19. feb, 2015

TORSDAG 19 februar

 

21 mg metadon

 "GUD'S FINGER"

Jeg sluttet nærmest å blogge en gang i oktober, jeg var så mett på alt som hadde med LAR og metadon, suboxone og Subutex å gjøre, jeg var oppgitt og lei og innerst inne satt vel tanken om at uansett hva vi som er klienter i LAR Midt i Trondheim sier og gjør,; blir vi overkjørt og oversett  i LAR, lege middel assistert rehablitering i Trondheim. I dag ligger LAR under St. Olavs Hospital på Øya i Trondheim, i blokka som heter Trondheimsklinikken like ved Nidelva.

Så det samme skjedde med meg som så mange andre før meg; jeg gav opp. Uansett hvilken journalist jeg tok kontakt med, var svaret det samme; dette har vi ikke resursser til, dette er for komplisert og vanskelig for leserne våre å sette seg inn i og å skrive om," dette er for tids-krevende for meg som journalist å sette meg inn i i forhold til det redaktøren vil godta av bruk av resursser". og bla bla bla; Adresseavisa, Aftenposten, Dagbladet; det ble et ekko i hodet mitt, jeg stanget hodet i veggen, og mens hverdagen min pågikk filmet NRK.

FOR; NRK sin Brennpunkt-redaksjon ble unntaket.

Jeg hadde sykla Oslo-Paris med TV2 i 2012 og produksjonsselskapet som var med oss underveis, fikk med seg at jeg hadde en bærepose som var halvfull av metadonflasker. Jeg hadde med meg flasker for 8 uker; 52 flasker med 140 mg metadon i hver flaske. Først skulle vi sykle i 3,5 uke fra Oslo til Paris, der skulle Rolf møte meg i en sermoni der vi formellt giftet oss på Den Norske Ambassaden og derfra dro vi rett til Portugal etter å ha sett den fantastiske innspurten til Tour De France.

En av som var med på lyd og film  tok kontakt med meg og lurte på om det var mulig å "gjøre noe på metadon". Jeg tenkte; ja med STORE BOKSTAVER;(ingen vet bedre enn en LAR-klient hvor vanskelig det er å få oppmerksomhet fra media på de forholdene mange av oss opplever i legemiddel assistert rehabelitering) og i januar 2014 begynte filminga her oppe. Jeg fikk i tillegg et hjemmekamra, og en regissør som bodde her i Trondheim med kamramann fulgte meg til tider ut i hverdagen min i møte med andre klienter i LAR gjennom jobben min i WAYBACK i Trondheim. Samtidig fikk jeg klar beskjed om at vi ikke skulle lage noe "på eller om  LAR", men de ville ha mitt portrett, det skulle handle om meg som person. Javel, tenkte jeg; og visste at det å skulle filme min hverdag UTEN at LAR nødvendigvis ville trenge seg på av seg selv , helt sikkert ville bli en realitet også for NRK.

Slik ble det.

Aldri har jeg vel tenkt et min person har vært mindre interesant enn under denne filminga; for den virkeligheten jeg har møtt i min hverdag i møte med andre klienter i LAR, som ikke har vært like heldige som meg, er alarmerende.

Det siste året har vært så full av begivenheter, og midt oppi alt har jeg likevel jevnt og trutt trappet ned på metadon; jeg startet med dette da jeg stod på 140 mg i januar for 2 år siden og i dag er jeg på 21 mg metadon, og jeg har aldri følt meg bedre.

For litt siden, kanskje 2 uker siden, da jeg gikk fra 23 mg til 21 skjedde det noe veldig rart. Det var som å gå ut av et rom og inn i et nytt der lufta var skarpere, det var et brått møte med meg sjøl og min egen kropp og mine gene tanker. Jeg tenkte HALLO SIRI, og jeg mått klype meg i arma, og siden har det vært akkurat slik. "Takk for sist, Siri; long time!" Det var rett og slett hyggelig å møte seg selv i døra eller som mannen min sier "det er som og skyte seg selv i døra".

Det var vel kanskje det siste "laget" med bomull som forsvant, og det gav meg lyst og motivasjon til å innemellom  redusere også de 40 mg med sobril jeg har til daglig bruk.

Jeg har aldri hatt det bedre, jeg har aldri vært lykkligere;

og det skjer samtidig som NRK nå har satt opp dokumentet om mitt liv på metadon; som også  ble til VÅRE LIV PÅ METADON til NRK 1 BRENNPUNKT andre uka i mars.

Det jeg kan si er at jeg tror alle vil bli overrasket over programmet; jeg fikk høre om det de i filmbransjen kaller Guds Finger; når det skjer noe som man normalt icenesetter ved drama; men som vi alle vet overgår virkeligheten ofte det drama som er iscenesatt. Når dette skjer under en dokumentar; er det uventet og nesten en absurd opplevelse å sitte der med kamra på seg mens drama utspiller seg.

Jeg skulle vært i stavanger denne uka å lest voice, men jeg sitter i pysjamas og influensa og skriver her; så jeg skal i stedet for lese voice på et lydstudio i Trondheim på mandag.

Jeg husker Martin Blindheim i Helsedirektoratet, som er en mann jeg setter veldig stor pris på så det er sagt, skrev til meg i forbindelse med høringa på Stortinget om kontroll og lekkasje av LAR-medikamenter på avveie " BE PREPARED" .

De samme ordene vil jeg nå si til alle som er tilknytta rusomsorgen.

ENDELIG får vi våre "15 minutter" (riktignok 60 minutter), endelig er det vår tur til å bli ikke bare sett men HØRT.