20. apr, 2015

MANDAG 20 april. Brus til frokost

VÅR,

 

med våren i anmarsj, er det lettere å være glad og tenke positivt,

eller det blir helt naturlig å ønske å se mere positivt på alt.

I går syklet Rolf og jeg ei rute på 9,1 mil. Vi syklet fra Vikhammer, til Hommelvik, opp selbuveieen og over fjellet, tok av i nede i dalen mot Stjørdal, og kom hjem 4,5 timer. Da hadde vi vært i "kjelleren" helt utkjørte og totalt tappet for energi de siste to milene. For med "fjolls til fjells" dro vi uten matpakker, og kun med noen rosiner, så vi sykla oss ned så det gjorde kraftig vondt, og de to siste milene hjem var som å sykle i lim og for sikkerhets skyld i kraftig motvind. Men; for en fantastisk tur! vondt, jævelig, og utrolig kult. 

Å sykle er en velsignelse. Det får meg til å tenke og se ting fra også andre perspektiver, og bli følelsesmessig mere ferdig med det som fremdeles måtte gjøre vondt inni meg.

I går skinte sola, i perioder var det hestehov og blåveis langs veien, fuglesang og bruset fra fossen med isvann fra selbufjellet.

Jo, det er fint, og det er godt å leve.

På lørdag morgen da jeg stod opp kjente jeg meg klar for å redusere bruken av sobril, og ingen er mere overrasket enn meg selv. Jeg hadde fått nok av det, lenge nok og mere en nok, så igjen denne friheten til å velge og ta egne avgjørelser, som så ofte henter frem det beste i en. Heretter tar jeg sobril etter behov, og ikke 40 mg om dagen. Det kjennes veldig okey, og siden fredag har jeg derfor bare brukt 20 mg, mot de 100 mg jeg normalt ville tatt i denne tidsperioden.

Dagen før hadde vi ansvarsgruppemøte, og fastlegen min spurte meg om noe som overrasket meg. Han lurte på om jeg følte et press på å slutte med metadon, og jeg ble et øyeblikk så overrasket at jeg satt med åpen munn. Presset, jeg? Av hvem? Krogstad beskrev de forventningene han tenkte at bloggen og dokumentaren kunne fremskynde, men nei, jeg har hele tiden vært på en slags oppdagelsestur i trygg forvissing om at jeg kan avbryte nedtrappinga på metadon når som helst.

 Vi diskuterte det litt, og Rolf og jeg forstår selvsagt at det vi tar for gitt, ikke er gitt alle andre. Såklart. Nei, jeg føler ikke noe press, og det ville aldri vært noe nederlag å avbryte, jeg har hele tiden hatt muligheten til å finne ut av om det er mulig for meg å leve godt også uten metadon. Jeg var aldri helt sikker på hvordan jeg ville få det etterhvert som jeg reduserte, men jeg har alltid vært helt sikker på at jeg ville finne ut av det.

LAR har aldri lagt press på meg, og LAR har latt meg være like i fred med denne nedtrappinga som ved første forsøk for 4 år siden. Man kan også si at de er totalt fraværende, og ikke viser noen interesse av å ivareta den dokumentasjonen vi tilbød dem med å være med som en del av ansvarsgruppa mi. Ikke fordi jeg er en spesielt interesant person, men fordi det viste seg at LAR overhodet ikke hadde noen informasjon å dele med oss på det å slutte med metadon. Så fastlegen min foreslo at vi kunne gi de et tilbud om å være med, men dette skar seg tidlig.

Av en eller annen grunn, for ikke å snakke om av veldig mange årsaker, skar det seg tidlig for meg i et samarbeide med LAR Midt i trondheim.

MEN; tilbake til ansvarsgruppemøtet på fredag. Vi er bare 4 personer; legen min Knut Krogstad, psykologen på Lade behandlinssenter Trond andressen, Rolf og jeg. Det holder i massevis.

 dr Krogstad hadde ringt "runden" for å forhøre seg om hvilke alternativer som finnes på å bryte av denne siste etappen fra 18-20 mg metadon og ned til 0.

