29. mar, 2015

SØNDAG 29 mars, 20 mg metadon, hva nå?

Jeg hadde tenkt å jobbe videre med journalen til "TRINE", men den kommer til å inngå i et prosjekt som ligger lengre frem i tid. Jeg har uansett ikke ressurser til annet enn det mest nødvendige nå; nedtrappinga er på metadon er inne i en tung og vanskelig fase.

Jeg er  nå så dårlig, at det virker som min mor Metadon ikke vil gi helt slipp på meg , og de to-tre ukene jeg var nede i 19 og 18 mg , gav meg en så pass omgang med juling og abstinenser, at jeg valgte å medisinere meg opp igjen til 20 mg.

Jeg føler meg så sliten.  Det er flatt dekk, tomt batteri, og alt  står for meg å være et eneste langt slit. Jeg er irritabel, jeg blir fort lei meg, og jeg kan bli veldig deprimert.

Og så blir jeg redd, redd for å aldri komme ut av dette,redd for ikke å lykkes med å klare å slutte med metadon, og  redd for alltid å måtte være avhengig av LAR.

Som gir meg  en egen livsangst, uavhengig av  å være avhengig av metadon.

 Likevel er det er en dobbel avhengighet; et LAR-system som aldri vil gi slipp på meg og kontrollere meg til den dagen jeg dør. Og til medikamentet Metadon, som er like avhengighetsskapende som morfin og heroin.

Jeg er ikke bare sliten . Men jeg er også sliten av å følge dypt fortvilte og sjuke med-klienter i LAR til fastlegene sine; fastleger som ikke tør å gjøre noen ting uten å konfrontere med LAR.

Selv om jeg stiller med dokumenter fra Statens Helsetilsyn som jeg har fått av pasientombudet i sør-Trønderlag, fordet om jeg stiller med erklæringer om en svekket helsetilstand fra Overdoseteamet i Trondheim; en "erklæring der det står om en pasient som har kastet opp og brekker seg ved inntak av Subotex/suboxone siden juni i fjor til dags dato, altså i 3/4 dels år", selv om jeg stiller opp med orginaljournalen fra LAR selv; legene her i midt-Norge tør ikke lengre skrive ut en angstdempende pille som sobril eller en tablett imovane (innsovingstabelett)  uten at de har konfrontert med overlegen i LAR Midt i Trondheim.

Selv har jeg fått muligheten til å "lykkes" så langt i min frivillige nedtrapping på metadon, som har foregått mellom 2 og 3 år nå; med hjelp av Sobril på TROSS av at jeg er i LAR; og UTEN at legen min konfronterte med LAR på forhånd.

For jeg er på vei ut; og LAR har vi ikke hørt noe fra siden den gang jeg startet nedtrappingen på 140 mg metadon.  Dessuten har fastlegen min alltid vært grundig, han har aldri valgt lettvinte løsninger, og fulgte sin legeetiske samvittighet som han har brukt tid på å forklare meg sine avgjørelser. Gjett om jeg har vært irritert på han inni mellom, men jeg har klart å nå mål som jeg aldri selv trodde var mulige, nettopp med denne fastlegen gjennom de siste 17 årene. Jeg har helt klart vært heldig, for for oss som er i LAR;  er det naturlig at vi er oftere til legen enn folk flest. Jeg var heldig som fikk en lege som alltid tok seg tid til meg. Han så noe jeg selv ikke klarte å se i mange år. Dette ble helt avgjørende for at jeg lykkedes såpass godt i behandling i LAR.

Hvordan skal vi kunne lykkes; hvis ikke våre fastleger får gjøre sine individuelle vurderinger av hver enkelt av oss?

Hadde ikke legen min valgt å gi meg den angstdempende medsinen SOBRIL, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å komme under 60 mg metadon.

Angsten har kostet meg avbrutt utdannelse, den kosta meg at jeg fallt ut av vennekretsen, den kosta meg at jeg ble narkoman; den ødela og herja med meg som om jeg var et viljeløst dyr, i 3/4 av det voksne livet mitt.

 Angsten ble mitt ufrivillige fengsel, som  isolerte meg og gav meg enslags forkrøplet tilværelse i det som skulle vært så mange viktige år i ungdomstiden min, da jeg skulle bygge opp min idetitet, mitt JEG.

I går snakket jeg igjen med legen min, som i dag jobber på Lade behandlinssenter i Trondheim. Jeg skal nå over på Dolcontin, og vi snakket om hvor lavt dosert start-dosen skal være. De neste 8 ukene skal jeg trappes helt av metadon med hjelp av Dolcontin.

Nå står jeg foran siste økta; og jeg skal bruke sykkelen min; de to jeg har; terrengsykkelen og lettsykkelen jeg fikk beholde etter vi sykla Oslo-Paris i 2012,  og på Elexia; jeg skal videre på asfalt, i terreng og på innendørs-spinn; for å sykle meg så godt det lar seg gjøre  gjennom disse siste 20 mg metadon ned til 0, NULL mg.

Derfor håper jeg nå at jeg skal få til å fortsette å være  i jobb, og også samtidig ha muligheten til å fortsette  å trene. Uten å bli sykemeldt.

 Altså leve mest mulig normalt, fordet om jeg er på denne nedtrappinga.

MEN; er det mulig? 

Eller må jeg inn på en "avrusning" og bli pasient og sjuk i 10-14 dager, for så å komme hjem på skjelvende bein og frynsete i nervene?

Vi får se; men jeg har satt meg mitt neste mål; å stå på startstreken på sykkelrittet Trondhim-Oslo med WAYBACK i juni.