som er 5 kg lettere enn min, ble det helt feil. I fjor sykklet vi begge på "tung-sykkler", og han kjøpte denne først like før Birken.Først i år, ble derfor byttet av trenings-sykkel merkbart. Og så til de grader merkbart!

Vi byttet sykler. Etter at jeg var halvgal av irritasjon over å se han sitte på setet sitt og PLYSTRE og rope på meg om å "se på hestehoven". Selv  delvis lå jeg over styret mitt, tungpustet av slit , rød og svett og sint og  allerede tung i kroppen, etter den første mila i litt for høyt tempo. Mens Rolf satt å så seg til høyre og venstre, og pratet og koste seg. Sånn var det ikke i fjor, og sånn skal det f...ikke bli i år heller, tenkte jeg. Og så STOPP! Her er det noe som ikke stemmer, få den LURE-SYKKELEN din, så tar du MIN, og så skal vi se hva som skjer oppover Hommelvik-bakkene. Som sagt, så gjort.

Så nå går alt så meget bedre. (det er vel ingen som er mere sitert enn Willoc på denne?!) Eller for å si det på en annen måte, nå får også Rolf trening.  Hvis du planlegger å begynne å sykle, kjøp deg en i karbon, og de lange, flotte turene blir fort en realitet. En karbonsykkel gjør det morsommere , fordi det blir lettere å tråkke og man kan derfor sykle i et høyere tempo. Det var et godt bytte! Hvem skulle tro at det skulle så gøy å sykle i timesvis? Det hørtes ikke overbevisende ut for meg tidligere, men jeg ble fort hektet. Akkuratt som jeg en gang i tiden også ble hektet på fellestimene med SPINN.

Det er påfallende flere kvinner ute å sykler i år. På de tre lang-turene denne uka, møtte vi flere kvinner i forhold til menn på sykkel. Hvis denne tendensen fortsetter, har rekruteringen siden i fjor, vært spesielt stor.

Det er ikke mange ulemper med å bli frisk fra spiseforstyrrelser. MEN, som alle andre normalt dødlige, har en side ved en slik friskemelding, noe som kan oppleves som i beste fall iværtfall kjiip. Det blir selvfølgelig ikke lett å kvitte seg med uønsket vektøkning. Jeg er dermed tilbake til tradisjonell  telling og tenking om KILO og KALORIER. Jeg hører flere av kvinnene jeg trener vis a vis, opplever den samme utfordringen  som meg i høyere alder.Midtveis i livet, sitter kiloene som har kommet til, hardere i. Det oppleves tyngre å kvitte seg med overvekt enn da vi var yngre. Samtidig kommer kiloene raskere på, og det kommer sikkert av at vi  generelt var mere aktive da vi var i 20-årene. Det er iværtfall rimelig å tenke seg. Vi "fløy" nå hit og dit, uansett hva vi gjorde og hva vi holt på med. Nå er vi mere passive,for uansett hvor mye vi trener,  sitter vi  nok mere i hverdagen.

Som en del av det å bli frisk fra bulimi/spiseforstyrrelser, er jeg iværtfall  16 år tilbake i tid, fjernet jeg vekta jeg veide meg på. Den valgte jeg å  også gå ut av huset med, og kvitte meg med fysisk og for godt. Rett i søpla med vekta. Det å veie meg, trigget nemlig  bulimetikeren i meg. Å veie over 60 kilo, var ensbetydende med katastrofe-varsel og rødt lys. På denne tiden hadde jeg fått et barn, og at vekta hadde forskjøvet seg til å ligge mellom 55 til 60 kilo, var noe jeg hadde klart å akseptere. Så jeg var altså allerede i en prosess fra jeg var 30 år ,og ble mor første gang . Men å skulle bli over 60 kilo, det var så skremmende, at vekta måtte bort. Ønsket om å bli frisk fra denne sykdommen, som var roten til alt vondt i livet mitt, var stort. Det var også helt nødvendig, hvis jeg skulle fungere godt nok som mor og menneske.

Vektapparatet har vært ute av mitt hus helt inntil for noen år siden. Da var det andre som hadde behov for å følge med på egen vekt, og jeg tenkte at det var greit at eldstemann kunne få veie seg når han måtte ha behov for det, hjemme hos oss. Så vi har en vekt på badet, men jeg har ikke brukt den siden jeg kom hjem fra ferien i fjor sommer.Den brukes ikke av meg. Jeg begynte å veie meg igjen for noen år siden, i all trygghet og visshet om at jeg ikke veide over 60 kilo likevel. Det var dumt. Jeg ble hekta på vekten og det å veie under 60 kilo, og iværtfall ikke over 61 kilo, ble igjen viktig. Viktigere enn mye annet, og kunne blitt det viktigste i livet mitt igjen, hadde jeg ikke stoppet. Men jeg stoppet etter at jeg kom hjem fra sykkelturen i fjor sommer. Jeg hadde fått personlige problemer underveis på turen, og hadde kunnskap om hvordan jeg tidligere i livet har valgt å kontrollere vanskelige følser med mat. Dette resulterte i personlig tragedie for meg, tidlig i tenårene, jeg mistet ungdomstiden og all den tid jeg skulle brukt til å utdanne meg og bygge nettverk. Det førte meg videre på gale veier, og inn i rusproblematikken. Så jeg forstod at jeg ikke kunne ta lett på det å veie meg, midt oppi en livssituasjon der jeg igjen slet med selvbildet mitt. I tilegg skadet jeg meg under ett fall i vinter, da jeg stod  på et bord mens jeg pusset opp hjemme. Det resulterte med skade i et kne, og jeg måtte bruke krykker i noen uker. Vinterhalvåret ble derfor en ekstra utfordring ,da jeg ikke fikk trent som normalt fra november til februar. Det kom på noen kilo, de kommer jo så fort, og så sitter de som bare det! Jeg er så glad i mat, og jeg husker jeg stod på badet i romjula og tenkte på om jeg skulle begynne med provosert oppkast igjen! Jeg stod faktisk å TENKTE det ja. Akkuratt som jeg satt ulykkelig og nedslått  i bilen forrige mandag og tenkte på et pillebrett jeg hadde funnet og som var tilgjengelig. Det er situasjoner som får meg til å tenke over hvor kronisk slike sykdommer følger en, og det er påfallende i hvilke situasjoner det dukker opp. Det er selvfølgelig når motgangen føles for stor, eller overveldende. Når motgangen blir større enn jeg tror jeg er i stand til å mestre den, kan disse skavankene i livet mitt ,som rus og avhengigorstyrrelser, komme til meg og jeg opplever å være i en slags VALG-situasjon. Det er da man i ettertid selv forstår, hvor frisk man faktisk er blitt. Ved gjentatte situasjoner ser jeg hvordan jeg  i dag automatisk velger det som igjen og igjen er mitt  naturlig første-valg. Jeg klarer å velge det andre  friske mennesker velger for seg. Det gjør godt å kunne konstantere at jeg er frisk i dag. (Frisk, og frisk med metadon riktignok.) Jeg skal komme tilbake til kiloene, de er ikke mange, og de er på vei ned; men huttetu så vanskelig det er å motstå fristelser. Og huttetu så lite man skal spise hvis man ønsker å være svært slank, såsant man ikke sykler 15 mil om dagen som i fjor sommer; da kan du spise mye og godt hver dag!

METADON-rapport; jeg har, siden jeg trappet ned fra 90 til 80 på torsdag for 4 dager siden, fått større søvnproblemer for hver eneste natt. DET er noe jeg ikke har hatt problemer med tidligere. Jeg er nå  våken i timesvis, og ikke sover jeg det inn igjen på dagtid heller. Dette kan være en konsekvens av nedtrappingen. Før duppet jeg av med en gang bare jeg satte meg foran tv-apparatet,og for eksempel når vi begynte å kjøre. I bilen har jeg nesten umiddelbart begynt å duppe av, fra da jeg begynte med metadon for 11 år siden. Det var altså ikke 8 år siden jeg begynte med metadon! På sist møtet med LAR, kunne fastlegen min konstantere at det var 11 år siden oppstart, og ikke 8 år som jeg selv trodde.  Da jeg fikk utskrevet 240 mg metadon, sov jeg nesten hele dagen, og jeg husker lite fra de to årene. Utifra hva andre Lar-brukere refererer til av egne opplevelser, er det liten tvil om at antall milligram metadon påvirker behovet for å sove. Med søvnproblemer og tiltagende fysisk ubehag, er nedtrappingen nå i full gang. Å sykle nå er REN MEDISIN.

Ren medisin og en sann glede!    

EN EKSTRA BONUS etter mil på sykkelen.. er at kroppen liker å bli brukt! 49 år gammel og en kropp som fint tålte 545 mil f.o.m april tom august 2012. Jeg syklet 305 mil i tilegg til de 240 milene fra Oslo til Paris i fjor. Selv en nesten 50 år gammel kropp tåler dette helt fint! Jeg liker min nye, STERKE kropp. På Birken oppdaget jeg hvor sterke vi damer kan holde oss opp i høy alder, også høyere alder, opp mot både 60 og 70. noen også i 80. Jeg trodde vi måtte forfalle, at det var naturens gang. Men saken er jo at vi kan holde oss aktive og fysisk sterke gjennom hele livet.

Jeg har også gode minner fra Oslo-Paris 2012. Her fra mottagelsen i Belgia.

SØNDAG 12 MAI. I full gang igjen med mil etter mil på sykkel.

Ekspedisjonen Oslo-Paris 2013 er avlyst, eller iværtfall utsatt til 2014. Jeg håper virkelig at andre kan få stå her som vi gjorde i 2012,å smile til et kamra på vei til Paris.

 

MANDAG 6 MAI. -FOR EI UKE SIDEN. 

Jeg får en melding på facebook  kl 07.15. "Ekspedisjonen Oslo-Paris 2013 er avlyst" står det, og videre leser jeg; "Framdrift har lagt ut en en mail på FB om at sykkelturen i år er avlyst pga manglende støtte fra produksjonen...de beklager og opplyser årets deltagere om at de som har fått plass, beholder disse til Oslo-Paris 2014.."

OJ! Jeg ble overrasket. Selvfølgelig ble jeg det. Samtidig som jeg slett ikke ble det. I motsetning til i fjor, kom det aldri en virkelig bekreftelse på at det BLE tur. Den var lansert av Framdrift til å skulle ha funnet sted allerede 1 desember 2012. Så kom utsettelsene, fra måned til måned, og så ble det ikke sagt noe mere om det. Samlingene i fjor begynte i februar, men februar kom og gikk, uten at noe skjer. Det samme i mars. Det blir gitt beskjed om at første samling er i april, og at det i år vil begrense seg til to samlinger, mot de 7 vi hadde i fjor. Videre heter det..."kandidater for Ekspedisjonen Oslo-Paris 2013 KAN søke om å få sine reiseutlegg refundert.." Mine tanker gikk til hva så få samlinger egentlig kan innebære for den enkelte og for gruppa som helhet.  

Før jeg brøt samarbeidet med Framdrift, hadde jeg notert meg at årets første samling viste at det var overraskende få NYE utøvere. Det var hele 4 deltagere med fra i fjor, lag-kapteinen, kartleser, en syklist som ikke fullførte, samt en "miljø-arbeider". Hele 4 av 5  som var  med fra laget i fjor, skulle være med i år. Hvorfor. Burde ikke nye fått de samme mulighetene som oss, skulle ikke andre klare å fylle våre sko fra i fjor? Skulle ikke nye deltagere få de samme utfordringene, og dermed mulighetene som oss? Det å være lag-kaptein og kartleser, er roller mange kan tenke seg, og roller man helt sikkert vokser i.  Jeg undret meg over dette. Faktisk gikk jeg å tenkte på dette i dagesvis. En annen ting jeg spurte meg selv om , var hvorfor det viste seg å være så vanskelig å få tak i nye deltagere? Det kunne ikke være på grunn av manglende informasjon. Vi hadde fått daglige lansering og oppmerksomhet  i 3 uker fra  turen vår startet i Oslo 28 juni 2012, på tv2-sportens "tour de france" . Å få en slik reklame, kan vanskelig måles i kroner for en som ikke jobber med slikt til daglig. MEN- 5 minutter DAGLIG i 3 UKER på tour-de-france-sedingene på TV'2 . Hallo, snakker vi GULL eller?! I tilegg gikk episodene i reprise på tvZebra. I år sendte de 4 stk 60-minutters dokumentar fra turen på tv2.  De 4 episodene fra turen,  hadde hatt i snitt 200.000 seere. Siste episode hadde 240.000. Det var tall tv2 var svært godt fornøyd med i følge Torgeir Stensrud. Framdrift. Det virket sannsynlig, og jeg fikk det også bekreftet av andre at seertallene var gledelige, og fortalte om en suksess.

 Men det var  også andre omstendigheter. At Framdrift ikke bød like mye på seg selv administrativt,  var nå en ting; og dessuten min personlige mening.  Jeg hadde etterlyst informasjon og samarbeide for ekspedisjonen i 2013 siden januar. Alt viste at vi burde gå bredere ut for å skape entusiasme og oppmerksomhet blant innsatte og andre som var i mål-gruppa. Selv var jeg alene med ansvaret her oppe, og så selv tidlig betydningen og behovet for at vi mått samarbeide bredere for å få tak i kandidater. På den andre siden fikk jeg ingen opplysninger om hva de gjorde sørpå i Framdrift, så for allt jeg visste hadde de 100-vis av intereserte deltagere. Jeg sendte spørsmål om de egentlig ønsket utøvere nordfra. Dette medførte også at Framdrift ble påført utgifter i form av reiser opp og ned for fremtidige deltagere. Sørpå hadde de også tilbud om trening og oppfølging. Det hadde vi ikke her. Jeg hadde ikke EN sykkel tilgjengelig for de som kunne være interesert, ellandre tilbud som kunne matce de mulighetene jeg visste var tilgjengelig sørpå. På  Hassel hadde  tilbud og tilgang til sykkler, trening og oppfølging i det programmet som åpnet seg for innsatte på Hassel. Hvis jeg noen gang skulle bli dømt til soning, ville jeg ønsket meg en plass nettopp her. Jeg tror ikke at det er åpent for kvinner, men nå er det bare en flyktig tanke jeg gjør meg, og neppe et realistisk scenario. Men Hassel er innredet etter mitt hjerte,og matcher alt jeg personlig har tro på i rehabelitering av mennesker. De som kvalifiserer for opphold her, blir gitt realistiske muligheter til å bruke soningen til annet enn bare å bli ferdig med selve straffegjennomføringen.  Det et sted der mennesker også kan få pågangsmot og inspirasjon til å velge seg et annet, og mere verdig  liv. Det er en soning som åpner for at du kan få tilbake krefter, livsglede og nygjerrighet til å velge å gi livet et forsøk til. Det handler om måten de ser HELE mennesket på, og hvordan dette kan få deg til å tørre å leve igjen.  I tilegg har de rammen rundt selve stedet, selve beliggenheten. Med tilgang og tilgjengelighet  for friluftsliv, og fysisk trening. Ski, sykling osv..Jeg skulle slett ikke skrive om Hassel fengsel, og jeg er heldigvis ikke der i livet i dag, at soning er en realistisk konsekvens av mitt daglig-liv.

 Tilbake til der vi var.  Jeg skal ikke utdype mere om Oslo-Paris og Framdrift i dag og her og nå,  men jeg tenker helt klart mitt om at ekspedisjonen ikke ble noe av. Det meste holder jeg for meg selv, denne gangen.  Samtidig tenkte jeg aller først på alle de som hadde gledet seg til selve turen. For la det være ingen tvil om hvilken fantastisk tur dette er. Det var ikke vanskelig for meg å reklamere for ekspedisjonen, fordet om jeg personlig  også hadde en veldig dårlig opplevelse de tre ukene underveis til Paris i 2012.  

Jeg sitter i disse dager å skriver og skriver, blant annet om Ekspedisjonen, både den i 2012 og den som skulle bli i 2013, så dette kommer jeg tilbake til.

JEG skal imidlertidig på sykkeltur i 2013. Rolf og jeg har planlagt mange besøk i barndommens rike nordpå. I to uker sykler vi i Vesterålen/Lofoten/Sortland og Hamarøy. For første gang siden jeg og min familie flyttet fra Oppeidet på Hamarøy, skal jeg treffe venner fra barndommen. Vi flyttet i 1976, jeg var 12 år. Jeg har vært tilbake flere ganger siden vi dro, men jeg har aldri oppsøkt de jeg vokste opp sammen med. Det er også første gangen jeg våger å treffe dem igjen. Det har ikke føltes godt før nå. Jeg har ikke bare veldig lyst, jeg virkelig  også gleder meg. Dette er de som betydde så mye for meg som barn og i tidlig ungdom. Alle fra den tiden, da jeg tok alt rundt meg, og de rundt meg, som en selvfølge. Jeg var 12.  Tre år etterpå dreier alt seg om å telle kalorier. 16 år gammel følte jeg meg som en 80 år gamel dame, jeg satt på et 12 kvadrat stort rom , som jeg delte med en annen. Jeg  lurte på hvordan livet mitt kunne slutte så fort, og hva som hadde skjedd. Jeg var sliten, så forferdelig sliten, og det alle viktigste var at ingen som kjente meg, kunne se meg. Jeg var 16 år, 1.72 meter høy og veide 65 kilo. hadde ikke klart det. Jeg var blitt fet.

 

tilbake til SØNDAG 12 mai. 

Jeg er nå trappet ned til 80 mg metadon. Den siste nedtrappingen fra 90 til 80, visste jeg ville medføre starten på mitt kroppslige ubehag. Det ble det. Samtidig er dette uken da våren kom til Trønderlag med sol og varmegrader. Så paralellt med nedtrappingen, har vi kommet i gang med å sykle på REAL. Denne uken startet vi med to turer på 2,5 mil . Så satte vi i gang med det jeg forbinder med å sykle, de virkelige turene. De som tar timer, de som river i musklaturen, mens man konverserer seg fremover i lag. Det er noe av det jeg liker aller best med å sykle, at man sykler sammen med noen. Og mitt felleskap er Rolf, og  akkuratt nå er dette er toppen av alt i livet . Mil etter mil, oppover og..oppover! bortover og nedover. Landskap etter landskap. Det å sitte på sykkelen å mestre lange, drøye turer sammen, gir meg en glede som er så stor, og intens, at vind og vær får liten eller ingen betydning. Dette er noe jeg forstår at folk blir hekta på. På torsdag syklet vi endelig over 4 mil, og den siste turen nærmet vi oss 7 mil. NÅ er vi i gang. Det er vår, og det å være ute hver dag å få med seg alt som skjer i naturen, gir meg en så trygg og god følse av å være en del av det som skjer i livet.

