JANUAR 2016

4. nov, 2016

Midt oppi hverdagen min, der sjuke mennesker som har falt ut av LAR fortsetter å ta kontakt fra hele landet; tenger akutt hjelp hos leger som i liten grad tør eller kan hjelpe med legale medisiner; preges også min hverdag av mange andre utfordringer fra flere hold.

På onsdag hadde jeg 3 undervisningstimer på NTNU. På mandag skal jeg til Gol; jeg er invitert på Norsk Samarbeidsforum for norske kollektiver sitt 20 års jubileum for å holde et foredrag fra kl 09 til 12 på tirsdag morgen. På onsdag har jeg møter fra tidlig til seint i Oslo.

Uka etter skal jeg stå i plenium på Norsk Sykepleierforbund sin konferanse i Trondheim og snakke om LAR. Jeg har nok å gjøre, jeg har lange arbeidsdager. Det trives jeg godt med. Ja, jeg gleder meg over livet og hverdagene.

MEN dagene er også preget av at jeg fikk orientering fra politiet for 8 dager siden om at etterforskinga av avdelingslederen på HelseMidt/Trondheimsklinikken på St Olav Hospital hadde fått et pålegg for brudd på taushetsplikten. 

På LAR-LEDER møtet i Oslo den 29 og 30 november. skal jeg møte denne avdelingslederen som representerer denne LAR REGIONEN.

Jeg tenkte; det er 8 dager siden avdelingslederen fikk pålegget; og enda nyter vedkommende full tillit i avdelingen. Vedkommende er pr i dag på jobb; og vi skal altså igjen møtes om 18 dager...

 På LAR-LEDER møtet kommer det representanter fra Helsedirektoratet, fra SERAF og representanter i høyere stillinger fra alle våre LAR-foretak rundt om i landet. I tillegg fikk vi i 4 Brukerorganisasjoner, for noen få år siden, slippe til dette forumet. Brukermedvirkning ble politisk vedtatt og vi fikk med dette  mulighet til å møte de som til enhver tid sitter å bestemmer og vedtar hvordan livene våre/pasientforløpet i LAR skal foregå.

Jeg var i et møte med fungerende Fylkeslege, med Leder for Helse og Overdoseteamet, Pasient og Brukerombudet i Sør-Trøndelag, to leger fra LAR MIDT og avdelingslederen for ca 4 uker siden.

Vi (LAR_NETT V/meg, Helseteamet i Trondheim og pasientombudet) tok igjen opp vår bekymring med LAR om alle de sjuke pasientene på SUBOXONE som er førstevalget i LAR, og som LAR MIDT/TRONDHEIMSKLINIKKEN skriver ut dobbelt så mye av som neste LAR-region i Norge. 64% her mot feks 14 % i Oslo/Akerhus.

Hvorfor denne enorme forskjellen på utskriving til samme pasientgruppe av dette medikamentet som nesten ingen vil ha? Jo sier avdelingslederen; ( bivikningene og helseplagene vi dokumenterer gjør lite inntrykk og vektlegges heller ikke denne gangen); vedkommende sier videre; "de andre LAR-foretakene  er dårligere enn oss, vi er best på behandling i LAR i følge retningslinjene". Vedkommende blir sint og oppbrakt, jeg måtte si;" men kjære deg; du kan da ikke bli SINT; du kan da ikke ta dette PERSONLIG; vi sitter her i dag og diskuterer de mange pasientene som er sjuke på suboxone!

En av fagfolkene som var med på møtet konkluderte høyt ved møtets slutt; "Dette er det verste møtet jeg har vært på i hele mitt liv."

På LAR-LEDER møtet i slutten av november har jeg fått taletid der jeg skal legge frem forskning og dokumentasjon om bivirkniger, samt en studie over år om kliniske observasjoner av Suboxone. Selv i felleskatalogen der det står svart på hvitt; "skal ikke gis til pasienter med  leverskader i en periode over 3 måneder". Her tvinges pasienter som melder om store bivirkninger å gå på det i  åresvis, i min LAR REGION er det nesten umulig å få bytte medikament.

Og når vi vet at 70-80 % i LAR har leverskader i denne pasientgruppen og at mange av disse tvinges på medikamenter som forringer tilværelsen og helsen deres; må man spørre seg selv; hvordan ble SUBOXONE presentert som et medikament i LAR og så sågar som førstevalget i LAR? Jeg håper avdelinslederen legger like lite bånd på seg på dette møtet som på møtet vi hadde på Trondheimsklinikken.

Det er stille før stormen.

 

29. okt, 2016

Da har det skjedd en hel del siden sist.

Etter at jeg var på politihuset fredag morgen, og fikk sett mailen hos en advokat der NRK BRENNPUNKT summerer opp diverse opplysninger fra avdelingslederen fra LAR MIDT/Trondheimsklinikken; har saken gått fra å være et forelegg til at vi velger å legge midlertidig lokk over saken.

