12. mar, 2015

TORSDAG 12 mars , tankespinn.

YTRINGFRIHET,

rapporten om "kliniske observasjoner av Suboxone 2007-2015 "av Overdoseteamet i Trondheim.

 

Jeg har  i alle år har gått å stolt blindt  på at ytringsfriheten alltid var et gode, og vet at det  er noe av det aller viktigste i vårt demokrati.

 Ytringsfriheten  står for meg som selve symbolet på vårt frie land, der vi alle kan føle oss trygge, og at vi med vår frie presse har anledning til å ettergå alt som ligner mafiatilstander, korrupsjon, kammeraderi, og andre  brudd på lovverket.

 Hvor viktig er det ikke at vi har denne tryggheten og vet at  vi har politikere, et politikorps,  advokater, leger, direktører ved  våre statelige institusjoner osv som  vi  til enhver tid kan stole på?

 OG at vi har helsepersonell som vi kan stole på;

hele samfunnet vårt er bygd opp på at vi ikke bare KAN  stole på autoritetene i samfunnet vårt; vi er oppdratt til å SKULLE stole på dem uten å stille spørsmål ved det.

De fleste av disse har strenge regler å forholde seg til knyttet til en taushetsplikt som er en del av autorisasjonen de har fått for  å kunne besitte  viktige stillinger i arbeidet med mennesker.

Hvor trist er det ikke å vite at ytringsfriheten kan misbrukes av de samme autoritetetene når samtaler finner sted som de vet er "off". Det skremmer meg å vite at slike samtaler kan misbrukes der den som blir intervjuet står fritt til å kunne gi en miks av sanne OG usanne opplysninger og tillegge de personene man snakker om å være mennesker helt uten tillit, uten intigritet, uten troverdiget; ja "oss NARKOMANE".

Hvem har mest troverdighet i en slik situasjon; institusjonens ledere  eller vi narkomane? 

Men vi har et rettsapparat og et lovverk, og dette skal fange opp brudd på taushetsplikten i forhold til behandlere. Vi tar det der. 

Jeg har ligget våken siden i 03-tiden i natt, og tenkt og tenkt på alt som har skjedd i forbindelse med produksjonen av filmen. Det som jeg stadig vender tilbake til er at jeg overhodet ikke kan forstå hvorfor ikke LAR Midt ønsket denne debatten velkommenn?

Det får være deres problem.

Selv var jeg hos en avdelingleder i LAR Midt i Trondheim  i oktober i fjor, og spurte om vi kunne få til et slags samarbeide, fordi dialogen mellom mange brukere i LAR og deres behandlere, oppleves vanskelig for så mange klienter. Jeg møtte på en fantastisk hyggelig ansatt, han sa han hadde ønsket seg en person i en brukermedvirkning-stilling i flere år, men at de ikke hadde ressurser til det.

Utrolig synd; vi delte helt klart et felles syn på hvilken betydning det kunne ha med en slik brukermedvirkning-stilling for institusjonen LAR og for brukerne av denne spesialisthelsetjenesten.

Jeg var på et ikke-avtalt 30-minutters møte sammen med regissøren av dokumentaren til Fylkeslegen  på mandag.Han er en mann som jeg har stor respekt for, og han har alltid hatt døra si åpen for meg, så sant han har hatt anledning. Nå har jeg ikke vært der så mange ganger, men han er flink til å gjøre sitt beste og ikke gjøre noen forskjell på oss fra andre pasientgrupper.

Jeg spurte om han hadde lest Overdoseteamet i Trondheims rapport om kliniske studier av Suboxone fra 2007 til 2015?

Igjen denne situasjonen hvor jeg kjenner på maktesløsheten når jeg oppfatter hvor fokusert våre dyktige akademikere kan være i forhold til praktiske opplysninger om et godkjent og registrert medisin,  om retningslinjer, studier fra utlandet, om at man ikke har tiltro til at tilstanden til de norske suboxone-brukerne er så forskjellige fra våre naboland.

Vi vet ikke hvorfor vi i Norge har en narkoman gruppe som skiller seg VELDIG fra alle andre land vi sammenligner oss med;  men våre narkomane skiller seg ut i en nærmest  aggressiv sprøytehekting, og vi vet også at vi i Norge skiller oss ut med de høyeste Overdosetallene i Europa.  

Jeg vet heller ikke hvorfor det er disse forskjellene, , men vi vet at de er der.

 Rapporten fra Overdoseteamet er spesiell fordi sykepleiere har hatt en spesiellt godt tilrettelagt  mulighet til å overvåke en stor pasientgruppe gjennom 8  år, etter inntak av suboxone på Gryta i Trondheim.

Siden Overdoseteamet også selv tilbringer mange timer i de samme lokalene hver dag, og møter de samme personene uke etter uke, år etter år, er dette en helt spesiell rapport.  Den er oversendt fylkesmannen; og det er viktig at de forstår hva de leser. Dette er faget deres, men kanskje kan vi med all vår bruker-kompetanse, være med på å utvikle hva som fungerer for vår pasientgruppe?  

Situasjonen for mange av brukerne på Skadereduksjon  er at de er veldig dårlige på denne medisinen, og under alle omstendigheter en medisin som mange ikke vil ha. Skal vi ikke gjøre livet best mulig for de på Skadereduksjon, burde de ikke kunne få en medsin som ikke gir de så store bivirkninger?

Jeg skal legge ut rapporten i sin helhet en av dagene. Den er på 1 A4-side, og den er lett å lese!

I morgen  får jeg tid til å gå innom LAR Midt og levere nye krav om nye journaler. I tilegg ligger det 2 rekomanderte sendinger med journaler som jeg skal hente.

Det viktigste arbeidet jeg gjør i dag, og som jeg har gjort det siste året, er å lese journaler. OG enda viktigere; å  møte det mennesket som er beskrevet gjennom år av behandlerne sine i LAR.

For kun på denne måten får vi fortalt om de mange mennskelige lidelsene i LAR.

Jeg gleder meg til den dagen vi kan fortelle om alle de som også har nyttigjort seg LAR, og i dag lever normale, gode, trygge og verdige liv, med nettverk, bolig, barn og jobb.

Men før vi kommer dit, må vi ha all fokus på alle de som lider i LAR.  Vi har ingen å miste.