 

Ellers er forberedelsene til min yngste sønns konfirmasjon den 25 mai, i full gang. Ikke bare praktisk, men huset skal jo skinne på dagen, både utvendig og innvendig. Vi var på Rica her om dagen, for å ta lokalene i nærmere øyesyn. Vi har holdt selskap her tidligere, men vi har fått tildelt et annet hjørne i det store, åpne lokalet med vinduer fra gulv til tak. De foreslo dette fordi vi er så mange denne gangen, og at med ca 40 gjester setter vi sammen bordene til en "E" . En god ide! Dette er noe de kan, og ikke jeg kan så mye om. Rolf og jeg satt etterpå i to timer å jobbet med bordplasseringen, og etterhvert som bildet tredde frem, så jeg det hele foran meg. Det er en helt fantastisk god følse, å kunne la min 14-åring få lov til å konfirmere seg under disse flotte omgivelsene. Akkuratt som sin bror, i sin tid gjorde. Det føles godt for meg, som foreldre, å kunne arrangere et slikt selskap, som er den egentlige og store gaven på dagen for konfirmanten. FAMILIEN- det viktigste i ens liv. FAMILIEN- som vi er prisgitt som barn. Konfirmasjonsselskapet- som ikke er noen selvfølge å få oppleve som ungdom. Som så mange andre foreldre, fikk vi muligheten til å spørre våre barn om de ønsket seg en konfirmasjon, og om de ønsket å gjennomføre forberedelsen borgelig eller kristen sammenheng. Det å være der i livet, at man som foreldre har det sosiale, praktiske og økonomiske i orden, til å invitere til denne dagen for våre unge håpefulle. Jeg er så inderlig glad, for at livet tross alt, behandlet meg pent nok til at det ble mulig også for meg;

Å VÆRE BLANT ALLE DE FORELDRENE ,SOM STOLT KAN INVITERE TIL KONFIRMASONSSELSKAP.

Det er et godt liv, og jeg er i dag  en del av det.

Nå venter de neste 5,8 milene, jeg skal få på meg tøyet; Rolf venter!

Januar og februar på ski...Ut på tur aldri sur, det er nok langt på vei sant. Mange har spurt meg hvordan jeg alltid klarer å være SÅ positiv. VEl, det jeg kan si om den saken er at det ligger i alle turene ute i skog,mark og terreng, og etterhvert også i det fellesskapet og tryggheten et godt samliv gir. Bortsett fra det, kan jeg bare legge til at å være SÅ hyggelig, er noe jeg forresten har SLUTTA med.

TIRSDAG 7 MAI. En flott helg i Bergen og en mandag ettermiddag med dårlig nytt.

I farta...Dette året blir ikke mindre spennende enn fjoråret. Tvert imot er det flere prosjekter på gang, og jeg håper jeg ikke blir for dårlig etterhvert som nedtrappingen pågår, til å holde den planen som er lagt...

Vi kom hjem fra en helg i Bergen, der alle som var forventet å komme til min søsters yngste konfirmasjon, møtte opp. Det finnes ikke noe på jord, som gjør bedre i hjertet enn å se alle sammen og ha de rundt meg. Det er det unike med konfirmasjoner, når er det ellers anledninger der alle forplikter seg til å komme på denne måten. Uansett hva som er av grums og besvær, konfirmasjoner virker som unntaget, den dagen der allt kan legges til side. Så også i vår familie. Min bror, med sin  familie, fra Oslo var der. Min fars barn i hans tredje ekteskap var der og  min fars eks-kone (mor til mine to halv-søsken) var der. Også min eks og far til mine to barn var der, samt min nye mann. (hvis "nye" er en riktig betegnelse...vi har vært gift i snart et år og vært sammen i to!) Min mor var med, også mor til min svoger og farmor til konfirmanten, altså 3 genrasjoner på et brett denne helga. Min søster hadde tok med de to som manglet ved denne anledningen 4 mai, de to bestefedrene. Som vi alle savner, og som det var så godt å kunne minnes på denne dagen. Jeg var rørt over at hun hadde de i sine tanker, og jeg skal gjøre det samme tenkte jeg, den 25 mai når det er jeg som skal si noen ord i min yngste sønns konfirmasjon. Det er jo ofte slik, at noen av de viktigste personene i livet vårt, ikke alltid kan være tilstede i livene våre. Både farfar og morfar til konfirmanten i Bergen, har fallt fra, og er ikke lenger blant oss. Men akkuratt der og da var de der, et lite godt øyeblikk. Begge to. Jeg kjente pappas nærvær, så jeg fikk litt gåsehud på armene. Det var som det gikk en liten berøring gjennom rommet. Merket vi det alle, tro.

 Alt i alt var vi vel 30 -35 stykker, og da kamra mitt ble medbragt med utlada batteri, må jeg nok vente på foto fra sermoenien og  fra selskapet. Vi var i år igjen i Grieg-hallen, og etterpå fikk vi en fantastisk bevertning på ett spisested like ved der min søster, med sin familie, bor på Karlfarlien i Bergen. Uten å bringe noen andre byer i vanry, håper jeg at det å konstantere at Bergen må være Norges vakreste by,bare kan være en kjensgjerning. Jeg har aldri bodd der selv. I årenes løp, etter å ha besøkt min søster gjentatte ganger, stod det tydligere og tydligere for meg. For en by! Man kan bare ane hvilke tider som gjennom hundrer av år, har skapt selve byen. 

Om snaue 3 uker er det vi her hjemme som skal stå for samme arrangement, da min yngste er neste ut. I Bergen var det human-etisk konfirmasjon, her blir det konfirmasjon i den norske statskirkens ånd i Hommelvik kirke. Akkuratt som sin eldre bror, og med samme valg av selskapslokaler etterpå. Vi har gjort det før, men det kjennes ikke slik ut etterhvert som datoen nærmer seg. Jeg trodde det skulle bli litt lettere siden vi har holt konfirmasjon før, men..neida. Den samme spenningen, og litt av den samme bekymringen som følger med det å være fest-arrangør! Vår famile er spredt over det ganske land, og siden folk  kommer langveisfra, er det innkvartering for enkelte fra fredag til søndag. Helt etter mitt hjerte, å ha familien rundt meg er som eggekremen i skolebrødet..det som smaker aller best!

Metadon-prosjektet går som planlagt. På torsdag skal jeg yttligere ned 10 mg, og da er jeg nede på 80. Jeg våkner nå avtent hver natt, og kjenner på de første symptonene på det som venter. Det var nok klokt av fastlegen min å fremsette forslag om å dra nedtrappingen yttligere ut, og avtalen på at jeg skal stå på en minimum-dose helt til i august, er nok en fornuftig beslutning. Aller helst skulle jeg bare knipset i figerne og fått det hele overstått på et øyeblikk. Jeg utsetter hele tiden å ta inn over meg de dagene jeg vet venter, og det halve året fra august til januar blir mykkji vondt, og lite godt. Been there, done that- som det heter. Denne gangen møter jeg det infernoet som venter meg, med større armmusklatur, mere vett, mere kjærlighet og  mere tålmodighet. Samt flere som bryr seg..

Jeg ante ellers fred og ingen fare da Rolf kom hjem fra jobb i går. Ett kvarter etterpå satt jeg egentlig bare å lurte på hva som får noen til å kaste stein på stein. Og om jeg skulle ta noen av de pillene jeg har på et brett, som jeg har hatt liggende..lenge. Når jeg tenkte det, satt jeg i bilen sammen med Rolf, vi stod i kø, for å laste av div vårrydding fra hagen som skulle kastes på et tømme-sted like ved her vi bor. Jeg så bare rett frem der jeg satt i passasjersetet vis a vie Rolf, som sedvanlig satt bak rattet. Jeg så rett frem, eller til høyre, men aldri i motsatt retning,til venstre,mot han. Jeg klarte ikke å se på han, jeg klarte ikke å snakke med han. Det irriterte meg noe forferdelig at jeg ikke klarte å stoppe tårene, som bare rant og rant. Jeg hørte dessuten at Rolf ikke hadde det mye bedre enn jeg. Akkuratt da var jeg glad jeg var der, og ikke hjemme, der de dritt-pillene ligger. Jeg hadde helt glemt dem, og kom over  brettene da jeg tok frem en toalettmappe som ikke har vært i bruk på mange år. Jøss, tenkte jeg, jøss og jøss altså. Tenk at jeg hadde glemt dem, og der bare lå de, SÅ mange og.Det er mulig det var narkomanen i meg som der og da ikke kastet det. De ligger nå der, i dag også, like urørt.

Verden er  tross alt blitt et hyggeligere og tryggere sted å være, stort sett. MEN altså ikke nødvendigvis bare hyggelig., og jeg blir av og til påminnet om at min tilværelse kanskje aldri blir fritatt for fordommer. Jeg har likevel blitt så mye tryggere i meg selv, og jeg er blitt langt mere åpen enn jeg var. Som enkelte kanskje har notert seg, later jeg ikke som tingenes tilstand er annet ,enn de faktisk er lengre.

 Det betyr heller at jeg har blitt så mye hyggeligere, jeg har bare blitt tryggere.

  

Fremover...Metadon, hverdag og kalorier. Nesten som folk flest!

Januar 2012. Jeg har det godt, og har nok godtet meg LITT for mye. Her er det bare en ting å gjøre, det er å spise litt mindre. Kanskje jeg til og med må begynne å telle kalorier igen!

Fremover kommer denne bloggen til å oppdateres jevnlig, men ikke daglig. Prosessen med å bli metadonfri, og medikamentfri, vil ta betydelig lengre tid enn jeg så for meg i utgangspunktet. Derfor blir denne bloggen oppdatert etterhvert, fra et par ganger i uka, til ukentlig..

En liten korrigering; jeg prøve kjoler i går kveld..Jeg skulle forvisse meg om at iværtfall to antrekk ,til to anledninger nå i mai, ville sitte som de skulle. DET gjorde de ikke, og ingen av de andre kjolene jeg har passet heller. Det skal sies at jeg kom inn i et kjøpe-kjoler-modus de to siste sommersesongene, så det meste er nytt..og i STØRRELSE 36. Så jeg må trekke tilbake antydningen jeg tillot meg i forbindelse med vekttap. Uansett hva jeg har gått ned, er jeg ikke tilbake i størrelse 36. og jeg måtte sloss i str 38. (En pen måte å ikke egentlig fortelle hvordan historien endte, og om jeg kan ,eller ikke kan, bruke størrelse 38. DET blir FOR personlig!)(metadon, bakgrunn, personlige betroelser og jeg vet ikke hva, er bare småtterier i forhold til vekta. det er som jeg har sagt tidligere, når alt kommer til alt, er jeg som folk flest, vekta er privat!) Kul

Jeg fant et pent skjørt, og en pen genser til.Familiegjenforening og selskap i helga. Jeg gleder meg.

Ha en riktig fin helg, alle sammen.

FREDAG 3 MAI, møte med LAR. Metadon og Suboxone.

Det skal bli spennende å se hvordan det påvirker ikke bare meg, men også forholdet til alt og alle rundt meg, når jeg blir medikamentfri. Hvis det i hele tatt er mulig da, å leve uten metadon og legemiddelassistert rehabelitering..(LAR)

Jeg var på møtet med LAR i går, og jeg var spent på hvordan de forskjellige ville se på mitt forslag til videre nedtrapping, overgang, tidsperspektiv, medisinering de første ukene osv. Vi diskuterte flere spørsmål, og ble enige om de alle, så langt iværtfall.

Jeg skal bruke lengre tid på nedtrappingen enn det jeg selv hadde sett for meg. Fastlegen min ønsket en lengre nedtrappingsfase, og dette støttet Lar. Det er klart at det er praktisk, og god planlegging å få med seg hele juni og juli som frisk, uten at man risikerer å få de store problemene mens man selv er på ferie, eller andre sentrale personer i opplegget mitt, er på fellesferie/ferie. Av større betydning er selvsagt argumentene for å skulle bruke lengre tid på nedtrapping, pga metadones kjemiske sammensetning, eller metadonets natur om du vil. Det er bare å bruke tålmodighet, jada, jada. Og okey, jeg gir meg LETT på den.  Etterhvert som jeg har fått mere kunnskap om metadon, har jeg forstått at jeg burde ta alle gode råd i betraktning, og det som går igjen og igjen er at en må bruke tid på å trappe ned.

 Så jeg skal ned på 80mg om ei uke, så nye tre uker på å gå ned neste 10 mg, altså til 70 , og så 60. Da er det blitt helt i starten på juni, og jeg skal da bli stående der. Det er en mini-dose, så lav at den kun holder meg frisk på metadon..for å si det sånn! Dosen vurderes å være så lav, at jeg ikke skal ha abstineser fra inntak til neste inntak, altså fra døgn til døgn. Halveringseffekten er 24 timer. På disse 60 mg, skal jeg stå til halvveis i august, der vi da har forberedt en 3 dagers innleggelse, hvor jeg skal fra 60mg og ned til 0. Så kommer det nye i saken. Å møte det som da kommer helt uten noen form for medisinering,vil ikke bare være uforsvarlig. Men antageligvis også umulig for meg å gjennomføre. Jeg ville ikke turt det, etter det jeg nå vet. Som ved forrige forsøk, trenger jeg en  smertelindring, som kan redusere den "brannen kroppen blir satt i, for lang, lang tid fremover". Det ble bestemt at jeg skal jeg trappes OPP på suboxone, opp til 16mg. Det er ett budorfinpreparat, som er så mye mildere enn metadon, at det egner seg godt til dette formålet. Det er viktig å vite at suboxone ikke er et opiat. Det var det jeg også brukte sist, jeg kjente selv ingenting av det; men det er garantert  derfor jeg tross alt klarte de 3 måndene jeg var  av metadon i 2001. Det er et forsøk jeg i dag kan dra utbytte av at jeg har erfaring fra,, så jeg har noe å sammenligne med. Jeg er ikke glad for at jeg må over på en ny medisin, etter at jeg er tatt AV metadonen. Men jeg har rett og slett ikke noe alternativ. Dette skal jeg stå på i en lengre periode frem mot jul.  Så starter etappe 2, nedtrappingen fra dette igjen. Jeg kan håpe på at jeg kan være medikamentfri om et, eller halvannet år.

Som alt mulig annet, tar dette den tiden det krever. Jeg kan ikke påvirke det, men med all den støtten jeg har, og får, skal dette gå.  Dette skal jeg få til. Jeg er glad jeg blir gitt muligheten.

Jeg gleder meg til ALT. Jeg er glad for at jeg å er under nedtrapping, at jeg tross alt er i gang. Jeg er så spent på hvordan det vil bli å komme ut, ut og tilbake til den samme verdenen uten at jeg er opiatmedisinert. Hvilken forskjell er det egentlig.

LAR's overlege, som selv ikke kunne være tilstede, hadde gitt beskjed om at hun kjente til et tilfelle i Norge, som har sluttet med metadon frivillig, og som lever en medikamentfri tilværelse i dag. Jeg håper å få vite mere om denne personen, få høre om hvordan det hele utartet seg, hvor høyt han hadde vært dosert, over hvor mange år, vite litt mere om bakgrunn, alder, miljø, ytre og indre resursser, hvilken plan han hadde og hvordan den ble gjennomført. Det er rart LAR ikke noterer seg data som dette, og gjør den tilgengelig. Det må da være interesant at noen brukere i denne gruppa, ønsker å fullføre behandlingen ved å avslutte den.?

Jeg fikk også etablere en ansvarsgruppe, som skal kalles inn til jevnlige møter underveis. Foreløpig er det planlagt at fastlege, LAR, psykolog fra Lade, ruskordinator fra kommunen og Rolf skal sitte i denne. Da har jeg et trygt nettverk knyttet til det som skjer, og ikke minst vil Rolf få noen han kan forholde seg til etterhvert som avvenningen pågår. Noen han kan ringe til, og snakke med, når det blir for vanskelig,når han trenger å bli  medisinsk eller psykologisk oppdatert , eller han bare trenger å få luftet ut. For Rolf som er pårørende, og som er den som skal forholde seg til meg i  den hverdagen dette vil bli, er det selvsagt betryggende at han er orientert også på det proffesjonelle plan.  

På gjesteværelset i 3 etage, sitter jeg å skriver. Dette er hjørnet mitt, og dette er rotet bare jeg finner frem i. Tok bildene herfra for noen minutter siden, så dette er absolutt ferskvare!

Vi har to stuer, og vi har nok plass.. Jeg har i årevis samlet kunst. Sammen med Rolf begynte jeg igjen å gå på kunstutstillinger og nå har vi sammen utvidet samlingen. Vi har vært på teaterforestillinger, og diskutert hvordan vi opplever det vi ser og hører.. Kjærligheten har åpnet opp nye dører for meg, og gitt meg overskudd til å gjøre mere ut av livet,. Det meste jeg har opplevd siden jeg turte å åpne meg mere, er positivt. Det er godt å få lov til å være nygjerrig på livet, og jeg er glad for å leve igjen.Før jeg møtte Rolf, hadde jeg oppnådd det meste, men jeg klarte ikke å bli GLAD. I dag er det lett å smile, og gråte. Man må vel gjøre litt av begge deler.

Hjemme hos oss-repotasje.

Panorama utsikt, uten at hjemmet vårt er spesielt fjongt, er utsikten vi har døgnet rundt, det mest spektatulære her.

Mange har uttrykkt ønske om å få se litt mere av hjemmet mitt. Jeg har tenkt litt frem og tilbake på det, og hatt noen samtaler med de rundt meg ang dette. Siden jeg er en av de som i sin tid fikk kommunal hjelp til lån i banken, et samarbeid mellom Husbanken, kommunen og Sparebanken midt-Norge for min del, ser jeg poenget i å vise litt fra min materielle verden. Det er nå 7 år siden jeg fikk lånet som gav meg inngangsbiletten jeg hadde drømt om i så mange, utallige år; mitt eget hjem. Det å få budsjettet på plass og økonomien i orden, og hjelp fra Malvik kommunes Ann Lisbeth Hellevik til et Start-lån, gjorde den store forskjellen. Den inspirasjonen det gav, fikk meg til å gå løs på neste utfordring; en jobb! Malvik kommunes boligpolitikk er til eksempel for den sosiale boligpolitikken i Norge. Det å satse på at folk kan eie sitt eget, fremfor kommunale boliger, har vist seg å være god kommuneøkonomi. Folk som ellers har lite økonomiske muskler til å komme inn på boligmarkedet, feks enslige forsørgere i lavtlønnsyrker osv, har også mulighet til å søke startlån, så det er ikke et tilbud kun til trygdede og uføre. Alt i alt burde flere kommuner se til Malvik, og ikke minst er jeg veldig heldig som en gang i tiden flyttet nettopp hit, blandt annet pga muligheten dette gav meg til å kjøpe egen bolig i 2006. Da  rolf og jeg flyttet sammen, og kjøpte oss dette unikt flotte huset, kunne jeg være med å bidra finangsielt. Det var en viktig  del av min stolthet på dette tidspunktet, og gir grunn til en følse av å være sjef i eget liv.

Så, her er noen få bilder fra heimen. Jeg elsker stedet, som blant annet har vindu etter vindu ut mot Trondheimsfjorden. Det er lys,det er grønt, det er fuglekvitter og stille, det er plass til å bevege oss både ute og inne. Det er et godt hjem, og det er vårt hjem.

Hjemme hos oss på juleaften, første jula her i huset vårt på Vikhammer. Vi har også svært gode forhold innad familien vår, og i år var min eks J.O.B (barnas far) sammen med oss. Det er det svært hyggelig å få til, spesielt for barnas skyld. På bildet sees også min mor, og mine to barn. (alle har gitt sin tilladelse på at jeg bruker bildet i dene sammenhengen)

Sykkelturer til begjær, endelig er sesongen vår i gang! Jenter, kom igjen, dette er noe for oss. Liker du SPINN, kommer du til å bli hekta etter første turen ut på terreng,-hybrid,-lett eller karbonsykkel. Det er en sykkel for alle, og den blir fort personlig for deg. Som min, 12-kilos tunge terreng, som jeg velger fremfor den superlette Ghost-sykkelen jeg fikk med meg hjem etter O-P2012.