Jeg har ikke ord for hvor vanskelig det er å nå ikke kunne dele hva som skjer med dere alle, etter saken har vært behandlet i systemet i 1,5 år.

Jeg har nå fått en av norges beste advokater på saken.

Det er en tid for alt; liten tue kan velte stort lass!

Det spørs om vi ikke har kommet til begynnelsen på å løfte skammens tid i uverdig rusbehandling inn i norsk offentlighet.

 

26. okt, 2016

 Da er jeg tilbake på blogg; og jeg skulle skrevet om dr Sverre Eika på 24SJU i Oslo og påstandene fra proffesor Helge Waal om at dr Eika farer med usannheter etter LAR konferansen i forrige uke. Jeg satt å hørte på og deltok i spørsmål fra salen i et sideseminar, en workshop, da dette skjedde.

Igjen kjente jeg på arrogansen fra det overveldende maktapparatet LAR og SERAF,

disse to kjempene der den ene evalueres gjennom den andre og alle tilsynelatende er fornøyde med seg selv. Og de er også fornøyde med oss brukerne av tjenestene; bare vi ikke blir for plagsomme.

Jeg kjente på følelsen av da jeg fikk bulimi og anoreksi; det at noe blir veldig feil og presses ned i halsen på meg. Som når du vet at noen lyver og selv er man som en usynelig.

Da kjente jeg at det var tid for å skrive blogg igjen, det er en tid for alt.

DETTE skal jeg komme tilbake til, fordi i dag skjedde det noe som satte meg ut.

Jeg har etter at jeg sluttet med metadon i juni 2015 slitt med å klare å stå i vanskelige følelser i hverdagen. Det er til tider vanskelig å puste med magen, og istedetfor puster jeg et sted lengre oppe i brystet. Men så går det seg til, og jeg tar en dag av gangen, det er gode og dårligere dager, og etterhvert mere av det første enn det andre. Kanskje er jeg i nærheten av å være et vanlig menneske, uten metadon, uten opiater, uten skudd i arma som døyver smerten det er å leve.

I dag ringte jeg politiet i Trondheim, og fikk vite at min politianmeldelse mot en betrodd person i en høy stilling i LAR MIDT/Trondheimsklinikken var ferdig etterforsket.

Jeg sa bare ja...og inni meg kjente jeg at dette blir sikkert bare henlagt; som alle forsøkene jeg har gjort i forhold til Aftenposten og Adresseavisa her i forhold til utfordringer i LAR gjennom en årekke. Til svar har jeg fått "at dette er for ressurskrevende".

Men kanskje stoppet alt opp hos mediene hos LAR som sa det samme om meg som denne avdelingslederen?

Jeg vet ikke, men jeg vet hva avdelingslederen sa på bakgrunn av en mail fra NRK BRENNPUNKT til produksjonselskapet av "Den siste dosen" som ble sendt i februar 2015.

Denne mailen oppsummerte 2 samtaler med avdelingslederen, og nederst står det at "vi ber om at Siri Getz Sollie ikke får innblikk eller kjennskap til at disse samtalene har funnet sted"

Det overså den ene ressisøren, og slik fikk jeg likevel vite hva som hadde foregått og som var med på at NRK vurderte å ikke sende programmet likevel. Den eneste grunnen til at det likevel ble sendt; riktignok klippet og redigert i en annen utgave enn det opprinnelige som var klart, var fordi NRK ikke hadde noe annet de kunne sende. Brennpunkt sin redaktør dro personlig til Stavanger og satt og klippet i 3 dager på rad, og vi fikk aldri sett det ferdige produktet på forhånd. 

Politiet; saken er ferdig etterforsket og avdelingslederen har fått et pålegg for brudd på taushetsplikten på 8000 kr. Dette ble meddelt henne i går pr telefon fra politiet.

Jeg kjenner at det blir vanskelig å puste igjen, det er som om ting skjer utenfor meg, og jeg spør om hva det egentlig betyr? Betyr det at mailen som ressisøren har utlevert til politiet var avgjørende for utfallet, har NRK sin journalist vært inne til avhør? Ja, mailen var avgjørende.  Nei svarer de på avhør av journalisten i redaksjonen; NRK BRENNPUNKT vil ikke la seg avhøre og viser til kildeverenet. Takk for den redaktøren i Brennpunkt; du som sa at jeg måtte tenke på fremtiden min hvis jeg lot bloggen jeg skrev om hva som hadde skjedd i kulissene dagen etter sending av programmet. Dette sa du på høytalende telefon mens psykolog Trond Andresen hørte på og det gjorde jeg deg oppmerksom på. Jeg slettet siden etter avtale med deg, enda produksjonsselskapet hadde gitt grønt lys for at jeg kunne fortelle hva som hadde skjedd etter sending av programmet.

