20. feb, 2015

FREDAG 20 februar

SIRI GETZ SOLLIE

NOK EN JOURNAL

Jeg har influensa, og er mere eller mindre sengeliggende.

I går var jeg iværtfall frisk nok til å lese.

Så tenkte jeg, okey, jeg begynner på en ny journal. Jeg skal til pasientombudet i Sør-Trønderlag på tirsdag. Vi har allerede sendt 3 saker til pasientskadenemda.

 Å lese journalene som er skrevet av LAR Midt har gitt meg en innsikt som er hinsides hva noen andre kunne fortalt meg på noen av sidene i denne parten. For det er alt for ofte blitt slik; for alt for mange av oss- det er oss mot dem, og omvendt. 

I denne journalen loggfører LAR Midt at overlegen på LAR  tar en telefon til St. Olavs hospital der "hun gir beskjed til en sykepleier på A6 ORTOPEDISK avdeling om at X er operert for 2 absesser på venstre hånd. Absessene skyldes bom-skudd. Hun gir beskjed om at LAR-klienten IKKE skal ha smertedoser hvis han henvender seg til LAR-Midt for dette". All smertelindring skal klargjøres med LAR Midt før det gis LAR-klienter.

Jeg tenker er dette greit?  Er det greit at vi ikke skal ha smertelindring når vi opereres for absesser? Det blir helt feil i hodet mitt. Når vi er i LAR er det i utgangspunktet fordi vi har vært sprøytenarkomane. Skal vi da ikke bli behandlet med smertelindring når vi må opereres for skader som oppstår ved en sprekk under behandling i LAR? OG; kan det stemme, som X forteller, at disse absessene kommer og går uten at han faktisk har satt skudd; men at det er sår fra tidligere bomskudd som ikke vil gro?

Skal vi ikke uansett opphav og utgangspunkt  ha samme rett til smertelindring ved operasjoner og behandling?

Mange lidelser er selv-påførte i samfunnet vårt. Dette er ikke spesielt for sprøytenarkomane. Skal vi måtte tåle mere smerter fordi "vi fortjener det" ?

Er det en holdning i LAR?

Er det en holdning i Helsedirektoratet? Hos fylkeslegen? Støtter SERAF dette; er de enige om at vi ikke skal få smertelindring ved absesser?

Jeg ringte til X i sted, og sa at "jeg har lest hele journalen din, og det er flere ting jeg stusser over". Jeg setter han i kontakt med regissøren av dokumentaren., og kan ikke fortelle mere her., men vi kommer tilbake til x senere. Det handler om utfordringen til sykehuset når de mottar en klient i LAR. Hva skjer egentlig når de tenker at de står ovenfor en amputasjon, hvordan tas man i mot fra start til slutt?

I journalen hans er han gjentatte ganger fortvilet over at urinprøvene gir utslag på cannabis. dette reagerer han veldig sterkt på, men ordlyden i journalen gjør at også jeg tenker at det er sidemisbruk. Så kommer jeg over noe som overrasker meg; fra labratoriet melder de om problemer ved analysene, og at "i værtfall 6 personer har fått feil utslag på urinprøvene sine, kanskje flere"

Samtidig er LAR harnisk over at en fastlege diskuterer det inntruffne med sin pasient. "Dette mener LAR er uheldig, da LAR Midt har bestilt en tjeneste hvor urinprøver skal analyseres og prøvesvar utsendes. Formidling av prøvesvar skal kun skje fra LAR-Midt, da dette er en del av behandlingen". (eller kanskje heller som i dette tilfellet; feilbehandling tenker jeg; som LAR forsøker å få all kontroll over og med det yttligere ha patent på all sannhet og innsikt i hva som foregår, og derfor kan legge lokk på hendelser som dette) Det står videre i journalen "...Tolking av feilkilder og mulige falske positive svar, må også gå gjennom LAR-Midt" Nemlig, det er KUN LAR Midt som skal bestemme over hva fastlegen våre skal kunne være åpne på i alt som har med behandlinga i LAR"

Det står å lese at LAR-Midt ALDRI tok kontakt med denne pasienten selv og bad om unnskyldning for at dette hadde skjedd, eller overhodet TOK kontakt å meddelte han hva som hadde skjedd. Klienten klaget dette videre til sin fast-lege, som har skrevt det inn i sin pasientjournal.

SIRI GETZ SOLLIE

oktober 2014.

LAR. LAR. LAR. Konferanser som gir meg en følelse av å stå utenfor meg selv. Er det fordi jeg er på nedtrapping av metadon at jeg opplever alt så sterkt?

Jeg hadde lenge følt meg shaky, det å stå aleine i kampen for å varsle om forholdene; alle enkelt-skjebnene; gjorde meg etter hvert mere og mere handlingslammet. Det så ikke ut til at  Stiftelsen Trygg i LAR klarte å realisere seg; men uten alle disse flotte menneskene som stod sammen med meg på sidelinja å ropte VARSKO, hadde jeg aldri hengt med helt til oktober.

SÅ kommer telefonen fra Dag Myhre i brukerorganisasjonen LAR-Nett.

Plutselig har jeg folka mine rundt meg i hverdagen likevel. Jeg har i dag så mange fantastiske mennesker i livet mitt, som fører den samme kampen, alle ut i fra sine stå steder. Noen er pårørende i LAR, andre igjen er X-LAR, eller i LAR, eller på "Skadereduksjon i LAS", eller jobber på feltet.

Med så mange fantastisk fine mennesker har jeg spurt meg selv hver eneste dag om jeg dømmer LAR for hardt? Nei, jeg dømmer ikke LAR. Jeg ønsker et mere inkluderende LAR som gir trygghet, som tenker 10-15-20 år fram i tid, som er åpen på alt som skjer,som forstår betydningen av at fastlegene våre må få gjøre sine vurderinger og tilegge dette større betydning enn de gjør i LAR i dag, (hvordan kan man ellers titulere behandlinga i LAR for å være individuell?)samt å vise oss raushet og omsorg; for hver og en av oss. Slik jeg ble møtt av min fastlege gjennom 17 år, dr  Knut Krogstad. Som gjorde det livet jeg lever i dag mulig.

Flere må få muligheten til å lykkes i LAR.

Ære være fastlegen min; som valgte å stole på sin legeetiske samvittighet, og som valgte å  stole og satse på meg.Jeg kan aldri få takket han nok. Derfor ble det etterhvert mulig for meg å nyttiggjøre meg annen hjelp her ute, og få meg egen bolig ved hjelp av startlån og Ann Lisbeth på boligetaten i Malvik kommune. Det igjen fikk meg motivert til å gå ut i arbeidslivet. Å eie den boligen var den aller største motivatøren i livet mitt i de vanskelige første årene da jeg skulle forholde meg til det samfunnet jeg en gang forlot. Ære være hverdagsheltene som dr Knut krogstad og Ann Lisbeth!

Vi trenger noen helter i de avgjørende årene hvor vi skal våge oss ut, og det må være større rom for feiling i LAR. Bort med urinprøvene; i de tusenvis av sidene jeg har lest av journaler; kanskje er det 10 000 A4-sider til nå, er det et jag og et fokus på urinprøver som utgjør mange av de tusenvis av sidene. Kanskje kan dette gjøres bedre? Kanskje kan man velge et annet fokus , uten at det får konsekvenser for overdoser?

LAR burde se at i den vanskelige jobben de er satt til å gjøre, burde de kanskje se på et bedre samarbeide med de vi mener er de viktigste allierte for at vi skal oppnå et verdig liv i LAR, og kanskje på sikt for flere av oss; uten LAR.