1. mai, 2015

FREDAG 1 mai,puste med magen og forberedelser til "Den store styrkeprøven"

I dag er det helligdag, det er 1 mai og ute er det delvis skyet og oppholdsvær. Dette blir med andre ord en god dag å sykle Selbu-ruta på, og siden jeg igjen er plaget av å være abstinent om natta og gjerne må stå opp i 04-tiden, gjør det ekstra godt å få banka kroppen min skikkelig med mil etter mil på beina.

I morgen er jeg invitert til å være med på å holde appel i forbindelse med en demonstrasjon mot Barnevernet. Jeg er invitert av Elisabeth som er instinativtaker bak organisajonen "3 mai", som for tredje året på rad markerer denne dagen med et arrangement foran Trondheim Torg.

Jeg skal også til Oslo i samme forbindelse lørdag 30 mai, etter en invitasjon fra May, som er instinativtaker til akkuratt den samme markeringen og holde den samme appellen foran Stortinget sammen med flere andre. Jeg er invitert for å si noe om det å være mamma mens du samtidig  er i lege middel assistert rehabilitering altså LAR.

Dette skal jeg komme tilbake til. Men i dag er det karbonsykkeler og asfalt det dreier seg om.

Rolf og jeg var på toppidrettssenteret på Granåsen på onsdag. Der hadde vi en avtale med Ernst, som er nytt styremedlem i nye Waynack i Trondheim. Ernst er dedikert norsk idrett generelt, og har en sønn som er på landslaget i boksing. Vi fikk en omvisning  på anlegget, wow, det eneste jeg tidligere har sett av Granåsen er skiløypene vi har brukt om vinteren, og anlegget har ligget der som det litt fjerne, toppmoderne senteret som kjente  utøvere som Nortug og Marit Bjørgen bruker i sin hverdag.

Men det jeg ikke visste, er at det også ligger et stort Impuls-senter her hvor alle med ordinært medlemskap har adgang. Så her er det en miks av kjente utøvere, og vanlige folk, som meg og deg.

Ja, jeg tenker ikke lengre på meg som noe annet enn vanlig. Jeg er ikke lengre narkoman i mitt eget hode, og da kan man vel si at LAR burde kunne innkassere en succe-faktor knytta til meg. Jeg har aldri forstått at ikke LAR kunne se hvor fantastisk det burde være at de får frem stemmer som min, og hvorfor de ikke heller satte pris på engasjementet mitt i stedet for å se på meg med et kritisk blikk fordi jeg har egne meninger og tenker selv. Det skal legges til at det ser ut som det skjer endringer i LAR Midt nå, og om det kan jeg bare si en ting, og det er at det er positivt.

Uansett; vi var på Granåsen fordi to av de 6 som skal være med på sykkelgruppa vår,  er instruktører her. Vi skal stille et lag med en miks av det WAYBACK står for; folk med soningsbakgrunn som har tatt sine personlige valg om egen rehabilitering og helt vanlige folk. Sammen skal vi også forsøke oss på sykkelrittet som er kjent som "DEn store styrkeprøven".

Den 19 juni skal vi forsøke å gjennomføre de ca 55 milene mellom Trondheim og Oslo. Det er ikke uten grunn at disse timene på setet på de tusenvis av startende syklister på fjærlette karbonsykler, kalles "den store styrkeprøven". Jeg har syklet Birken 2 ganger, og jeg har vært med på laget som syklet fra Oslo til Paris for noen år siden. Men jeg har aldri syklet mere enn 20 mil i ett strekk, og jeg vet litt om hvordan det er å sitte på et sykkelsete etterhvert som timene går, og nakken stivner, det er vondt å sitte på setet,  kroppen knirker og stønner og vil av sykkelen , det begynner å gjøre vondt, veldig vondt. Kanskje er det også regn og motvind, og tidligere operete knær begynner også å volde meg bry.

Men så kan det også se helt anderledes ut; og det er mest av det som bare er fint. Sola kan skinne, det kan være rene seilaset i fønvind og varmegrader,  kyr som beiter på jordene, løvetann, fuglene som jubler og synger og flyr fra tre til tre, fossefall, og følelsen av hvor godt livet også kan være.

Bare lykke. Vissheten om hvor fantastisk livet er, en glede jeg ikke hadde kjent på mange, mange år.

Vi er 6 eller 7 som skal stå på startstreken, og vi trenger trening med å ligge på hjul, og bli trygge på å ligge med bare noen cm mellom hver av oss. Det krever stor grad av trening i fellesskap, for å få denne sam-syklingen på plass. Det er helt nødvendig dersom de sterkeste i gruppa skal få frem de av oss som er svakeste ledd, helt til mål. 

Dette blir veldig spennende, og det passer derfor veldig godt at Rolf og jeg reiser ei uke for å sykle med Tursyklistene fra Trondheim på Mallorca i neste uke. I løpet av dagene vi får der, sykler vi gjerne ca 50 -70 mil, pluss minus. Vi var der i fjor også, og totalt var vi 120 personer fordelt på ei eller to uker, eller begge deler,  på dette fantastiske ferieanlegget på Alcudia. Her har ildsjeler fra Trondheim, startet opp ei gruppe for mangen herrens år siden,  for å sykle sammen med andre entusiaster en gang i året.

Det var en fantastisk uke i mai i fjor, og vi meldte oss derfor på i år igjen. Hva er det med denne syklingen som gjør at stadig flere begynner å sykle aktivt?

Det er noe som minner meg om alt som er lekent i livet når jeg sitter på sykkelen, og med luft i håret, det å være ute i timesvis, kjenne at kroppen fungerer, det kan godt gjøre litt vondt også, men det er vondt på en god måte. Det å klare å ta seg helt ut, den fantastiske gode og trygge følelsen av sinnsro som kommer etterpå. Det er i tilegg noe man kan gjøre aleine, eller sammen. Det er sosialt, det er rett og slett gøy, herlig, kuult, og morro. Og så er det vondt og jævelig når det begynner å tære på, slik må det være, og det er en viktig del av det hele.  

Det er vår i lufta, min favorittårstid,  og det er godt å være til. Jeg har også klart å motivere meg til å redusere forbruket av det angstdempende medikamentet sobril, med ca 50 %.

DET er jeg ikke så rent lite glad for. Jeg er egentlig også veldig overrasket, jeg har vært litt spent på min virkelige status etter hvert som jeg har redusert metadonen. Hvordan står det til med meg, egentlig? Det er veldig overraskende at jeg faktisk fungerer så godt uten mye medikamenter.

Jeg kan egentlig aldri ha trodd, at jeg skulle få puste med magen igjen.