Først holder jeg avtalen med Produksjonsselskapet, deretter holder jeg avtalen med NRK; og selv ble tildels jeg og  de mange brukerne i LAR som hadde delt sine historier i dette programmet igjen blitt usyneliggjort og uten stemmer.

Jeg konsentrerte meg om å være glad for at NRK i det minste hadde sendt NOE om oss i LAR. Andre som hadde medvirket med sine historier var såret og sinte over at tiden de hadde brukt med oss i programmet ble slettet. Og jeg skammet meg over at det bare var så stort fokus på meg, det var aldri det vi så for oss etterhvert som de gjorde opptak.

Jeg er fremdeles takknemelig for at NRK Brennpunkt ville gjøre noe på LAR. Det vil jeg alltid være.

Jeg har full innsiktsrett i avhør av avdelingslederen, jeg får lese mailen fysisk (jeg har kun fått den lest over telefon; ressisøren ville kun overgi den til politiet, hun stod i en vanskelig situasjon selv)

Jeg skal skrive det som ble fremsatt av påstander om meg i mailen, men ganske kort går det på at jeg er et menneske uten troverdighet.

For folk som meg; kan vi ha troverdighet?

Nå er jeg spent på å lese saksdokumentene, så tar jeg det derfra, og jeg skal dele med dere her.

 

 

 

 

 

18. apr, 2016

Jeg ble kontaktet av "KARI 51år" for noen uker siden.

Hun stod frem med sin historie i Dagbladet i juli i fjor. Hun ble narkoman 11 år gammel og klarte å komme seg ut av rusavhengigheten når hun var 17 år. Etablerte seg og stiftet familie.

Når hun ble 40 år gammel måtte hun gjennom flere ryggoperasjoner og daværende lege skrev ut flere tusen ampuller ketorax som hun skulle sette på seg selv ved injinsering daglig. Dette ble utløsende i forhold til at hun sprakk da hennes tidligere avhengighet av opiater ble aktualisert igjen.

Hun mistet alt hun hadde byggd opp over to tiår. Hun ble bostedsløs, mistet tilliten fra sine barn og familie.

Så søker hun behandling i LAR. Hun får først Suboxone, deretter Metadon.

- her kommer hennes henvendelse til meg, og la det være klart; jeg oppmuntrer aldri noen til å slutte med metadon eller andre medikamenter i LAR. Jeg vet hva det krever, og jeg tror ikke det er en god løsning gitt for alle å avslutte det som er lagt opp til å være en livslang behandling i LAR. 

Men folk tar egne avgjørelser i sine egne liv.

"Det er to grunner til at jeg vil slutte med metadon. Etter at jeg begynte på LAR-medikamenter mistet jeg store deler av huden på beina mine, og under føttene. Hudlegen sa at han aldri hadde sette slikt før og menete at dette skyltes det daglige inntaket på 32 mg suboxone. Plagene fortsatte etter medikamentbytte til metadon.I tilegg mistet jeg hår og neglene ble ødelagt.  Allerede etter å ha redusert dosen på metadon fra 80 mg til 30, har hud, hår og negler blitt bedre.

I dag har jeg planer med livet mitt, jeg  kan ikke leve med å ikke bli stolt på av LAR. Jeg får utdelt medisinen min av hjemmesykepleien 1 gang pr dag;  hjemmesykepleien kommer med metadonen min som jeg skal ta under overvåking.  Jeg får jo aldri gjort noe, jeg må være hjemme og være tilstede for å ta imot medisin hver dag. Dette skjer til tross for at jeg har hatt rene urinprøver i de 5 årene jeg har vært i LAR. Jeg er så sliten av å aldri få tillit, aldri få tilbake mitt voksne og selvstendige liv på tross av den optimale rusmestringen jeg har vist.

"Jeg har nå trappet meg ned til 30 mg metadon, og jeg har det vondt. Jeg har abstinenser, jeg har søvnproblemer, sover nesten ikke, magesmerter, angst og uro i kroppen, og legen min vil ikke hjelpe meg".

Jeg gir henne referanse til dr Knut krogstad på Lade Behandlingssenter i Trondheim. Han er overlege på avrusningsposten der og har blant annet vært min tidligere fastlege gjennom 18 år. Han har i dag erfaring med nedtrapping, seponering og oppfølging i tiden etterpå med pasieneter som går av medikamenter i LAR.

På tross av at fastlegen hennes kontakter dr Krogstad, vil ikke fastlegen endre sitt standpunkt om å ikke forskrive feks sobril. Fastlegen til Kari sier at LAR ikke tillater å skrive ut benzodiazepiner til pasienter i behandling i LAR.

