18. apr, 2016

Mandag 18 april- "jeg får ikke hjelp"

Jeg ble kontaktet av "KARI 51år" for noen uker siden.

Hun stod frem med sin historie i Dagbladet i juli i fjor. Hun ble narkoman 11 år gammel og klarte å komme seg ut av rusavhengigheten når hun var 17 år. Etablerte seg og stiftet familie.

Når hun ble 40 år gammel måtte hun gjennom flere ryggoperasjoner og daværende lege skrev ut flere tusen ampuller ketorax som hun skulle sette på seg selv ved injinsering daglig. Dette ble utløsende i forhold til at hun sprakk da hennes tidligere avhengighet av opiater ble aktualisert igjen.

Hun mistet alt hun hadde byggd opp over to tiår. Hun ble bostedsløs, mistet tilliten fra sine barn og familie.

Så søker hun behandling i LAR. Hun får først Suboxone, deretter Metadon.

- her kommer hennes henvendelse til meg, og la det være klart; jeg oppmuntrer aldri noen til å slutte med metadon eller andre medikamenter i LAR. Jeg vet hva det krever, og jeg tror ikke det er en god løsning gitt for alle å avslutte det som er lagt opp til å være en livslang behandling i LAR. 

Men folk tar egne avgjørelser i sine egne liv.

"Det er to grunner til at jeg vil slutte med metadon. Etter at jeg begynte på LAR-medikamenter mistet jeg store deler av huden på beina mine, og under føttene. Hudlegen sa at han aldri hadde sette slikt før og menete at dette skyltes det daglige inntaket på 32 mg suboxone. Plagene fortsatte etter medikamentbytte til metadon.I tilegg mistet jeg hår og neglene ble ødelagt.  Allerede etter å ha redusert dosen på metadon fra 80 mg til 30, har hud, hår og negler blitt bedre.

I dag har jeg planer med livet mitt, jeg  kan ikke leve med å ikke bli stolt på av LAR. Jeg får utdelt medisinen min av hjemmesykepleien 1 gang pr dag;  hjemmesykepleien kommer med metadonen min som jeg skal ta under overvåking.  Jeg får jo aldri gjort noe, jeg må være hjemme og være tilstede for å ta imot medisin hver dag. Dette skjer til tross for at jeg har hatt rene urinprøver i de 5 årene jeg har vært i LAR. Jeg er så sliten av å aldri få tillit, aldri få tilbake mitt voksne og selvstendige liv på tross av den optimale rusmestringen jeg har vist.

"Jeg har nå trappet meg ned til 30 mg metadon, og jeg har det vondt. Jeg har abstinenser, jeg har søvnproblemer, sover nesten ikke, magesmerter, angst og uro i kroppen, og legen min vil ikke hjelpe meg".

Jeg gir henne referanse til dr Knut krogstad på Lade Behandlingssenter i Trondheim. Han er overlege på avrusningsposten der og har blant annet vært min tidligere fastlege gjennom 18 år. Han har i dag erfaring med nedtrapping, seponering og oppfølging i tiden etterpå med pasieneter som går av medikamenter i LAR.

På tross av at fastlegen hennes kontakter dr Krogstad, vil ikke fastlegen endre sitt standpunkt om å ikke forskrive feks sobril. Fastlegen til Kari sier at LAR ikke tillater å skrive ut benzodiazepiner til pasienter i behandling i LAR.

KARI påpeker at hun i de 5 årnene hun har vært i LAR kun har hatt reine prøver. Dr Krokstad har formidlet at fastlegen hennes fikk ta sin egen vurdering på dette og at han selv hadde behandlet pasienter med små doser sobril i siste del av nedtrapping på metadon.

Etter mye frem og tilbake velger fastlegen å gi kari 2X10 mg sobril pr dag; og dette gjør at Kari nå får besøk av Hjemmesykepleien både morgen og ettermiddag.

Kari legger til "Det er svært viktig for meg å lykkes med å gå av metadon, og ha et godt samarbeid med min fastlege. Det å kunne stole på at fastelegn min tilrettelegger en riktig medisinering for meg og at livet er sånn nogen lunde forutsigbart for meg i tiden fremover. dette anser jeg som helt nødvendig for at jeg skal lykkes med å slutte med metadon. Jeg veit jeg har det mest krevende avrusningen noen sinne foran meg. Dette er ikke noe noen får til helt aleine eller uten helt nødcendig helsehjelp mens det pågår"

KARI har fått fremskyndet innleggelsen på Lade på grunn av den vanskelige situasjonen hun nå står i. Hun velger Lade på tross av at hun bor på en helt annen side av landet, etter at dialogen med dr Krogstad er etablert. Jeg forstår henne godt; det var den samme tryggheten jeg selv fikk tilgang til da det var som viktigst for meg i livet.

Fastlegen til Kari ville i utgangspunktet ikke involveres i utskriving av medikamenter jeg selv fikk tilgang til  og selv kunne velge mellom i samme fasen som Kari er i nå.

Kari velger å bytte fastlege etter at hennes nåværende fastlege sier at dette blir for vanskelig for henne all den tid hun ikke har erfaring med nedtrapping, seponering og oppfølging i tiden etter å ha gått av metadon. fastelegen hennes er ung, og hun vil ikke ha trøbbel med Fylkesmannen og LAR. Kari har nå byttet til en eldre lege som tidligere har gått ut mot LAR i media. Han har gjennom en årrekke behandlet pasienter med rusavhengighet.

Hvorfor skal det være slik i LAR at noen av oss får utskrevet medikamenter for å øke mulighetene til å lykkes ved seponering av medikamenter i LAR; og andre ikke? Skal alt stå å falle på fastlegen vår; om han/hun har kompetanse nok og våger å satse på oss som pasienter? Og våger å utfordre et lite samarvbeidsvillig LAR?