TORSDAG 2 mai, det er torsdag og hentedag for metadon på apoteket igjen.

I går ettermiddag var det frem med syklene, og årets føste 2,2 mil er i boks.Å sykle sammen med 89 kilo muskler på karbon, er ikke bare lett; jeg må gi det jeg har for å henge med Rolf og hans super-sykkel. Selv fikk jeg meg en ny terrengsykkel i fjor, som jeg nekter å bytte ut i en dyr, men akk så lett, karbonsupersykkel.

Da er våren erklært ankommet; i går tok vi ut syklene, og syklet årets første mil etter mil. For en følelse, det må være slik det føles å komme ut på Hvaler å åpne hytta ute ved storhavet for sesongen, eller første turen på hytta på fjellet etter snefall. Det er sant, det var så utrolig fint å sette seg på setet, etter å ha tatt på seg alt sykkel-utstyret. Det kilte i meg, jeg kom meg ikke fort nok avsted. De svarte sykkellongsene, over det rosa(!) superundertøyet i ull som vi fikk fra Stormberg til fjordårets Oslo-Paristur, varme sokker, den blå varmegenseren ( den også fra Stormberg og ekspedisjonen O-P.2012), den gule, karakteristiske sykkeljakka , hjelm, hansker og sykkelsko. Joda, alt satt- jeg har klart å gå ned de kiloene jeg gikk opp etter at jeg tok kneet i ett fall i novenmber, som kosta meg X antall kilo i løpet av desember og januar.

Vi syklet sent i går ettermiddag, kom oss ut først i 19-tiden. Gjorde oss litt bedre kjent med video-kamraet fra produksjonsselskapet, som forøverig er så lite og brukervennlig at det ligger i hånda som en liten fyrstikkeske, altså...en stor fyrstikkeske. Men veier altså ingenting, fluevekt,og tar fenomenale bilder. Lyden skjønner vi ikke så mye av, og etter at Rolf hadde filmet at jeg åpnet døra til annekset og tok ut syklene for første gang i år, lot vi kamra være kamra, og opptak være opptak, og trillet ned bakken her på Vikhammer i full fart, ned til gamle E6 og vikhammer-krysset. Jeg regnet med at vi i år kom til å se flere kvinner på sykkel, og det gjorde vi allerede på årets første tur. Tøfft!

Jeg hadde håpet av sykklinga ville ta den uroen i kroppen som metadon-nedtrappingen har medført. Det lykkdes jeg delvis i, men jeg våknet som sist natt, og natten før det osv, bare  ikke like dårlig..bare dårlig. Jeg skyver det likevel foran meg, har ikke tenkt til å dvele ved det, og uroe meg over smertene  og det ubehaget,som venter. Jeg kan bare ta en ting om gangen, en dag om gangen, og når det måtte bli verre; kanskje kan jeg da bare ta en time om gangen. Jeg vet jeg vil angre meg,angre på at jeg forsøker å slutte med metadon. Jeg vet også at jeg igjen  vil forbanne den dagen jeg skjøv all fornuft til siden, som jeg hadde gjort, igjen og igjen, i årevis. Da jeg tok drugs for første gang..og den første gangen jeg sa ja til heroin. Om jeg ikke opplevde at jeg valgte det, det var jo ikke slik at jeg hadde gått og gledet meg...! men det var det at alt skjedde over tid, i en slags smygende  overgang i en endeløs sammenheng over år,etter år. Der den ene etter den andre barrieren fallt. Det som ikke hadde vært mulig den ene dagen, ble det den andre, og til slutt fallt den siste æra. Da var det ikke mere hindre igjen og alt kunne skje, alt ettersom hvem jeg traff, og hva de måtte holde på med. Det er trist å tenke på i dag, men jeg er kommet langt på vei med å akseptere min skjebne, min historie. Jeg har intet valg, spist er spist, og det er lett å få øye på alt det, og alle de, jeg har i livet mitt i dag. Når jeg har det som værst med meg selv, og tenker på hva jeg kom utfor, sier til meg selv at hvis alt dette var nødvendig for at jeg skulle få akkuratt disse to barna  jeg har, vel da får vi si det sånn. Men jeg kommer nok aldri til å helt å kunne innfinne meg  med at historien ble slik den er. Siden jeg  nå vet litt om hvordan verden KAN være, og litt om hvordan verden også  ER, har jeg likevel all grunn til å se på meg selv som en som ble forskånet., tross alt. 

Mai blir travle uker, og hver helg er booket fremover. Vi skal i konfirmasjon i Bergen, og vi skal selv holde konfirmasjon. Det er 17-mai, og vi skal ut med campingvogn, og vi skal på hytta på Frøya.. Vi sykler og vi trener styrke annen hver dag om hverandre. Vi  har et stort hus og hage å holde rede på. Jeg sa det til Rolf her om dagen, at nå er det viktig å få med seg hver eneste dag; vi har 4 månder med vår, sommer og høst, før vi blir tvunget innendørs igjen av kaldt, vått og rått vær. Vi må være flinkt til å være ute, i den friske lufta, i det fantastiske lyset. Det var 10 varmegrader, lett overskyet og solglimt, tørt og fint underlag da vi syklet ut i går. Bedre enn nesten noen av dagene i fjor, da vi syklet hele 310 mil fra 9 april frem til 27 juni, for å ha mest mulig mil i beina før jeg skulle sykle de 240 milene til Paris. Da syklet vi i grader ned mot null, i sludd og regn. Det er utrolig hva man får til, hvis man VIL nok.

FØRSTE MAI

Tobarnsmor til voksne barn på 14 og snart 19 år, og tid til meg selv...Jeg fyller 50 år neste år, og det er helt allright.

Første mai. Våknet i natt igjen, ganske dårlig. Jeg kjente de samme tendensene til ilinger i leggene, og uro i kroppen. Gjennomvåt av svette, og kald til inni margen. Dette overrasker meg, jeg skulle ikke bli såpassurven allerede nå, på 90 mg. Det stemmer ikke med det jeg husker, og det gjør meg urolig for det som venter. Var det slik sist også?  Jeg trodde jeg først fikk dager som dette, når jeg kom på 70, altså om 4 uker. Nice, det skal bli en dans med demoner, det har jeg vært klar over hele tiden. Dette er bare en liten hyggelig påminnelse i såhensende. Jeg lå å tenkte på hva jeg skulle gjøre, stå opp og ta ekstra metadon, men det ville jo igjen bety at jeg har mindre i dag. Så jeg ble liggende, og må ha sovnet etter en stund, for så ringte vekkeklokka. Jeg har skrudd meg selv sammen slik, at når det er helg, ferie eller helligdager; ja da står jeg iværtfall tidlig opp. Folk sier til meg at hva..har du på vekkeklokka når du kan ligge litt utover..! Jeg ser det slik, at det er jo da dagen er helt ens egen, og det vil jeg iværtfall ikke gå glipp av. Skulle jeg sove bort dyrebar FRITID.

I mange, mange år var ikke dagene like dyrebare og fantastiske å stå opp til. Så lenge barna var små, og krevde mitt  nærvær, min oppmerksomhet og tilstedeværelse, gikk det greit. Men  de begynte å vokse opp, og stadig klarte de seg bedre uten meg, og min innblanding. Da kjente jeg på en kjent, og lite kjær frykt  igjen. Frykten  jeg i så mange år hadde hatt for  meg selv,når det var tid til meg selv, meg og mitt eget private liv. Hvor var jeg i livet?  Hva hadde jeg fått til?  Vi mennesker har jo alle disse situasjonene i livet, der vi foretar en viss opptelling. Hvordan ville min status q være, når jeg fylte 40 ? 

Fra det øyeblikket jeg ble mor, begynte den delen av meg som voksen,en som tar ansvar foreget og andres liv og helse, å utvikle seg positivt. Å få egne barn, er det beste som har skjedd meg. Det hentet frem instinkter, som de fleste av oss kvinner er født med, og som jeg ønsket å ta helt og fullstendig innover meg. Å bli mor, var en rolle jeg ønsket meg , mere enn  jeg noe hadde ønsket meg på mange år, kanskje noen gang. Det var en så sterk og så levende følse.. Det er lett å se tilbake og konkludere med, at det å bli mor, var den første, viktigste og varige hendelsen, som forandret kursen i livet mitt. Hadde ikke jeg fått barn, hadde jeg aldri tatt skeia i den andre hånden, og begynt på skrittene tilbake til   "normale" samfunnet. Til det var jeg for sint. For frustrert. Jeg hadde for mange problemer,og jeg hadde mistet så store deler av det som kalles håp.  Jeg  ble ikke planlagt gravid, men for første gang i mitt 27 årige liv, var jeg blitt svanger. Jeg kunne få barn. Ønsket jeg det sterkt nok, til å klare omsorgen det ville kreve? Ville jeg klare å gi barnet nok, og riktig kjærlighet. Ren kjærlighet, NYKTER og EDRU kjærlighet. Det var så mange spørsmål, men jeg kom tilbake til det samme svaret hver gang. Det var et barn jeg ønsket meg.

 Jeg fikk et barn, så et til. Alt forandret seg, jeg forandret meg. Samtidig tikket klokken, den slo ubarmhjertelig fortere og fortere.. Å bli 40 år var noe som traff meg relativt brått og hardt, det utviklet seg for min del til en typisk midtlivskrise. Det som  kunne blitt en grei feiring på en 40 års-dag, min 40-års dag, ble en dag jeg valgte å avlyse. Det vil si, jeg slapp å avlyse noe som helst, fordi dagen aldri ble planlagt til noe annet enn  å være kun en hvilken som helst annen dag dag. Jeg ønsket at dagen skulle passere så diskre som mulig. Jeg hadde gitt beskjed om dette, og fikk det delvis innfridd. Litt kake og presenter ble det, men mest for barnas skyld. 

Så mye har forandret seg. Jeg gleder meg til å stå opp, jeg står opp av hundre forskjellige årsaker, og først og fremst fordi jeg ønsker meg en ny dag. Tiden kunne godt ha gått litt saktere, men slik er det nå engang.  Da jeg traff Rolf for ca 2 år siden, gikk det ikke lang tid før han begynte å snakke om hvordan vi skulle feire 50-årsdagen min.

Jeg er kommet dit i livet, hvor jeg kan glede meg til å feire bursdagene mine. Å være en av de som kan begynne å glede seg til å fylle 50, er helt allright!

Tre jenter og 9 mann, på sykkel fra Oslo til Paris 2012, er nå historie. Sigrid Beate til venstre, jeg i miden og Siri E . Denne historien, som jeg har kommentert her inne, legger jeg nå til side. Den er blitt til et nytt, annet prosjekt. Bloggen fremover vil i all hovedsak handle om rus, metadon, en normal hverdag, det å være menneske, og medmenneske, for meg. Gjesteboka som er lagt ut, er ment til bruk for dere, mine lesere.

TIRSDAG 30 APRIL, spinn,styrketrening, kalorier og metadon. MY LIFE, my every day.

Farvel til Oslo-Paris 2012.

METADON; våknet opp i natt i 03-tiden av at kroppen var gjennomvåt , og på "avtenning". Kroppen ville ha mere metadon. Pussig det der, at det er slik, at kroppen responderer så raskt på selv små forandringer i medisinering.. Kroppen min er vant til en høy dosering, og den har innrettet seg deretter. De protestene den har svart med etter nedtrappingen fra 120 mg, ble først merkbare da jeg gikk under 100mg. Dette er likevel bare en forsiktig reaksjon og beskjed om påfyll. Det er  de første symptonene på at noe kan være i gjære, og hadde du vært meg, ville du kanskje tenkt, uff jeg håper jeg ikke går å bygger på noe nå. Det aner deg at det er en influensa, ett eller annet, noe mere enn en forkjølelse. Da jeg forsøkte å slutte sist, var det da jeg gikk ned på 80 mg, at plagene begynte å bli reelle.

Jeg ble liggende en stund å tenke i natt, tankene løp raskt over den røde løperen gjennom livet mitt, slik fingerne kan danse over tangentene på ett piano, på noen små korte sekunder. Det er godt å kunne konstantere at Oslo-Paris 2012 ikke lenger rir meg som en mare, men fysisk har gitt slipp, og  sluttet seg til alt og annet av fortid . Nå lagrer det seg som kun det det er i dag, historie. I ukene og måndene etter jeg kom hjem fra de tre ukene sykkelturen startet, hadde jeg et personlig helvete. Det var så vondt, og jeg var så fortvilet over å ikke vite hvordan jeg skulle forholde meg til det. Da jeg var til fastlegen min, kunne han fortelle at han hadde fulgt med på de daglige sendingene fra tour de france, som gikk på både tv2 og tv zebra. Samt fulgt med på bildene som etterhvert ble lagt ut på facebook-siden vår. Han skulle vise seg å være en av  de to, som ragerte på det han så. Han sier " jeg reagerte på ansiktet ditt, Siri. Jeg sa at det måtte være noe galt, jeg kjenner deg. Du virket anderledes, du virket anspent. Du så rett og slett ikke glad ut. Når du nå forteller hva du opplevde på turen, så stemmer det med den følsen jeg fikk etterhvert. Etter det du nå har fortalt, beundrer jeg deg dobbelt for å ha gjennomført" Det hadde jeg ikke tenkt på, at det kunne snus til noe positivt. Å bli frosset ut i en sosial sammenheng, er vel noe de fleste ville frykte hvis de skulle merke at det var fare for det. Det er slik de gjør i primitive samfunn; hvis landsbyen opplever at en av dem har brutt reglene eller normene i samfunnet, kan de dømme dette mennesket til den mest alvorlige straffen; å støte individet ut av fellesskapet. Det er den strengste straffen, antagelig er vel dødsstraff det strengeste. Men iværtfall, det å bli utsøtt er en straff. Mennesket klarer seg så mye dårligere på egen hånd, det er nesten regelen at uten de båndene vi naturlig blir født, og vokser opp med, er forutsetningene for å lykkes svært små. Sosiale relasjoner er også ett speilbilde i hvilken grad du lykkes og igjen; forteller deg hvem du er. Det er en stor det av identiteten vår, en stor del og en helt nødvendig del. Det er nesten en umulig situasjon å befinne seg i, å oppleve å bli oversett, ikke være verdt å bli sett eller hørt.. Det skjer noe med deg innenfra. så det er ikke bare den ytre straffen. Det gjør noe med deg, får frem det du måtte ha av dårlig karma.

For egen del ble det mye dårlig karma. Jeg trodde at den situasjonen som ble mellom oss tre jentene, skulle gå greit tross det faktum at de ikke var veldig glad for mitt nærvær. Jeg la opp deretter, men det gikk tidlig skjeis. Det ble for mye, det ble et vanvittig press å forholde seg til den klikken som vokste rundt dette. Til slutt ble det så stort, jeg følte meg som 1.20 meter høy i forhold til gjengen.Jeg klarte ikke finne ordene når jeg stod foran kamra, jeg lette selv etter de enkleste ord. Jeg var vel så presset psykisk, at det ikke var plass til selv det mest elementære ordforråd.. Jeg hakket og stammet, skulle senere bruke 3 månder til å ville se på opptak fra turen. Etter det,  fikk  jeg tilsendt de fire episodene som skulle sendes  i mars/april, slik at jeg kunne få se hva som til slutt ble sendt og ville bli vist. Jeg hadde bedt de ikke ta med  opptak fra der jeg hadde sammenbrudd, og gråt og gråt. Det fulgte de opp, med kun noen få øyeblikk der jeg var synelig ulykkelig. Jeg skylte på alt annet underveis,ovenfor produksjonsteamet som fulgte oss. Jeg sa at det var minnene fra fortiden som strømmet på mens jeg satt å syklet. Vel, det var noe sant i det, alt som ble så vondt fikk meg til å tenke på alt annet som også hadde gått galt i livet mitt. For sikkerhets skyld, ble det vel derfor dobbelt så vondt alt sammen.

Jeg skal nå kaste meg på dypt vann, og se om jeg klarer å finne de ordene som forsvant for meg i fjor sommer under Oslo-Paris 2012.. Det skal jeg ikke gjøre her inne. Scener fra turen, små episoder, kan bli beskrevet her, men ikke mere enn små glimt. Alle de små tingene, som gikk fra vondt til verre underveis. Det som ikke ble sagt høyt, og allt som aldri er blitt fortalt, eller sagt tidligere. For det skal jeg nå forsøke å samle i et annet prosjekt. Jeg vet ikke om jeg vil klare å ordlegge meg godt nok, om jeg har de nødevendige egenskapene det krever for å kunne skrive godt litterært om dette. Jeg har en ide i hodet, jeg ser selve skjelettet som skal bære prosjektet, men å finne ordene, fornemme omgivelsene og beskrive det psykiske, klare å sette meg inn i andres roller...det krever forberedelser, det krever mye. og om jeg har alt som kreves, vet jeg ikke. det eneste jeg vet, er at jeg håper det, jeg håper det sterkt.. Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg vil forsøke. Jeg vet at jeg har disiplinen det krever å sitte 3-4 timer hver dag å skrive, og jeg vet at vedkommende som skal lese igjennom det jeg har skrevet, kan tingene sine i kraft av selv å være forfatter og journalist. Jeg skal lage ett utkast, som skal presenteres. Det er det jeg kan si om dette her og nå, så får vi se. Det blir som med forsøket med å slutte med metadon, jeg vet jeg vil ,men jeg vet ikke om det er mulig å få til.Går det ikke, er det ikke noe nederlag. Da blir det som det er for oss alle, alt vi ønsker oss, lykkes vi ikke alltid med.

Fremover vil det som var utgangspunktet for denne bloggen; mitt forsøk på å klare å slutte med metadon, få all fokus. Samt ikke minst alt som måtte knytte seg til ruspolitikk, til spiseforstyrrelser, det å ikke mestre hverdagen og innfri sine egne og andres forventninger, være menneske, å være medmenneske, og det som jeg måtte finne det naturlig å skrive om. Etter at jeg åpnet denne bloggen, har jeg fått mange henvendelser fra folk også via meldinger på facebook. Flere av disse, kunne egnet seg godt til å bli lagt ut for å debattere og belyse forskjellige synspunkter og erfaringer folk selv har fra LAR. Andre igjen er opptatt av metadon pga den medisinske siden av denne medisineringen, og ruspolitikken i Norge generelt. For å kunne møte disse henvendelsene på en bredere måte, og ikke minst få dele dette med andre som er i samme situasjon som meg, har jeg åpnet en GJESTEBOK. Du finner over "min blogg" når du sjekker inn på siden min. Der kan du og dere skrive det som dere vil kommentere, eller ta opp. Ta  opp tema som berører deg, eller om du ønsker å kommentere/stille spørsmål til det jeg skriver. Du er, som meg, fri til å skrive det du måtte føle for. Jeg driver ingen sensur, jeg må forvente det samme av meg selv, som jeg krever selv, full ytringsfrihet.Smiler

Så utrolig forelsket man kan bli. Aldri har jeg hatt det så godt. Jeg var spent på hvordan hverdagen kom til å bli for oss. Nå to år etterpå, bare smiler og smiler vi. Jeg har smilt i to år nå! (med noen ukers unntak i juni/juli 2012,da..jeg smilte riktignok fra oslo til paris også, men det var mest utenpå. Men så har jeg gjennom årene lært meg å smile, og late som, mens jeg innvendig har det lite godt.)(den tiden er definitivt over nå.)