Det er dette som er så viktig og som han alltid har vært ganske enkelt enestående god til; han er utolig god på å ikke være best på alt til enhver tid. Han er like grundig i sine svar til meg, som jeg innbiller meg at han også er til alle andre pasienter og til andre pasientgrupper.

Han velger ikke det halvvgjorte, han bruker tid. På den måten gir han også meg tid, av og til også irriterende tid til å vente på noe jeg helst skulle gjort i går.

Først hadde han ringt til Gabrielle Welle-Strand i Helsedirektoratet. OG- igjen, hun som tidligere har jobbet i LAR i Oslo i 10 år, hun svarer "at dette er det så lenge siden jeg har jobbet med, at jeg ikke føler jeg kan det godt nok til å svare"..Gabrielle har tidligere gitt oss verdifull informasjon basert på at hun tidligere har fulgt 2 pasienter temmelig tett under nedtrapping på metadon, og jeg la opp nedtrappinga mi deretter.

Leger som ikke alltid vet best, og som er store nok, og trygge nok,  og tar så seriøst  på det at de sier at de ikke veit det godt nok. Jeg blir ganske enkelt  imponert over leger som har denne ydmykheten i forhold til sitt eget yrke, og derfor ydmykhet også ovenfor pasienten.

Krogstad ble henvist til sykehuset Innlandet, og en lege der som har behandlet flere pasienter på frivillig nedtrapping på metadon. Etter en lengre samtale, ringer Krogstad igjen denne legen i dag, for å få vite mere.

Nå står det mellom norsam plaster, eller fentanyl-plaster. For uinnvidde er dette to medikamenter som er like forskjellige som grønt og rødt, med det felles at begge er farger, for å bruke den sammenligningen. Begge gir god smertelindring, men opptrer noe ulikt. Norsamplasteret er som T-emgestick, og fentanyl er som Dolcontin, for å sammenligne det med medikamenter jeg kjenner fra før.

IGJEN; denne fantastiske friheten til å velge. dr Krogstad; som er min fastlege gjennom 17 år, som i tur og orden ble også mine barns fastlege og vi med dette fikk en lege som så hele familien og ikke bare meg. Hvor viktig har ikke det vært for å komme meg fra etappe til etappe, hvor avgjørende ble ikke fastlegen for at jeg fikk muligheten til å nå stadig nye mål.

Hvis jeg hadde blitt gravid i dag med det LAR jeg kjenner i Trondheim, ville jeg da fått beholde mine barn?

LAR ble et tilbud først for oss kvinner som hadde omsorg for egne  barn i 2001. 

Jeg er så glad for at jeg kun hadde barnevernet å forholde meg til, enda de gikk oss en god gang gjennom de første årene. Vi ble nærmest målt og veid, overvåket men på betingelser som var helt allright. Vi var ganske enkelt heldige med lederen for barnevernet i Hommelvik, Guri Maurstad. Hun innhentet folk fra Trondheim for ikke å opptre partisk, som fort kan skje på små steder. Vi måtte gjennom en 3 måneders vurdering, de var to personer som skulle se oss i samspill med barnet, og de hadde fokus på meg som mor. Jeg kan ikke huske at det var urinprøver inne i bildet, og var det det så ble det gjort på en måte som var akseptabel. Ellers ville jeg husket det, for bare 8 år etter jeg fikk mitt første barn, og 4 år etter at jeg fikk minstemann begynte jeg på metadon. OG da startet urinprøve-kjøret, og en overvåking som rystet meg dypt og brutalt.

For et år siden leste jeg min egen journal fra denne tiden. OG det var dypt sjokkerende. i motsetning til barnevernet fra de første årene, hadde LAR fokus på alt negativt. Jeg blir beskrevet som en person jeg ganske enkelt ikke kan like selv engang. Det var brutalt, og jeg fikk bekreftet den følelsen jeg hadde den gangen av et dyr som pustet meg i nakken hver eneste dag i de to første årene,  før jeg klarte å bli overført til hjemmekommunen min, og tilbake i trygghet hos fastlegen min.

