23. mar, 2015

MANDAG 23 mars, dagene etter.

 

Nå er det gått nesten 2 uker siden dokumentaren på BRENNPUNKT; og siden filmen gikk på NRK 1 den 10 mars; er den i tilegg blitt lasta ned ca 180 000 ganger...OG det er på sin plass nå å takke for en utrolig mengde henvendelser og oppmerkosmhet, det er  godt å bli heia på! 

Det jeg tenker, er at vi er veldig mange som har gått å ventet på nærmest hva som helst; bare vi får muligheten til en debatt rundt LAR-behandlinga.

MEN- igjen ser det ut til at LAR's ledelse , ved å ikke uttale seg direkte fra noen av de 5 regionale LAR-senterne våre rundt om i landet, lykkes i sin strategi med å dempe både debatten og kritikken ved å holde seg tause fra å kommentere.

Slik jeg er blitt kjent med ledelsen i mitt regionale LAR-senter på Øya i Trondheim, var dette som ventet. De snakker gjerne og villig vekk "off kamra", i trygg forvissing om at de ved å kunne snakke uten å bli sitert; og med det påvirke ut i fra sine maktposisjoner og yrkestitler, stiller oss som vil snakke og møte dem i offentlighet, i en evig sjakk matt.

FOR; hvem har mest troverdighet i en slik situasjon? JEG- den tidligere narkomane, og nå rusfrie, intigrerte, rehabiliterte og nyktre samfunnsborgeren, mot  avdelingslederen som har ansvaret for 450 pasienter? SELV om jeg står der med journalene, opplever jeg at min troverdighet ikke når opp til knærne av avdelingslederens i en slik situasjon. Jeg ønsket å møte denne personen i en offentlig debatt, men det får jeg ikke. Ikke denne gangen.

Da venter jeg på neste anledning.

For slik situasjonen er nå, med den debatten vi har sett de site to ukene;  Når vil en debatt gi offentligheten innsikt og forståelse av de  utfordringene vi opplever,  når vi,  som er pasienter og våre brukerorganisasjoner, blir stående i en situasjon der vi faktisk ender opp med å diskutere med oss selv?

 Helge waal og to stortingspolitikere fra Helse og sosialkomiteen har vært med og brukt av tiden sin på oss denne uka.  Det er jeg veldig takknemelig for. Men hvor blir lederne for vår  LAR-behandling av, rundt om i landet, de som vi forholder oss til hver dag ?

Likevel er ikke dokumentaren et bomskudd, den gav et lite innblikk i en ellers så lukket verden, og om ikke annet plasserte det LAR på kartet for noen dager i media.

Og jeg har siden 10 mars levert krav om 7 nye journaler fra LAR Midt i trondheim, og jeg skal i dag levere nye 9 krav. Totalt 16 saker på vei inn, og flere kommer. Jeg har både et pasientombud og et advokatkontor som hjelper meg med å sortere sakene videre inn i systemet; noen går videre til pasientskadenemda, andre skal forberedes til rettsapparatet.

Selvsagt har jeg lagt opp en strategi. Jeg er ikke aleine. Jeg skal også møte representanter for de største brukerorganisasjonene for å diskutere situasjonen.

Jeg har denne uka møter med flere offentlige instangser, uten at jeg vil nevne spesielt hvilke; i det vi ønsker å få jobbe i fred. Så ting skjer.

Denne bloggen fikk sprengt sin kapasiett etter Brennpunkt, i forrige uke stoppet kommentarfeltet opp, og jeg skal i dag i møte med et mediesenter for å få råd om hvordan jeg kan få lagt bloggen min over på et sted som rommer den  kapasiteten jeg er i behov av.

Det er mandag, og de neste to ukene er et eneste maraton. Det var derfor et lykketreff at vi på det siste styremøte i Wayback (der jeg er styremedlem) besluttet å stille et lag til sykkelrittet Trondheim-Oslo. Jeg trenger å ha større overskudd i hverdagen, og for å oppnå det må jeg få produsert det. Det er dette som er så fantastisk med trening; det gir verdens beste følelse etter endt økt og bygger meg oppover, ikke nedover! Så utfordringen å sette meg på sykkelen igjen, kom som bestilt!

Så lykkelig og så fri jeg føler meg når jeg sitter på terreng-sykkelen min; i mil etter mil i variert og kuppert  terreng, eller på landeveissykkelen der vi sluker mil etter mil på asfalt,  så lykkelig er jeg kanskje ingen andre steder.

På fredag skal jeg i min egen ansvarsgruppe, hvordan gjør vi det nå og fremover. Jeg står på 18 mg metadon, og jeg er aldri frisk lenger. På tide å bytte medikament, og i så fall;

ute av LAR- lege middel assistert rehabilitering, etter 13 år.

Jeg vil i så fall også takke for meg, med veldig delte følelser.