MANDAG 29 APRIL, en ny vår!

fra venstre Alf Henrik, meg, Siri E.,og Daniel.Oslo-Paris 2012 ligger bak meg, og det er sannsynelig jeg ikke kommer til å omtale turen på disse sidene mere. Istedet blir historien fortalt, i en annen versjon,i et annet medie, senere.

En ny vår, og livet går videre. Det er ikke bare det at livet går videre, og at det går godt. For hvert år har jeg fått lagt til ny vekt, i denne sekken som vi alle bærer,  som vi alle har, som kalles visdom og erfaringer. I mange, mange år, føltes denne sekken så tom. Det var lite og ingenting oppi der, ettersom bildene fra tidligere tider, den gangen jeg levde, før alt ble for vanskelig,ble for utydelige, for slitte, for gamle. Fra de dagene da jeg stod opp, til jeg la meg, der alt jeg gjorde mislykkedes. Hver kveld når jeg la meg, visste at jeg hadde nok en dag bak meg, der ingen visste at jeg fantes, og ingen brydde seg om meg. Dager, uker, og år, der jeg opplevde at ingen spurte etter meg, savnet meg, eller lurte på hva som skjedde med Siri ?

For hvorfor lå Siri S på glattcelle? Hvorfor var Siri S på avrusning fra heroin? Hvordan havnet hun der, på så få år? Hva får frisk,sunn ungdom til å gjøre slikt mot seg selv, og mot sin familie?

Det venter mange utfordringer for en som reiser seg fra mange uår. År, der en selv har satt seg i nedverdigende kår, og ikke klarer å se ,ikke vil se, ikke kan tillate seg å se,  det alle de andre ser, som kommer fra samme sted som en selv. Aldri var jeg mere redd for å treffe på de menneskene, som kjente meg fra før, fra før  allt gikk galt.

Jeg lurte alltid på om de andre i det kriminelle og rusmiljøet følte det slik som meg. Følte de seg som utskudd, som fant hverandre i allt det de ikke selv hadde fått til, der de kom fra? Var de like ulykkelige som meg.

I dag er det nødvendigvis slik, at jeg må jobbe med å klare å forene de to identitetene jeg har vært. DET er ikke lett, det er noe jeg kunnet ønske å slippe å måtte forholde meg til. Jeg ville like å klippe bort alle de årene, alle de årene jeg bare kastet opp og kastet opp for å holde meg tynn. Etterhvert ble det rus i tillegg, og etterhvert overtok rusen helt. Det så jeg gjalt mange av oss. Vi kom fra vanskelige familie-situasjoner, som ble for problematiske å forholde seg til på et tidspunkt. Så lever man så utsatt på et tidspunkt,  at tilfeldigheter kan få konsekvenser for resten av livet. Når ingen er der å bryr seg om deg lenger, og du ikke bryr deg selv heller, da blir verden fort et skremmende sted å være. Hvordan klarer mennesker å frivillig utsette seg for et så uforutsigbart og krenkende liv? Jeg opplevde selv aldri at jeg hadde alternativer, og jeg ønsket ikke se meg verken til siden eller bakover. Kun rett frem. I høyere og høyere tempo, for å slippe å kjenne på følser og for å slippe å høre meg selv tenke og stille spørsmål. Jeg levde, men det var også allt jeg gjorde.

 

I dag, så mange år etter, er det nettopp denne biten jeg jobber hardest med. Hver eneste dag tygger jeg på "det som skjedde". Det gjør fremdeles vondt i meg. Å huske. Å vite, Se for meg hva jeg nærmet meg, uten at noen var der, som kunne varsle om fare. Det er som jeg kunne ønske jeg kunne spole tilbake, stoppe tiden, og justere opptaket. Hoppe over noen spor, noen år, mange år. Slette det og lage nytt, ny musikk, nye setninger, nye lukter, nye lyder, ny smak.

METADON; dagene går ganske greit. Jeg er akkuratt der i dosering,  at når jeg skal ned på 80 mg, vil det begynne å merkes. Jeg er ikke lenger rolig hele dagen, men har en lett uro i hele meg. Det gjør meg litt ukonsentrert, men desto strengere krav stiller jeg til å gjennomføre de rutinene jeg har i hverdagen. På torsdag er møtet med LAR og fastlegen. Jeg har fått tilsendt ett lite videokamra til hjemme-opptak av en produsent, som jeg har tanker om å ta med meg dit. Jeg skal iværtfall ikke la noe stå uprøvd. Jeg så jo det når vi syklet til Paris, at av de sikkert 200 timene med opptak som ble gjort, blir det noen ganske få timer som blir brukt, og kanskje bare 45 minutter! Andre som kan dette, sensurerer, mens jeg kan leke meg litt som kamramann. Og  venne meg til å få rettet et kamra  mot meg selv, også. Jeg gleder meg til hver dag i dag. Det er ikke alt som er perfekt, men det kommer det høyst sannsyneligvis heller aldri til å bli heller.

Selvsagt var det også folk med, som var hyggelige mot meg,og ikke gjorde noen forskjell, på meg og andre.. I begynnelsen var det også greit å være meg, iværtfall innimellom. Det er vel bare å erkjenne, at gruppa ikke lykkedes helt som gruppe. Men de fleste av oss kom frem til Paris. DET er jeg veldig glad for. Det er det all grunn til å skjønne at alle er stolte av. Det kan også være, at prestasjonen var enda større, for de som ikke kom helt frem.

LØRDAG 27 APRIL, 2013. INGEN HAR SETT NOE, INGEN HAR HØRT NOE OG INGEN HAR SAGT NOE.

Det som alltid var allright, var å sitte på setet å sykle. Sykkelen sviktet meg aldri, og dekkene tok fantastiske alt-mulig-mannen Thomas Kjelland seg av.

Det er lørdag morgen, og det er lørdag svært tidlig om morgenen. Jeg burde sikkert ligget å sovet enda. Men det ble umulig etter at jeg våknet tidlig, og nok en gang ble liggende å tenke på Oslo-Paris 2012.

I går hadde noen i Wayback Trondheim, tatt instinativ til ett møte med daglig leder i Framdrift her oppe. Ole Loe Andersen, eller tidligere daglig leder i Wayback Oslo,  og som registrerte Wayback Aktivitet,  har etablert og registrert  selskapet som vi i dag kjenner som Framdrift A/S. Jeg tror det er ett A/S.  Ole sitter også som fungerende styreleder i Wayback Trondheim, etter at vår tidligere styreleder Øystein Skogrand gikk av på  kort varsel på nyåret. Vi har sittet i samme styre i 5 år, og jeg kjenner Ole fra landsmøter, styremøter og seminarer. Jeg er blitt kjent med Ole som en svært sympatisk og real mann. Jeg har aldri hatt noen grunn til ikke å stole på han. Helt til nå, som vi kan si at forholdet vårt nok er satt på en prøve. Klart dette er tøfft for han. Jeg forstår det. Det har også vært svært, svært tøfft for meg.

Da jeg ikke ønsket å bringe Wayback i vanry, eller skjemme dem ut på noe vis, var det EN av grunnene til at jeg ikke sa fra underveis. og så risikere at det kom på TV, hallo! Jeg sa ikke fra også fordi jeg skammet meg. Jeg sa ikke fra, fordi det var utrolig flaut. Det var så jævelig flaut også. Jeg var en gang i tiden mobbet som elev ved en folkehøyskole jeg gikk på i Kabelvåg. Jeg var 19 år, og eldst. Jeg hadde så store problemer med angst og spiseforstyrrelser, at jeg etterhvert måtte flytte fra internatet der alle de andre elevene bodde. Jeg flyttet til nær familie, ca 20 minutter unna med bil. Siden jeg ikke kunne kjøre, ei heller hadde tilgang til bil, gikk jeg frem og tilbake de tre kvarterene turen til og fra skolen tok.Men i værtfall.Den gangen var det også ille. Jeg sa heller aldri fra. Før en av lærerne tok affære etter nesten fullført skoleår, og det ble ett styr. Etter skoleåret var slutt, den helga pappa hadde kommet for å hente meg og tingene mine, på vei hjem, begynte jeg å kaste opp. Det var plutselig bare å bøye kroppen over doskåla, og åpne munnen. Så kom det. Alt sammen. Frokost, middag, lunsj, what-ever, alt jeg ville ha opp, kom opp.

På turen til Paris med gruppa, skulle mye av det samme skje. Og mange av de reaksjonene jeg hadde den gang, oppe på teaterlinja på denne folkehøyskolen, skjedde igjen. Jeg tror også, uten å være psykiater, at jeg kan ha vært ekstra ømfintelig og sårbar for å bli utsøtt pga ting i  bakgrunnen min, som dette. Jeg tror også at det at jeg var langt hjemmefra, at jeg var tatt ut fra enhver sosial, kjent sammenheng, var med å vanskeliggjorde de situasjonene jeg kom opp i. Det var uventet, jeg var avslappa., og så ikke tidsnok, eller tok ikke alvorlig nok de tegnene som var i begynnelsen, på at strukturen for meg i gruppa, var skjev fra start. Jeg så det, jeg merket det, men tenkte at det ordna seg. Jeg tror det faktum at vi var langt hjemmefra, og at jeg oppdaget at jeg plutselig faktisk var blant fremmede,at jeg ikke kjente de rundt meg så godt som jeg hadde trodd, skremte meg så jævelig at jeg gikk i knestående. En slags handlingslammelse. Jeg fikk full angst. OG jeg skulle ikke bli spart.

 

Tilbake til i går. Møtet med Ole fra Framdrift. Han har snakket med hele gruppa. Og med Siri Eliassen. Jeg er forbauset, eller feil ord, målløs. Riktignok ble jeg det i går, og jeg har fått tilbake både språk og jerne,  men jeg ble  så skikkelig  overrasket i går,at jeg er det enda. Du vet når du blir så overrasket over det du hører, at munnen bare blir stående åpen. Hadde jeg ikke hatt evnen til å lukke munnen selv, ville jeg helt sikkert trengt hjelp til det det denne gangen.

FORDI- Ole  kunne i går, da vi møttes på Wayback Trondheim sitt hus i Osloveien 25 på Ila, fortelle meg at "han har snakket med alle i Oslo-Paris 2012, og alle er så lei seg. Fordi alle husker en så hyggelig tur, og ingen husker å ha sett noe, hørt noe eller sagt noe av det jeg forteller". Nå har jeg ikke rukket å fortelle så mye detaljert fra turen, men da skjønner jeg at  X vitterlig aldri bad meg om "å dra meg til helvete ut av bussen", og "hvis jeg skulle ha tak i sakene mine, fikk jeg ha meg ut av bussen fra sjåførsiden, for han var så dritt-dritt-dritt lei av meg og at jeg hele tiden drev å gikk forbi han i bussen"..mens jente X satt å  hørte på og smilte. SMILTE. Rett og slett. DET skal aldri  ha skjedd.

 

Noe annet som aldri har skjedd, er at Siri Eliassen, som skulle fungere som jentenes støttekontakt under turen, og jeg hadde en samtale etter 5 dager, der vi snakket om stemninga mellom S.B og meg. Siri sa aldri  til meg at stemninga mellom Sigrid Beate og meg er vanskelig å forholde seg til, og at det er som en mur av is mellom oss. Grunnen til at hun ikke har sagt det, er fordi turen var så hyggelig, og fordi det ikke var noe, som ikke var hyggelig underveis. Antageligvis da, der konkluderte jeg vel, og det burde jeg ikke gjøre. Jeg forsøker å være en betrakter utenfra, når jeg skriver...og det er selvsagt umulig. Jeg er partisk, og det blir selvsagt min historie preget av. Men påstå at jeg dikter, vel det hadde jeg ikke forventet fra en som var med i en proffesjonell rolle. Jeg hadde forventet at Siri E skulle bekrefte at det var  problemer underveis, med utspring i Sigrid Beate og Siri G., og mest sannsynelig også at det var jeg ,som var vanskelig. Men det har altså ikke funnet sted noe som helst.

DET er sikkert derfor Siri E og Sigrid Beate og resten av gruppa, bortsett fra Alf Henrik og Rolf Arne, ikke har latt høre fra seg ett eneste ord siden vi syklet inn i Paris. Siden fulgte det 4 samlinger hjemme i Norge, og jeg var ikke på ett av dem. Ingen lurte på hvorfor, ingen etterlyste meg, men de to andre som ikke stilte på disse samlingene, ble etterlyst aktivt. Ikke EN telefon til meg, ikke en sms, ikke en mail.

På Birken i august, fikk jeg sitte på med andre nedover. Jeg syklet Birken alene, mens vår lagkaptein stod å så på meg på startstreken, uten å hilse.Jeg stod der i egne tanker, solen skinte, det var fint vær, jeg hadde hatt folk rundt meg hele dagen, så jeg var avslappet og relativt ok, fordet om jeg hadde en spenning i kroppen kontra gruppa.Så kjenner jeg  at noen ser på meg . Så jeg snur på hodet og ser  rett inn i øynene på G G. I ett lite øyeblikk ser vi rett inn i øynene på hverandre, så snur han seg. Fra der han står, må han gå rett forbi meg hvis han vil nærmere startstreken og det tenker han tydeligvis. For han tar han sykkelen sin ut av køen, og litt tilbake, går utenom  hele køen, oppetter der jeg står, ser rett frem og later som ikke noe.. Men det skjedde  vel heller ikke, når noen får tenkt seg om..

Jeg håpet hele tiden at noe hyggelig kunne skje, som kunne gjøre opp for allt. At gruppa tok kontakt, at noen inviterte meg inn.Det samme håpet jeg en annen gang. I Paris, jeg håpet hele tiden at når vi kom til Paris, ville alt bli okey.  Ikke en eneste gang kom NOEN i gruppa å satte seg ved bordet jeg satte meg ved. Gruppa satt konsekvent ved ett annet bord. Hvis jeg kom inn litt etter og satte meg, kunne folk reise seg å gå å sette seg der de andre satte seg ". Det var så ekkelt, jeg fikk vondt i magen av det, jeg grudde meg konstant til de planlagte arrangementene. Utrolig pinlig, jeg håpet at ikke Rolf la merke til det, at ingen av de som hadde kommet av familie, bekjente og venner la merke til det.  Min status ble  tydelig  i de tre dagene vi var i Paris.Ikke engang hun som hadde rollen som min forlover, kom å satte seg ved siden av oss. Klart Rolf merket at det VAR noe,  gruppa holdt seg jo unna oss på lang avstand. Ikke snakket de TIL meg, og ikke snakket de med oss. . Ikke engang etter sermonien, da Rolf og jeg var ferdige med sermonien i den Norske Ambassaden, og vi var kommet til den Norske Klubben, kom noen i gruppa bort til oss. Kun utenfor inngangspartiet, der kamrera-teamet stod å filmet siden de forventet at deltagerne ville komme bort å gratulere, kom de, en etter en og gratulerte. Jeg tror en av dem smilte. Det var de stiveste gratulasjonene jeg har fått noen gang. Oppe på klubben, klarte jeg nesten ikke puste. Det var som et antiklimaks, igjen og igjen. Gruppa fløy rundt å foreviget hverandre med sine kamra,flirte og lo.  Ikke et eneste bilde ble tatt av de andre av gruppa, av brudeparet.  Neida, ikke en. Men ved en anledning lå en av deltagerne på gulvet, ved siden av Rolf og meg, og jeg med blomsebukett i hånda, som ble som ild i handa mi, som ett slags kors over den totale ydmykelse. Der tok  vedkommende gjentatte bilder av deltageren ved siden av oss. Den halvannen til to timer lange tiden vi tilbrakte i mottagelsen her, stod Rolf og jeg sammen med ambassadepersonellet som hadde vært involvert fra start, eller med andre som var til stede. Men de i gruppa holt avstand. Det var som det aldri sluttet, jeg ville bare fly derfra, ønsket bare at allt tok slutt.. De som kom bort til oss, var folk som ikke tilhørte gruppa. Folk som kom ned for å være med å ta oss imot fra Wayback, og familie og venner.

Denne gangen ville jeg ikke være med på å ta bilder og legge ut sammen med Face-book general Geir G .Hvem som helst kan gå inn å se på bildene fra de tre dagene som gruppa hadde sammen i Paris, og se hva som opptok gruppa der.

Sermonien i ambassaden var noe Wayback Aktivitet ønsket seg, og noe som vi planla som en del av Oslo-Paris 2012. Det var aldri ett arrangement utenfor dette. Det var inkludert i hele historien, og skulle være med som en del av portrettet som ble sendt hjem. Det var også grunnen til at det i hele tatt ble tatt kontakt med ambassaden. Den var nemelig egntlig stengt for å kunne gifte seg der i juli. De åpnet den faktisk spesielt for dette. Så valgte vi å skulle kombinere det med en mottagelse. 

Samtaler og episoder har ikke funnet sted. ( 3 samenbrudd, pytt pytt, de fannt jeg nok bare på, for å få oppmerksonhet)(og min fortelling er sikkert det samme, ett behov for oppmerksomhet det også. Fordi det er jo så artig å fortelle at man ikke ble likt, og at man ikke klarte å bli en av gruppa)(nei, det er en styggmorro historie dette, og jeg har sikkert bare stort behov for å få all oppmersomheten selv) Alle likte meg. Jeg likte dem. Alle koste seg sammen.Hele tiden.

Vel, det blir nå spurt;

Hva vil du, Siri. VIL? Nå? vel, jeg er ferdig med turen, og jeg  er også ferdig med gruppa. Jeg tenkte kanskje at jeg kunne møte de i gruppa, som utgjorde det jeg kalller klikken, hver og en. For å snakke med dem bare. Men jeg tror ikke at det har noen hensikt. Jeg tror ikke at de skulle ha samme opplevelse som meg, men jeg trodde at de ville bekrefte at det VAR problemer innad gruppa. Når de nå, 10 månder etterpå blir konfrontert med min historie, er det altså ingen som husker det samme som meg. Skulle man tatt tak i dette, skulle det vært gjort like etter vi kom hjem. Av ledelsen selvsagt. De burde forhørt seg med de andre deltagerne den gangen.  Det bad jeg dem om. Snakk med gruppa, hør hva de forskjellige tenker, en etter en. Men jeg har lagt dette bak meg nå. Jeg har mitt liv. Jeg trenger ikke gruppa. Jeg skulle gjerne sett alt anderledes. Hvor gjerne skulle jeg ikke ønsket at jeg hadde samme turopplevelsen som resten av gruppa. DET ville vært noe å være stolt av, men er det noe å være stolt av å ha syklet 240 mil og tatt del i denne historien. De skal likevel få lov til å være stolte for min del, å sykle fra Oslo til Paris er en liten bragd. Det fortjener honnør. Jeg ønsker dere også allt vel. Det er ikke vanskelig.

