8. apr, 2015

ONSDAG 8 mai., LAR Midt slår tilbake, igjen.

LAR MIDT i Trondheim

Så skjedde det jeg lenge hadde gått å tenkt på; hvordan ville LAR Midt og avdelingsleder Korshavn forholde seg til meg etter dokumentaren var sendt, og de i visshet om at det er "buisness as usuel "  igjen. 

Med hverdagen tilbake på plass, og søkelyset borte fra inngangspartiet til LAR Midt på Trondheimsklinikken, hva skjer da, og ville det skje noe?

JA. 

Noe fikk umiddelbar konsekvens. LAR Midt hadde forberedt en ny rutine knytta til utlevering av journaler, som det heter seg er til "pasientenes beste" , eller er det igjen slik at de nye rutinene ser ut til å kanskje ivareta LAR og de ansatte best?

Journalene som LAR selv har skrevet, er fasiten på hvordan hver klients pasienthistorie virkelig har forløpt. LAR kan selvsagt ikke benekte det de selv har skrevet, og journalene fra LAR Midt i Trondheim skiller seg ut fra alle andre journaler jeg får fra andre LAR-foretak rundt om i landet med å være nærmest loggført fra time til time. De skriver ned ALT; de skriver referat fra hver eneste telefonsamtale, de siterer fra ansvarsgruppemøter og egne oppfølgingstimer med hver sine klienter, på en måte som gir en unik innsikt i ikke bare pasientens livssituasjon, men også måten LAR selv tenker, vurderer og konkluderer på. Denne detajrikdommen gjør at det ved feilbehandling og uverdig behandling, eller gjerne begge deler, kommer tydelig frem hva som faktisk skjer, og hvorfor.

Jeg hadde levert inn 18 nye krav om journaler de to første ukene etter dokumentaren ble sendt den 10 mars, og jeg gikk å ventet, og ventet på å skulle få beskjed om å hente dem. Men intet skjedde, og jeg begynte å ringe for å etterlyse dem. Jeg dro ned til byen selv, og henvende meg i respesjonen, men fikk aldri annen beskjed enne at "jeg måtte forsøke igjen".

Nå var ikke de i resepsjonen like meddelsomme og hyggelige lengre, og jeg stusset litt over dette, for dette har fungert helt greit siden jeg begynte å hente ut de første journalene for ca 1/2 år siden.

To uker etter dokumentaren ble sendt på NRK den 10 mars,  fikk jeg vite at overlegen på LAR Midt hadde sluttet i stillingen sin.  

Det har ikke kommet noen forklaring enda på hvorfor hun sluttet i den stillingen hun har sittet i i 15 år, men her "ute" er det mange spekulasjoner.

Flere setter det direkte  i sammenheng med flere av de forholdne som adm direktør Kaasa ved St Olav Hospital  ble gjort kjent med under møtet med NRK; journaler der det står svart på hvitt at overlegen på LAR Midt gir beskjed om at det ikke skal gis ekstra smertelindring etter ampitusjon under kneskåla etter oppvåkning. "Det skal eventuelt gis en ekstra dose metadon/suboxone". Det står svart på hvitt at den samme overlegen gir beskjed om at "pasienten skal IKKE gis smertelindring etter operasjoner av absesser".

Andre journaler forteller om nedtrappingsregimer på metadon ; der pasienten trappes ned fra 100 mg metadon, ned til 50 på 24 timer, og de resterende 50 mg på 5- fem - dager! (Det siste ER tortur, tro ikke noe annet; ikke rart tallene på overdose etter ufrivillig utskriving i LAR er høy: noen studier viser at risikoen for overdose etter utskriving er 2-300 % , en annen studie viser 2000 - to tusen- prosent overdosefare etter å ha bli fratatt metadonen sin.

Jeg skal ikke spekulere i hvorfor overlegen forlot stillingen sin, og jeg fikk vite dette like etter det skjedde. Der og da var det et lite øyeblikk fristende å skrive om det, og ikke minst spekulere i det. Men smålighet og sladder er ingen god ting, uansett hvem det kommer fra.

Dette har aldri handlet om å henge ut ansatte i LAR for meg. 

MEN jeg har blitt noen illusjoner fattigere under produksjonen av denne dokumentaren.

