26. okt, 2016

Onsdag 26 oktober POLITIANMELDELSEN

 Da er jeg tilbake på blogg; og jeg skulle skrevet om dr Sverre Eika på 24SJU i Oslo og påstandene fra proffesor Helge Waal om at dr Eika farer med usannheter etter LAR konferansen i forrige uke. Jeg satt å hørte på og deltok i spørsmål fra salen i et sideseminar, en workshop, da dette skjedde.

Igjen kjente jeg på arrogansen fra det overveldende maktapparatet LAR og SERAF,

disse to kjempene der den ene evalueres gjennom den andre og alle tilsynelatende er fornøyde med seg selv. Og de er også fornøyde med oss brukerne av tjenestene; bare vi ikke blir for plagsomme.

Jeg kjente på følelsen av da jeg fikk bulimi og anoreksi; det at noe blir veldig feil og presses ned i halsen på meg. Som når du vet at noen lyver og selv er man som en usynelig.

Da kjente jeg at det var tid for å skrive blogg igjen, det er en tid for alt.

DETTE skal jeg komme tilbake til, fordi i dag skjedde det noe som satte meg ut.

Jeg har etter at jeg sluttet med metadon i juni 2015 slitt med å klare å stå i vanskelige følelser i hverdagen. Det er til tider vanskelig å puste med magen, og istedetfor puster jeg et sted lengre oppe i brystet. Men så går det seg til, og jeg tar en dag av gangen, det er gode og dårligere dager, og etterhvert mere av det første enn det andre. Kanskje er jeg i nærheten av å være et vanlig menneske, uten metadon, uten opiater, uten skudd i arma som døyver smerten det er å leve.

I dag ringte jeg politiet i Trondheim, og fikk vite at min politianmeldelse mot en betrodd person i en høy stilling i LAR MIDT/Trondheimsklinikken var ferdig etterforsket.

Jeg sa bare ja...og inni meg kjente jeg at dette blir sikkert bare henlagt; som alle forsøkene jeg har gjort i forhold til Aftenposten og Adresseavisa her i forhold til utfordringer i LAR gjennom en årekke. Til svar har jeg fått "at dette er for ressurskrevende".

Men kanskje stoppet alt opp hos mediene hos LAR som sa det samme om meg som denne avdelingslederen?

Jeg vet ikke, men jeg vet hva avdelingslederen sa på bakgrunn av en mail fra NRK BRENNPUNKT til produksjonselskapet av "Den siste dosen" som ble sendt i februar 2015.

Denne mailen oppsummerte 2 samtaler med avdelingslederen, og nederst står det at "vi ber om at Siri Getz Sollie ikke får innblikk eller kjennskap til at disse samtalene har funnet sted"

Det overså den ene ressisøren, og slik fikk jeg likevel vite hva som hadde foregått og som var med på at NRK vurderte å ikke sende programmet likevel. Den eneste grunnen til at det likevel ble sendt; riktignok klippet og redigert i en annen utgave enn det opprinnelige som var klart, var fordi NRK ikke hadde noe annet de kunne sende. Brennpunkt sin redaktør dro personlig til Stavanger og satt og klippet i 3 dager på rad, og vi fikk aldri sett det ferdige produktet på forhånd. 

Politiet; saken er ferdig etterforsket og avdelingslederen har fått et pålegg for brudd på taushetsplikten på 8000 kr. Dette ble meddelt henne i går pr telefon fra politiet.

Jeg kjenner at det blir vanskelig å puste igjen, det er som om ting skjer utenfor meg, og jeg spør om hva det egentlig betyr? Betyr det at mailen som ressisøren har utlevert til politiet var avgjørende for utfallet, har NRK sin journalist vært inne til avhør? Ja, mailen var avgjørende.  Nei svarer de på avhør av journalisten i redaksjonen; NRK BRENNPUNKT vil ikke la seg avhøre og viser til kildeverenet. Takk for den redaktøren i Brennpunkt; du som sa at jeg måtte tenke på fremtiden min hvis jeg lot bloggen jeg skrev om hva som hadde skjedd i kulissene dagen etter sending av programmet. Dette sa du på høytalende telefon mens psykolog Trond Andresen hørte på og det gjorde jeg deg oppmerksom på. Jeg slettet siden etter avtale med deg, enda produksjonsselskapet hadde gitt grønt lys for at jeg kunne fortelle hva som hadde skjedd etter sending av programmet.

Først holder jeg avtalen med Produksjonsselskapet, deretter holder jeg avtalen med NRK; og selv ble tildels jeg og  de mange brukerne i LAR som hadde delt sine historier i dette programmet igjen blitt usyneliggjort og uten stemmer.

Jeg konsentrerte meg om å være glad for at NRK i det minste hadde sendt NOE om oss i LAR. Andre som hadde medvirket med sine historier var såret og sinte over at tiden de hadde brukt med oss i programmet ble slettet. Og jeg skammet meg over at det bare var så stort fokus på meg, det var aldri det vi så for oss etterhvert som de gjorde opptak.

Jeg er fremdeles takknemelig for at NRK Brennpunkt ville gjøre noe på LAR. Det vil jeg alltid være.

Jeg har full innsiktsrett i avhør av avdelingslederen, jeg får lese mailen fysisk (jeg har kun fått den lest over telefon; ressisøren ville kun overgi den til politiet, hun stod i en vanskelig situasjon selv)

Jeg skal skrive det som ble fremsatt av påstander om meg i mailen, men ganske kort går det på at jeg er et menneske uten troverdighet.

For folk som meg; kan vi ha troverdighet?

Nå er jeg spent på å lese saksdokumentene, så tar jeg det derfra, og jeg skal dele med dere her.