12. jan, 2016

- nytt år, 2016. Oppdatering kommer.

Jeg skal forsette å skrive blogg; jeg ble bare for sjuk da jeg gikk av medikamentene i oktober. for sjuk til å skrive, for sjuk til å bry meg, for sjuk til å få i meg serlig mat, sjuk, som for lenge lenge siden; da jeg var narkoman og vi gikk tom for dop, piller og penger. Eller man rett og slett ikke fikk tak i noe, og ble sjuk.

Kanskje er det alle årene på høye doser metadon og min høye alder som gjorde at det å gå av metadon skulle bli et så langvarig helvete. På den andre siden er det det andre som har gått av metadon før meg har fortalt meg at det ville kunne bli.

På tross av all den gode hjelpen jeg har fått, måtte jeg jo på et tidspunkt av all medisinsk hjelp, og da kom det er ganske sterk abstinens som varte 24 timer i døgnet de neste 6 ukene. Jeg ble sengeliggende.

Jeg skal ta opp tråden der jeg slapp i slutten av oktober, skrive litt om hva som skjedde uten å bruke for mye tid på det. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt en mere oppmuntrende historie å meddele, at det gikk greiere enn det har gjort for meg å slutte med metadon. Men det var nesten på kanten av hva jeg var i stand til å holde ut.

Jeg holdt ut - og i forrige uke begynte jeg på jobb igjen. Jeg er ikke "på topp", men jeg har så vidt begynt å fungere igjen. Jeg har vært så iskald til margen , at jeg etter at jeg kjøpte en varmeflaske på apoteket har fått 1 grads forbrenning på 1/3 del av magen i forsøk på å få tilføre varme. Jeg har vært så kvalm, migrener, stiv nakke, magesmerter, jeg har vært så dårlig, fullestendig tappet for all energi.  Tenkt at jeg aldri skulle utsatt meg for å slutte med metadon, som nesten ikke er til å holde ut over tid å slutte med..., tenkt at dette holder jeg ikke ut.

Men dette ligger nå bak meg. Jeg skal på rønken av magen på torsdag; etter 2 måneder med periodevise og etterhvert daglige magesmerter som jeg antok var noe som var uungåelig og som sikkert kom i forbindelse med abstinensene, ser det ut som dette ikke nødevendigvis er relatert til dette likevel.

Ganske kort; dette er tidenes tålmodighetsprøve. I værtfall har det vært det mest utfordrende og krevende jeg har gjort knyttet til avrusning, , og jeg ville ikke gjort det en gang til.

Heldigvis vil jeg ikke behøve å gjennomføre en slik avvenning en gang til resten av mitt liv.