Jeg trodde f.eks ikke at en avdeligsleder i LAR kunne finne på å lekke personopplysninger, for så å tillegge det sine egen personlige tanker og følelser om meg og andre pasienter i LAR, og så blande dette med direkte usannheter. Det blir en farlig miks, og advokat Leif Strøm jobber med denne saken. Vi skal rappotere henne for helespersonell som har lekket fortrolig og sensitive personopplysninger fra journaler uten samytykkeerklæring. Vi kommer altså dit, men alt tar sin tid, og alt til sin tid.

Dette har fra dag en  handlet om å være et medmenneske fra min side , og bruk av sunn fornuft.

Så overlegen i LAR Midt slutter; og det kommer ingen offesiel begrunnelse for denne avgangen. Det kan være helt normale årsaker og omstendigheter rundt avgangen.  Vi får selvfølgelig vite mere rundt omstendighetene en dag, og frem til da er saken enkel; hun er ikke i stillingen sin i dag, det er alt vi vet.

Men hva gjør LAR midt i Trondheim når kamraene fra NRK er borte fra inngangspartiet foran kontorbygget deres på det store området til st Olavs Hospital på Øya i Trondheim?

JO- avdelinslederen som snakket med NRK sin journalist fra Brennpunkt; og som den gangen lykkedes med å få NRK til å fjerne alle de pasienthistoriene de hadde sagt ja til regissøren å forberede til dokumentaren. Jo, denne avdeligslederen ventet ikke lenge på å skulle fortelle pasientene sine hva som er best for dem igjen.

 Det har vært et internt møte for de ansatte, der hun påla alle saks-behandlerne i LAR Midt at de skulle ringe, eller på annen måte komme i kontakt med de pasientene som har krevd sine journaler utlevert, og som har det felles at de ønsker at jeg skal hente ut journalene for dem.

Akkuratt som at ingen har fått noen forklaring på hvorfor overlegen ikke jobber der lenger, er det ingen i LAR som gir meg beskjed om at "de har innført nye rutiner for å hente ut journaler". Så jeg ringer og ringer, og møter opp igjen og igjen. 

I går forstod jeg jo at noe var galt. Og ganske riktig.

Jeg bad om at avdeligsleder Unni korsan sendte meg en skriftelig begrunnelse for at de har endret rutinene sine. Hun skriver at dette er til pasientenes beste; og saksbehandlerne i LAR  ringer for å forklare sine klienter om hvor sensitive pasientopplysninger journalene inneholder, og hvor urovekkende det vil være hvis det kommer på avveie osv..."

Jeg ringte opp flere å spurte hva de hadde hørt fra LAR i sakens anledning, og fikk forskjellige svar.

KVINNE 30 år fra ORKDAL: "jeg forstod ingen ting. Den kom i postkassa mi! Uten at noen har ringt meg fra LAR. Jeg trodde jo du skulle hente den ut for meg, lese den, og diskutere den videre med pasientombudet og eventuelt advokat. jeg ønsker bare at noen skal se på saken min!"

MANN 45 år fra Trondheim; "jeg fikk en telefon fra LAR. Saksbehandleren min sa  en masse, men jeg sa at jeg ville at du skulle hente den, det var jo derfor jeg signerte den fullmakten!"

KVINNE 26 år; "jeg har ikke fått noen telefon fra dem, heller ikke fått noen journal. Men jeg klarer ikke lese den, og jeg har aldri ønsket å lese den heller. Men jeg ønsker at dere skal lese den"

Sånn fortsetter det. Jeg kan bare slå fast at LAR sender hele journaler i vanlig postgang. Det sjokkerer meg i seg selv; ingen får sende meg sine journaler på annen måte enn rekomandert.

FOR da kan man snakke om betydningen om å ivareta SENSITIVE PERSONOPPLYSNINGER som nå LAR ivaretar ved å sende som "vanlig post".

Nå sprer LAR journalene til diverse nabokommuner, og de klientene som ikke har fast boligadresse, og heller ikke et fast telefonnummer man kan nå dem på, og er i den katogorien med minst resursser, er de jeg nå "mister" dialogen min med i denne omgang.

AT LAR Midt pakker dette inn til "pasientenes eget beste", er i god LAR Midt-ånd. Over hodene våre, uten at vi har bedt om det, uten at vi ønsker det og uten at vi vil ha det; på tross av hver enkelts oppriktige ønske om å få journalene sine utlevert som i følge fullmakten som blir levert inn på vegne av dem.