30. apr, 2015

Torsdag 30 april, brevet fra Hitra.

 

HVERDAG

 

 Jeg står fremdeles på stedet hvil på ca 19 mg metadon, jeg er opp og ned fra 20 mg til 18, og kommer ikke gjennom denne veggen uten å krype, uten å bli sjuk, abstinet, gå i oppløsning, som en fordervelse, og det eneste stedet man kan være, er i mørket, i et rom uten lys og lyd og blir der, til det vondeste er over.

 

Jeg har aldri  egentlig lurt på hvor sjuke de på ufrivillig nedtrapping på LAR-medikamenter blir. Jeg aner det, jeg har vært veldig, veldig sjuk på heroin, dolcontin og benzopreparater en gang for lenge, lenge siden.  Så jeg veit litt om hvor sjuk man blir. Hvert eneste hårstrå står rett ut på hele kroppen. Det spesielle med metadon er at den tilstanden kan vare i opptil 1/2 år. Det er side stilt med torturlignende smerter, og pasientene i LAR befinner seg derfor i en tilstand der faren for overdoser økes med 2-300 %, mens en annen forskningsrapport forteller at overdosefaren øker med opptil 2000 %,  to tusen prosent.

Hvor redde må de ikke ha vært.

 

Det fatale blir at med  den nedtrappingen LAR ekspederer sine pasienter ut med, blir man i dag skrevet ut i en verden hvor legene våre ikke lengre kan skrive ut nødvendige medikamenter som reduserer smertene. Fastlegen som har hjulpet fortvilte, sjuke mennesker som har mistet tilbudet sitt i LAR, han vet at disse pasientene er forbeholt LAR, og at ingen andre får behandle oss.

 

Den måten LAR ekspederer sine pasienter med når de ikke har klart å leve opp til det høyterkseltilbudet LAR er, forteller også om et samfunn som ikke er i serlig stand til å bry seg. Handler det i dag om et samfunn som i enda større grad enn tidligere er opptatt av hva man "fortjener"? Slik overlegen i LAR Midt i en journal ringer St Olav Hospital og sier fra om at Petter ikke skal ha smertelindring etter en stor operasjon som foregikk over 3 dager, fordi han helt sikkert hadde påført seg betennelsen selv ved såkalte "bomskudd", og derfor ikke fortjente smertlindring. Sier man det om pasienter som har fått kreft,  sier man det om noen andre pasientgrupper? Er vi så vanskelig å være i stand til å kjenne likhet med, at vi kan reduseres til ei behandling ingen ellers ville tillatt for seg og sine.

 Det viste seg at det bare var litt av en systematisk behandling av mennesker som meg, vi som ble litt mindre hele enn dere andre. Vi som ble blinde, døve, halte og gale. Vi som mistet alt. 

 

Som det viste seg at LAR bare kunne kvitte seg med som noe uønsket som hadde kommet i veien for dem. Slik man normalt bare kvitter seg med noe man ikke har noe forhold til, og som man ikke føler noe ansvar for.

 

FOR; hvordan kan LAR MIDT i Trondheim forklare at de seinest i juni i fjor trappet ned en pasient på 100 mg metadon på 10 dager?

 

Jeg derimot, en av SUPERBRUKERNE I LAR, har fått bruke all den tiden jeg har behov for, fordi "jeg fortjener det".Jeg har fått bruke 2,5 år til nå, og enda er jeg ikke i mål.

 

 Fordi jeg hele tiden har hatt litt mere av noe, og litt mindre av alt galt. Et ståsted, kanskje var det bare flaks, eller litt mindre u-flaks.

 

Jeg fikk et brev i forrige uke, og jeg fikk gjengi det her i sin helhet, på betingelse av nettopp det.

 

"OM Å VÆRE i LAR-Midt når meget smertefull operasjon er nødvendig",

 

skrevet av PETTER 47 år.

 

"Dette er mens jeg enda gikk på metadon for noen år siden. I de åra jeg gikk på metadon var jeg plaget av absesser, uforklarelige betennelser som ofte krevde innleggelser og kraftige antibiotikakurer. Dessverre hadde jeg pådratt meg post traumatisk stress syndrom, noe som gjør at jeg fortrenger og glemmer datoer og årstall. Vel, en dag våknet jeg av at jeg hadde fått en absess under klokkereima mi på venstre hånd. Den utviklet seg meget raskt til å bli en kjempestor glovarm og meget vond hevelse. Fastlegen gav beskjed om at jeg umiddelbart måtte innelgges på sykehus, og det var en lang kjøretur fra her på kysten hvor jeg bor, og inn til Trondheim.

 

Jeg havnet på en stol ute i gangen på infeksjonsposten. Smertene var da så store at jeg satt og hylskrek oppe i korridoren mens sykepleierne gikk frem og tilbake. Jeg bad om smertestillende, men det var det ikke snakk om å få. Så jeg ble sittende helt aleine å skrike, mens hånda vokste. Sent på kvelden kom det en kvinnelig lege som snakket gebrokkent norsk, og hun hadde en tursj som hun tegnet opp en strek med rundt hele overarmen min, rett under skuldra. Så sa hun " her vi kappe av i morgen". Så gikk hun igjen. Uten å si noe mere, uten å la meg stille noen spørsmål. Jeg ble meget redd og det var vanskelig å se for seg et liv med bare høyre handa. Rett etterpå revnet hånda mi av seg selv på grunn av trykket, mens verk og smuss rant utover. Da fikk jeg et rom for meg selv. Jeg betrodde meg til en mannelig sykepleier, som var hyggelig med meg. Jeg forklarte han min redsel for at de skulle ampurtere armen min, og bad han om å ta prøver av verket. Men smertelindring var det uansett ikke mulig å få. Jeg fikk etterhvert en mistanke om at LAR-Midt stod bak, noe som viste seg og stemme. Dagen etter en smertefull natt, ble jeg lagt i narkose.

 

De som opererte skar opp et 27 cm langt sår inne i underarmen og håndflaten min, og 12 cm oppå håndflata. 3 dager på rad ble jeg lagt i narkose. Mens de holt på å operere fikk jeg bittelite morfin etter hver operasjon, men straks jeg var rullet ut derfra var det slutt. Jeg hadde ulidelige smerter.

 

I journalen min står det at overlegen i LAR tok kontakt med sykehuset og sa at dette var selvpåførte betennelser etter bom-skudd, så jeg fortjente ikke noen smertelindring og jeg skulle derfor ikke ha det. Hun gjentok at ALL smertelindring skal gå gjennom LAR, og at sykehuset ikke fikk gi meg noe uten at det var avklart med henne.

 

Sykehuset sa at det var en slags kjøttetende bakterie som hadde angrepet handa mi. Heldigvis klarte de å redde den uten amputasjon.

 

Jeg husker da jeg var 17 år og ble skadet i en ulykke med en moped. Det endte med komplisert brudd, og jeg lå 14 dager på sykehuset og ble tatt så godt vare på. Dengang fikk jeg morfin flere ganger daglig på grunn av smertene.

 

Det var den gangen jeg var et menneske, og ikke bare et nummer i LAR."