25. okt, 2015

SØNDAG 24 oktober; HÅP.

I går var første dagen jeg kjente at infernoet jeg hadde vært i siden mandag holdt på å trekke seg tilbake.

Jeg har ligget i forsterstilling, jeg har rotert i alle slags liggestillinger i senga og i sofaen, jeg har hatt en følelse av at huden har vært nærmest eletrisk, jeg har vært lys og lydømfintlig, kvalm, munntørrhet, smerter i magen, sjonglert mellom å være iskald og kokende varm i kroppen.

Som å være i en en slags kjøttetende feberaktig boble som lever helt sitt eget liv, uten tilhørighet med alt som tidligere var meg.

Jeg har vært i abstinens i 6 dager, en tidløs krig uten fornemmelse av tid.

Hele tiden har jeg tenkt, er dette til å holde ut, og inni mellom var jeg ikke helt sikker på det. 

 Man blir så kjørt i hue, så utslitt av manglende sammenhengende søvn, så sliten av verkinga og sviinga i skjelett og ledd, og lukta, denne helt spesiellle lukta av en kropp i forråtnelse.

Hver dag har jeg hatt legen min på telefon; og vi var enige om at dette var noe jeg måtte igjennom all den tid jeg klarte det.

"Enig"  blir et feil ord i denne forbindelse, jeg er 51 år, jeg skjønte selvsagt at kroppen ikke ville gi seg uten en siste kamp. Jeg kunne utsette denne kampen, eller fortsette mitt personlige helvete nå og bli ferdig.

Jeg har vært så dårlig at jeg også ikke har brydd meg , og jeg har vært så dårlig og desperat at jeg har vært millimeter unna å ringe dr Knut Krogstad og bedt om smertelindring i form av buprendorfin.

Nå er klokka 02.30 om natt til søndag. Jeg våknet slik jeg har våknet hever eneste natt denne uka, etter noen få timers søvn.

Men dette var anderledes. Jeg kjente det med en gang.

 I går klarte jeg å gå i 40 minutter sammen med Rolf på en tur i nabolaget her. Resten av dagen lå jeg igjen, og vi var så spente på om dette var vendingen,er jeg nå var på vei til å bli frisk igjen ?

 Det er det ingen tvil om ;

jeg er igjen mere menneske, ognå friskere,  uten å være påvirket av medikamenter for første gang siden jeg var 23 år.

og det kjennes helt ok!

STORT SMILEFJES. JULETRE. STERNEKLAR VINTERNATT. BARNA MINE, JOBBEN I LNN OG WAYBACK på kontoret i Kongensgate i Trondheim: MIN MANN; MIN FAMILIE; MITT ALT. TRENING, SKIGÅING, SPINNING, SVØMMING; forberedelsene til triathon i august 2106 med et lag fra WAYBACK. Alt det viktige arbeidet som venter i LAR-sammenheng; mitt hovedengasjement.

Alt jeg liker å gjøre, alt og alle som venter på meg.

Ruspolitikken; engasjementet og det å stå opp for egne meinger fordet  om det ikke nødvendigvis gjør meg populær, det å endelig være trygg nok til å mene og tenke som den jeg er.