19. feb, 2016

19 februar; TILBAKE TIL FRONTEN. Hva holder de på med; del 1.

Ektepar i LAR: på metadon i 16 år.

I følge overlegen på LAR et sted i Nord-Norge "det paret som har gått lengst på metadon i deres fylke" siden oppstarten under LAR MIDT i 1998.

På det meste fikk de forskrevet 230 og 240 mg metadon som dagsdoseringer.

Dette er et ektepar som tilhører den gruppen man ikke forventer å finne i LAR; men som likevel utgjør den typiske pasientgruppa i LAR  da dette ble et nasjonalt tilbud i 1998. Det vil si , forventer og forventer; hvem forventer å bli kjent med høflige, fantastisk gode og snille mennesker blant oss som ble narkomane? I alle år har jeg bare hørt om hvor krevende, upålitelige  og ustabile de fleste av oss er. Og hva erfarer jeg; bak rusen gjenkjenner jeg gang på gang mitt eget speilbilde; vi som ble ødelagt  før vi var store nok til å ta bedre valg. Mange fikk aldri mulighten til å velge engang. Barndom med omsorgsvikt, seksuelle overgrep i barndom og tidlig ungdomsår, familier i oppløsning, tilfeldigheter og den sterkestes rett. Vi som falt ut av samfunnet av forskjellige grunner.

EKTEPAR; de ønsket å avslutte behandling med metadon og spurte om å få nedtrapping i samarbeide med LAR. Svaret var nei. Svaret var; "vi ønsker heller å øke dosen".

Så skjer det som så ofte skjer i LAR; brukerne setter i gang på egen hånd.

De trapper seg ned til 70 mg, og sier så fra til LAR; "nå får dere komme på banen og hjelpe oss videre ned og ut". De leverer inn den metadonen de selv har redusert; og de trappes videre ned med LAR sin innsikt.

Uansett hva som skjedde her; dette ekteparet blir skrevet ut av LAR samtidig som de seponerer metadonen sin i august. Ikke visste verken hun eller han  hvilke abstinenser som skulle komme; den verste delen er ikke å trappe seg ned på metadon; men det halvet året som forløper etterpå.

Jeg tenker med gru på hva de står oppe i; de har ingen ansvarsgruppe som meg med en lege som følger opp 100 % og som er med på å legge til rette for at det skal  være mulig å komme seg gjennom dette uten å sprekke på illegale medikamenter, få organsvikt eller dø av overdose. De har ingen som forteller dem om hvilken fare de befinner seg i, med serlig hennes dokumenterte og svært dårlige somatiske helse.

Den store svarte bølgen treffer dem som en tsunami; og mens de holder seg fast begynner det som ikke kan gå bra.

De kontakter meg i år i januar; han har gått ned 13 kg, hun 10. De er bare skinn og bein. De er så sjuke i perioder at de bare ligger. De kjøper illegal metadon; og bruker mikroskopiske 3 ml og 5 ml om dagen for "ikke å dø".

Jeg ringer LAR "Nord-Norge". Jeg ringer Fylkesmannen; og får en kontakt hos fylkeslegen som jobber med rus og avhengighet. Jeg ringer pasient og bruker-ombudet. Jeg ringer rusenheten i kommunen.

I går møtte de opp på legekontoret, der får de besked om at fastlegen ikke tør å gi de akutt helsehjelp i form av medikamenter på grunn av frykten for LAR. Jeg kan tenke meg at dette også er en vanskelig og uoversiktelig situasjon for en lege av mange årsaker.

Så ringer jeg Fylkesmannens kontor igjen. Rusenheten involverer seg.Jeg ber fastlegen ringe til LADE Behandlingssenter i Trondheim og snakke med overlegen på Avrusningsposten der som har erfaring med nedtrapping og seponering av metadon.

I dag får jeg vite hva vi kan få til. Dette er hjerteskjærende; og uansett hva som har skjedd her skulle aldri LAR ha skrevet ut paret uten tett oppfølging inntil minst 6 måneder etter seponering av metadon. Hva holder de på med?