2. apr, 2015

torsdag 2 april, dr Per Sollie; min far.

NOK METADON,

18 mg metadon,

at det kan gjøre så vondt. Jeg har vært så øm igjen i alle ledd i dag, etter dager med verking i hele kroppen, og med maur på skiftarbeide i føttene. Klam, svett, hud, varmt og kaldt om hverandre. Og alle de små spisse stikkene; som mange tusen små nåler som stikker og biter og gjør at ingen liggestilling blir mulig. Så jeg har igjen ligget og vridd meg, og så blir jeg så forbanna.

Nok forbanna til at jeg ikke går opp i antall mg og tilbake igjen på 20, jeg kan godt ha det litt vondt, jeg er en dust, men jeg er min egen dust i det minste. FOR det trenger ikke gjøre så vondt, jeg har nok metadon, jeg har hatt nok metadon i 13 år. Så nå skal den ut, som en holbarhetsdato med utløp første halvdel av 2015.

En gang i tiden; like etter at jeg begynte på metadon, i oppstartfasen, mistet jeg min far. Han var alltid der, selv uten å være spesielt mye der. Hvis det er logisk å kunne si, eller logisk å forstå?

Jeg hadde reist oppover til hjemstedet hans, og vært sammen med han hele sommeren, og tatt vare på hans barn og mine barn, og fungerte som en som forsøkte å være en slags normalitet oppi en akutt livskrise der han opplevde i en alder av 63 år, at hans ekteskap nr 3 ble oppløst.

Siden pappa var kommunelege et sted nordpå, hadde LAR akseptert at jeg fikk sendt all metadonen min til legekontoret. Det de ikke visste, var hvilken situasjon jeg var i, eller heller; hvilken livs-situasjon han var i.

 Pappa hentet alt som kom fra MARIT (metadon assistert rehabilitering i Trondheim som det het den gangen, og LAR som det heter i dag)  på legekontoret, han ble sykemeldt 19 juni 2002, og jeg ble fra det øyeblikket min egen lege.

Jeg hadde alle medikamentene i en pose på stua, tok mine urinprøver på toalettet i 2 etage, pappa tok så med seg disse små beholderne med urin tilbake på kontoret, og derfra ble de ekspedert videre.

Jeg har alltid hatt den snåle evnen, at når det blir alvor, eller litt mere alvorlig enn det, som i en unntakstilstand; da stikker jeg hodet opp og ordner alt.

 For første gang rana jeg ikke pappas rikholdige legekofferter; nei; tvert om; jeg er dattera som tar fullt ansvar for alle så godt jeg kan i den situasjonen vi befannt oss så aleine i. Jeg hadde 4 barn under 16 år å ta vare på; mine to på 4 og 8 år, og de to pappa fikk i ekteskap nr 3 som nå var blitt 11 og 15 år gamle. Jeg var antageligvis så sjokkert over den tilstanden jeg opplevde å se min far i, jeg visste at hver dag kunne bli en ny utrykkning av politi  og ambulanse, at jeg gikk utover min egen evne til å forstå situasjonen i sin virkelighet.For hadde jeg forstått den godt nok, eller tanta mi forstått den godt nok, hadde ikke det som senere skulle skje, skjedd.

Ja, det var alvor, og det oppstod situasjoner som fortalte det lille lokalsafunnet at de hadde en sykemeldt, og veldig kjær, kommunelege i psykisk krise.

Jeg klarte til og med å slutte å røyke denne sommeren, midt oppi pappas livskrise som fikk han ut i et misbruk av alkohol og piller. Han får diagnosen "sucidal" og jeg passer på han slik han en gang i tiden passet på meg.  Aldri har jeg kjent på en slik følelse av utilstekkelighet, aldri har jeg vært mere glad i han, og dette var sommeren jeg begynte å gråte igjen.

Når skolen for eldstemann begynte her i Trønderlag igjen, måtte jeg overlate roret tilbake til pappa. Han forsikret alle om at det skulle gå bra, men han visste nok alt annet. Jeg trodde ikke det skulle gå bra, men at pappa skulle gå hen å ta sitt liv, volder meg den dag i dag en stor del skyld.

Og at det skulle kaste meg ut flere år år med en sorg som gjorde så fysisk vondt, førte også til at jeg aldri kunne få NOK METADON.

På det meste stod jeg på 230 mg metadon, og det gjorde fremdeles vondt.

Da jeg kom ned på ca 40 mg metadon,på sommeren/ høstparten i fjor, kjente jeg pappas nærvær igjen for første gang siden jeg mistet han den gangen,

nå er pappa her hos meg igjen, hele tiden,

og det er helt okey. Han var en fantastisk mann, som jeg ønsker å hedre. Jeg håper jeg gjør han stolt, jeg er i værtfall utrolig stolt over han. Dr Per Sollie, min far.