15. mar, 2015

Søndag15 mars, MOR METADON.

sjuk, sjuk, sjuk

fra 20 mg metadon til 19 mg

 

Det er som om hele kroppen holder på å gå i oppløsning.

Varmepumpa slår seg av og på et sted langt inni meg, som en egen levende organisme som lever helt uavhengig av meg, og sender svette bølger fra et sted langt inni meg for så å legge igjen et belegg av  våt, klam hud.

følelsen av konstant verking, som om tusenvis av små maur biter og løper langs skjelettet mitt, og uansett hvordan jeg liggger, må jeg snu meg igjen. Hele tiden prøver jeg å finne nye stillinger å ligge i,jeg blir bare liggende å vri meg, det er så ømt uansett hvordan jeg forsøker å dytte dyna oppunder meg, og jeg ber Rolf legge beina sine over mine. det pleier å hjelpe litt. Men det blir en av disse dagene igjen,  og jeg står til slutt opp,  iskald og gjennomvåt.

Den siste tiden har jeg vært oppblåst og pløsete i huden, som om huden er blitt et nummer for stort for meg. I perioder har jeg hatt så mye vann i kroppen, at jeg ikke kan bruke ringene mine, det er ikke mulig å få tredd de ned på figre som er hovnet opp.

Jeg blir så forbanna.

Dette har jeg ikke tid til. Men dette må jeg altså ta meg tid til.

For jeg har hundre grunner til å slutte med metadon.

Først og fremst fordi jeg har hatt så god rusmestring i så mange, mange år nå at jeg jo for lengst har visst at jeg var frisk. Dernest fordi det da blir helt naturlig å løsrive seg avhengigheten til Mor Metadon,

en tredje gode grunn er fordi at å bruke metadon, knytter seg til et system som jeg vil vekk fra. Jeg er snart 51 år, og jeg må altså 1 gang i uka møte opp på apoteket som en unge, og innta min medisin.

Jeg er heldig som alltid kan møte utrolig hyggelige apotekansatte, og det demper selve følelsen av ydmykelsen. Men jeg er nå til tider så sjuk, at denne dagen hvor jeg ikke får hele dosen min klokka 04 om morgen, men må vente til apoteket åpner klokka 09, gjør at jeg sjelden kan gjøre avtaler før etter kl 12 på torsdager.

Dette er hentedagen min; så denne dagen får jeg utdelt  dagens første dose utlevert av den ansatte på apoteket; som er et ledd i LAR sitt regelverk om at 1 dose i uka skal tas under overvåking og så får man med seg de resterende 6 dagsdosene for resten av uka.

Hvis man er en "SUPER-BRUKER"; kun de av oss som har full rusmestring og ikke avlegger positive urinprøver har denne ordninga, man må gjøre seg "fortjent" til det. 

Overvåka urinprøver i 13 år, med bare reine prøver så lenge jeg kan huske.

Voksne folk som i årevis har vært rusfrie, i jobb, med egen bolig og nettverk; her gjør LAR ingen forskjell fra da jeg ble overført til egen hjemme-kommune og funnet mestrings-verdig; i 13 år har  jeg måttet dra ned buksene for LAR; til sikkert like stor genanse for legekontorets personell som i alle år har hatt ansvaret for denne oppfølgingen av overvåka urinprøver.

Siden noen rusavhengige har vært så desperate når de har avgitt sine urinprøver; at de i visshet om at de har sprukket og at den positive prøven de har avlagt kan bety at de mister sin livsnødvendige  metadon; og derfor har vært utrolig oppfinnsomme i å jukse med prøvene, må vi alle akseptere at personellet som overvåker skal  forsikre seg om at urinen kommer fra den som avgir prøven's eget kjønnsorgan. De skal altså kunne dokumentere at de ser "strålen" av urin; og etterpå skal de ta temperaturen på den; fordi naturlig urin holder en viss grad.

I journal etter journal leser jeg om urinprøver de setter spørsmålstegn med fodi de inneholder 1 grad for mye, eller for lite.

" Så overvåkerne strålen av urin direkte fra penis/vagina"  spør LAR? 

Og på grunn av dette hysteriet; er vi blitt evig forfulgte dyr av et system som er blitt så opptatt av sine egne resultater, at de ikke lenger ser de jeg ser.

Alle de  som for lengst har fallt ut av det ordinære tilbudet til LAR, og de som derfor ikke lenger har det opprinnelige tilbudet, hvordan har de det i dag?

Det handler mindre og mindre om menneskene (klientene) for LAR, og mere og mere om nasjonale retningslinjer, urinprøver, urinprøver, urinprøver, og REGELVERKET , og vurderinger om "hva vi fortjener".

Når skulle man måtte gjøre seg fortjent til en meisin som man får utskrevet som en "livsnødvendig" medisinering?

Som LAR  kan håndheve  slik de selv måtte finne det for godt; utifra deres egen tolkninger av  retningslinjene, utifra deres egne menneskesyn, ut i fra deres egene holdninger til oss som pasientgruppe,  som en  egen lovens lange arm.

Mor LAR skal gi oss melka, og også være den som tar den fra oss.