Men jeg er ferdig med gruppa.  Jeg fannt ut at jeg ikke kan fortelle annet fra turen, enn det jeg opplevde, min tur til Paris, min tur i Ekspedisjonen Oslo-Paris 2012.. Når folk da sier at de ikke har sett noe, ikke har hørt noe og slett ikke sagt noe...Hva da.  Det er 9 månder siden jeg syklet Birken, jeg traff  da tilfeldigvis Alf Henrik  underveis på sykkel  og vi sykklet sammen og det var som alltid med Alf Henrik, så utrolig all right. Det er flere folk som var allright, som ikke deltok aktivt, som jeg gjerne skulle nevnt ved navn. Men det vil synliggjøre de TRE det er snakk om, la oss si tre og en halv. Dit skal vi ikke. Men jeg kommer til å skrive ferdig min fortelling. Hvorfor skulle jeg ikke det. Den gjør ingen av oss til noen helter, den bekrefter vel heller hvor vanskelig det kan være å være menneske. Vi gjør alle feil til tider, og det gjør også jeg. Jeg gjorde sikkert feil under turen selv. Men jeg tror ikke jeg var sjofel mot noen.

Da jeg var på Birken, hadde jeg en sånn difus, ekkel følse for å skulle treffe de andre, jeg var ...redd er vel ordet. Det var 6 uker siden sist, de hadde hatt en samling i mellomtiden. Jeg hadde ikke hørt et ord fra noen av dem, heller ikke fra Siri E., som skulle jobbe som støttekontakt. Hun var fremdeles med i gruppa. Fra Torgir kom det mail om samlinger, og det var som om Oslo-Paris bare fortsatte. Jeg hadde ett stort, tomt hull inni meg, det var som hjertet banket fortere, som om jeg var utsatt og i fare. Hvor var de andre, hva skjer hvis de ser meg, vil de hilse, vil de komme bort, vil de smile, vil de...Alle visste at jeg var der, ingen tok kontakt. Selv hadde de laget seg en base, med lavoer og bål i de tre dagene de var på Rena. Selv bodde jeg på en skole, sammen med andre. Jeg hadde ett møte med Framdrift fredag , dagen før start på sykkel-Birken. Jeg hadde med Rolf.  Da vi gikk derfra, sa Rolf, at disse folkene bryter du med. En sånn ansvarsfraskrivelse går ikke an sa han. Når en i gruppa kommer å melder om problemer underveis, har de som ledere plikt til å lytte iværtfall., sier han. Men her var det ikke tid til slikt, her var man kanskje for opptatt med å feire? Uten å ha konfrontert noen i gruppa, uten å ha snakket med en av dem, ble det de ikke ville høre, skjøvet til side.  

At ingen nå har sett, hørt eller sagt noe, er ikke ett stort problem for meg . Det får være deres problem i dag. 

Kjærligheten har gjort meg til ett så mye tryggere og glader menneske. Jeg er så takknemelig for det livet jeg lever i dag.

FREDAG 26 APRIL, METADON..og atter metadon. Metadon hver dag!

Jeg er ikke lenger alene. Jeg føler meg sterk og glad, og tenker at alle problemer er til for å løses. Det har ikke alltid vært slik. Desto mere setter jeg også pris på alt og alle.

Jeg har for første gang  gått inn selv, og søkt på de opplysningene det er å finne om metadon og subutex/subuxone på nett. Det var mye å lese, om ikke så mye jeg ikke visste brodden av fra før. For alle som ønsker mere opplysninger, gå inn på ASK og søk på ordet "metadon", eller gå inn på helsebibloteket.no.

Det som umiddelbart slår meg, er undring over at jeg ikke har satt meg dypere inn i hvilken medisin jeg bruker. Utover den utrolig gode vissheten om at metadon gjør meg rolig, og etterhvert satte meg i stand til å ta bedre vare på livet mitt, har jeg ikke brydd meg. Jeg har passivt notert meg informasjon legen min har meddelt meg om  eventuelle skadevirkninger ved langvarig bruk. For jeg har en fantastisk fastlege, som alltid har gjort det lille ekstra. Slik er han mot alle. Det er den mest populære legen i kommunen vi snakker om her, så jeg har jo vært spesielt heldig. Det er ikke alle som har en lege som personlig engasjerer seg. Men jeg var lenge likegyldig i forhold til bivirkninger og denslags. Livet mitt var vanskelig nok, hverdagen krevde så mye av meg, og jeg opplevde at metadonen var det som fikk meg gjennom alt såpass skadefritt. Etterhvert som jeg fikk det bedre selv, skjedde det derimot en indre forandring over tid. Jeg begynte å trene, jeg begynte å jobbe, jeg begynte å engasjere meg sosialt, og jeg begynte å bli gladere og mere positiv. Så begynte interessen for å se lengre frem i tid.

  Jeg leser at Helsediriktoratet også fraråder avslutning av substitusjonsbehandling. Jeg leser videre at "avslutning av behandling er en kritisk situasjon, med stor fare for tilbakefall, overdose og død." Det er klart det gjør inntrykk. Jeg kjenner det igjen fra tanker jeg tidligere såvidt gjorde meg, i oppstartfasen. Da jeg vurderte litt frem og tilbake om det var verdt å begynne med metadon.  Med tanke på alt det negative jeg hadde hørt om selve medikamentet. Og om det regime det er med  å stå som bruker i LAR ,(legemiddelassistert behandling) som jeg da knyttet meg til. Dette er den eneste medisinbruken i Norge som krever at du bruker den på livstid, og som samtidig krever at du resten av livet også må dra ned buksa og urinere på en kopp MINIMUM 3-6 ganger i året, mens en person står å ser på deg hele tiden. Det er såkalt overvåka prøver. Det betyr at den som overvåker deg, skal SE på deg HELE tiden, mens du tisser. Det er ett tiltak som er gjort for å avverge tilfeller, der klienten saboterer resultatet ved å  feste gjenstander til deler av kroppen, for å avgi en annens rene urin. De første årene må du langt oftere på urinprøver, det tallet jeg her har oppgitt, gjelder kun for slike som meg, som har avgitt rene og tilfredstillende prøver gjennom år. I tilegg er det å motta LAR-medisin også den eneste medisinen som tilsier at du må hente den HVER uke, og innta medisinen mens du blir overvåket. Det må vi også gjøre, resten av LIVET. Om vi er 60 år, 70 år..ja selv om jeg blir en gammel, charmerende (!) dame med  rullator på 99 år, må jeg  altså fortsette med å dra ned buksa, OG drikke flaska mi 4 ganger i månden på apoteket, mens ansatte SER meg gjøre det. Jeg er ett normalt menneske i dag, som gjør det alle andre normale, stort sett gjør hver dag. Det eneste som er spesielt med meg, er egntlig medisinbruken. Tanken på at jeg som gammel dame ikke skal få lov til å leve mere verdig enn dette, er over min forstand. Etter  feks 10 år med rene prøver, eller 20 år med rene prøver forklarer LAR dette med at "vi kan jo sprekke".

Når jeg gjennom årene har fått høre personlige berettninger med beskrivelser av hva tidligere LAR-klienter har opplevd under "frivillig avrusning", gjør jeg mine tanker. Hva er en frivillig avrusning? Det viser seg å være en  avrusning gjennomført av LAR, etter at de har besluttet å utskrive vedkommende klient pga brutte regler.  Det er med stigende undring jeg leser at Helsediriktoratet fraråder avslutning "med mindre det er all grunn til å tro at dette er en pasient med resursser til å mestre ett liv uten substitusbehandling". Det betyr i mitt hode at det er de svakeste, som ikke mestrer å holde seg rene med det LAR-medikamentet som blir utskrevet, er de som mister retten til medisinering. Det er disse som også blir utsatt for en tilfeldig  og uviss fremtid. Plutselig står de helt alene. Mange mister alt.  Det som er vanlig for en som mister metadonen sin, er å erstatte den første fasen med det tyngste drugset som finnes. "Det første jeg gjorde var å kjøper 10 gram med heroin, for å klare den første grusomme tiden med smerter".Dette har jeg hørt folk fortelle igjen og igjen.  Det finnes nesten ikke medikamenter som gir god nok smertelindring i de første måndene, foruten tilsvarende A-praparater . Når en avslutning fra Lar skjer ufrivillig, finnes det heller ikke den mentale styrke og kraft, som en frivillig avslutning gir. En frivillig avslutning, som i mitt tilfelle, som ER frivillig, får jeg muligheten til å samarbeide bredt med både LAR, fastlege og ansvarsgruppe. Paralellt med dette har jeg familien, venner og bekjente som støtter meg. Masse god trygghet.

Det idielle for meg, som ikke er blitt noe mindre innstilt på å slutte med metadon siden sist, er å fortsette å tilegne meg kunnskap. Jo mere jeg får vite, jo mere føler jeg at jeg får tak på hva som venter. Jeg får så å si sett min utfordrer i øynene. Med på laget skal jeg opprette en ansvarsgruppe, akkuratt som jeg hadde i de føste årene etter at jeg begynte med metadon. Bestående av min fastlege, min psykolog, en LAR-representant og meg, eventuelt også Rolf. Tett oppfølging har jeg forstått er et nøkkelord her. Det visste jeg ikke sist, det var i grunnen heller slik at jeg var relativt overraskende uvitende om metadonets mørkere bakside sist. I tilegg kommer timene til fastlegen utenom dette, og til min psykolog. Så har jeg det viktigste kortet på hånda: treninga. Å møte smerte mot smerte, tror jeg er ett godt våpen. Bøye og tøye ut ømme ledd og musklatur. Løfte og henge, strekke og dra i kroppen. Hjelpe kroppen min på vei.  

Jeg forstår at jeg kommer til å trenge mye hjelp. Endelig er jeg der i livet, at jeg våger å be om NOK hjelp, og ikke minst; be om den hjelpen jeg ønsker meg.

 

 

 

 

Siste dagen i Paris, gruppa har reist og alt er endelig over. Trodde jeg da.Det skulle komme mange flere tunge dager. I dag vet jeg at med kjærlighet, og kjærlighet, i bøtter og spann, kan alt leges og helbredes. Jeg er svært lykkelig gift, og kjærligheten oss i mellom gjorde ting som tidligere hadde vært umulig, mulig. Jeg har blitt en langt mere åpen person.

TORSDAG 25 APRIL, hentedag for metadon og OSLO-PARIS 2012

Så synd at et så flott prosjekt, et slikt eventyr som det ble for de fleste, ble en så stor nedtur for meg. Likevel vet jeg at vi alle var unikt heldige som fikk oppleve SELVE turen på sykkel. Det er ett fantastisk konsept, som gir utøverne god mestringsfølse og en opplevelse for livet. Ved å styrke ekspedisjonen med folk som har pedagogisk bakgrunn og erfaring, håper jeg tilbudet er kommet for å bli. Heia Framdrift, jeg ønsker dere allt godt!

Torsdag er ensbetydende med iværtfall en ting, og det er metadon. Hver torsdag henter jeg seks av de sju flaskene mine med den røde saften. Den sjuende og siste flaska, må jeg drikke der og da, mens en apotekansatt kan bevitne at jeg virkelig drikker den dosen jeg skal. De resterende får jeg i en liten pose. Små flasker i plast, nærmest beholdere, med en rød skrukork, merket med innhold , navnet på pasienten, navnet på utskrivende lege,og antall mg. Hver flaske har sin egen strekkode, og merkingen med det røde trekantvarslet som blant annet tilsier at dette er et medikament med fare for tilvenning. De fleste rusmisbrukere vet at alle medisiner som bærer denne merkingen med rød varsel-trekant, kan være et preparat å ruse seg på. For mange år siden, da jeg var rusmisbruker, leste vi felleskatalogen opp og ned. Den var næmest som en bibel, selv folkene blant oss som ikke hadde ett naturlig forhold til å lese bøker, leste likevel felleskatalogen. Vi var på jakt etter oppgitte virkestoffer og bivirkninger.  Hvor store mengder virkestoff  du kunne få medikamentet i. Til slutt var det avgjørende viktig å vite hvorfor du oppsøkte legen; hvilke  hvilke symptoner du skulle oppgi, for å overbevise han/henne om at du var i behov av akkuratt denne medisinen. På forhånd hadde vi lest og fått kunnskap om  antall mg medisinen man ønsket seg, kunne skrives ut i. Også om du kunne få den i fast eller flytende form. Alt flytende, med de rette virkestoffene,  kunne nemelig brukes direkte fra ampullen. Det var viktig for å komme ut fra legekontoret med mest mulig effektiv rus. Man gikk ikke derfra uten å forsikre seg om at resepten var skrevet ut i høyest antall milligram, uansett medikament. Hadde man fått den høyeste varianten, var man svært godt fornøyd med seg selv. 

Hadde noen for bare 5 år siden spurt meg om jeg trodde at jeg noen gang ville be om en nedtrapping fra noe som helst, ville jeg høyst sannsyneligvis svart negativt på dette. Inni meg var jeg sjelden glad. Jeg fikk tilsynelatende aldri det livet jeg hadde drømt om,uansett hvor hardt jeg jobbet. Jeg følte at verden hadde stoppet og at jeg ikke kom videre på grunn av fortiden min. Jeg kom ikke videre uansett hvilke resultater jeg oppnådde. Med følsen av stemplet i panna, at hvem som helst kunne tillate seg hva som helst, ovenfor meg, gjorde det meg handlingslammet og forvirret. Det lå ikke noe manus til meg, ingen gitte retningslinjer på hvordan jeg skulle gå frem. Det var ingen famile rundt meg utover mine egne barn, da avstanden til min nærmeste familie var geografisk stor. De  bodde i Oslo, i Bergen og i nord-norge. Jeg følte meg veldig alene, med mye ansvar i hverdagen. Den nye livsførselen min som småbarnsmor og delvis i arbeid, var helt nødvendig for å gi mine barn den nødvendige rutinen og  best mulig oppvekstvilkår i hver-dagen. Uten egen bil og med ett begrenset budsjett, var det ikke rom for store utskjeielsene. Jeg hadde fått en stor oppmuntring da jeg fikk startlånet fra kommunen jeg bodde i,og kunne kjøpe min egen leilighet. Den dagen jeg fikk telefon om at jeg hadde fått den jobben jeg hadde søkt, var også med på å heve lista på den sosiale rangstien. Det var viktig for meg å få vist utad at jeg lykktes, men det var ikke minst viktig også ovenfor meg selv. At familien min utrykkte stolthet, gjorde også veldig godt. Jeg så at barna mine var normalt glade og velfungerende, og jeg kunne etterhvert som barna ble større, begynne å bruke tid også på meg selv.

Men hvem var jeg? Hva kom jeg egentlig fra, og hva hadde det gjort meg til ? Hvem kunne jeg bli, om ikke meg selv?

 

OSLO-PARIS 2012, 20 juni, den dagen vi syklet inn i Paris.

Plutselig var bussen kjørt. Alle de andre var borte. Rolf, jeg og noen få andre stod igjen på den store, åpne plassen der vi hadde syklet inn i Paris sentrum. Fra der vi stod, kunne vi se Eiffeltårnet, og vis a vie lå gata der den Norske Klubben hadde sine store, flotte lokaler. Det var avtalt på forhånd at jeg skulle kunne få tilbringe de siste 3 dagene av ekspedisjonen sammen med Rolf. Dag etter dag hadde jeg ventet kun på denne dagen, dette øyeblikket. Da alt skulle være over. 

Jeg trodde at bussen med de andre deltagerne dro for å sjekke inn på vandrehjemmet de skulle bo på denne helga. Det som viste seg i ettertid, var at de hadde kjørt for å ta bilder av "hele gruppa foran Eiffeltårnet". Altså bildene som senere ville vise hvem som kom helt frem. Jeg hadde en mobil selvsagt, som hvem som helst kunne nå meg på, når som helst. Underveis hadde jeg også hatt med mitt eget kamra, som jeg tok veldig mange av bildene av gruppe med, som ble lagt ut på våre Facebook-sider daglig. Jeg ble etterhvert også aktiv til ikke bare å TA bilder, men også BE de andre ta bilder så jeg også fikk se bilder med meg på. For som alt mulig annet som skjedde, var jeg, for å si det pent, intet yndet foto-objekt. Jeg fikk ikke bare gå i fred fra spørsmål om å være med på det de andre fant på i fritiden, men jeg fikk også den rørende omsorgen at jeg unngikk å bli tatt bilde av. Det var faktisk slik at flere ganger tok den som stod med kamra bilde av den ved siden av meg, for så  å hoppe demonstrativt over meg, og siktet inn den ved den andre siden min. Etterhvert ble dette så påfallende at det gjorde, som så mye annet, fysisk vondt. Det var situasjoner hvor akkuratt dette ble gjort så tydelig ovenfor meg, at det nærmest var å oppfatte som en demostrasjoen, eller en provokasjon. Det var tungt å svelge alle de små situasjonene som skjedde i løpet av en dag. Jeg skal skrive mere om hva det var som gjorde at jeg bet meg fast, hva det var, hvilke tanker jeg hadde, som gjorde at jeg ikke snudde sykkelen og begynte å sykle i motsatt retning. og hjem.

Akkuratt DET er en avgørelse jeg alltid vil være i tvil om. Burde jeg ha stoppet å sykle, eller var jeg, utifra hvordan jeg opplevde turen selv, egentlig bare feig som ikke turte å pådra meg alt den oppmerksomheten og ståheien det ville skapt. ? Der og da tenkte jeg at det aller, aller viktigst for meg i disse årene det hadde gått bra, var vissheten om at jeg var sterk nok til å gjennomføre. Møte presis, holde avtaler, gjøre jobben min, stå opp tidligere enn noen andre, gjøre alt så perfekt som mulig. Akkuratt som underveis på turen; jeg var den ene som alltid stod opp å lagde frokost til gruppa. Både halv fire og fire, det spilte ingen rolle. Jeg oppdaget tidlig at denne turen, at på morgenkvisten, som var så tidlig at det kanskje for andre var å oppleve som midt på svarte natta, fikk jeg være i fred. Da var  jeg bare en av alle, og det var det godt å få lov til å være.

 Sum a sumarium spør sikkert du også deg selv nå, hva er så galt med meg at jeg ble behandlet på denne måten.Og det uten at noen grep inn? 