Hadde disse to første årene i LAR skjedd mens jeg gikk gravid, hadde jeg blitt konstant overvåka, veid, vurdert og stressa. Og ganske sikkert ikke lykkes bedre enn de mange jeg har sett gå gravide inn i LAR. Jeg lurer på om det finnes tall på hvor mange som har mistet barna sine i behandling i LAR, eller motsatt; for å virke mere positiv; det er jo vår og sola skinner; (!)  hvor mange er det som fikk en god erfaring i det å bli gravid og samtidig i behandling i LAR?

OG konstant stressa ble jeg uten  å være gravid i LAR Midt, og som småbarnsmor til en på 4 og en på 8 år befant jeg meg plutselig i en kamp jeg var helt uforberdt på.  

 LAR skriver om urinprøvene mine, som i perioder slo ut på benzo og medikamenter som virket angstdempende. Det var et kjør uten sidestykke, og jeg gikk i en slags konstant følelse av å ikke være god nok, flink nok, smart nok, uansett hvordan jeg forsøkte å opptre, så følte jeg at de syntes jeg var vrang, vanskelig og manipulerende. FOR som så mange andre i samme situasjon løy jeg om misbruket jeg til tider hadde. Mens urinprøvene viste inntak, benektet jeg det så godt jeg kunne.

Slik gikk tiden, mens jeg fikk økt hjertefrekvens og det hamret i brystet, og det suste i ørene. For første gang kjente jeg på redselen for å miste alt jeg hadde klart å få til, og mine to dyrebare barn. På en side i journalen ringer et nært familiemedlem  til LAR, hun er bekymret fordi jeg hadde "virket ruset i julen", og jeg var straks tilbake i 2009 da dette skjedde. Jeg hadde vært i jobb i 2 år, kjøpt min første leilighet, og var konstant sliten med hovedomsorgen for mine to barn. Jeg jobbet i en 50 stilling,  og når jeg hadde 07-vakt på Pirbadet måtte jeg stå opp 04 for å gå en time med hunden, smøre matpakker, legge frem klær til guttene, dekke til frokost, sminke meg, komme av gårde og rekke bussen eller toget til byen klokka 06, for det tok 45 minutter å komme til sentralbanestasjonen i trondheim fra Hommelvik. Derfra hadde jeg 15 minutter på meg til å åpne Pirbadet og sette i gang, enten som badevakt eller som vaktleder, eller litt av begge deler. Jeg hadde gjerne morgenvakter, eller samme rutinen for vaktskiftet klokka 15.

Så mange år etter jeg ble overført til hjemkommunen min, er dette familiemedlemmet  bekymret fordi hun hadde oppfattet meg som rusa, og hun velger å ringe LAR i Trondheim. Da jeg leste dette føste gangen, satt jeg vantro og tenkte ; med rette; jeg skjønner at hun var bekymra, og jeg forstår at hun ønsket å snakke med noen. Men å ringe LAR, å ringe til mennesker hun overhode ikke kjenner, og som hun derfor heller ikke vet hva er i stand til å gjøre. 

Nei, tenker jeg, nei nei nei! Hva er det du gjør. LAR skriver og skriver mens samtalen fortsetter. Så skjer det som vel så ofte kan skje når en engstelig pårørende ringer, samtalen tar en vending og pluselig blir jeg vurdert i rollen som mor. Så forteller hun  at "barna mine får så mye brus de vil til frokost...!" BRUS til frokost?  Brus til frokost!

