26. mar, 2015

TORSDAG 26 mars, "TRINE", på vei inn i LAR Midt i Trondheim, 2001.

 (etter fullmakt til å anonymisere og blogge hennes journal)

TRINE, oppstart i LAR i 2001, ca 32 år gammel.

"trine" kaller jeg henne. Hun er oppvokst et sted nordpå, som midterste av 3 søsken.

Hun ble seksuelt misbrukt av en onkel fra hun var 5 år gammel.,han ble senere dømt til flere års fengsel for å ha misbrukt både henne og hennes yngre søster. Begge søstrene skulle senere bli rusavhengige og fratatt barna sine av barnevernet.

 Hun begynte med piller og alkohol i tidlig tenårene, og etter at hun fyller 19 år treffer hun en mann som hun får en datter sammen med. Det hun ikke da var klar over, er at den nye kjæresten har HIV. Trine får diagnosen HIV i 1994, og hun er da for full fart inn et tungt opiatmisbruk i form av å sette sprøyter med alt som kan bedøve henne, å få henne til å slippe å kjenne på noe som helst. Heroin, dolcontin, rohypnol  og alt som kan kokes og dras opp fra bomulsdotten, som filtrerer blandinga som fyller kanylen, i ei skjei som fungerer som kokekar.

Hun har hatt to tidligere opphold bak seg med avrusning og behandling med målsetting om rusfrihet, men Trine klarer seg ikke uten sterke angstdempende medisiner.

"Jeg hadde så vondt inni meg hele tiden,  jeg hadde så vondt i magen. Det var som om jeg ikke var jeg lenger, i den samme verden som dere , og når jeg så meg i speilet, tenkete jeg; er dette meg.

For inni meg var det tomt, jeg hadde ikke noen følelse av hvem jeg var inni meg, annet enn  kaos, det verker  i magen, og denne følelsen av at jeg ikke var tilstede i meg selv, slik at  når folk snakket til meg, ble jeg redd.

Jeg har vært redd så lenge jeg kan huske, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være redd, og hvorfor det aldri stopper å være slik.

Å være meg , er ikke å være noen. Det er ikke noe inni meg, "jeg" kommer bare tilbake når jeg får i meg det jeg må ha for å være og  kunne puste med magen, dop, piller, medikamenter.

Jeg har bare kontroll når jeg får i meg rohypnol, valium, sobril, stesolid, dolcontin, temmere, amfetamin, heroin; da blir jeg frisk. Da kan jeg gjøre som alle andre gjør hver dag; gå i butikken, prate med folk, rydde og vaske, luke i blomsterbeddet, henge opp sommergardiner, re opp sengene, ja; jeg kan til og med  kjenne LYKKE, og tenke 2 at det ordner seg nok, det kan jo gå bra"

Da Trine starter opp i LAR Midt i Trondheim i 2001, er hun 34 år, bor i en leid leighet, har kontakt med dattera si etter avtale med barnevernet og fosterforeldrene.

Jeg leser videre side opp og side ned om ei jente som begynner å kjempe for å ikke miste den dyrebare, velsigna metadonen.

mars 2001; det er ei vanskelig livssituasjon , med en samboer som ikke er like opptatt av å holde seg rusfri. De har ikke noe nettverk utover det mest rusbelasta miljøet i Trondheim. Trine blir trappet opp til 150 mg metadon i løpet årets første tre vintermåneder, hun klarer å holde seg rusfri.

Men så skjer det noe, som det så ofte gjør; alt dette vi bærer med oss fra tiår i et aktivt rus og kriminellt miljø. Å avruses fra narkotika tar kort tid i forhold til å få klarna opp hodet og tastet inn et nytt register med å få et forhold til den livsførselen som har fått deg i varetekt og i fengsel siden før du fylte 20 år. Alle disse årene, 365 dager i året, år etter år, hvor alt handler om å skaffe nok penger, og overleve. Ingen egentlige regler; fordi de blir brutt hele tiden. tysting, stjæling, smugling og salg av narkotiske stoffer i flytende væske, i pulver eller tablettform. Den som styrer dette best, er den som har mest respekt og mest makt. Da er du konge.

Å bryte med miljøet er det vanskligste. Hvem er  du hvis du må bryte med alle du faktisk kjenner, og hvem blir du etter at du har gjort dette?  Hva gjør du, hvordan unngår du alle de du har kjent, og hvordan skal du takle reaksjonene fra miljøet som oppfatter deg som "en som plutselig tror hun er så veldig mye berde enn alle oss andre"?  Hvor begynner du, hvor slutter du, hvordan skal du klare å unngå deg selv?