Eller er jeg gal, og har drømt allt? Vel, noe av det jeg IKKE har vært i livet, må være det siste. Jeg har gjort mye dumt, mye jeg angrer på. Jeg har hatt bulimi og anoreksia. Jeg har hatt mange av de psykosomatiske lidelsene som kommer i kjølevannet av ett liv i rus og nedverdighet. Jeg har vært naiv, jeg har vært ulykkelig, jeg har vært ensom og alene, jeg har vært rusmisbruker og levd i ett kriminellt miljø med andre normer og regler enn i dette livet jeg er tilbake til i , og  lever så godt i nå. Så man kan si at jeg har hatt mine øyeblikk.  Men GAL, vel så heldig var jeg aldri. Det er imidlertidig ikke vanskelig å se at jeg kan ha vært gal i gjerningsøyeblikk, der ting har skjedd i ruspåvirket tilstand, der jeg gjorde ting jeg normalt aldri ville gjort. Men GAL, og ikke minst gal i 3 uker i strekk ?Nei, det er tvilsomt. Men så ille som turen etterhvert utviklet seg for meg, lurte jeg  også selv på det noen ganger underveis. Var det virkelig det jeg så tydelig så, hørte og opplevde? Var virkelig blikkene de sendte hverandre, slik jeg registrerte og oppfattet det. Mye av enkelthendelsene jeg kan fortelle om, bekrefter nok at det jeg opplevde og inntrykkene jeg sitter igjen med, var reellt nok. Ikke før på slutten av turen, de siste dagene etter Alf Henrik dro, kom det jeg hadde regstrert følsesmessig, som passiv aggresjon, til overflaten . Da kom det i form av direkte ord. Det var KLIKKEN, de fire som satte standard for hele gruppa. De som fannt hverandre fra tidlig av, de som hadde dannet ett lite forbund seg i mellom. Det var kanskje da jeg ble servert. Av den jeg hadde kommet skjevt ut av det med, som jeg hadde havnet i en personlig konflikt med i her oppe.Jeg har aldri trodd at det var planlagt fra noe side at det skulle bli så dritt, men jeg tror det kom ut av enhver proposjon fordi ingen stoppet det. Og de som skulle stoppet det, eller iværtfall  burde ha grepet inn og undersøkt hva som skjedde, eller i det minste undersøke om det skjedde noe, sviktet. Den som hadde rollen som skulle støtte meg, var kanskje selv påvirket av de dårlige følsene vedkommende hadde knyttet til meg. Jeg tror at med det utgangspunktet jeg og min støttekontakt fikk, uten å ta parti, på det tidspunktet sykkelturen startet, krevde for mye av  vedkommende. Jeg tror det som skulle vært proffesjonelt vurdert fra vedkommenes side, ble personlig. Dette er mine høyst personlige tanker og følser om saken. Og det ble muligens starten på det som fikk utvikle seg. Det er det eneste som gir  logiske og troverdige svar på det som videre skjer, og som fortsatte helt frem til nå. Det skal ikke mere en en liten fyrstikk til, for å tenne ett stort bål.

Jeg kan si såpass om dette, fordi en liten fugl har sunget. En liten fugl som var med på turen. Og det kan se ut som det stemmer med det jeg selv har tenkt. Det er også det eneste logiske. Det begynte med at jeg ble baktalt av NOEN. Denne noen ble enig med denne andre NOEN, og siden disse var så sentrale, spiste det simpelten på seg.  Hadde noen åpnet lokket på Klikken, hadde det lekket ut en sky av baktalelser. Så enkelt som det. Vi har alle opplevd det, og vet det kan skje, overalt. På skolen. På jobb. Hva er det det heter igjen, når det blir satt i ett slags sosialt system,  MOBBING ?

Så kan man spørre seg selv, slik jeg selv har gjort, hvorfor akkuratt meg?

Vi drar direkte fra Paris til Portugal. Jeg har hele tiden en dobbelthet i meg. Det kjennes så vondt at om jeg tar ett skritt til fremover, er jeg redd jeg vil jeg falle og falle. Jeg står å ser meg i speilet på hotellet, og tenker; så rart at det ikke SYNTES at det som har skjedd, er skjedd. For jeg kjenner det overalt inni meg. Så faller jeg. I mange uker etterpå i strekk.

Jeg hadde egentlig tenkt å sette inn ett bilde her fra den Den norske ambassaden i Paris, 21 juni 2012 med oss, Siri Eliassen til venstre, og Trond Gulberg ,til høyre, daglig leder for Wayback Trondheim som stilte på kort varsel for Øystein Skogrand, som måtte melde avbud pga sykdom,som opprinnelig var planlagt å være forlover for Rolf.Ingen av bildene fra denne dagen, er satt i ramme hjemme hos oss. Til det skulle denne dagen bli for vanskelig å bli minnet om i ettertid. Til tross for at Rolf og jeg er meget lykkelige sammen.
MEN- jeg orket ikke se på dette, eller noen av de andre bildene fra sermonien nå heller.Så jeg satte inn dette bildet her istedetfor, fra samme helg.

ONSDAG 24 APRIL, METADON og tanker om helga vi giftet oss i Paris.

Jeg valgte å stå frem som metadon-bruker underveis, som en del av min historie som tidligere rusmisbruker. Jeg har tro på åpenhet.

Jeg har fått en lang mail fra en spesialutdannet sykepleier i Stockholm. Deler av den første mailen hun har skrevet til meg, har jeg lyst til å gjengi her.

Det finnes ingen vitenskapelig informasjon tilgjengelig på hvordan metadon og subutex påvirker kroppen over tid. De forskningsresultatene som er tilgjengelig er mangelfulle og dårlig dokumentert.

Hun skriver....alle som kan kemi,mikrobiologi och medicin har kunnskap om disse medicinene, til å forstå at brukerne av disse medikamentene  " inte kommer til ock gå en lång alderdom i møte. I Sverige vet heller inte beroendevården, som er det samme som LAR i Norge, hur de kan rekommandere en tilrettelegging av nedtrapping eller avslutning av medicinering. Allt handlar om kroppens kjemiske balans, ock jag er redd att den obalans kroppen har utsatts for, tyværr kam bli mycket plagsam, ock nærmest umøylit att återstalla til sitt normala"

Dette er lesestoff som fanger min interesse. Av egen erfaring på egen kropp, etter mitt første forsøk på å slutte med metadon for 2 år siden, vet jeg når jeg har fått kontakt med en som har kunnskap som stemmer overens med mine egne erfaringer. En liten ting jeg helt hadde glemt, midt oppi alt, er at jeg faktisk sist fikk utskrevet suboxone etter jeg var kommet ned på NULL. Dette i tilegg til C-preparater for kramper og abstinens. Dette til tross, ble det etter 2 dager hjemme etter utskriving fra ett 5-dagers opphold på et behandlingssenter jeg var på i de dagene jeg gikk fra 60 mg - 30 mg og så dagen jeg var ned på 0. Så dagen etter, opp på suboxone osv.. " dager etter hjemkomst stod kroppen i BRANN. Det sved. Det sved OVERALT. Som ILD. Det ble bare verre og verre, jeg kjente begynnelsen på smerter jeg aldri før har kjent. Ikke på heroin. ikke på dolcotin, ikke på NOEN STOFF og blandinger av kjemekalier. og jeg spør meg selv;

ER DET DETTE LAR, med støtte fra den norske stat, SKRIVER FOLK ,som ikke har klart å leve opp til LAR sitt strenge regelverk, UT TIL ?

Jeg kjenner til mennesker, som LAR har tatt fra retten til en fortsatt behandling pga sidemisbruk, som har blitt tvangs-nedtrappet til 60 mg og så fått klare resten selv. Hvilket vanvidd har de blitt skrevet ut til, for å møte helt på egenhånd, uten rett til en medisinert nedtrapping? Her har de blitt dobbelt så narkomane som det er mulig å bli der ute på egenhånd, på grunn av bruken av noe som skulle være livsnødvendug hjelp, og så blir de skrevet ut til en livssituasjon som er mere skremmende enn noen gang. Mange av disse er helt alene. Når de mister LAR, mister mange alt.

Jeg tror ikke folk, eller pårørende, er klar over hva denne pasientgruppen risikerer å utsettes for. Selv var jeg med i et ekspriment, som jeg aldri ble informert om selv, over en lengre periode i starten av min behandling ved LAR. Så vidt meg bekjent, er det ingen som har tatt seg bryet til å finne ut hvorfor LAR skrev ut dobbelt så store doser som anbefalt til en stor pasientgruppe, noen år etter at LAR ble etablert her i Trondheim. Jeg kjenner til folk som ble sittende i rullestol, folk som fikk så store bivirkninger at fylkeslegen kanskje burde tatt en titt i klientopplysningene fra år tilbake i tid. I tilegg til at Helse Midt og fylkeslegen selv, innkallte LAR på teppet den gangen, og  som jeg har nevnt tidligere ble vi alle ble satt på en brå nedtrapping. Uten at de informerte den enkelte pasient  om hva som hadde foregått, og hvorfor. Om vi hadde fått vite det, er det likevel slik at jeg nok representerer en pasientgruppe som ikke alltid har resursser til over tid å følge opp sitt eget beste, eller påse at våre rettigheter som pasienter blir overholdt av de som er satt til å ivareta helsen vår.

For egen del, tenker jeg i dag at jeg skulle ønske jeg hadde fått tilbud om en mildere og snillere medisin, men finnes den? Ville den ha gitt meg en like effektiv og vellykket behandling?

 

OSLO-PARIS; 2012.

jeg kjenner jeg er så sliten av  historien. Også om å tenke på helgen i Paris, da Rolf og jeg gifter oss på den norske ambassaden. Jeg trodde at allt det vonde skulle ta slutt da vi passerte målstreken i Paris, og vi kunne stå å se på Eiffeltårnet. Jeg trodde at alt skulle ligge bak meg da, at det nå ville bli lettere å være meg i gruppa. At de ville oppføre seg skikkelig, nå som vi var så synlige. Jeg visste at jeg fra nå av skulle separeres fra gruppen, og få være sammen med Rolf. Vi skulle bo på ett hotell like ved den Norske klubben, og like ved der selve arrangementet rundt Tour de france fant sted i en stor, flott park.

At helgen i Paris skulle bli mine værste 3 dager gjennom de tre ukene sykkelturen varte, hadde jeg ingen forutsetninger for å tro den gangen. Uansett hvor ille jeg hadde det underveis med deler av gruppa, ble Paris ett inferno. Det knuste meg. Det skuffet meg overallt i verden. Jeg skammet meg så intenst over at den "gruppen mennesker jeg liksom representerte"  skulle oppføre seg på den måten. Ovenfor Rolf, ovenfor alle i rommet som forstod hva som foregikk.

Dette vil det bli vanskelig å gå tilbake til, i tid, og skrive om.

Men jeg har bestemt meg for å skrive min historie, hvis noen skulle være i tvil om det.

Fra denne bilen filmet de oss daglig mens vi syklet. I tilegg til denne bilen, hadde vi følge av en buss, en stor nett-buss, samt at tv2 hadde med også en bobil fra Norge. Med oss 12 på sykkel, var vi totalt et ganske stort følge!

TIRSDAG 23 APRIL, tanker og tanker om Oslo-Paris 2012.

Ola, som kjørte bussen, ble god å ha for meg. Det var ingen tvil om at jeg måtte tilgi han de to timene han kjørte feil. Jeg trengte rett og slett selskapet hans, bare at han var der. Takk for gode samtaler, Ola. Kanskje jeg skulle betrodd deg mere.

 

Nok en dag da allt jeg har skrevet, bare forsvant på skjermen etter ett feiltast. Jeg hadde skrevet så mye, om så mye vanskelig. Det er krever så mye å skrive om en del av hendelsene og opplevelsene under sykkelturen i fjor sommer. Og ikke minst, om de dagene gruppen var i Paris, og vi giftet oss. Og om tiden etter vi kom hjem, om alle de samlingene som fulgte, som jeg ikke stilte på. Om ledelsen i Framdrift, og hvordan de valgte å forholde seg til meg etter dette.

 I begynnelsen av desember, eller var det slutten av november, overasker Torgeir Stensrud meg en dag på telefon. For første gang innrømmer han kritikkverdige forhold. Han bruker spesielt TO ORD som brenner seg fast, og som virker forløsende på meg. Han sier MOBBEKULTUR OG DÅRLIG LEDELSE. Jeg kunne ikke tro det var sant, jeg ble så glad, og selvfølgelig først og fremst veldig  lettet. Endelig, tenkte jeg, nå har han snakket med noen av deltagerne. Noen av de som var med på det. Jeg tenker på KLIKKEN. De mest sentrale personene. De dette egentlig handler om. Etter disse innrømmelsene, var det lett å si ja til å bli kontaktansvarlig for Framdrift her oppe. Nå får vi en gjennomgang etterhvert, så får vi lagt dette bak oss. Endelig, og jeg sier til Torgeir at jeg visste hele tiden at dere kom til å finne ut av det til slutt. Torgeir svarer med å si at "han ikke skjønte at det ikke ble tatt tak i det av lederne, der nede, mens vi var der". Så blir det ikke nevt mere,ikke med ett ord.

Det har hele tiden vært vanskelig å finne de rette ordene, å ikke forulempe noen på en urettferdig måte, i denne personlige  historien. Jeg satt i sted å skrev litt om hvorfor jeg har valgt å skrive denne bloggen.Jeg rakk å skrive en hel del om det, før bloggen forsvant fra skjermen, og alt jeg hadde skrevet nok en gang ble slettet. Det er kjedelige greier å måtte repitere. Men altså. Jeg vurderte hva jeg kunne gjøre etter sykkelturen. Jeg orket ikke gå ut i media å fortelle min versjon av turen. Det er mange år siden jeg bestemte meg for aldri mere å gi intervuer om meg og min bakgrunn. Da denne turen ble planlagt, skrev jeg en medie-avtale med tv2 på at de ikke fikk omtale min historie som annet enn "rusbakgrunn"

 Jeg var så sliten av de kjiipe dagene underveis, alle de klamme enkelt-episodene, tausheten,  og jeg var så langt nede etterpå, når jeg kom hjem og hverdagen kom. Så kom tankene, og følsene. Dobbelt.. Innest inne tenkte jeg også at alt må være feil med meg, hvorfor oppfører folk seg sånn som de gjorde hvis det ikke er fordi jeg fortjener det. Fordi jeg dum. teit. mislykka.

For ett år siden tok forfatteren av biografien min kontakt, og spurte om de kunne få trykke opp boka mi en gang til. Jeg svarte NEI TAKK. Tusen takk, men nei takk. Jeg har vært med på en media-karusell tidligere. Stått i sirkuset, og fått føle på kroppen hvilken pris man betaler for det. Det er en pris på alt en gjør. Det er en pris å betale for denne bloggen også. Men av alt jeg kunne gjøre, fallt valget til slutt på dette talsrøret . Det skal etterhvert hovedsaklig dreie seg om avrusning fra metadon, og forsøket på å leve uten hjelp av medikamenter. Underveis handler det selvsagt om hverdagen, hva en tenker på og hva som opptar meg. Vel, derfor Oslo-Paris. Det opptar meg mye. Det er ikke rett det som skjedde, det er ikke rett at Framdrift ikke forholder seg til at det også var problemer innad i gruppa.Det er ikke rett å bare la seg feire. Og gi beskjed om at "Siri har det bra, og hun er fremdeles lykkelig gift med Rolf". DET er jeg, men det har ingenting med saken å gjøre, det har ingen med Framdrift og sykkelgruppa 2012 å gjøre. Jeg ble dårlig behandlet i gruppa, og ledelsen valgte å ikke ta tak i saken.. Jeg brøt  kontakten med selve gruppa etter vi var ferdig med Tour de france, den siste søndagen på ekspedisjonen. Ekspedisjonslederen tok aldri tak i det han selv meldte fra om som ett problem, til ledelsen i Framdrift. Ikke støttekontakten for oss jentene heller. Hun henvendte seg aldri til meg og spurte hva hun kunne gjøre.Eller hva vet jeg, de har ikke åpnet for samtalen.De lot det ligge. så forbi det. Kanskje tenkte de at det ikke var så farlig, hva vet jeg. Hadde Framdrift kunne si og begrunne mitt fravær fra gruppa på de samlingene som fant sted etter Paris på en skikkelig måte, ville kanskje mye vært anderledes i dag. Ikke minst kunne mye vært anderledes dersom de hadde tatt grep selv, innkaldt gruppa og vi alle hadde fått snakket ut, sammen. Latt alle fått si hva de hadde opplevd, hørt og følt og tenkt. Ikke vet jeg. Men jeg vet at vi hadde med folk som skulle sørge for trivsel ,og sørge for at vi alle fikk være en del av fellesskapet.

 Men jeg håper også at jeg blir ferdig med denne historien, at jeg får lagt den godt bak meg. Akkuratt som jeg håper at jeg blir ferdig med metadon.

 Det jeg har valgt å si JA til, er derimot noe jeg selv tok instinativ til. Det handler om metadon og er ett prosjekt som har produksjonstid iværtfall ett halvt år fremover i tid. Det er saklig, og jeg har kontroll. Jeg har hatt kontroll på min tilværelse i mange år. Jeg opplevde å miste den litt da jeg traff Rolf. Det er ikke bare å åpne seg for noen. Man blir så sårbar. Alt kan skje en. Men veien sammen med Rolf skulle bli veien videre til ett bedre privat og personlig liv. Det har gitt styrke og gitt meg selvfølse og selvrespekt. Jeg fikk en å diskutere alt med. Vi snakker om alt, hele tiden. Det er ingen hindringer eller tabu i livet vårt. Ingen skam. ingen skyld. Bare kjærlighet,  mennesklighet og nestekjærlighet. Det er ikke  rart jeg er blitt tryggere., sterkere, og tåler mere. For noen år siden ville den samme sykkelturen, med det samme utfallet, kunnet bli FATALT for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde vært i stand til å reise meg igjen etterpå. Måten ledelsen i Framdrift, valgte å forholde seg til meg på i tiden etterpå, var med på å forverre situasjonen. Å ja, jeg fallt. Jeg ble sykemeldt, og jeg måtte i behandling. Men jeg mistet aldri helt fotfestet. Det er en stor forskjell på det å bli sykemeldt,og det å bli innlagt. Jeg klarte meg , jeg hadde de og det jeg trengte rundt meg. Men jeg er ikke stolt av historien min fra turen. Jeg ville ikke at noen skulle vite det, og jeg forsøkte å gjøre det så usynelig som mulig for kamrateamet og det jeg visste ville kunne bli sendt på tv. Heldigvis har de latt være å vise flere av hendelsene som skjedde underveis. Heldigvis for meg. For så mye som jeg gråt underveis. Jeg fikk vel det en lege ville skrevet diagnosen sammenbrudd på, 3 ganger.

Jeg har det godt i dag. Godt og trygt i hverdagen. Sammen med en familie som  det er godt å være en del av. Men jeg vil ikke være en del av en kultur som lyver, dekker over ting og bagatelliserer. Og som ikke vedkjenner seg ansvar, eller tar folk på alvor.

Etter 9 månder satt jeg her en dag å så på tv2 God Morgen Norge. Med Geir G, Raimond, Sigrid Beate og ekspedisjonsleder Petter Berggren. Det blir sagt at uten Petter sine lederegenskaper hadde ikke EN av oss kommet frem til Paris. Det er ikke sant, jeg kom frem på tross av gruppa og på tross av eksspedisjonslederen. Jeg kom frem fordi jeg hadde en sykkel, og fordi det var en godt planlagt tur.. Med alt lagt til rette i kraft av god logistikk. Samtidig som neste gruppe ut blir planlagt, sa jeg i desember ja til å være Framdrift kontaktansvarlige her oppe. Som fadder er jeg ute i felten og inne på institusjoner. Jeg hadde på det meste 7 søkere til ekspedisjonen i 2013,  pr februar/mars satt jeg satt  med 2 som fremdeles  var intereserte i å være med. Som kunne og ville. Men den ene hadde en løslatelse først 10 dager etter starten den 28 juni. Han fikk avslag. Da visste ikke jeg, som kontaktansvarlig her oppe, annet enn at det var kun en igjen som ville stille herfra. Da jeg forteller den aktuelle deltageren dette, sier han at han ikke vil være alene herfra, og jeg sender da en mail til Framdrift og forteller dem at " siden X ikke har noen med seg herfra til årets Oslo-Paris, melder han pass. Han vil ikke være alene herfra". Jeg vet at Framdrift trenger søkere som er kvalifiserte for turen, og her gikk de glipp av en topp-kandidat. Som søkte allerede i november/desember. Som har vært interesert hele tiden. som har trent og trent for å være med. Jeg får svar fra Framdrift, med at mailen  er mottatt og at frafallet er registrert. Med ønske om en god påske. Så kommer noen  som er innsatt på Leira, og forteller meg at en derfra har vært med på første samling.  Siri E har etablert seg med en deltager, som er innsatt. Vi er altså på samme arena, helt uten at noen i Framdrift, inkludert Siri E. selv, har valgt å informere meg om det. Kan noen tenke seg hvordan det fikk meg til å føle meg. Iværtfall, vær helt sikker på at jeg kjente på DEN.