KARI påpeker at hun i de 5 årnene hun har vært i LAR kun har hatt reine prøver. Dr Krokstad har formidlet at fastlegen hennes fikk ta sin egen vurdering på dette og at han selv hadde behandlet pasienter med små doser sobril i siste del av nedtrapping på metadon.

Etter mye frem og tilbake velger fastlegen å gi kari 2X10 mg sobril pr dag; og dette gjør at Kari nå får besøk av Hjemmesykepleien både morgen og ettermiddag.

Kari legger til "Det er svært viktig for meg å lykkes med å gå av metadon, og ha et godt samarbeid med min fastlege. Det å kunne stole på at fastelegn min tilrettelegger en riktig medisinering for meg og at livet er sånn nogen lunde forutsigbart for meg i tiden fremover. dette anser jeg som helt nødvendig for at jeg skal lykkes med å slutte med metadon. Jeg veit jeg har det mest krevende avrusningen noen sinne foran meg. Dette er ikke noe noen får til helt aleine eller uten helt nødcendig helsehjelp mens det pågår"

KARI har fått fremskyndet innleggelsen på Lade på grunn av den vanskelige situasjonen hun nå står i. Hun velger Lade på tross av at hun bor på en helt annen side av landet, etter at dialogen med dr Krogstad er etablert. Jeg forstår henne godt; det var den samme tryggheten jeg selv fikk tilgang til da det var som viktigst for meg i livet.

Fastlegen til Kari ville i utgangspunktet ikke involveres i utskriving av medikamenter jeg selv fikk tilgang til  og selv kunne velge mellom i samme fasen som Kari er i nå.

Kari velger å bytte fastlege etter at hennes nåværende fastlege sier at dette blir for vanskelig for henne all den tid hun ikke har erfaring med nedtrapping, seponering og oppfølging i tiden etter å ha gått av metadon. fastelegen hennes er ung, og hun vil ikke ha trøbbel med Fylkesmannen og LAR. Kari har nå byttet til en eldre lege som tidligere har gått ut mot LAR i media. Han har gjennom en årrekke behandlet pasienter med rusavhengighet.

Hvorfor skal det være slik i LAR at noen av oss får utskrevet medikamenter for å øke mulighetene til å lykkes ved seponering av medikamenter i LAR; og andre ikke? Skal alt stå å falle på fastlegen vår; om han/hun har kompetanse nok og våger å satse på oss som pasienter? Og våger å utfordre et lite samarvbeidsvillig LAR?

 

 

 

31. mar, 2016

Så våknet jeg igjen med hara-hjerte, kald i kroppen og med det svarte tomrommet i magen som har sitt eget navn.  ANGST.

Jeg var så sjuk i måndene etter seponering av metadon i juni i 2015 at det sannsyneligvis verken var rom, tid eller plass til angst og annet enn rein sykdom. Abstinens i forskjellige grader, i forskjellige intervaller, døgnet rundt i en endeløs rekke av dager og netter, uker og måneder.

Så ser det ut som en bedring inntraff i februar  og den har vedvart. Kanskje er det derfor at beistet kommer på besøk igjen, for å sjekke om ting er som før, eller for å se om det går like greit å komme inn under huden på meg som før i tiden. Som før jeg ble narkoman, som før jeg mistet evnen til nærvær med andre mennesker, som i tiden rundt da jeg fikk spiseforstyrrelser da jeg var 14 år og bodde på Slemdal i Oslo.

Mange år senere var beistet blitt for stort for meg. Da holdt ikke spiseforstyrrelsene lenger noen eller noe på avstand . Tvert om, jeg ønsket meg så sterkt tilhørlighet at jeg selv valgte å skade meg selv i forsøk på å¨oppnå det. Alkohol, Heroin, dolcontin, selvskading, alt jeg gjorde mot meg selv, fornedrelse og uverdighet. Alt var likevel bedre enn alternativet, og så vondt tror jeg mange har det før de blir narkomane. Jeg er neppe alene om den smerten. 

Den panikken jeg fikk når dette kom over meg; var jeg spent på om jeg ville møte igjen etter at jeg gikk av metadon i juni i fjor. Og i det siste har jeg fått besøk.

Det er godt å se at jeg klarer å ta bedre valg ved situasjoner som dette i dag. Jeg er overrasket over hvor god og solid rusmestring jeg har fått. Sobrilen jeg får utskrevet for 1 månede av gangen blir brukt, ikke misbrukt. SUPRISE; jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme dit noen gang i livet mitt. Nå er jeg her, dagene er ikke bare lette, men de har tilstedeværelse, dybde og substans. Jeg har fått tilbake alt jeg engang mistet i form av trygghet og familie.

Mens hara-hjertet i dag fikk meg til å stå opp, ta på meg sykkelklær, sette meg på landeveis-sykkelen og sykle ; for å ta kontroll over øyeblikket og livet mitt igjen.

Trening er verdens beste medisin!