14. nov, 2016

natt til mandag 14 november, nå hånda til min far.

 

Dampende hester, hestehover mot brostein i vill fart,

mørkt,
lys som kan skimtes bak smogen mens jeg forsøker å klamre meg fast til det store dyret i galopp mot steder jeg ikke kjenner.

Jeg kan kjenne det stor dyrets hjerte hamre som mitt eget, vi er i ett i redsel, i panisk flugt fra noe enda mørkere og styggere enn frykten som ligger et sted langt inne i meg. 

Så hjemsøkes jeg igjen, det har begynt å hamre på dørene i det siste.

Tårerer som renner, ingen gråt, Tårer som renner, tårer uten annet forløp enn det sorte, det som bare er, som vokser seg stort og vondt, ligger å værker som sår uten sårstell.

Som sånn nå, stort, vondt, hamrende.

DIKEMARK 1980 ; AVDELING LIEN

jeg er 16 år.

Alt jeg har kjent er vekk, alt jeg har igjen er pakket i en bag og i en koffert og ligger under denne senga, som ikke er min, som mange har ligget i før meg,som flere skal ligge i etter meg,  noen klesplagg jeg har hengt opp i skapet, noen toalettsaker har jeg plassert på nattbordet, rommet er delt av med et skjermbrett mellom meg og Den Andre.

Lydene fra gangene,

det som skulle bli den særegne lyden og påminnelsen av å være forkastet.

Lyden av fjerne og nærmere stemmer utenfra, de ansatte med klirring av nøkkler, de innlagte som rusler søvnløse i korridorene på Dikemark sykehus.

Psykes verden, skrik, jammer, stille pust fra hun som ligger i sengen på samme rom, hun som ikke sier noe, det gjør heller ikke jeg.

Jeg er så redd. Det er alt jeg vet helt sikkert, og så klarer jeg ikke å slutte å tenke og tenke.

Jeg burde fått vært galere når jeg ble sendt ut hit,

så gal at jeg ikke forstod at jeg ble låst inn,

blitt satt fri og fått være prisgitt galskapen som kunne bragt meg med til nye steder,

i stedet for å ligge her i senga, lytte, tenke, føle og oppfatte.  

Som da jeg var liten og lekte i huset på Buvåg, dette skattekammeret av et hus som var familiens arv fra tidligere generasjoner, dette nordlanske kjøpmannshjemmet i 3 etager fra århundreskiftet helt ute i havgapet med storhavet rett ut.

 Der jeg kunne leke meg bort på loftet blant kister med selskinn og nagler, barnevogn med store hjul i treverk fra århudreskiftet, og dukkene mine. Det lille vinduet fra loftet og utsikten mot fjellet som reiste seg som stod der som en bauta i all slags vær og vind, måkeskrik, lukt av saltvann, vinden som lager pipe og ulelyder som skremmer meg litt. Men det er så gøy å leke der oppe, at jeg blir enda litt til.

Men jeg er akkuratt ikke gal nok for dette nye,  hvordan havnet jeg her, hvor lenge skal jeg bli, eller er jeg gal, mye mere gal, så gal at jeg ikke forstår det selv.

Men så vet jeg det så inderlig vel, det er frykten som førte meg hit. Frykten som tok over og begynte å leve sitt eget liv i meg, som om jeg er to, og ikke en.

Fjordgata 24, natt til 14 november;

så begynte beistet å reise seg, først på alle fire, den tramper rundt i magen min, lager vondter, svart, mørke hulrom som føles tomme, hjertet som begynner å slå fortere,

vanskelig å tenke klart, vanskelig å være tålmodig i ett minutt, vanskelig å høre hva folk fakstisk sier, vanskelig å holde følge

så trenger jeg flere av de små hvite pillene enn forskrevet.

Dagene er bltt formørket igjen, og jeg vil ikke gjemme meg bak esker med Sobril. Jeg har det vondt med Sobril, og jeg har det vondt uten Sobril. Samtidig har dette minst av alt i hele verden med Sobril å gjøre.

Jeg forstår jo det, at det er noe inni meg som ble skapt en gang i De Vonde Årene  som etterhvert skulle gi meg også andre navn; både det ene og det andre av de skiftende tidenes moteord av diagnoser.

Til forskjell fra før vet jeg at jeg ikke er aleine om å ha det sånn, å leve med dette som får meg  til å ville slipppe mere.

Gå ut av tiden, følge etter min far, kanskje kunne hånda mi nå hans.