12. nov, 2016

LØRDAG 12 november, det gjør mye vondt å leve.

 

Jeg var på et fantastisk sted denne uka. Jeg var invitert på Samarbeidsforum for norske kollektivers konferanse på Guriseth høyfjellshotell for å snakke 3 timer om LAR.

Så godt å møte mennesker som ikke er skeptiske og møter meg uten fordommer, en helt annen inkludering av det å være mennekse i et fellesskap; enn den out-sider følelsen jeg til enhver tid opplever i alle LAR-relaterte konferanser der jeg ikke blir invitert som foredragsholder, der jeg kanskje ansett som "for kontroversiell". (ref ansatte i LAR-systemet, sitert fra fagfolk)

Interesant er det iværtfall å se i hviken grad forespørslene om foredrag fortsetter å komme inn fra alle andre enn LAR og SERAF.

Når dette er sagt, og dette mine personlige tanker rundt dette. Jeg tror det er flere brukerrepresentanter på lik linje som meg, som kjenner seg igjen i å ikke bli inkludert som en av stemmene som blir hørt. Brysomme stemmer som kan ha en tendens til å ta opp spørsmål som er viktige for brukerne, og som fagfolkene i liten grad ønsker å bruke tid på.

Jeg bryr meg lite. Nei, det er ikke sant. Jeg bryr meg . Jeg har vært såret, og  lei meg, jeg har till tider tenkt å gi opp; men så møter jeg menneskene jeg bryr meg om; fra brukere med store utfordringer i LAR til fantastiske mennesker som selvsagt også jobber i SERAF,LAR og i bransjen forøverig.

Så sitter jeg her i Trondheim, og har fått opparbeidet meg solide støttespillere; jeg er ikke lengre aleine, jeg blir trodd, jeg blir respektert, jeg har tillitt hos  mange etterhvert, flere og flere ønsker hva jeg har å si på vegne av brukerne i LAR, og fra de som faller ut av behandling; og så finner jeg ny styrke. GO SIRI; GO! Dette får du til! Dette får VI til; vi beveger oss nå endelig i rett retning, det er det ikke til å ta feil av!

På fredag fikk jeg en mail fra politiet om at avdelingslederen på LAR MIDT TRONDHEIMSKLINIKKEN har vedtatt forelegget.

ALTSÅ; hun vedkjenner å ha gjort noe straffbart.

Nå tar vi ut sak; og vi er flere som møtes til uka for fremdriften videre. Litt synd vedkommende avdelingsleder vedtok forelegget, hvis ikke ville politiet tatt ut siktelse mot henne og jeg spart flere titusner kr til advokat. Jeg er ikke serlig bekymret for å ikke få tilbakebetalt dette etter krav om erstatning og oppreisning; og det er av aller største betydning for meg at det offentlige får full innsikt i sakeen.

Lang viktigere er det at denne saken sannsynligvis vil være startskuddet på noe langt større;

 med å sette i gang en prosess som vil føre til en hittil ukjent innsikt i norsk rusbehandling i LAR.

Tiden er inne for at de stemmeløse i LAR skal bli hørt.

Er det rart vi ikke lykkes bedre i dette systemet; og hvorfor gir Statusundersøkelsen i LAR et annet inntrykk knytta til rusfrihet og fornøydhet med LAR? DET skal vi komme tilbake til.

Ja- jeg er mye sliten nå, jeg har ikke alltid lyst til å stå opp når jeg våkner.

Men jeg kommer meg opp; jeg har en sønn som skal vekkes 06.30 hver dag, og jeg har en jobb jeg må gjøre. Jeg er ingen mor Theresa, men jeg gjør det jeg må gjøre. Jeg gjør vel omtrent det min far ville gjort, han jeg var så stolt av, han som var en så elsket kommunelege; jeg følger min overbevisning om rett og galt, med et mål om å ikke svikte noen.

Den eneste jeg kan svikte er meg selv. Noen få som står meg så nær, som hjelper meg når jeg faller, så også ikke jeg gjør, det min far gjorde når han ikke så håp og mening i sitt eget liv i en alder av 63 år, tar valget som rammet min far.

Jeg skriver dette fordi jeg siden jeg var ca16 år har slitt med å ha et sterkt nok ønske om å leve, og selv nå, er det der, underliggende. Mørkt og vondt inn meg. Slippe mere av alle disse dagene, det gjør mye vondt å leve.