Jeg spør jo meg selv, hva driver Framdrift med? Hvorfor får jeg ikke vite slikt? Jeg har vært jevnlig på Leira siden januar. Riktignok hørte jeg det vagt fra en innsatt da også, at en derfra snakket om å skulle delta på årets Oslo-Paris. Så flott tenker jeg, da tar vel vedkommende kontakt med meg. Jeg er jo kontaktansvarlig.. 

 

 

    

MANDAG 22 APRIL.

Inne fra bussen vår. Jeg har setet bak sjåføren, og folk sitter på hver sin rad nedover midtgangen.

Uff- jeg begynner å kjenne litt på at jeg får 1/4 mindre metadon. Det er merkbart at det er blitt mindre av noe, jeg svetter mere, kroppen føles litt for lett (enda den er ganske tung, etter vinterens vektøkning) og jeg klarer ikke konsentrere meg like lenge om hver ting, før jeg blir lei eller irritabel. Våknet for 3 natt på rad av at jeg var våt av svette.Kjenner meg mere nærtagende, men også mere...levende! (men det kan jo også være fordi Rolf kom hjem fra Svalbard i går kveld!)Kul 

Det jeg har fått vite om metadon de siste dagene, gir kanskje grunn til at jeg blir stresset og urolig. For; fakta om metadon har tilført meg stadig ny kunnskap, men ikke av den gode sorten.

Jeg vet at det er en rekke kjente bivirkninger. Først ; avhengighet. Den er i seg selv så stor etter år med daglige store doser, at det ikke anbefales at den vanlige LAR-bruker avslutter behandlingen. ALTSÅ; det frarådes fra medisinsk forsvarlig hold  at jeg skal slutte. Har jeg virkelig så dårlige odds for å lykkes? Det finnes ingen dokumentasjon på pasienter som har sluttet, men mye data på det motsatte, at folk har begynt å bruke metadon. Hvert år gjennoføres det store, kliniske undersøkelser av denne gruppen.Det samles inn data,fra legene vi bruker,og  fra hver enkelt pasient. Er pasienten i arbeid? Er pasienten ditt, og er pasienten datt. Hvordan er helsen?. Er det sant det jeg har fått vite av en sykepleier i går, at vi har en forventet levetid som avkortes med 5-10 år pga metadon-bruken ? Hvis det medfører riktighet, og jeg har ingen grunn til å tvile på disse opplysningene, så er det veldig ubehagelig å få vite nå. 8 år etter at jeg startet med metadon, får jeg  altså vite at jeg ikke burde forsøke å slutte, og at samme medisin, som jeg tok i bruk både for å overleve og leve best mulig mens jeg lever, skal avkorte livet mitt med 5-10 år!?

Jeg vet for lite om bivirkningene. Hvorfor har jeg ikke satt meg inn i dem tidligere? Jo- det kan jeg svare på her og nå. Trenger ikke bruke noe tid på å tenke før jeg svarer på dette spørsmålet. Det er fordi jeg var mere opptatt av om jeg kvalifiserte til å få metadon, og når jeg fikk det, gjalt det å få nok av den. De første to årene stod jeg på 240 mg. Det var spesielle tilstander her  den gangen, da vi som tilhørte LAR Midt, fikk utskrevet det som siden viste seg å være den høyeste doseringen i Norge. Det endte med at fylkeslege Vaage tok affære, og en tvangs-nedtrapping av hver enkelt metadon-bruker ble gjennomført. I den forbindelse hadde jeg noen møter med fylkeslegen, da jeg forstod betydningen av at en hel pasientgruppe stod på en dosering som man kunne diskutere forsvarligheten av. I ettertid har jeg lurt på om dette virkelig SKJEDDE? Det er nesten for utrolig hva som ble avdekket den gangen. For på den tiden kjente man til alt man trengte av anbefalte doseringer. I USA startet de å behandle narkomane med metadon allerede i 1963, så man hadde 40 års erfaring tilgjengelig. Dette vet jeg, for det var det fylkeslegen som selv fortalte meg.

Etter dette gikk jeg ned fra 240 mg, til 170. Da jeg forsøkte å slutte for 2 år siden, endte det som jeg har skrevet tidligere, med at jeg brøt forsøket etter ca 5 uker, og stoppet på 120 da jeg trappet opp igjen. Fasen da det viktigste var å få så mye som mulig var forbi. Jeg stod i det man må kalle en vellykket behandling. Nå ønsket jeg lavest mulig dosering for å  kunne fungere så optimalt som mulig, og så normalt som mulig. 

Den 2 mai er møte med LAR og legen min. Jeg har en liste med spørsmål!

 

UNDERVEIS OSLO-PARIS, juli 2012., fra dagboka;

I dag dro Alf Henrik hjem. Hvordan skal jeg få det nå. Hvordan skal de siste  dagene gå. Jeg kommer til å bli helt alene. Det må da gå på ett vis, med bare så få dager igjen? Det må jo gå, jeg får late som, late som  jeg har gjort frem til nå. Late som ingen ting. Late som jeg ikke merker at ingen kommer bort til meg, at ingen snakker til meg. Som om ingen kan se meg. Som om jeg ikke er her. Jeg skjønner bare ikke hvordan det kunne bli sånn som dette. Men samtidig vet jeg jo så forbanna godt hvordan. Jeg tør ikke engang skrive det i boka mi. Jeg er så redd. forbanna redd. klump i halsen. vondt i magen. fy faen så angst jeg har fått.  

SITUASJON I BUSSEN, dagen etter;

Vi har en pause, og flere av oss er i bussen. Jeg har setet mitt rett bak sjåføren, og siden jeg har det, er mine hyller helt bakerst i bussen. Jeg må derfor enten gå ut ved sjåførsiden, eller gå nedover midtgangen mellom setene for å komme frem til mine ting. Folk har stått  nesten oppå hverandre i det trange miljøet vi til tider skifter, og oppholder oss i ombord i bussen.. Uten at det har gjort  noen noe. "KAN DU HA DEG UT AV BUSSEN. NÅ ER JEG SÅ DRITT LEI DEG: GÅ UT AV BUSSEN ANDRE VEIEN, jeg er så drit lei av at du går forbi meg." Hva skjer. SKJER dette tenker jeg. SA han virkelig det til meg nå. Jeg står å ser X rett inn i øynene, bare 60-100 cm skiller oss. Og han blokkerer passasjen med kroppen sin og ser meg rett i øynene.Jeg tror ikke det er sant .At han sier det han sier. Jeg har ikke fått høre den aggresjonen jeg har følt ,så tydelig, før nå. Ikke sett den så NÆRT. Men dette er TYDELIG. Like tydelig som en av jentene sitter å ser og hører på det hele. og smiler. SMILER. Hun ser rett frem, later som ingenting. Det blir helt stille rundt meg, og det er som alle venter at jeg skal si noe. Det føles som om jeg forsvinner. Jeg klarer ikke tenke. TENKE. Jeg må si noe. FORSVARE meg. Men det kommer liksom ikke noe ut. Ikke fort nok.  

 

     

Det var flere virkelig flotte gutter som var med på turen. Sterke gutter, som hadde trent og trent for å forberede seg best mulig til de 240 milene som lå foran oss. Her er Raimond til venstre for meg, og Thomas A til høyre.

fortsettelse fra det som er skrevet tidligere i dag, SØNDAG 21 APRIL.

MARS/APRIL 2012.

Hjemme i trønderlag er hverdagen min preget av ekspedisjonen som skal ha start i juni. Jeg trener 6 dager i uka. Siden det aldri ser ut til å slutte å snø, ei heller ser det ut til at snøen vi har fått, vil smelte, får utendørssykling vente.. Derfor blir det mye intensiv trening innendørs på senteret. Siri E er tilbake etter fallet i skibakken, og vi møtes innimellom på spinn. Vi har vidt forskjellige utgangspunkt, og forskjellige hverdager.Vi har også ulike ønsker om å trene sammen. Fra det første møtet med Siri E, sa jeg at jeg hadde min treningspartner, og at hun kunne få være med på laget vårt. Det at hun var kona til den nyansatte direktøren på fengslet, opplevde jeg at la ett visst press på meg. Ikke det at jeg ikke likte Siri, det kunne jeg vanskelig la være. Men det ble etterhvert spesielt å bli så intenst bombardert med meldinger.  Fra starten på vårt bekjentskap i januar, og utover de første måndene, sendte hun like mange meldinger som kun Rolf i sin tid gjorde i den første, heftige og innledende tiden i vårt private forhold. Det var spesielt, og det gjorde meg etterhvert utilpass. For jeg ville være sammen med Rolf. Siri hadde sine ønsker. Jeg følte meg etterhvert presset, og at jeg kom i en situasjon som ble umulig.  Fra at alt var nytt, fresh og hyggelig, begynte forholdet vårt å tilspisse seg. Jeg hadde lyst til å slippe å ha denne komntakten, mens relasjonen hennes til den øveste myndigheten i fengslet, forvirret meg. Hva kunne jeg gjøre? Jeg tok kontakt med styrelderen vår, som svarte med å minne meg på at jeg ikke måtte bli uvenner med henne. 

Det er lett å se i ettertid, at vi nok  skulle satt oss ned å snakket sammen. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke gjorde det, men ingen av oss tok instinativ til dette. Selv satset jeg på at vi skulle være voksne nok begge to, til å takle utfordringene fremover. Det prøvde vi nok , begge to. At det ikke gikk, er en annen ting. 

Den 16 og 17 mars var det tid for andre samling. Vi skulle nå på Birken på ski. Siri E var ikke i stand ennå til en slik påkjenning,etter å ha blitt operert i låret. Hun skulle være behjelpelig med andre oppgaver. Ennå var kommunikasjonen oss i mellom, allright Men uten at vi visste det da, var det siste gang.

Birken på ski ble en stor opplevelse. Etter å ha vært med på Rena, og gått disse 5,2 milene selv, forstår jeg folks begeistring over å være med. begeistret . Vi var heldige med været,og alt lå til rette for en fin dag over fjellet. Basen vår ble opprettet like ved skistadion, i to lavoer. Selv gikk jeg  på en skikkelig karamell. Den første mila, som er en stigning på ca en mil, var så digg å gå, at jeg hektet meg på Rolf Arne, som formelig danset oppover på sine ski. Da vi kom på toppen, skulle jeg bli kjent med noe jeg tidligere bare har hørt idrettsfolk snakke om. Å SURNE. I løpet av noen minutter var lårene og hele underkroppen min som... BETONG! De neste 4,2 milene var så tunge, at jeg knapt snakket, knapt tenkte, og aller minst; smilte. Rolf Arne, som kunne dunket inn en kjempetid denne lørdagen i mars, valgte å holde seg i sporet sammen med meg under hele løpet. Han motiverte meg etter beste evne, og det bad jeg han pent slutte med den siste mila. Jeg kom inn til en ok tid likevel, uten at jeg husker den helt. 

Stemninga i gruppa opplevde jeg som lett, humoristisk og positiv. Siri E og jeg var de eneste deltagerene som kom utenfra i fly-avstand. Dette gjorde at flere av de andre ble kjent utenom samlingene, men jeg så ikke den gang noe problem med det. Siri E skulle inn i administrasjonen, i tilegg til å skulle fungere som en slags støtte for oss jentene.Hun fikk etterhvert oppgaver som tilsa at hun var i telefonisk kontakt med de andre, mere eller mindre daglig. Rolf Arne skulle ha noe av den samme funksjonen som Siri E, rettet mot guttene. Begge skulle selvsagt forholde seg til gruppa også som helhet. Rolf Arne har jobbet med mennesker gjennom sin jobb i kirkens bymisjon i Drammen, mens Siri E jobber på namsmannens kontor i Trondheim. 

Neste og tredje samling skulle være 9 april. Det er også dagen jeg fylte 48 år. Da er forholdet Siri E og meg imellom, i fritt fall. Begge manner vi oss likevel opp til å kunne omgås. På fjerde samling , som skulle være i Telemark der vi skulle sykle Telemarks kanal rittet, møter vi hverandre med stive smil. 

Jeg skal senere i min versjon av turen, ikke gå nærmere inn i detaljer. Jeg skal ikke snakke for andre enn meg selv. Men jeg hadde ikke kunnet fortelle min historie, hvis jeg ikke kan ta utgangspunkt i meg selv. Dette er MIN HISTORIE. Jeg forsøker å være fair, og vil forsøke det enda hardere fremover.

Da jeg kom hjem etter sykelturen, ble det fort vanskelig. Alle ville høre om den, og jeg ville ikke snakke om den. Jeg valgte å snakke om den turen jeg kunne si noe positivt om, SELVE syklinga. Jeg elsker å sykle, så det var lett. Alt annet ble umulig. 

 

SAMTIDIG; i april/mai får vi i Wayback Trondheim for første gang holde ett informasjonsmøte for de innsatte i fengslet.

 

Jeg har fått meldinger på facebook i forbindelse med bloggingen. Mange meldinger. TAKK! Jeg leser hver eneste melding som kommer. Både her inne og på facebook. I går fikk jeg en lang og interesant mail fra en psykiatrisk sykepleier. Den innholdt informasjon om det å slutte med metadon og subutex, som var ukjent for meg. Det skal jeg skal ta det opp her senere, anonymt selvsagt.. Først må jeg høre med henne om det er ok. Det var foruroligende informasjon. Det handler om hvilken kjemisk avansert blanding denne medisinen er, og hvordan det derfor nesten er umulig å leve gjennom det som kommer av fysiske og psykiske reaksjoner etterpå. Hvis man ikke tilfører nye medikamenter. Jeg kjenner at jeg blir bekymret,og jeg lurer på om det jeg er i gang med er fornuftig..og mulig? Samtidig som jeg blir full av faen. Jeg har møtt Helvete før.  

SØNDAG 21 april . Andre samling; Birken på ski, og ett forhold mellom to av oss, som skal være med å sykle Oslo-Paris, blir anstrengt.

29 juni 2012, dagen vi begynte å sykle fra Oslo. Men først ett intervju på god-morgen Norge med Vår Staude. Til venstre; Daniel, jeg, Vår Staude, Torgeir Stensrud, Tahir og Vidar Bøe.

Etter første samling på Hassel i februar 2012, jeg hadde jeg fått blod på tann. Dette var noe jeg ønsket å være med på. Torgeir Stensrud var en mann det stod respekt av, og måten han opptredde på, fikk oss til å ville gi det beste av oss selv. Jeg satt og studerte de andre i gruppa, mens Torgeir snakker.  Folk var imponerte. Torgeir er kjent. En mann  det har stått side opp og side ned om i kapital og finans-aviser, som er knyttet til summer oppad en milliard, eller var det en halv milliard, eller to? Tall så store, at man for lengst har glemt hva man ble fortalt at Torgeir var dømt til å tilbakebetale det norske samfunnet. Nå skulle han ha funnet en måte å gjøre det på, ifølge han selv. Gi tilbake.Der jeg satt på første samling, og hadde mere nok med meg selv, gikk tankene i alle retninger. Hvordan kan en mann fra finans-eliten, som bygde opp en buisness på å tjene seg rik på de vanskeligstilte som ikke maktet å betale regningene sine, plutselig begynne å  bry seg om dem?  Vi er ikke bortskjemte fra før i dette miljøet, men han lignet såvisst ikke på  de gode ildsjeler og barmhjertelige samaritanene jeg har truffet tidligere. Eller er han en av disse jeg har truffet så mange ganger tidligere, spør jeg meg selv. Menn som ikke får nok av seg selv. Menn som har store lederegenskaper og som ikke ser sin egen begrensing. Menn som føler at de er større enn noen av oss, som har opplevd å gjøre gråstein til gull en gang, og som siden ikke fikk speilt seg nok i seg selv. Jeg har tidligere møtt menn som har blitt tiltalt og dømt for underslag av beløper i hundre millioners-klassen. Jeg har blitt kjent med menn, som har vært så karmatiske og sjarmerende, at man sluttet å tenke selv. Hvem er han egentlig, denne Torgeir. Det var svært spennende å skulle få lov til å bli bedre kjent med han. Det var lett å se at at folk trivdes med å være i hans nærhet, og det gjorde også jeg. Torgeir Stensrud fremstår som en flott mann. En mann som man fort  kunne glemme å stille kritiske spørsmål til. Da jeg senere skulle gjøre det, ble jeg likevel overrasket.

 Jeg har ikke vært bak i kulissene til firmaet som ble opprettet i forbindelse med Oslo Paris; Wayback Aktivitet, som senere ble til Framdrift A/S. Da Wayback i Oslo og Wayback Aktivitet ikke klarte å bli enige om det mest sentrale, opprettet de Framdrift A/S. Selskapet er  etablert av  tidligere daglig leder for Wayback i Oslo, Ole Loe Andersen. Da han fratredde sin stilling i Oslo i fjor høst, var det på bakgrunn av interne uenigheter. Kontakten med avdelingen i Bergen var brutt, dette også grunnet uenighet. Ett Wayback er ikke lett å drive, la det være sagt. Ideen er god, men vanskelig å gjennomføre i praksis. Ideen om kameratstøtte, der vi støtter, veileder og hjelper innsatte av egne erfaringer. Der vi, som tidligere soningsdømte, har brutt med miljøet som  førte til at vi ble idømt fengselsstraff. Med ett ønske om å hjelpe andre som er i samme livssituasjon som vi engang  selv var i.   Det er en stor oppgave. Det er en vanskelig oppgave, og det finnes ingen manus for hvert menneske man treffer. Jeg skulle tidlig erfare hvor lite kunnskap og erfaring jeg hadde selv, til å mestre denne oppgaven. Det Torgeir Stensrud nå begav seg ut i, skal han ha all respekt for. Fremtiden får vise hva Framdrift A/S får til i dette farevannet. Hva var det det stod i mailen jeg fikk fra Torgeir i går..jo, lykke til. Jeg får jo ikke være noe dårligere .  

Julen 2012. Vi bestemte oss for å gifte oss 8 uker etter vi traff hverandre første gang. Ett halvt år etterpå hadde vi kjøpt oss hus sammen, og vi feirer vår føste jul sammen som familie. Ett år etter at vi traff hverandre, gifter vi oss. Jeg kunne giftet meg med Rolf hver time, hver eneste dag.

