6. aug, 2015

TORSDAG 6 august; 9 uker uten metadon.

Denne bloggen ble det for tungt å skrive på et tidspunkt. Jeg har vært veldig dårlig, og jeg har ikke hatt lyst til å meddele omverden hvor liten og såbar jeg egentlig er. Jeg har alltid hatt en tanke om at jeg stod som et fjell gjennom abstinenser; jeg var tidligere alltid den som la meg ned og ble sjuk og holdt kjeft.

Men å slutte med metadon skulle bli en annen opplevelse. Både ovenfor meg selv, og de rundt meg.

Det har gjort vondt. Det har tatt uker; og all sommerferie ble etterhvert avlyst.

For 2 uker siden begynte det en viss forbedring, og det ser ut som jeg må tåle både gode og veldig dårlige dager om hverandre.  Nå er det det psykiske som er den største utfordringen, og det vil nok forsette å ta lang tid å komme i mål med dette.

Det som har vært stabilt fra starten på nedtrappingen på 140 mg metadon for 2,5 år siden, er beslutningen om at nok var nok. Uansett hvordan dagene har forløpt da det var på det verste  i juni og juli, har ikke tanken om å avbryte og starte på metadon igjen vært tilstede som et alternativ i min bevissthet. Det er jeg veldig glad for. 

 Alt i alt ser jeg dette går fremover, og at jeg er i stand til å klare det.