29. aug, 2015

LØRDAG 29 august, KAMP.

Jeg skulle ønske meg at jeg kunne skrevet om gode og stabile dager.

Det er langt derifra.

Jeg er i 50 % jobb igjen, og så faller jeg sammen. To gode dager avløseses av 2-3 dårlige. Og sånn går dagene.

Jeg har nå vært uten metadon i 14 uker, og det pågår en kamp inne i kroppen som gjør at jeg hver enenste natt ligger som i feber. Det er som om mekanismen som regulerer temperaturen i kroppen, bare kan sende varme, og mye av den. Denne vifta som sender ut svettetoktene som i bølger,  kommer fra steder i kroppen jeg ikke kjenner opphavet til.  Jeg koker.

Jeg sover lite, og jeg sover enda mindre sammenhengende. Alt i meg blir rennende og vått i løpet av de to første timene når jeg har lagt meg. Det er et mysterium hvordan det kan ha seg at jeg sovner nesten med en gang jeg legger meg, for så å våkne i 01-tiden av at jeg "koker".  Så er det i gang igjen, en halvtime søvn, avbrutt søvn så jeg føler meg bakfull når jeg må stå opp. Stor og tung, og sliten. Eller fantastiske 5 timer søvn i ett strekk,

Jeg hadde håpet at jeg skulle være frisk nå, men jeg har bare flere spørsmål enn svar. Hvorfor har jeg så store plager enda? Det svir i leggene, det er uro i hodet og uro i kroppen.  Og hvorfor er legene så overrasket over dette; mens der i mot andre jeg kjenner som er pasienter i LAR sier at slik er helvete å gå av metadon?

Mine medpasienter i LAR forteller meg at det vil fortsette å være slik i 1/2-1 år, mens ansatte i spesialisthelsetjenesten virker å være overrasket over at jeg ikke har det bedre med tanke på all den gode oppfølgingen jeg har fått hele tiden av min fastlege og LADE Behandlingssenter i Trondheim. For å sikre at alt skjer slik jeg fremstiller det; leverer jeg hvert eneste brukte plaster tilbake til fastlegen min, og går på frivillige urinprøver. Jeg har også en ektefelle som forteller hva han observerer, så alt i alt får vi gitt mange tilbakemeldinger på hvilke smerter det kan medføre å gå av metadon.

I går var det første dagen jeg tenkte på metadon igjen.

Men i går hadde jeg et sucidalt øyeblikk.

Rolf dro på Birken, og jeg var alene hjemme og jeg var blitt så dårlig. Et psykisk og fysisk fall som skjedde så fort, som et plutselig værskille. Jeg kjente at noe dro seg til, så sterkt kom det.  Tårene rant og rant, jeg klarte ikke å stoppe. Og det som gjør så vondt kom tilbake for fullt.  Jeg har ikke ord for hvilket hjørne jeg plutselig var presset opp i. Jeg så det ikke komme., og jeg så meg derfor ikke for.