Lørdag 20 april

8 uker etter at vi traff hverandre første gang i mai/juni 2012, tok vi med mine to barn og dro på en 2-ukers ferie på Grand Canaria. der bestemmer vi oss for at vi ønsker å være sammen for alltid. Halvannet år etterpå, gleder jeg meg like mye til hver eneste dag sammen med Rolf.

Rolf er utenlands denne helga, sammen med mesteparten av sine kollegaer fra jobben sin. Det er en tur de har planlagt i et år, og en tur jeg så veldig gjerne skulle vært med på. Men det er uten partnere, og de er flere hundre stykker fra hele landet. Jeg har forresten fått en del spørsmål om jeg kan si litt mere om Rolf. Ja, han er ingen større hemmelighet i livet mitt enn noe eller noen andre. Det stiller seg litt anderledes med omtale og foto av mine barn. Barna mine på 14 og 18 er  for unge til å velge selv syntes jeg, men bare så det er sagt; eldstemann er en stor fan av siden min! Han leser den hver dag, og han så også Oslo-Paris. Yngstemann syntes det er greit, og han er nomalt svært tydelig på hva han mener. Han er bare ikke så personlig interesert. Ja, faktisk lite interesert. Det er helt ok! Jeg lytter og føler meg frem på hva og hvilke emner og tema jeg kan ta opp her, med tanke på mine barn og mine nærmeste. Det er likevel ikke mye jeg opplever at jeg må sensurere, eller la være å skrive om. Det har så langt ikke vært et problem, og jeg har ikke måttet formulere meg anderledes pga disse hensyn så langt. Jeg føler meg FRI til å skrive, og når det blir vanskelig, skyldes det helt andre faktorer.

Rolf er 54 år, far til 3 vokse barn, han er ingenør, og kommer fra en nabo-kommune. Vi har funnet ut at vi har måttet gått forbi hverandre mange ganger tidligere i denne byen. Men vi  måtte altså møtes i lufta så og si, over nettet altså. Den ettermiddagen vi hadde avtalt å møtes første gang var spesiell. Like spesiell som den nødvendigvis måtte være første gang man skal møte ett menneske for første gang. Vi hadde kun pratet med hverandre ett par ganger over telefon. Det som likevel var og ble helt spesielt med dette møtet, var at jeg bestemte meg at jeg ville møte opp HELT edru. Ikke en liten pils engang, ikke noen ting. Antageligvis var det to årsaker til grunn for dette. Det første er at jeg hadde datet noen ganger i løpet av de siste årene, og gjort meg nye erfaringer. Jeg var nok inne i en tid hvor jeg orienterte meg intensivt, ved å lytte, lære og  gå igjennom inntrykkene jeg fikk. Jeg hadde et høyt ønske, og et sterkt savn etter å finne meg en kjæreste, og jeg analyserte meg selv etterhvert som tiden gikk. Jeg så at jeg ødla mye for meg selv hver gang med å ikke klare å la være å drikke. Jeg drakk ikke lenger for mye, men jeg drakk. Tidligere har rus ødlagt så ubegripelig mye for meg. Igjen og igjen. Nå var tiden moden for å ta dette ved roten. Jeg ønsket ikke lenger å ha det sånn. Jeg ville heller ikke ta en variant med en 5mg sobril eller andre medikamenter for å løse ubehaget og spenningen jeg visste ville komme. Jeg ville møte Rolf slik jeg var. 

Så det utrolige skjedde. Et år etterpå skulle vi stå sammen på den Norske ambassaden i Paris,og bli smidd som ektefeller med ett tv2-team tilstede.

Vårt første møte ble en suksess. Jeg glemmer aldri første gang jeg så han. Han satt ved ett bord som han hadde reservert, på en av Trondheims finere fiskerestauranter, som han hadde valgt til oss for kvelden. Jeg kommer inn i litt for full fart, føler meg litt for hektisk, og hodet jobbet på spreng med å ikke slippe løs det stresset som hadde bygget seg opp. Jeg ser han, vet med en gang at det er HAN, men for å kjøpe meg litt tid tar jeg kontakt med en kelner og spør etter bordet vårt. Så må jeg snu meg helt mot han,for første gang, for å følge kelnerens angivelse. Hanstrekker en arm  mot meg, og videre til høyre, mens han sier at dette er bordet og vedkommende du spør etter sitter her. Så ser vi hverandre inn i øynene for aller, aller første gang.. Det har vært artig i ettertid å få høre av hverandre hva vi tenkte da. Rolf tenkte at "å her får jeg problemer, denne dama er alt for flott for meg, det kommer aldri til å kunne gå" mens jeg tenkte " herregud, han har jeg sett FØR. Det er jo som å se min bror, min svoger, OG fastlegen min i en og samme person!" Den kvelden ble utrolig artig, jeg koste meg og koste meg, praten bare durte og gikk i ett kjør, vi snakket og snakket. Dette tror jeg Rolf vil benekte på det sterkeste, for det var vel JEG som snakket og snakket, men det skal sies at Rolf snakket også!

Rolf er borte i helga, og det var vanskelig å sovene alene. Jeg har eldstemann hjemme, som holder på med seg og sitt, han har si beste venn på besøk. De har hatt "lan" i natt, og jeg hørte de var oppe og romsterte på kjøkkenet i halv tre tiden i natt. Yngstemann er hos sin far, men han er til en av sine kamerater, de har også "lan" og han skulle overnatte der. Det er så godt at familien min er HEL. Det er så godt at historien vår ikke gjentar seg. Jeg, mine to søsken, mamma og min nye stefar,og pappa, satt på en grein som i sin tid dessverre brakk. En kjent psykiater, som har mange, mange års erfaring med familierådgiving, skulle senere uttale at " dette er den merkeligste og mest alvorlige omsorgsvikten jeg i min 40-år lange praksis, har blitt kjent med". Det som skjedde hjemme hos oss, var så spesielt, at vi fallt mellom alle stoler. Kanskje det er derfor vi ikke ble fanget opp som familie av barnevernet. likevel er det en kjennsgjerning at barnevernet ikke var spesielt aktive på Oslo vest på -70 og -80 tallet. Folk, som jobbet i denne etaten på denne tiden, har fortalt meg at innstillingen var at det var ett så resurssrikt miljø, og at barna generelt i disse hjemmene var priviligerte. Det var nok også slik, og jeg husker den følsen jeg hadde av at det var spesielt hjemme hos oss. Spesielt LITE godt. Heller, etterhvert, et spesielt utryggt hjem. Utryggt og uforutsigbart. I dette området var husbråk og annen destruktiv opptreden som krevde nærvær av politi og ambulanse, direkte fraværende. Her var det store hus, store hager med eple,pære og morell-trær og en 3-cm trimmet grønn plen bak husene. Foran ble man ønsket velkommen på en asfaltert varmekablet innkjørsel, med grønne pene busker i  forseggjorte store spann i keramikk eller i treverk, foran inngangspartiene. Det var litt som i eventyrene, alle var snille og alle var pene. Det VAR selvfølgelig ikke slik, men jeg var 12 år, og dette var det jeg så. Utfordringen med å skulle gå på en ny skole, og å begynne i 7 klasse, skulle ikke bli vanskligere for meg enn for noen andre. Alt var slik det skulle være i den forbindelse, og fullstendig overkommelig. Alt lå til rett for å fortsette den gode starten jeg hadde opplevd så langt,  i mitt 12 år gamle liv.

TILBAKE til her og nå. At jeg nå får mindre metadon, er noe jeg kjenner. Det å gå fra 100 til 90, er merkbart. Kroppen føles lettere, men ikke nødvendigvis bare på en god måte. Det er som jeg er litt vektløs, og jeg føler meg litt skvetten og nervøs. Det er som om jeg ikke er like sikker på alt som jeg normalt har vært.

Jeg er redd for at jeg vil miste masse verdifull tid på å være tappet for krefter, etterhvert som jeg går ned i dosering. Tenk hvis jeg blir så dårlig at jeg ikke får trent over tid. Eller i hele tatt ikke kommer meg dit jeg normalt skal. Siden august har jeg bare jobbet den ene dagen i uka, som jeg blir betalt for. Uten å gå noe nærmere inn på det her og nå, stod det klart for meg at Wayback ikke kunne innfri de forventningene som i sin tid ble lovet. Dette skal jeg komme tilbake til senere. Det er ikke uten grunn at jeg har planlagt å gå ut av den stillingen jeg i dag har i Wayback.  Jeg håper blant annet på å sitte på skolebenke fra høsten av. Jeg er i dialog med NAV, og jeg er så positivt overrasket over både velvijen og de reelle mulighetene det viser seg at jeg har.. De er så positive og hjelpsomme, de setter av rikelig med tid og er tydelige på hva som er mulig å få til. Jeg får ikke nødvendigvis viljen min, men jeg får råd og veiledning. Jeg opplever at NAV begynner å fungere slik de så det for seg, den gangen den store omleggingen av helse- og sosialapparatet ble gjennomført. Nå ønsker jeg å se på mulighetene for å på sikt kunne begynne å jobbe som assistent i eldreomsorgen. Mitt store mål er å kunne gå ut i en 100-prosent stilling, og tre ut av trygde-utbetalinga fra NAV hver månde. (jeg er f... så usikker på hvordan jeg staver dette ordet, og hvordan jeg skal bøye det)(flere har tatt kontakt og arrestert meg for et- og ett bruken min her, he he. Jeg jobber løpende med gramatikken min, som jeg fikk G i da jeg gikk ut  av ungdomsskolen.)(eller fikk jeg M?)(jeg var god i stil, og hadde ellers mange skrivefeil!)

Jeg venter på ett video-kamera, som er adressert hit av ett produksjonsselskap. En spennende produksjon er kanskje på trappene. Til alle vil jeg bare si; dere vil aldri finne meg som forbrukervennlig masse-produsert intervjuobjekt i ukeblader, løssalgaviser og som gjest i forskjellige tv-program som for 15 år siden.  Som sagt; jeg HAR lært litt gjennom årene!

Livet er fantastisk, og jeg passer godt på det! 

 

Rolf-Arne var en kjempe-gutt å forholde seg til underveis. Det var selvfølgelig også fine øyeblikk og stunder på turen til Paris. Hadde vi kunnet tatt den samtalen jeg bad ledelsen om i august, hadde kanskje ting vært anderledes i dag. Nå ble det ikke slik, men likevel er tilværelsen i vater og i balanse igjen. Det er så mye positivt å forholde seg til, og jeg ønsker også selv å fremstå som ett positivt menneske. Jeg er så takknemelig for støtten jeg har fått.

FREDAG 19 APRIL

Da er jeg over på 90 mg metadon. Denne doseringen skal jeg stå på i 3 uker fremover. Jeg begynner å kjenne at jeg er litt mere følsom og nærtagende. I går kveld kjente jeg meg så shitt, jeg måtte nesten se meg rundt for å finne ut om det hadde skjedd noe galt eller noe annet som kunne forklare at noe var blitt anderledes. Jeg våknet også i dag med en følse av uro og full av tanker jeg helst ikke vil tenke på. Tanker som bare plager meg. Bilder på netthinnen av ting jeg har opplevd og husker, som jeg abselutt heller ikke burde tenke på. Jeg skulle ønske jeg kunne viske slikt bort, blåse ut det som holder dette levende og få fjernet de dårlige minnene. Hva er vitsen med å tenke på det som er skjedd, som man ikke kan gjøre noe med, og som bare er nedslående? Ved å tenke på det igjen, er det som om det skjer litt igjen. Kan det være nedtrappingen som har satt noe i gang, og som gjør meg ekstra følsom.

Jeg fikk vite i går at en av grunnene til at de fraråder oss som bruker metadon å slutte, blant annet er fordi vi i over så lang tid har brukt så store og jevne doser. Derfor blir vi så syke, sykere enn under noen annen nedtrapping. Det er også denne doseringen, som gjør metadon  til ett reelt tilbud til effektiv behandling over tid, så det er ett tveegget sverd. Da vi misbrukte stoff selv, var vi likevel ikke i nærheten av de doseringene vi nå mottar hver dag. Den gangen var doseringene, som vi selvsagt håndterte selv, mere tilfeldig og i perioder var vi også uten noe.Stoffene vi brukte hadde varierende renhetsgrad, samt at vi brukte forskjellige typer stoff. Slik er en normal, gjennomsnittelig rusmisbrukers hverdag også i dag. Det er viktig å få med at ikke opplevelsen av rus kan sammenlignes. Metadon i seg selv, etter en gradvis opptrapping, gir ingen følse av rus. På høye doseringer kan vi se påvirket ut, men ofte skyldes dette at det er inntatt andre medikamenter i tillegg. Når det gjelder rus og metadon, har jeg ett eksempel som kanskje kan brukes for å illustrere hvordan kjemikalier virker over tid. Når vi bruker piller som er B-resept belagte, som for eksempel paralgin forte, skjer det samme over tid som med alle endre medikamenter og stoff.  Ta 5 paragin forte hver dag. Først blir du kvalm, tung og alt for rusa. Fortsett å ta 5 paragin forte hver dag. Etterhvert vil du kun bli rusa, og så etter en stund kjenner du ingenting. Da begynner kroppen din å venne seg til at den skal ha det, og innretter seg deretter. Så kommer du inn i en ny fase, da du må ha paralgin forte  for å føle deg frisk. Ikke for å kjenne rus, men for at kroppen ikke skal reagere med uro og ubehag for at den ikke får det den har fått hver dag over tid. Ja da  snakker vi over tid, mange uker, for at eksemplet skal ha en viss relevans. Men det går mye ut på det samme. Mye av det jeg har fått vite om metadon etter at jeg bestemte meg for å slutte, har selvsagt skremt meg. Nå vil jeg finne mere ut om det motsatte. Hva gjør metadon med kroppen min ellers? Hvordan absorberer og fordøyer kroppen min ellers disse kjemikalene? Hvilke helseplager får vi når vi blir eldre? Hvordan påvirker det tannhelsen vår? Hva gjør metadon med reaksjonsevnene mine, hukommelsen min, osv osv. Da jeg sluttet å røyke for 8-9 år siden, gjorde jeg akkuratt det samme, uten sammenligning forøverig. Jeg satte meg inn i alt jeg kunne få vite om hva røyking førte til. Kunnskap spiller alltid på ens eget parti; jo mere vi veit, desto bedre!

Den gangen jeg begynte med metadon, var det ikke så viktig hva kjemekaliene i denne rødlige safta bestod av. Den gangen var det viktigere å få den. Etterhvert som livet mitt kom i orden, og barna begynner å bli store,endret også tilværelsen min seg. Jeg har etterhvert fått tilbake deler av mitt private meg, fra den tiden mors-rollen tidligere krevde. Det skal være sagt at jeg savner den tiden da barna og deres tilværelse opptok meg helt. Nå er yngstemann også i ferd med å bli så stor og løsrive seg fra meg, og som andre mødre har det vært en vaskelig omstillig å fylle denne rollen med noe annet. Så treffer jeg Rolf, og alt skjer plutselig i høyt tempo rundt meg og med meg. Denne sykkelturen, som ikke ble en positiv opplevelse for meg, bestemte jeg meg for ett tidspunkt måtte bli til noe POSITIVT. Spis det, eller det spiser deg, som det heter. Alt kan snus og vendes til noe positivt. Det vil jeg si vi har klart. For jeg gjorde det ikke alene. Det aller mest positive med turen, var at den erfaringen turen ble, tvang frem en ny situasjon som gjorde at jeg til slutt klarte å åpne meg. Det klarte jeg ikke å gjøre underveis på turen. Det ble ett valg jeg måtte forholde meg til. Jeg hadde nå ett menneske å forholde meg til, som elsket meg og som stolte på meg. Stolte jeg på han? Ville han tåle å høre hva jeg hadde å fortelle om det som skjedde på turen? Skulle jeg tørre? Ta den hånden som ble strukket ut til meg? Hva hvis han syntes jeg var rar, teit, svak? Jeg har vært så alene i så alt for mange år. Nå klarte jeg å begynne å snakke om det. Om ting jeg tidligere døyvet bort i bulimi, spiseforstyrrelser og i rus. Jeg snakket og snakket meg gjennom ukene etterpå, Rolf lyttet og sa hva han tenkte og hva han mente. Jeg tok også kontakt med andre, for å høre deres meninger og synspunkter.

Det er blant annet nettopp denne erfaringen, som har gitt meg ny tro på at jeg kan mestre ett liv uten metadon.  Jeg kom likevel styrket ut av ekspedisjonen, om det ble med en liten klassisk variant i den uventa sluttspurten!    

AUGUST,SEPTEMBER,OKTOBER,NOVEMBER 2012.

Under Sykkelbirken siste helga i august 2012, brøt jeg med Wayback Aktivitet/ Framdrift. Det at ledelsen ikke var villig til å ta opp de problemene som oppstod underveis med gruppa, er vanskelig å forstå kan ha vært en god beslutning. Fra da forstod jeg at jeg måtte klare brasene etter turen på egen hånd. Jammen godt jeg ikke var alene lenger, og hadde folk jeg kunne rådgi meg med. Ellers kunne dette ha gått langt dårligere.

Jeg blir helt gæærn i hodet av å tenke på det. Tenke på TUREN. Jeg hadde aldri trodd at noe så jævla harry, smålig og kjipt kunne skje. Jeg kunne se for meg ulike utfordringer, og situasjoner som sprakk i midt i ansiktet på meg, eller på den ved min høyre side eller på den ved min venstre. Situasjoner som skulle kunne treffe blindt og i raseri. Situasjoner der vi var sultne, slitne, trette, apatiske. Situasjoner der stemninga oss i mellom var varierende fra time til time, ja minutt for minutt. En sykkeltur i all slags vær og vind, dag etter dag i tre uker, gjennom land og strand, opp midt på natta kl 04 og 05. Såre rumper, slitne kropper og tygde huer. 50 mil. 100 mil. 150 mil. og enda 80 mil igjen. Så mange mennesker, så tett på hverandre. Med tv2 i følgebiler som fulgte tett på.

Jeg tenkte at det der skulle jeg alltids fikse. Bare jeg fikk sykle. Sykle og sykle. Jeg gledet meg til fellesskapet, samarbeidet oss imellom, vennskap som skulle dannes. Kanskje ikke så dypt og for ever, men der og da. Skapt i denne unike tiden og dens ånd, som oppstår under ekstrem-turer. Vi skulle få oppleve noe ingen hadde gjort før. Iværtfall ikke på denne måten, i denne settingen.

 

Av og til tenkte jeg; ER DET INGEN SOM SER HVA SOM FOREGÅR? Hvorfor kommer ingen å hjelper meg?

Jeg har vært lei meg. Jeg har vært utrolig langt nede. Det verste var å skulle fortelle at turen ikke hadde vært en allright opplevelse for meg.  Det er ikke det folk ville høre. Det var vanskelig å si noe som føltes ekte og ærlig om turen som var positivt. Jeg ville helst ikke snakke om turen i hele tatt.  Jeg ville være stolt som de andre. Stolt og glad.

Jeg er blitt stolt og glad etterhvert, likevel.

 

       

Alle skulle fått sin Rolf.!Jeg visste ikke at kjærlighet er så vidunderlig godt, og gjør en så trygg og sterk.

Torsdag 18 april.