 Familien min vet da så mye bedre, og hun vet så inderlig vel at barnefar og jeg har to veldig ulike rutiner og grensesetting. Det er altså flere år siden jeg ble overført fra LAR i Trondheim til hjemkommunen Malvik når hun ringer for første og eneste gang ringer LAR. Denne telefonen registeres over 1 A-4 side. Det var som LAR fikk vann på mølla igjen, og fikk bekreftet det de allerede visste; jeg var ikke bare et ganske dårlig menneske., men her kom beviset, for hvilken mor er rusa i julen og gir barna sine brus til frokost?

Det står ikke et ord i min egen journal om ting jeg får til, men det er side opp og side ned om det jeg ikke får til. Hvorfor blir vi som har en rusavhengighets-diagnose vurdert på andre måter enn andre? Jeg følte hele tiden at jeg måtte være dobbelt så flink som alle andre, fordi jeg hele tiden hadde noe å bevise. Slik var min virkelighet, og det preget hverdagen min. Bare det i seg selv er jo nok til å trenge en dose metadon for å holde ut gjennom år uten å få sammenbrudd.

Det handlet konstant  om disse urinprøvene, som ble et slags barometer og definisjon over hvem jeg var som mennekse. Og mamma.

Mens jeg sykla i går, i strålende sol, sammen med denne fantastiske mannen min, som er så herlig, og som alltid får meg til le, som jeg er så utrolig glad i. Kilometer etter kilometer, på fjærlette karbonsykler, med et girsystem som får deg lettere opp og raskere ned enn noen andre sykler, og som kilometerne går tankene frem og tilbake i tid. Det er lett å få øye på så mye som har skjedd som gjør meg så glad, og det er lett å også tenke på hvordan jeg en gang i tiden hadde det når ting ikke var fullt så bra.

OG så er vi her i dag alle sammen. Like hele som  de i nabohuset, like normale og like unormale som alle andre. Ingen av oss skiller oss synlig ut fra andre, og vi lever et typisk middelklasseliv, bare over middels lykkelig kanskje. !

Så heldig jeg er som fikk min fastlege; som brukte mere mye tid på det som var positivt, enn det som var vanskelig og negativt.

OG igjen denne friheten han alltid har gitt meg, som en gave i seg selv. Den retten han har gitt meg til å velge det som er best for meg selv. Jeg får i værtfall mene noe om det, og han har alltid tillagt det jeg sjøl mener , stor betydning, og ofte avgjørende.

Jeg får velge. Jeg er jo voksen, det skulle jo kanskje også bare mangle. Men har du vært på institusjoner og inn og ut av dette systemet fra du var 16 år sånn som meg, da slutter du å tro at du har krav på å ta egen avgjørelser dersom du ønsker det. Jeg måtte faktisk lære meg alt dette så mange tar for gitt, helt om igjen. Alt inne i hodet mitt måtte nullstilles, og det har vært som å lære å gå igjen.

Man kan kanskje beskylde Rolf for å ha gjort meg ganske ulydig, og derfor har han del av æren for at jeg er i stand til å tenke sjæl, og mene det jeg vil. Rolf snakker om hvor viktig det er å være nygjerrig på livet, og hvor viktig det er å diskutere og utveksle ulike meninger.

Nå har jeg i 2,5 år fått trappe ned på metadon i mitt eget tempo, og alt har vært tilrettelagt for at jeg skulle lykkes, men også lagt til rette for å avbryte hvis det skulle vært greia.

Dette tror jeg er det viktigste som skal til for å lykkes i behandling av rusavhengighet; raushet, raushet, tålmodighet uten å være naiv, være veldig klar på rammene, men samtidig slippe til alt det oksygenet vi også trenger som mennesker når det blir som vanskligst å puste. For veldig, veldig mange av oss som blir klienter i LAR, kommer fra utrygghet og ustabile oppvekstmiljøer. Vi har nok et veldig stort behov for trygghet, og da er det ikke rart det gikk så gæærnt i LAR midt for så mange.

Ja,jeg har vært veldig uheldig. MEN.  Jeg har også vært veldig, veldig heldig. Og jeg er så utrolig takknemelig og ydmyk for det.