Hvem forbereder oss på dette?

FEBRUAR 2001; LAR får anonyme henvendelser om at paret Trine og Petter selger stoff i byen. LAR konfronterer dem med dette, og begge benekter kjennskap til dette.

Men hva skjer. Jo Trine. TRINE. Hun som fremdeles et sted langt, langt inne tror på at det skal lønne seg å si det som er sant.

23/3-2001; "Trine kommer tidligere enn avtalt til møtet i dag. UT (ref; undertegnede i LAR) snakker og Trine fortalte følgende; hun beskriver at de har etablert en god økonomi gjennom kriminell aktivitet i miljøet. Hun beskriver sin rolle som å være kjent med at hennes samboer selger stoff, og at hun har vært delaktig med å bruke av pengene. UT sier at samboeren til Trine har hatt flere rusepisoder, og at saken er alvorlig. UT tar kontakt med alle involverte i ansvarsgruppa, og innkaller til ekstraordinært møte.

28 mars; "Det gjennomføres et ekstraordinært ansvarsgruppemøte som avtalt. BESLUTNINGEN om utskriving ut fra en samlet vurdering omkring kjøp og salg av stoff. Samboeren nekter på at disse forholdene har skjedd, og Trine angrer seg på at hun var ærlig og fortalte det.

29 mars. Trine har en "usikker" situasjon i forbindelse med HIV-diagnosen. LAR formidler at det kan forskrives metadon som inngår som en del av HIV-behandlingen på RIT. (St Olav Hospital i trondheim) Trine forteller at hjemmesituasjonen er vanskelig, og LAR presiserer at hjemmesituasjonen skal være en rusfri arena; spesielt viktig også for barna deres fra tidligere forhold.

5 april; Trine forteller at hjemmesituasjonen er preget av dysterhet og kaos. Samboer er mye borte, og Trine blir igjen i en hverdag helt uten å ha noe å gjøre. Hun sier at Petter er den eneste som vil være kjæreste med henne, alle vet at hun har HIV, og hun kan derfor ikke bare kaste han ut av leiligheten. Uten han er hun helt alene i en verden som gjør henne så utrygg og hun får panikkangst når hun er aleine over for lang tid 

Diagnosen HIV er i seg selv en frykt å leve i. Skam. Alle er redde for å bli smittet av henbne, eller bare føler hun det sånn, som alt dette andre, stygge, inni henne.  Hun må tåle at folk i miljøet ser mer ned på henne, enn av andre i det samme miljøet, fordi hun er HIV-smitta. Så da hun fikk seg en kjæreste som ville ha henne på tross av dette, var det som en håndspåleggelse i seg selv. Det å få være litt mere som alle andre likevel, det å i det minste ha noen.

For  hun trodde hun aldri mere ville kunne få seg en kjæreste. Derfor er hun nå villig til å tåle mye fra han, for å beholde han. Petter kan behandle henne nærmest  akkuratt som han vil, helt utifra sine humørsvingninger.  Han stjer penger fra henne, han kjøper ikke inn mat, det er hun som betaler husleia og strøm, det er hun som holder det rent, ryddig og pent.

Trine har forsatt stor grad av rusmestring; på tross av omstendighetene og usikkerheten om hun vil få beholde metadonen sin.

EPIKRISE; tretthet, økt søvnbehov. Fortvilet over å kanskje miste sin metadon. Klarer seg ikke uten. God allmentilstand, 80,4 kg. Tydelig preget av lipodystrofi med mye bukfett og store mamma. Ingen generell glandelsvulst. intet utslett, normale funn i munnhulen. normale funn over cor/pulm/abdomen.

mai; Trine har det tøfft, ser sliten og deprimert ut. Sier at Petter ikke lengre forholder seg til henne, han trikser med regninger, husleie, han truer , saboterer felles bil, de har fått utkastelse av leiligheten.

Trine kommer på et avtalt møte med UT (LAR) og hun er deprimert og rådløs. Petter bruker deres felles økonomi uten å samarbeide. , alt er bare kaos, han sier ikke når han kommer, eller når han går og han kan være borte i flere dager i strekk uten å ta telefonen når hun ringer.

Sykehuset inngår en samarbeidavtale om at metadonen skal inngå som en del av behandlingen knyttet til HIV.

Positive urinprøver på både Trine og Petter, og apoteket melder om at de ikke har nentet metadonen sin de siste 2 dager.