31. mar, 2016

torsdag 30 mars; The Beast and I.

Så våknet jeg igjen med hara-hjerte, kald i kroppen og med det svarte tomrommet i magen som har sitt eget navn.  ANGST.

Jeg var så sjuk i måndene etter seponering av metadon i juni i 2015 at det sannsyneligvis verken var rom, tid eller plass til angst og annet enn rein sykdom. Abstinens i forskjellige grader, i forskjellige intervaller, døgnet rundt i en endeløs rekke av dager og netter, uker og måneder.

Så ser det ut som en bedring inntraff i februar  og den har vedvart. Kanskje er det derfor at beistet kommer på besøk igjen, for å sjekke om ting er som før, eller for å se om det går like greit å komme inn under huden på meg som før i tiden. Som før jeg ble narkoman, som før jeg mistet evnen til nærvær med andre mennesker, som i tiden rundt da jeg fikk spiseforstyrrelser da jeg var 14 år og bodde på Slemdal i Oslo.

Mange år senere var beistet blitt for stort for meg. Da holdt ikke spiseforstyrrelsene lenger noen eller noe på avstand . Tvert om, jeg ønsket meg så sterkt tilhørlighet at jeg selv valgte å skade meg selv i forsøk på å¨oppnå det. Alkohol, Heroin, dolcontin, selvskading, alt jeg gjorde mot meg selv, fornedrelse og uverdighet. Alt var likevel bedre enn alternativet, og så vondt tror jeg mange har det før de blir narkomane. Jeg er neppe alene om den smerten. 

Den panikken jeg fikk når dette kom over meg; var jeg spent på om jeg ville møte igjen etter at jeg gikk av metadon i juni i fjor. Og i det siste har jeg fått besøk.

Det er godt å se at jeg klarer å ta bedre valg ved situasjoner som dette i dag. Jeg er overrasket over hvor god og solid rusmestring jeg har fått. Sobrilen jeg får utskrevet for 1 månede av gangen blir brukt, ikke misbrukt. SUPRISE; jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme dit noen gang i livet mitt. Nå er jeg her, dagene er ikke bare lette, men de har tilstedeværelse, dybde og substans. Jeg har fått tilbake alt jeg engang mistet i form av trygghet og familie.

Mens hara-hjertet i dag fikk meg til å stå opp, ta på meg sykkelklær, sette meg på landeveis-sykkelen og sykle ; for å ta kontroll over øyeblikket og livet mitt igjen.

Trening er verdens beste medisin!