25. feb, 2016

Torsdag 25 februar; Hva holder de med på ; del 2.

EKTEPAR på metadon i 16 år; hun 60 år , han 61 år.

De har aldri vært kriminelle, de har begge vært i jobb "halve livet". De ønsker bare å få være i fred og ro som foreldre og besteforeldre. De bor lang unna nærmeste by. Kanskje er det ikke de typiske brukerne i LAR; men ikke desto mindre er de de som har gått lengst på metadon i LAR i denne regionen.

Det er en tid for alt i de flestes liv.

 For et og et halvt år siden bestemte de seg for å skulle slutte med metadon. Årlang og god rusmestring, et stabilt liv..og skrantene helse med stadig mere bivirkninger av dagsdosene som nå lå på 160 og 140 mg metadon pr døgn.

LAR sa nei til nedtrapping.  De begynte derfor nedtrappingen selv. LAR kom på banen da de var kommet ned på 70 mg. Etter seponering av metadon var det ikke etablert ettervern eller ei ansvarsgruppe i regi av LAR med lege som skulle følge dem videre på den mest krevende etappen; de kraftigste abstinensene som setter inn og varer i måndersvis..opptil et halvt til  3/4 år.

LAR skreiv dem offesielt ut 4 uker etter seponering i august. Siden gikk det bare en vei videre med dem, nedover og nedover. At hun overlvede med sin svært dårlige somatiske helse er kanskje bare flaks. At de ikke sprakk på heroin, Xanor og dolkontin og annet  utover den illegale metadonen de kjøpte for "ikke å dø", er for meg en gåte. Ville jeg klart å være så disiplinert selv? Å stå i den torturlignende smerten metadonabstinenser er hvis du ikke er inne i en trygg og forutsigbar behandling med smertelindring i første fase?

Å ringe Fykesmannens kontor, å ringe Pasient og Brukerombudet, å ringe LAR , å ringe Rusenheten i kommunen; og henvise fastlegen deres til kompetansen som tross alt foreligger i forbindelse med nedtrapping, seponering og tiden etter også i LAR-systemet selv; gav resultater på halv annen uke. Men LAR løftet ikke en finger i første omgang. Det var det andre som måtte gjøre.

Fastlegen ringte tilbake fredag og gav beskjed om at LAR nå gav grønt lys for Subutex med omgående start allerede over helga. Hjemmesykepleien måtte få tid på å organisere seg og de skulle komme hjem til dem allerede mandag.

Mandag ble han friskere i noen timer, så sjukere igjen etter kl 19. Mens hun ikke fikk noen effekt av dennne startdosen. Jeg tenker; de er så ydmyke, de er så alt for gode for denne verden; de krever ingen ting; de gjør minst mulig ut av seg...de vil ikke ligge noen til bry. Så jeg sier; da ringer vi å sier fra om at dere må ha en høyere forskriving Subutex. Dere skal ikke ligge sjuke en dag til, ingen er tjent med at helsetilstanden deres forverres. Dere lider uten å noen sinne få noe tilbake for det.

Vi avtaler at de selv ringer LAR å forteller om situasjonen. Jeg gir dem referanser på behandling med subutex etter seponering av metadon som skal være uproblematisk å få inntil 8 mg pr døgn.

Samme dag ringer de tilbake og forteller at de nå skal få 6 mg subutex dagen etter. De må selv dra inn til legekontoret der de skal sitte til observasjon inntil en time etter inntak. Deretter vil hjemmesykepleien komme daglig hjem til dem.

I går ettermiddag ringte jeg dem; jeg hørte med en gang at noe var veldig forandret. Stemmenen deres! Er det sånn de egentlig høres ut; de var så glade, de var endelig friskere og ikke minst tryggere. Nå skal dere bare spise og sove, være i fred og ro, ta den tiden dere trenger på å hente dere inn. Så vurderer vi sammen om vi skal sende en klage for manglende helsehjelp etter seponering av metadon til Fylkesmannen, og en klage til Pasientskadenemda i Oslo.

 Igjen ser jeg at sammen kan vi få til det vi ellers ikke får til når vi står aleine i LAR! og LAR er blitt mere lydhøre ovenfor individuell behandling og brukermedvirkning. Det er en positiv utvikling tross alt.